mandag 28. februar 2011

VM på Karl Johan

 Selv for en som er aktivt uinteressert i idrett og som for lengst har lagt skiene på hylla, er det litt stas med alt folkelivet i byen om dagen.

Dessuten hadde vi hørt om dette kunstprosjektet på Karl Johan, og det måtte vi kikke nærmere på.


Aften på Karl Johan heter disse figurene, veldig spesielt å spasere mellom dem, man ventet nesten at de skulle spasere med.

 Figurene er plassert nesten likt med hvordan de er på Munchs maleri. Veldig flott synes vi.

 Piken og døden, med piken i snø og døden i is, kommer nok ikke helt frem her på bildet, men det var virkelig en kald død.



Her er Universitetet, stakkars, ikke fullt så mange mennesker her på formiddagen, men vi så et glimt fra kveldssendingen på TV og da var det bra stappa.

 I selve Slottsbakken står Pikene på broen, med riktige kjoler, men uten hode. Gir er veldig luftig preg og flott at broen er som en hoppbakke, passer jo litt i sammenhengen.

Tilslutt et bilde av paviliongen som nå skal bort, for 7. juni-plassen skal få bli seg selv igjen. Og nåde den som finner på at den skal bli stående.

tirsdag 22. februar 2011

Det vokser i Bjørvika

Bjørvika  blir stadig mer utbygd og det er fasinerende å se hvor fort det egentlig går.

Her er Barcode sett fra Dyvekes bro, synes jo det er litt flott også.



Her er broa som fremdeles mangler litt fundament før den kan åpnes, artig måte å bygge bro på. Elementene kom hver for seg og så ble de skjøvet på plass.


Trafikken går så nært opp til normalen som det går, noe kø er det om morgenen, men alternativet er å stenge alt og da hadde det blitt virkelig kaos. Her er på en søndag formiddag og da er det stille og rolig.


Dette er trappe/heis tårnene som alle gulv og tak elementene blir hektet på. Det jobber utrolig mange folk her og det er litt artig å se dem om morgenen, regner med at det er etter frokostpausen når jeg ser dem kl. 8 om morgenen. Da kommer alle ut av brakkene og stiller seg pent opp for å gå igjennom portene en og en, sikkerheten er ivaretatt alle må legitimere seg.




I dette huset har folk begynt å flytte inn, kjempe utsikt får dem, men denne balkongen er delt i to så det blir ikke mange kvadratmetrene på hver.



 Ormen Lange heter dette systemet, vel alle vet jo hvor viktig det er at det fungerer.

 Heldigvis blir det sånne rør som blir å vises etterpå, veldig morsomt kunstverk. Det forandrer seg jo etter som hvor man står siden omgivelsene speiler seg i den. Samtidig er det mønster som er gravert inn i metallet.

Min anbefaling er å ta turen inn i området, tror ikke det blir så værst hvis man legger godviljen til.

tirsdag 15. februar 2011

Med NTL til Rockheim


 Når man er medlem i NTL kan man  få være med på kurs, denne gangen kun for oss som hører til gruppen nasjonale bibliotek. I dag har vi lært masse om NTL og hva vi har av fordeler med å være organisert i akkurat NTL. 

Det er veldig morsomt med entusiastiske folk som virkelig tror på det de jobber med og vi lærte masse nytt og mer blir det i morgen. Men vi skal huske på at den viktigste fordelen vi har er at vi jobber i en bedrift med tariffavtale, høres kanskje kjedelig ut, men sånn er det med den saken.

Senere på dagen fikk vi et kjempeinnlegg om New Public Managment, kjedelig sier du? Nei det var alt annet enn kjedelig. Hun kunne virkelig legge frem saken så vi forsto det, hun jobber i en organisasjon som jeg må innrømme at jeg aldri har hørt om før, For Velferdsstaten heter den og vi kommer nok til å høre mer om den i mai for da skal de ha en stor konferanse om temaet med motto: Ta tjenestene tilbake!

Og etter så mye alvor måtte vi selvfølgelig ha litt kulturelt også og ettersom jobben vår har levert stoff til et nytt museum her i byen så måtte vi jo dit. Og med  Rockheim  har Trondheim virkelig fått en ny severdighet.Vi ble tatt i mot av guider som fulgte oss rundt i flere timer og enda var det mer å se og høre, hit må vi nok tilbake igjen.

 På kassen er det lys om kvelden og natta, litt av et landemerke.



Museet ligger i et gammelt mellageret og jeg har sagt det før, men kan godt si det igjen, jeg er meget begeistret for museum som lar gammel bygning bli en del av nytt museum.

søndag 13. februar 2011

Morsdag

I gamle dager fikk vi lage morsdag- og farsdagskort på skolen. Etter hvert som det ble flere og flere som skilte lag og man ikke hadde far hjemme på daglig basis måtte man slutte med å lage farsdagskort, og da kunne man jo heller ikke lage til mor for det ville jo blitt urettferdig.

Her er et jeg laget i 1963:





















Da jeg selv fikk barn ville jeg ikke videreføre tradisjonen med morsdag og gemalen brydde seg ikke om farsdag heller, enige der også.

Men når det er sagt; at ungene vil huske sånne dager og sender en gratulasjon er jo hyggelig. Men at det er handelstanden og media som skal være pådriver for å holde en sånn tradisjon i livet det synes jeg ikke er greit.

Jeg var i alle år nødt til å huske morsdagen ellers så ble det kritikk å få. I år har jeg ingen å sende hilsen til og nå synes jeg det er trist.

Det var ekstra hyggelig å finne disse kortene i min mors gjemmer, det beviser jo at hun faktisk synes mordagen var viktig, så gratulerer med dagen alle mødre.

søndag 6. februar 2011

Verdien av rein, i anledning dagen


For noen år siden spurte jeg om noen kunne fortelle meg hva verdien av 250 rein var, bakgrunnen var at min farmors grandtante eide 250 rein i 1875 og jeg var litt nysgjerrig på å få vite om hun kunne fø seg og to sønner på det. Hun var nemlig gift med Aslak Hætta som var en av de to som ble halshugget etter Kautokeino-opprøret i 1852 og altså enke fra 1854. Her er svaret jeg fikk:

Nytteverdi av 250 rein på midten av 1800-tallet
 
Det aller viktigste er å huske at rein har en estetisk verdi, verdi i forhold til verdensanskuelse/trosforestillinger, naturkunnskap/-forståelse, identitet osv. og ikke bare pengeverdi.

Antallet rein på 1800-tallet er oppgitt som et tall, man får ikke vite noe om strukturen i flokken, dvs. antall rein fordelt etter kjønn og alderskategorier. Strukturen var nok en annen enn den man har i dag, med større innslag av hannrein. Jeg forestiller meg følgende:
 
1.     Reinen var det eneste transportmidlet den gang (kjøre-/trekk-/kløvrein = heargi). Å ha slike reiner var en forutsetning for å utøve nomadisk reindrift (flytting med raider). Voksne hanndyr (2-4 år gamle) ble kastrert og temmet til den oppgaven. Avhengig av familiestørrelsen, måtte man nok ha 10-30 arbeidsrein. En arbeidsrein kunne man ha i ca 10 år, så hvert år hadde man i tillegg noen rein til temming. Noen tok dessuten transport-/skyssoppdrag for handelsmenn, øvrigheten og også privatfolk.

2.     Dessuten måtte man ha voksne avlsokser(sarvvis). Disse kunne ikke slaktes etter brunsten, for da var de for magre og avkreftet. I en flokk på 250 dyr hadde man kanskje 10-20 slike okser.
 
3.     Så hadde man kastrerte voksne hanndyr som var beregnet for slakting (gáskkit). Halvannen år gamle hanndyr (varit) kunne også slaktes. I en flokk på 250 rein hadde man kanskje 30-40 slike dyr (dvs. gáskkit + varit). I en flokk på 250 dyr hadde man sannsynligvis 70-80 hanndyr (foruten hannkalvene), hvorav omtrent halvparten kunne tas ut til slakting.

 4.     Så hadde man vel omtrent 90 voksne simler (áldu) og 25 halvannen år gamle hunndyr (vuonjal).

 5.     Tilslutt hadde man kanskje 55-65 kalver (kalt miessi frem til vårvinteren og deretter cearpmat).
 
Kalvingsprosenten er noe som kan variere mye fra år til år, avhengig av hvordan vær- og klimaforhold slår ut. Den kan være helt nede i 25 % og oppe i 95 %. I normale år vil den være på ca. 80 % (72 kalver på 90 simler). Så kommer tapene, som også kan variere mye (innvirkning av vær og klima på spesielt kalver, rovdyrtap, rein som omkommer for eksempel ved drukning eller fall utfor skrenter). I normalår må man regne med tap på 5-10 %. Konklusjonen blir da følgende: I normalår kan man med en flokk på 250 rein regne med å kunne ha et slakteuttak på 50-60 dyr, og likevel gå i balanse.

Eget kjøttforbruk var stor den gang, man spiste jo kjøtt hver dag. Jeg regner med at et hushold av gjennomsnittlig størrelse (5 personer) i alle fall måtte regne med 30-40 rein til eget forbruk (da hadde man også tilstrekkelig med skinnmateriale). Så av en flokk på 250 dyr kunne man selge 10-30 dyr. Kjøttet ble solgt på høstmarkedet i begynnelsen av desember og vårmarkedet i begynnelsen av mars, eller så ble det byttet med varer fra fastboende. Man begynte å slakte i slutten av juli, dvs. det var kalveslakt for skinnets skyld. Kjøttet kunne ikke oppbevares lenge på den tiden, så det meste av kjøttet byttet man bort med varer fra fastboende ved kysten (for å ha skinn til en pesk, måtte man slakte 5-7 kalver). Hva prisen på reinkjøtt var på markedene sett i forhold til varer man hadde mest behov for å kjøpe, har jeg ikke noe regnestykke på. Behovet for kjøpevarer fra markedene var likevel ikke så stort; salt, sukker, mel, jernvarer av og til, rep o.l. Hadde man en 15-20 rein for markedssalg, så klarte man seg bra.

Med 250 rein klarte man seg altså rimelig bra på den tiden. Det var mange familier som hadde mindre flokker også, men så hadde man jo også andre inntektsmuligheter. Folk som hadde rein på øyene om sommeren, drev for eksempel også med sjøfiske og i mindre skala kanskje også med selfangst. Så hadde man fangstaktiviteter på innlandet, eksempelvis villrein, ryper, pelsdyr og innlandsfiske til eget forbruk. Det var også vanlig med melking av rein på den tiden. Ja, og så nyttet man ulike vekster man hadde rundt seg.

Så er det en annen sak at de reintall som fremkommer i folketellingene og i andre offisielle registreringer, utvilsomt er betydelig underrapporterte. Lensmannsbetjent Klerk, som førte listene på den tiden tvilte sterkt på de oppgitte reintall, og anbefaler å legge til minst 50 % og kanskje doble tallet for å få et bilde av det reelle tallet. Og det er jo forståelig at reineierne ikke oppgav alt de eide. Myndighetene hadde nok ikke så store muligheter til å foreta kontroll. Dessuten var reindrift forbundet med såpass store tapsrisikoer at eierne ikke så seg tjent med å gi opp det reelle tallet. Tallet kunne jo i neste omgang fungere som grunnlag for ileggelse av skatt. Så det er mer sannsynlig at Marith Svendsdatter Sikko eide 500 rein enn at hun eide 250 rein. Eller rettere sagt, hun og hennes barn gjorde det. Det var jo vanlig at barn fikk rein helt fra første leveår, slik at de hadde et grunnlag for å stifte egen familie/eget hushold når de kom i voksen alder.

Jeg vet ikke hvor Marith hadde sine sommerbeiteområder. Men jeg vet at hennes brorsønn, Lars Johnsen Sikko (som forøvrig er tipp-tippoldefar til min kone) holdt til ved Kåfjord i Troms om sommeren. Kanskje hun også gjorde det, eller var hun kanskje i et annet område? Jeg har ikke klart å bringe det på det rene.


Med hilsen
Mikkel Nils Sara

torsdag 3. februar 2011

Det akutte menneske

Jeg er så heldig at jeg av og til får være tilstede på filmpremierer, så også i går kveld på Cinemateket. Det var filmen om Mads Gilbert; Det akutte menneske regisert av Knut Erik Jensen som sto på programmet.

Mads Gilbert husker jeg fra 1974 da han første gang kom til Tromsø, ml-eren som hadde fått beskjed om å bli proletar ble brødkjører i Tromsø. Heldigvis kom han gjennom den fasen og ble anestesilege i stede for. Men  solidaritetsarbeidet har han vært tro mot og spesielt engasjementet for Palestina ligger hans hjerte nært. Alt dette og mye mer kommer frem i filmen, skulle man kritisere noe måtte det være at han oppleves som veldig aleine fordi han ikke ville ha familien med i filmen.

Han var god da han nektet å lære Sponheimen førstehjelp på prinsipiellt grunnelag, snakk om å være tro mot sine meninger. Ellers er opplæring noe som kan sies å være en rød tråd i Gilberts liv, både for studentene, barnehagebarn og skolebarn i Tromsø og i de utland han har vært og virket. Uten at folk i u-land får lov å lære å klare seg sjøl kan de ikke greie seg sjøl. Det handle om menneskeverd. Fornøyelig scene når unge legespirer får prøve seg på å operere en gris.

Da er det bare å håpe at filmen kan få vanlig kinopremiere snart så alle kan få muligheten til å se en viktig film om et menneske som bryr seg.