tirsdag 29. juni 2010

Elvecruise på Donau, dag 7 og 8

Da en ny dag rant lå vi som ytterste båt av tre ved kai i Mohács. Etter frokost bar det av sted til Pécs, 45 minutter med buss. Suzanna var engelsktalende guide og tydelig stolt av byen sin. Pecs er kulturhovedstad i år og det kunne man merke, det var mye nyrenovert og rent og pent, mange aktiviteter som det gjerne blir når det er noe spesielt.




Her på Kulturtorget som var Tusenårsstedet til byen var det til og med nye fotballstjerner i aktivitet. Og noen fantastiske skulpturer/fontener.



Pecs er universitetsby, faktisk den første i Ungarn. Byen har 117 000 innbyggere, men med studentene regner de 200 000. I tillegg til orgelproduksjon lever de av å lage porselen, vin og andre ”luksus” varer.

Også her fikk vi med oss en orgelkonsert, litt annerledes enn i går fordi organisten spilte mer ukjente verk som var litt mer krevende. Både gårdagens og dette orgelet er bygd i Pecs, dette var faktisk større med hele 7 200 piper.

Katedralen som er katolsk, har også en krypt som brukes en gang i året til messe og det er 1. påskedag, ellers brukes den til konserter og ettersom Suzanna var korsanger så kunne hun la oss få høre den utrolig gode akustikken.


Etter en stund på egenhånd, som vi brukte til å sitte på Kulturtorget, bar det tilbake til båten for lunsj. Våre trivelige lugarpiker hadde tatt seg en velfortjent hvil på strandpromenaden.


Ettermiddagen brukte vi på en tur rundt i Mohacs, byen har 20 000 innbyggere og er den sørligste byen i Ungarn, den ble tatt av Ottomanene i 1526 og holdt i 200 år så dette er et multikulturelt samfunn som så mange andre på disse kanter av Europa.


Tiden for avgang nærmet seg og vi gikk om bord, først i den ytterste båten og det gikk jo bra, men den andre var på vei ut i elva og vår lille prins var enda lenger ute; hjelp!


Der sto vi 15 stykker strandet på en fransk elvebåt hvor vi ikke engang fikk lov å gå på do. Rich, vår utagerende amerikanske venn, fikk beskjed om at dette var en privat cruisebåt og det var kun deres gjester som fikk bruke toalettet. Vel, han truet med å tisse på det private gulvteppet; og da fikk han faktisk lov å bruke den private doen.


(Bildet er tatt av Karin)

Det var en sveitsisk båt som hadde ligget i mellom oss og han hadde det travelt med å komme først til passkontrollen viste det seg i ettertid. Det var ur-dårlig sjømannskap å ikke vente 15 minutter til alle hadde kommet om bord i nabobåten, det er nå min mening. Og like dårlig av franskmennene som ikke hjalp til med noenting for å få Prinsen lagt til så vi kom oss vekk fra deres private område. Det var våre gutter som måtte gjøre alt, og de jobbet som noen helter.


Det var veldig mange rare ansiktsuttrykk å se fra våre medpassasjerer da de kom opp på dekk for å se avfarten og det første de ser er oss som står på en annen båt. Det var noen som så seg rundt og lurte på om det var de som var på feil båt. Vel, hva gjør man ikke for å stå for underholdningen.

For å bli klarert ut av Ungarn og inn i Serbia ble vi liggende noen timer, i mellomtiden var det både middag og ny informasjon. Nå er det slutt på elvecruiset, resten av reisen blir med buss. Det er jo ikke første gangen Escape har måtte legge om reiseruta pga vannstanden, men det var allikevel imponerende hvor fort de fikk ordnet med hotell og litt annen reiserute. Og så kommer det ned en reiseleder til fra Norge så vi blir delt i to busser fra og med Beograd, noe som skulle vise seg å være meget vellykket.


Vi kom til Beznan i Serbia om natta og dette var det vi så av Kroatia på andre siden av elva, mer ble det ikke denne gangen så jeg kan ikke telle det eller Bulgaria med på besøkte land.



Grensekontrollen var grundig, men med hjelp av Rich kom vi oss av gårde og satte kursen mot Novi Sad, to timers tur hvor Jasmina var engelsktalende guide.

Hun fortalte om Serbias historie og om provinsen her nord som hørte til Østerike-Ungarn før første verdenskrig. At kroatene er katolikker og serberne ortodokse har jo også ført til noen gnisninger, så kom  Tito og skapte litt mer ro i noen år før det braket løs igjen. Dette får vi både se og høre mer om i Beograd.


Vi fikk også høre litt mer om religion og om delingen av den den ortodokse kirken mellom Konstantinopel og Roma, for oss ser det jo ut som det bare er bagateller som skiller dem, men det er tydeligvis viktig nok for dem det gjelder.

Novi Sad som betyr den nye byen var en fin liten by, mange fine monumentalbygg som denne katolske kirken med det karakteristiske ungarske taket. Glaserte takstein i farger, lagt i fine mønstrer.


Regionen har 300 000 innbyggere og var tidligere industriell sone og det skal den bli igjen. De har mottatt 3 millioner Euro fra Verdensbanken til gjenoppbygging. De har 6 offisielle språk (vi har bare to og hvor vi kan bråke om det) og innbyggere fra 26 nasjoner.

Lunsj fikk vi på et lite vertshus som heter Sremsli Karlovci, mye og godt var det, likte spesielt suppe servert i brødet. Men kaffe, det kan de ikke lage på disse kanter av verden.


Men vi har ikke tid til å dvele, vi måtte videre og nå er det tid for vinsmaking, igjen. Denne gangen på vingården til familien Jivanovic, de lager både rødt og hvitt, rød og hvit vermut og plommebrennevin. Til og med honning fikk vi smake på, og etter all smakingen i et tempo som selv trønderne ble skremt av, ble det mye moro og kreativitet med skjeene som var til honningen.


Til slutt var vi på klosterbesøk, da tror jeg de fleste syntes det begynte å bli nok. Hørte flere som sukket tungt over nok en kirke, men i dette distriktet er det 16 forskjellig klostre så det er klart vi måtte se på ett. Krushedol er det eldste, fra begynnelsen av 1500-tallet, startet som munkekloster, men nå er det for nonner og det bor 10 stykker der. Landsbyboerne rundt omkring er flink til å hjelpe dem med forsyninger og praktisk arbeid, vi la merke til at de hadde ved nok for neste vinter i hvert fall.

Endelig var vi fremme i Beograd; og dette var det som møtte oss:



Det hadde vært et voldsomt uvær rett før vi kom, regn, blåst, lyn og torden. Et tre rett fremfor hotellet vårt ble truffet av lynet og blåste over ende så der holdt brannvesenet på å rydde da vi kom så langt, først skulle vi gjennom rushen. Men vi kom nå frem til slutt, Hotell M er et 4 stjerners Best Western hotell og her skal vi heldigvis være to netter. Vi fikk en god middagsbuffé og etter hvert fikk vi avkjølt rødvinen så den ikke minnet om gløgg, og kaffe ble det vel også tilslutt. Sjarmerende.

lørdag 26. juni 2010

Elvecruise på Donau, dag 4 - 6

Budapest har alltid stått for meg som en drøm fordi pappa var der på sin første store utenlandsreise i 1968. Og byen skuffet ikke. Vi startet fra morgenen av med en busstur, Linda var guide, også hun svensktalende og veldig koselig og kunnskapsrik.



Men jeg må jo trekke frem noe som gjorde mer inntrykk enn annet og da blir det Helteplassen. Her er den ukjente soldats grav og store skulpturer av de kongene som har gjort noe spesielt for landet sitt opp igjennom historien. Og så er det noen helt fantastisk groteske ryttere, det må jo ha vært her Peter Jackson fikk ideen til de sorte ridderne. Vi kjørte en runde rundt i parken som ligger ved plassen, hele anlegget ble laget til 1000 års jubileet i 1896. I parken er det selvfølgelig et bad med varme kilder og parken ble i sin tid brukt til jaktområde for de kongelige.



Det er 10 broer over Donau i Budapest og tyskerne sprengte alle sammen da de måtte trekke seg tilbake, den brente jords taktikk også her, men alle er gjenoppbygd nå.




Gustav Eifel og hans arkitektkontor har stått for bygningen av både bruer og hus i Budapest og det er lett å se som under her i Markedshallen. Det var litt av et eventyr å gå rundt i denne hallen, luktene og lyden og atmosfæren, sånne haller er flotte uansett om de er i Göteborg eller i Thessaloniki, eller her i Budapest. Vi kjøpte Akasie-honning som er en spesialitet her, og det smakte virkelig god.





Ungarn har vært republikk siden 1918 og har verdens nest største Parlament, bare England har større, 100 000 m² og noen av søylene er gitt i gave fra Oscar II, det ble innviet i 1905.



Turen på Fiskebastionen på Buda-høyden ble en liten nedtur, der kostet til og med utsikten penger. Vi fant oss imidlertid et annet sted hvor det var like fin utsikt, bare gratis, utrolig hvor grønt og frodig det er her.

Egentiden brukte vi til å sitte på et torg og se på folk, og høre også. Det var en som spilte saksofon, greit nok, men det var litt morsomt at han slutten hver gang telefonen ringte.


Szentendre var en koselig liten by hvor det var mange muligheter for å kjøpe med seg hjem suvernier av ymse slag. Vi valgte å kjøpe boken om Den lille prinsen, på ungarsk. Ellers brukte vi egentiden til å se på byens kirker og konstaterte at i denne lille byen kunne mange kirkesamfunn leve side ved side uten at de måtte krige av den grunn. I den Serbisk-ortodokse kirken var det messe og det var veldig spesielt og stå der og bli renset med røkelse. Tenk så mange greske kirker vi har vært inne i og aldri opplevd å være der mens det var messe; det var høytid selv for oss som ikke er religiøse.


Etter lunsj gikk vi oss en tur på Buda-siden, vi har alltid trodd at Pest var den gamle delen av byen, men så er det motsatt. Vi hadde lyst å avslutte med å gå opp til Frihetsgudinnen, men tiden strakk ikke til når vi brukte tid på å gå oss bort. Vi fikk i alle fall sett hvordan folk bodde der og det er jo fint i seg selv.


Det var en morsom historie om Frihetsgudinnen på toppen av Gellerthøyden; det var Presidenten som bestilte monumentet til minne om sin sønn som var flyver under 2. verdenskrig og omkom. I hendene skulle hun holde en propell, men så kom kommunistene og overtok styre og stell og propellen ble til et palmeblad.





Da vi forlot Budapest fikk vi en ekstra tur oppover elva for å se på byen i flomlys før vi satte kursen mot øst igjen. Etter middag var det samling i baren, vannet går for sakte tilbake og vi må regne med endringer mot slutten av turen. Vel, naturen er fremdeles sjefen!

Neste dag var det en hyggelig formiddag på dekk, det var fint og endelig få litt tid til og lese. Etter lunsj var vi i en by som heter Kalocsa. Dette er en liten by som engang lå ved Donau, men elva har skiftet løp så vi busset inn til byen. Vi hadde med oss en lokalguide som ikke snakket svensk, bare engelsk så da tok Tone føringa sjøl. Vi besøkte et paprikamuseum, det var egentlig en veldig kreativ ide og lage et museum over paprika. De dyrker jo enorme mengder av sorten og det var artig å lære om hvordan de plukker, tørker og preparerer all denne paprikaen til det pulveret vi bruker også i vårt kjøkken. Det er ikke all paprikaen på hver busk som blir moden samtidig og alt må plukkes for hånd, jeg synes sammenligninga med jordbærdyrking var god.

Dessuten er paprikaen som det ungarske flagget; grønt når det først kommer opp av jorda, det har hvite blomster og paprikaen er rød. Paprikaen kom til Europa med Columbus og til Ungarn med ottomanene og jordmonnet her passer tydeligvis helt perfekt.





Så etter en liten tur innom Erkebiskopens skattekammer var turen kommet til orgelkonsert i katedralen. Det var stort, orgelet har 4 680 piper og da han startet opp med Bachs Toccata & Fugue tror jeg alle sammen fikk gåsehud, ja bortsett fra hun amerikaneren som stakk fingrene i øra.

torsdag 24. juni 2010

Elvecruise på Donau, dag 1 - 3

Når vi skulle finne på noe helt annet i ferien fant vi ut at elvecruise måtte være tingen. Da har vi hotellet med oss samtidig som vi får sett og opplevd masse nytt hele tiden. Mange bekjente har fortalt mye om hvor fint det er å feriere flytende, og vi har jo reist med Hurtigruta så vi vet jo det. Valget falt på Donau, syv land og fem hovedsteder i løpet av 11 dager, fra Wien til Bucuresti.

Vi synes det er fint at naturen er større enn oss så da de ringte fra Escape og beklaget at vi måtte busse fra Wien til Bratislava pga høy vannstand i Donau, så aksepterte vi det. Vi måtte altså starte på hotell i Wien og hadde ikke store forventninger om standarden på hotellet som de måtte finne sånn i siste liten. Men det var fem stjerners og ingenting å si på beliggenheten eller noe annet, mat fikk vi også. Reiseleder Tone Mjøberg ønsket oss velkommen og svarte på alle spørsmål og orienterte om endringer som var nødvendig for å få kabalen til å gå opp. Noen utflukter må legges om og turen til Vidin i Bulgaria må avlyses. Vi ble dypt imponert over den roen hun utstrålte, at dette var en skikkelig utfordring kunne man ikke se på henne.



Etterpå gikk vi en tur i nærmiljøet for å se hvordan folk i Wien har det, det viste seg at de hadde godt øl i hvert fall.
Rundt omkring i byen står det en del betongtårn, vi forsto ikke hva det var, men fikk vite senere at det var tårn hvor artilleribatteriene var plassert under krigen. Tårnene er så solid bygget at det er nærmest umulig å rive ned, ved Akvariet hadde de funnet en fin anvendelse for det; klatrevegg.


På dagens program sto busstur i Wien med tur i områdene rundt den berømte ringen, det er der alle de store sightene er, Operahus, Nasjonalmuseet, Parlament, Nasjonalbiblioteket osv. Wien er delt inn i 23 distrikter som gjør det veldig lett å finne frem. Vi var også innom Hundertwasser huset, og der fikk vi lov å prøve toalettene. Ideen er god og det er morsomt å se det, men skulle jeg bodd der tror jeg at jeg fort ville blitt lei av det, det er liksom litt for mye av det gode.

Tilslutt stoppet vi ved Stefansdomen og fikk litt tid på egenhånd, må si at vi likte Wien, rent og pent og ordentlig på en måte.


Det var fra denne balkongen Hitler erklærte Anschluss, bygningen er en del av et stort slott.



Bussturen mot Bratislava gikk fort og greit på motorveien og møtet med "Der Kleine Prinz" var overveldende. Han som bygde båten hadde en handikappet datter så han hadde det i tankene og fikk laget både selve lugaren og badet stort nok. Det går på bekostning av antallet lugarer selvfølgelig, men 90 stykker er mange nok. Besetningen, 23 stykker, er stort sett rumenere og noen serbere og de kommer ofte i par!

Hver dag var håndklærne brettet på kunstnerisk vis; første dagen var det Svaner.

Første middag om bord, greie bordkavalerer og god mat. Det eneste er at det går litt fort; fire retter på 50 minutter, kjapp kjapp....

Og tenk; de hadde Ouzo i baren. Den fikk etter hvert bein å gå på, det var flere enn oss som satte pris på den.

Neste morgen var vi klar for sightseeing i Bratislava, Slovakias hovedstad. Vår lokalguide Jana var en festlig jente som ikke la to pinner i kors for å fortelle hva hun mente. Hun lærte oss å svare nei når hun spurte om det var noen spørsmål og på den måten gikk det jo radig. Hun snakket forresten et utmerket svensk og fortalte levende om Slovakias historie som Øvre Ungarn frem til 1918 og hvordan dialektene i landet er så forskjellig at de fra vest ikke forstår de fra øst. Og hun fortalte at Tjekkia stakk av med flagget deres og ungarerne har kronjuvelene deres. Hun bommet litt da hun skulle fortelle om en kjent nordmann som hadde en gate oppkaldt etter seg i Bratislava, det er Bjørnstjerne Bjørnson og ikke Ibsen som hun sa, men pytt, pytt.

Jana og Tone

Den fine hvite borgen er egentlig en fyrstebolig og nå er det under restaurering, brukes til utstillinger og lignende. I husene rundt som er nyoppførte har parlamentsmedlemmene sine kontorer, de er 150 stykker og har 200 parkeringsplasser ifølge Jana. Vi avsluttet med en gåtur gjennom gamlebyen, inn gjennom den ene porten som står igjen, på torget møtte vi Napoleon. Han var visst nok aldri i byen, men noen av hans soldater var der så da så.




Napoleon til venstre


Tilbake på Prinsen var det tid for en liten dupp i sola, godt over 30 grader i skyggen var deilig det.

På turen skulle vi gått gjennom flere sluser, men det ble bare denne ene; Gabcikovo. Det er veldig spennende med sluser, en helt fantastisk enkel innretning som også genererer strøm, genialt.
Om kvelden var det tid for vinsmaking, de hadde tre hvite og tre røde å velge på og nå fikk vi teste alle sammen på en gang. Vi synes den røde Vranoc fra Montenegro var den beste. Resten av kvelden gikk med til småprat, det er morsomt å merke seg hvem som snakker med hvem og rart hvordan man finner frem til dem man helst vil prate med og har noe å prate om med. Ettersom jeg skriver dagbok kan jeg allerede nå se at de vi snakket med første kvelden var de vi var mest sammen med resten av turen også, tror det må være pysskologi.




Og var det ikke solnedgang også skal tro?

mandag 21. juni 2010

Utfordring


Fra Heidi fikk jeg en oppfordring om å finne det tiende bilde jeg la ut på bloggen min og lenke til innlegget.
Ble veldig fornøyd da jeg så at det var Amalie Skram-turen i København. Sleit noe veldig med det innlegget husker jeg, men det var en veldig fin tur.

Utfordrer: Liv, Laila og Hege (de har holdt på lenge så dette skal bli spennende)

tirsdag 8. juni 2010

Ferieplaner






Prinds Christian Augusts Minde

Forrige uke hadde DIS-Oslo/Akershus sin årlige ekskursjon, i år var det Storgata 36 og Prindsen som skulle besees. Wenche Blomberg var entusiastisk omviser for vel 55 dissere.






Jeg skal ikke dra hele historien til Prindsen her, det kan dere les om på http://www.snl.no/ og bli med i FB-gruppa: Prindsens-venner, de behøver all den støtte de kan få. Her kjemper man mot eiendomsutviklere i megaklassen.

Det fineste med hele stedet, synes jeg, er Prindseparken. Det er ikke ofte man finner en slik oase midt i byen, eller det som kan bli en oase får man vel si. Dette er et ubebygd område omkranset av murer og gavler, parkeringshuset er jo ikke akkurat pent, Wenche håper de har malt det med betongspisende maling... Ellers er murene så spesielle at jeg synes det er pent, når de får revet brakkene som står der og opparbeidet område tilbake til den stillehagen det engang må ha vært så blir dette så bra. Og dette er det kommunen som må gjøre, ikke Olav Thon. Han vil bare ha en penere bakhage til hotellet sitt, og han vil ha adkomst til samme hotell og da blir liksom meninga med hagen helt borte.

Nå ville jo ikke jeg vært meg hvis jeg ikke begynte å lure på hvem denne Prindsen var som de ville gi stedet til minne om. Nå har jeg lest meg opp litt på det, han var dansk offiser og øverskommanderende for det søndenfjeldske Norge i 1803. Senere president for den norske regjeringskommisjonen i 1807 og da tok han Norges parti mot svenskene og det satte den norske eliten såpass pris på at den nye anstalten i Christiania ble oppkalt til hans minne.
Nå hadde han også sympati med Sverige skulle det vise seg, han ble faktisk valgt til kronprins der, men han døde brått i 1810, uten arvinger, det var da Sverige så til Frankrike og resten er historie som det heter.

Christian August var født prins av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg i 1768, sønn av Frederik Christian og Charlotte Amalie Vilhelmine, bror av hertug Frederik Christian II av Augustenborg og tilhørende en sidegren til den danske kongeslekten.
Frederik Christian ble forresten gift med Christian VII datter Louise Augusta, vel hun var vel egentlig datter av Struensee?, hennes bror igjen ble Frederik VI.
Frederik Christian og Louise Augustas datter Caroline Amalie ble i sin tur gift med Christian VIII.
-

mandag 7. juni 2010

Musikkfest i Oslo



Lørdag var det Musikkfest i Oslo. Vi startet på Herr Nilsen, og vi skulle vel bare blitt der. Det andre vi hørte rundt om i byen var ikke helt vår sjanger, men veldig hyggelig å se at folk koste seg i sola. Både på Rådhusplassen, på Kontraskjæret og på Operataket. Veldig bra tiltak denne gratisdugnaden som musikklivet og kommunen tar seg råd til.