Gretas blogg

Verdi og Shakespeares Macbeth

2012-01-11T15:00:00.000+01:00

Bildet lånt fra google

I går var vi i Operaen og så Macbeth og det var en fin opplevelse til tross for lunkne kritikker i avisene. Dette var siste ordinære forestilling for Itziar Galdos før hun blir pensjonist og det var for oss god nok grunn til å få det med oss.
Handlingen i stykket har jeg skrevet om før så det skal jeg ikke gjenta, hvis ønskelig les her. Men ettersom dette er opera har jo musikken og sangen litt å si også. Jeg er ingen anmelder og mangler språk for å analysere så derfor kommenterer jeg heller andre anmeldere og jeg sier meg enig i mye av det Erlend Hovland skriver i Aftenposten.

Hvis det er sant at Verdi ville ha teater, teater, teater ja så var ikke dette mye til teater, kjenner man ikke storyen så finner man ikke ut at Lady Macbeth manipulerer Macbeth til å drepe og man forstår ikke hans galskap. Scenografien var så minimalistisk at jeg fikk helt vondt av sangerne, det er veldig tungt å sitte på golvet å synge. Jeg synes Stein Winge kunne gitt dem noe å sitte på om ikke annet, ellers har scenografien Winges stempel på godt og vondt, så at han var i salen forresten.

Musikken var utvilsomt Giuseppe Verdi, var nesten så man satt å ventet på Slavekoret, jeg syntes orkesteret var veldig bra, men så har jeg heldigvis ikke absolutt gehør som Hovland tydeligvis har. Skulle jeg kritisere dem må det være for at de glemmer at publikum ser dem, det er ikke pent å sitte å prate mens primadonnaen har en av sine store arier rett over hodet deres.
En annen ting som irriterte meg er det at publikum absolutt skal klappe etter hver sang, hallo! dette er ikke Idol eller Melodi Grand Prix, dette er sangteater og tingene hører sammen, overgangene er glidende, nå ble det bare oppstykka. At man føler for å klappe etter en arie eller to det kan jeg være med på, men etter at koret har sunget en overgang mellom to scener, nei det blir veldig galt for meg.

Etterpå fikk alle velfortjent applaus og for en gang skyld ikke stående som det ellers er blitt 13 på dusinet av.

Bergen

2012-01-06T16:45:00.000+01:00

Så kom vi da til Bergen, og det var vel en skjebnens ironi at vi reiste fra Honningsvåg til Bergen, fra mitt fødested til Gemalens fødested.

Johanneskirken troner på toppen av Nygaardshøyden

Jeg tok min nystemte...

En tankefull Gemal

Bergen var som vanlig, regn og sol om hverandre og vi hadde en hyggelig dag uten for mye program.

Toget gikk når det skulle og sovekupeen vår var klar, så ble vi heldigvis stående på fjellet i tre timer ekstra og var ikke inne i Oslo før 0930.

Dette var siste bloggen fra vårt Nyttårscruise, med noen skjær i sjøen som vi synes vi tok med fattning. En klage med et forslag på kompensasjon kommer, men det skal ikke ødelegge minnene om en fantastisk tur. Og vi har en avtale med en eldre engelsk dame; påsken 2014.

Trondheim og Kristiansund

2012-01-06T16:23:00.002+01:00

Rockheim i grålysninga

Soloppgang over Trondheim

Kaptein Hilmar Jensen

Styrmann Langgåt

Hvordan Kristiansund reklamerer for seg selv

Helgeland

2012-01-06T15:59:00.001+01:00

Det aller beste med å reise med Hurtigruta sørover er at man får Helgelandskysten på dagtid.
Vi fikk god tid til å se oss om i Sandnessjøen og jeg benyttet sjangsen til å kjøpe Brønnøy Gård og slekt bind 2, for i Brønnøysund skulle vi ligge så veldig kort tid at det ikke ble tid til bokhandlerbesøk.

Ved enden av gågata står et monument av Petter Dass, men dette av Sigrid på Sandnes var da også flott. Det står ikke noe annet om henne på Wikipedia enn at hun var kona til Torolv Kveldulvsson, og det er vel typisk.

De syv søstre ved fem av dem

Vegaøyene hvor min farfar var fra

Vesterålen og Lofoten

2012-01-02T11:06:00.001+01:00

Sortland, Stokmarknes, Stamsund og Svolvær, fin rekke det vel?

Vi var i land i Stokmarknes for å se på Hurtigrutemuseet. Vi hadde fått et godt råd, som vi fulgte, se museet først så båten. Museet er tematisk inndelt og det gir en fin oversikt over Hurtigrutas historie, de politiske uenighetene som har vært og hva Hurtigruta er i dag og litt om fremtida også. Men styreformann Hegnar hadde de aldri sett, han burde ta en tur og så gi museet noen flere midler til å holde båten i stand.

Kafeen på 3. klasse

Vi var så vidt ombort i gamle Finnmarken også, det vekket mange minner fra gamle dagers reiser mellom Tromsø og Honningsvåg, det har blitt noen av dem. Hver sommer mellom 1966 og 1974 reiste jeg den turen.

Livbøye fra gamle Richard With som gikk ned under krigen

Det rullet kraftig før Stamsund, men over Vestfjorden gikk det helt fint. Nå er det vakre Helgeland som står for tur.

Godt nyttår

2012-01-01T11:17:00.003+01:00

Dag 2 tilbrakte vi på buss gjennom Finnmark, vi var 36 passasjerer og Helge sjåfør. Helge kunne ikke engelsk og som eneste nordmenn fikk Gemalen og jeg en liten ekstrajobb som oversettere, lurer på om vi kan kreve lønn for det?

Vi dro fra Kirkenes kl. 1200 og var fremme i Honninngsvåg kl. 2315, men da hadde Gemalen et land til på sin liste fordi vi var innom Finland, og jeg fikk besøke Karasjok for første gang i livet. Etter en deilig fiskesuppe gikk vi en spasertur i et folketomt Honningsvåg midt i natta, veldig hyggelig å se på gamle tomter.

Dag 3 og nyttårsaften forløp stille og rolig, vi var i land i Hammerfest, dessverre var ikke Gjenreisningsmuseet åpent, men vi fikk frisk luft og vi fikk rørt litt på oss.

I Tromsø ble vi møtt på kaia med flagg og spede forsøk på korsang, og vi hadde noen hyggelige timer i byen med våre gode venner, og fikk med oss fyrverkeri og årstall i fjellsida.

Dag 4 skal tilbringes i Vesterålen og Lofoten og det gleder vi oss til.

Kirkenes

2011-12-29T22:53:00.000+01:00

Juletre i Kirkenes

Første etappe av vårt nyttårscruise er overstått. Dvs. vi har allerede havarert. Dagmar tok knekken på båten vår så den er meget forsinket og kommer ikke til Kirkenes for å hente oss. Vi må reise buss gjennom ett vinterlig Finnmark for å finne båten vår i min fødeby Honningsvåg i morgen ettermiddag. Ti timer i buss gjennom Finnmark hadde vi ikke sett for oss, men må man så må man. Vi har før vært nødt til å busse i stedet for å være på båt så det skal nok gå, hadde bare ønsket at Hurtigruten hadde vært litt mer ivrig etter å informere oss.

God Jul

2011-12-24T00:01:00.001+01:00

GOD JUL

Så nådde vi bunnen

2011-12-22T06:30:00.000+01:00

Bern møter Oslo på Nasjonalgalleriet

2011-12-18T08:00:00.002+01:00

Endelig kom vi oss på denne utstillingen som har stått på venteliste B i noen uker nå.

I utgangspunktet var det Gemalens interesse for Giacometti som gjorde oss oppmerksom på utstillingen, nå viste det seg at det finnes flere Giacomettier som er kunstnere, både en bror og en far og en onkel. Faren Giovanni har laget noen flotte store romantiske malerier, vel verdt besøket.

I denne utstillinga er det en del surrealisme og modernisme som jeg ikke forstår meg så mye på, men et par ting ble jeg veldig begeistret for og det var Paul Klee: «Vandrende kamerater», 1939 og Max Bill: «Flate i rom fra en sirkulær skive», 1957 (se bilder på galleriets hjemmeside).

Nå har vi jo også vært på Louisiana og sett flere Klee bilder og det var fint å få litt oppfølging og utdyping. Jeg skulle jo ha publisert denne bloggen før det besøket, men sånn ble det altså ikke.

Norsk Trelastindustri A/S, fredet nybarokk. Brant i 2003, kopi fra 2008

På vei til Nasjonalgalleriet gikk vi Schweigaardsgate, oppkalt i 1879 etter Anton Martin Schweigaard, professor i lovkyndighet, statistik og statsøkonomi og en ledende politiker på midten av 1800-tallet. Han var også onkel til "min" Schweigaard; Johan Elias, hvis boksamling ble gitt i gave til Universitetsbiblioteket og som jeg nå jobber med å registrere.

Galleri Oslo, oppført 1986-89

Galleri Oslo er det bygget flest vil rive hvis de fikk velge, jeg vet ikke. Er det så mye styggere enn andre bygninger i denne delen av sentrum?

Vi likte julemarkedet i år, det hadde godt av å komme vekk fra det stygge teltet på Rådhusplassen, nå var det riktig så hyggelig på Karl Johan.

Stor stemning i Lavvoen

Hvis noe var feil så var det popmusikken fra Spikersuppa, man kan tydeligvis ikke gå på skøyter uten hysterisk tyggegummipop.

Slottet med ekstratak

Førjulstur til København

2011-12-15T22:05:00.000+01:00

For 17. gang på 21 år var vi på førjulstur til vårt kjære København forrige helg. Vi hørte det hadde vært full storm i Skagerak, noe vi sov oss igjennom, det lover godt for nyttårscruiset.

Første post på programmet var kunst. For noen uker siden var vi på Nasjonalgalleriet å så en utstilling som "hører sammen med" utstillingen på Louisiana. Kunstmuseum Bern heter den, Paul Klee var en av Bern (Sveits) kunstnerne og Cobra gruppen var en gruppe av danske kunstnere som ble opptatt av deres kunst. Utstillingen på Louisiana stiller disse gruppen opp mot Klee sine verker på en veldig fin måte, så også vi amatører kan forstå det og få en fin opplevelse av kunsten.

Som bonus var det en flott utstilling av Ai WeiWei, en kinesisk multikunstner, jeg vil kalle det avant-garde. Det var instalasjoner, filmer av forskjellige prosjekter han har satt i gang og så lysfontenen da.

Det var forresten han som laget fugleredet som var hovedstadion under OL i Peking. Han har bodd i USA i mange år, men i fjor reiste han tilbake til Kina og nå får han ikke lov å reise ut igjen, et kunstverk i seg selv.

En årstidsforvirret rose

Sol i desember

Julebordene på Royal Copenhagen er også en tradisjon, kjente kunstnere blir invitert til å dekke julebord med service og bestikk fra både RC og fra Georg Jensen. Så nå har vi fått mange gode ideer til årets julebord i Gamlebyen.

Lucia

2011-12-13T21:18:00.000+01:00

I min barndom feiret vi ikke Lucia, før vi fikk dette bildet av mine svenske tremenninger i 1965 hadde jeg faktisk aldri hørt om denne skikken.

Marianne, Ulrika og Kristina

I mange år passet jeg alltid på å få med meg Luciamorgen på svensk TV, synes det er så flott når barnekor synger Svart senker natten seg i stall og stuer, det blir ikke vakrere. Men så flyttet de sendingen til halv 7 og det er litt i tidligste laget.

I følge den julianske kalenderen som vi brukte til 1700 og svenskene til 1752, er den 13. desember årets lengste natt og som alltid med tradisjoner blander vi sammen litt tro og litt gammel overtro. Her er noe katolsk tro blandet med Lucifer. I og med den lange natta ble det snakket om åsgårdsreia av tusser og troll og underjordiske som reiste rundt og passet på at alt var klart til julefeiringa. Var ikke alt klart gjorde de hærverk.

I Vest-Sverige har tradisjonen muligens et tyskt opphav. Der var det vanlig at man kledde opp en jente i hvite klær og lys i håret for å minne om Jesusbarnet. Alt i følge Wikipedia.

I dag fikk jeg anledning til å ha med Lussekatter på jobben og det var hyggelig, kanskje vi har laget en ny tradisjon. Gleder meg også til å høre kollega Hege fortelle fra feiringa i barnehagen.

Håper tremenningene ikke har noe imot å være Luciamodeller i bloggen min.

Julemarked på Folkemuseet

2011-12-06T19:55:00.001+01:00

Tradisjonen tro drar vi på besøk til yndlingsdattera på jobben hennes før jul. Bare at i år er hun ikke på Akershus Slott, men på Folkemuseet. Og der var det litt flere mennesker, ikke så stemningsfullt kanskje, men veldig artig.

Alle som får salgsbod her må drive med egenproduksjon i god tradisjon så her var alt fra hjemmeavla honning til Pepperkaker på pinne, masse strikket, tovet, heklet og snekret. Hørte flere som nevnte at det var bedre i år fordi det ikke var så kaldt.

Ikke mye made in China og se her

Butikken holdt åpen og det spørsmålet som de oftest fikk var: Har dere smør?
Nei, her har de bare sukkertøy, tannlegekontoret er vegg i vegg og vi tror de har et godt samarbeid.
Apoteket var også åpent så vi fikk røkelse, ellers er alle husene åpne og julepyntet i henhold til den tidsepoken de tilhører.

Søtere butikkjomfru skal man leite lenge etter

Frelsesarmeens korps flyttet seg rundt på området og spilte julesanger og ellers er det et rikholdig program hele dagen. Ta en titt på programmet, kjøp billett på forhånd, det blir lange køer, og ta bussen til Bygdøy i helga.

To folkedansere ferdig for dagen

Informatikkbygget ved Gaustadbekken

2011-12-02T12:09:00.000+01:00

Etter besøket på Arkitekturmuseet ble vi litt nysgjerrig på det nye informatikkbygget på Blindern så vi tok oss en tur opp i høyden.

Det ligger fint i terrenger over Gaustadbekken, men vi la merke til at de har et problem med mye leire. Gangveien mellom bygningene var egentlig matter så man ikke skulle dra for mye leire inn.

Huset heter Ole-Johan Dahls hus og er oppkalt etter den første professoren i Informatikk ved UiO. Ett av de andre husene på campus heter Kristen Nygaard som var den andre pioneren innenfor faget. Gisle Hannemyrs hus kommer nok før eller siden det òg.

Disse utsmykningene er det Bård Breivik som har laget. Vi så dem da de var utstillt på Universitetsplassen for noe år siden som et eget prosjekt og det var fint å se dem på plass også.

Se for deg hvordan lydbølger beveger seg i luft så får man sånne mønster, alle fire har forskjellige navn så er du musikalsk kan du prøve deg.

Bygget sett fra bekken

Her er Studenthjemmet, fin gammel bygning fra 1920-tallet, heldig de som får bo her i slike herskaplige omgivelser.

En aldri så liten kontrast fra portrommet på studenthjemmet med toppen av administrasjonsbygget bak, det heter forresten Lucy Smiths hus.

Vår enbårne sønn har ligget ved dette instituttet for noen år tilbake, men ikke hadde de det fine nybygget og ikke bodde han på det fine studenthjemmet, men han greier seg godt allikevel.

Industrigata

2011-11-28T19:12:00.001+01:00

Vi startet på St. Hanshaugen/Bislett og gikk mot Briskeby i denne gata som går tvers gjennom flere områder. I følge mitt Byleksikon hører gata til Briskeby-Fagerborg i bydel Frogner og navnet ble vedtatt i 1879. Den var oppkalt etter håndverkerne som bygde sine små hus i Balkeby-området i 1850-årene.

Mange fine bygårder og noen ikke fullt så fine, Uranienborghjemmet er oppført i 1963 og er vel ikke så utpreget pent.

Vet ikke hva dette huset brukes til, men det gjorde gata enda mer spesiell da det plutselig dukket opp etter murgårdene. Beklager alle bilene, men de er ikke til å unngå.

Norsk Revmatikerforbund holder til i dette fine huset som har adresse i Professor Dahls gate. Oppkalt i 1879 etter maleren, professor Johan Christian Dahl.

Utenfor Briskeby brannstasjonen står denne fine statuen laget av Per Ung.

Byen og universitetet

2011-11-15T08:55:00.000+01:00

Bispelokket er på vei bort

Og sånn var det da lokket var på plass

Anledningen er utstillingen Byen og Blindern : Universitetet i Oslo 200 år, den foregår på Arkitekturmuseet i disse dager. Her var det mye nytt å lære om både byutvikling og hvordan man tenkte seg at Universitetet på Blindern skulle være og hvordan det ble. Jeg visste ikke at det var planlagt en akse fra Blindernplatået til Frognerkilen med bygninger også i parken. Det ble det ikke noe av, men planene fra 1923 har allikevel vært bestemmende for hvordan det ser ut på Blindern i dag.

Informatikkbygningen i Lego, 45 000 stk. faktisk

Vi startet i den delen av utstillingen som heter Blindern og det er en helt vanlig kronologisk museumsutstilling. Montere, gjenstander som skrivemaskin, telefon og kalkulatorer, film om byggeperioden og noen fremtidsvyer.
Det andre rommet som heter Byen er et 325 kvadratmeter stort luftfoto over Oslo sentrum, på golvet. Modeller av de ulike universitetsbygningene vokser opp av bykartet og her kan må gå byvandring så det monner.

Min arbeidsplass

Storokrysset hvor jeg hadde min første hybel

Bentsebrugata hvor vi hadde vår første bolig i Oslo

Baglerbyen hvor vi bor nå

Det var en kjempefin måte å visualisere hvordan byen og universitetet hører sammen. Og så artig som det var å kunne gå på byens tak, ikke bare Operataket, men også Slottet og Stortinget, ja jeg kunne til og med gå på vannet.

Denne utstillingen anbefales på det varmeste, og det er gratis på søndager.

I anledning dagen

2011-11-13T12:37:00.001+01:00

Ikke tvil om hva vår far gjorde; enten satt han på kontoret eller så var han på fisketur.

Gerhardsenstipendet 1976

2011-11-10T10:03:00.000+01:00

I disse dager er det 35 år siden jeg fikk dette brevet:

Jeg ante ikke at Einar Gerhardsen hadde opprettet stipendet og jeg ante ingenting om at jeg var en aktuell kandidat. Men noen brikker falt på plass da jeg fikk brevet, fordi jeg hadde blitt bedt om å komme til "Nordlys" for et intervju som jeg egentlig ikke forsto meninga med:

Det var flere aviser som hadde samme oppslaget:

(Beklager at jeg ikke vet fra hvilke aviser dette er, det var min mor som klipte dem ut og hun hadde ikke notert kilde)

Senere fikk jeg vite litt om bakgrunnen for at akkurat jeg var valgt ut. Det har noe med dette avisoppslaget å gjøre:

Anledningen er Tromsø Arbeiderpartis 70 års jubileum hvor jeg og min gode venninne Guri sto for underholdninga.

Teodor B. Grasrot

Etterpå var jeg så heldig å få en lang prat med Einar Gerhardsen og det husket han da komiteen hadde møte for å bestemme hvilke ti som skulle få de første stipendene. Formann i AUF på den tida; Sissel Rønbeck kunne hjelpe han med å huske navnet mitt og sånn var det med den saken.

Litt stolt er jeg jo over at det var Gerhardsen selv som foreslo meg, og på AUFs landsmøte i 1977 fikk jeg anledning til å takke han. Han mente jeg skulle takke alle som hadde kjøpt bøkene hans, og det kan jeg jo godt gjøre, i tillegg.

Det hører med til historien at jeg fikk fullstendig sjokk da jeg åpnet postboksen og så meg sjøl på forsida av Nordlys, jeg hadde ikke lagt merke til at bildet ble tatt engang. Min første reaksjon var å slå igjen luka igjen, men avisa forsvant jo ikke av den grunn. Jeg måtte pent ta den med på jobben og legge den inn til direktøren, jeg la den underst og med bildet ned.

Jeg må jo si at jeg har tvilt meg frem til å fortelle denne historien her, men jeg tar sjangsen, det er jo tross alt en stor og viktig hendelse i mitt liv. Og siden det var et reisestipend resulterte det jo i en reise, den tok jeg i april 1977 så den skal jeg fortelle om en annen gang.

Nordenga bru

2011-11-07T14:36:00.000+01:00

Østre tangent eller Nordenga bru er åpnet og trafikken øker fra dag til dag. Brua går over jernbanesporene inn til Sentralstasjonen og binder sammen den nye bydelen i Bjørvika med den gamle på Grønland

Bilene og fotgjengerne er helt adkilt og gang/sykkelveien er bred og fin, dvs helt fin er den ikke lenger. Det tok ikke mange timene før de første taggene var på plass, dessverre.

Vi har fulgt bygginga av brua på nært hold og var meget imponert over den måten elementene ble ført sammen på. Aftenposten har laget et oppslag om hvordan brua ble bygget.

Postgirobygget og Plaza ser litt bortkommen ut synes jeg.

Tematur

2011-10-31T21:24:00.003+01:00

Når vi skulle ha med barn og svigerbarn til København ville vi lage en tematur og når flere av dem er mer enn gjennomsnittlig interessert i øl, så ble det det; en øltur.

Her er litt av utvalget på DFDS, noe for en hver smak skulle man tro.

Etter å ha innstalert oss på Grand Hotell la vi turen oppover til Carlsberg hvor besøksenteret tok i mot oss, både med flaskeutstilling, gamle reklamer, mange og dype innføringer i vanskeligheten med å lage godt øl. Vi har vært her noen ganger før, men nå hadde vi med oss eksperter så da fikk det hele en ny dimensjon.

Noen ble veldig begeistret for at det faktisk var hester i stallen, disse jydene kan bli opp til 1 tonn og her er det mye muskler. De brukes til opptog, både til jul og til årsmøte i julenisselauget 24. juli hvert år, og man kan også leie hest og vogn til selskap.

Når man så har gått og sett og blitt vis kan man få en smaksprøve i mikrobryggeriet og det smakte godt.

Middag var bestilt på Nørrebro Bryghus og det skulle selvfølgelig være øl-meny. Bortsett fra et meget støyende lokale var det en fin opplevelse. Maten var kjempegod og det er noe spesielt å spise og drikke noe som er så perfekt sammensatt som dette.

Men som sagt, det var et meget høyt støynivå i lokalet så det var godt å gå en tur etterpå. Og med lett tåke over søerne var det en fin opplevelse.

Lørdagen ble ikke solfylt den heller, men ingen vind og gode temperaturer er ikke å forakte det heller. Turen gjennom Kongens have var trolsk og når porten til en bakgård i Nyboder står åpen er jeg snar med kameraet.

Det var meningen at vi skulle gå byvandring med Christian, men han hadde vært nødt til å innstille, for første gang siden 2003!

Da ble det en tur på Fona og hva var vel mer naturlig enn å finne frem TV-serien om J.C. Jacobsen og hans Carlsberg.

Vålerenga om høsten

2011-10-23T13:39:00.000+02:00

Fra heimen og opp til Vålerenga har vi en liten klatreetappe som gjør godt for både blodpumpe og beinmuskler.

Kværnertrappa pyntet til høstfest

Ved Vålerenga kirke

Delmål ett denne lørdagsformiddagen i oktober var den årlige fotoutstillinga som Vålerenga historielag arrangerer i kirkestua si. Laila og Liv sitter også som vanlig klar for å hjelpe med slektsfaglige spørsmål.

Utstilling lørdag 22. og søndag 23. oktober kl. 12.00 - 16.00

Etterstadslottet 80 år

Fra bakgårdene på Vålerenga

111 år siden trikken kom til Vålerenga

FØR/NÅ-bilder

Jarlen Kino: Film fra teatervandringa 7. juni

KFUK/KFUM-Speider'n på Vålerenga

Slektsforskning

Emanuel Vigeland

Sætre Kjeksfabrikk

Fotballklubben SOTA

Som vanlig interessante temaer for utstillingen, for oss innflyttere er det veldig artig å se at trikken også har gått på Vålerenga. Mange fine bilder fra gamle bakgårder og veldig fint at folk blir oppfordret til å skrive på bildene hvis de vet hvem som er avbildet. Det var også mange klassebilder fra Vålerenga skole som hang der med oppfordring om å skrive navn. Mens vi sto å så på et bilde var det en mann som satt å drakk kaffe rett ved siden av som plutselig fikk øye på seg selv på et av bildene, og han ble så glad. Vi hørte flere som sto å diskuterte bildene med stor innlevelse og hvis vi lurte på noe var det gjerne noen som svarte, her er man ikke redd for å snakke med fremmede.

På vei hjem igjen gikk vi nok en gang forbi Enebakkveien 37b, jeg har alltid synes at huset ser så ensomt ut, står liksom ute alene.

Sett fra Lodalen er det derimot en del av rekka og det er mye hyggeligere. Enebakkveien er forresten en veldig lang vei som går igjennom mange bydeler; Gamle Oslo, Norstrand, Østensjø og Søndre Nordstrand. Det er også en gammel vei, fra 1866 og akkurat her på Vålerenga er det både boligblokker fra 1930-tallet og småhusbebyggelse fra 1850-årene.

I forgrunnen sees NSB sin 379 m lange vognhall hvor de har servicebygg for tog og mange arbeidsplasser.

Skillebekk

2011-10-17T21:37:00.000+02:00

Søndagsturen denne uka gikk til Skillebekk i bydel Frogner og det er ingenting å si på standarden her.

Legg merke til seilbåtene i relieffene på denne villaen. Området som het Hartmannsløkken ble utbygget med villaer i 1880-årene og mange av dem er ambassader i dag.

Dette huset er i Munkedamsveien, midt mellom store villaer og leiegårder står dette tidlige eksemplet på sveiterstil. Huset er fra 1852 og påbygd i 1865.

I Skarpsnoparken finner vi dette minnesmerket over Milorg D 13, bauta i granitt fra 1994 av Ørnulf Bast.

Dette er Lassonsgate hvor Oslos første gatetun så dagens lys i 1975, gaten er oppkalt etter høyesterettsjustitiarius Peder Carl Lasson. Husene langs den sørlige delen av gata ligger i de tidligere jernbanesporene inn til Vestbanestasjonen og ble utbygd rundt 2005.

Framneshaven, eller Tinker'n er opprinnelig en privat hage som i 1993 ble regulert til park/friområde. Og det var mange som benyttet finværet til å kose seg her, vi blir bestandig så glad av å se at folk bruker friområdene i byen.

Men hva denne søyla er vet vi ikke, den står litt lenger ned i parken og ser nokså malplassert ut, men det var nok ment til noe annet. Foran den er det både en trapp og to fundament til noen krukker kanskje. Nå er den tagget så det ser ut som en totempæle.

Her er en av de mange broene som engang gikk over Drammensbanen, kraftige saker. Greier ikke bestemme meg for om jeg synes de er fine eller ikke...

Turen tok oss ned til sjøen ved Aker brygge, og det nye Astrup Fearnley museet begynner å bli ferdig, de skal åpne til neste år og det skal bli spennende å se hva de har fått til.

Still crazy after all these years

2011-10-13T11:10:00.000+02:00

Gratulere med dagen til Paul Simon.

Tidligere i år var det noen som sa at nå for tida er ikke 70-åringer gamle, de er rockestjerner. Her er nok et eksempel på en som eldes med stil. Født i Newark, New Jersey og oppvokst i New York hvor han fremdeles bor. Han ville gjerne bli baseballspiller, men han hadde ikke akkurat rette fysikken til det så faren kjøpte gitar for å trøste han, og resten er historie.

Vi har en DVD fra The African Concert som vi har sett utallige ganger, det ble så ofte en stund at jeg måtte sette ned foten og si stopp. Men kanskje det blir et gjensyn i helga:

DVDen og kassetten "Graceland" er to perler av Simon-musikk blandet med afrikanske rytmer og musikkglede. Det var helt utrolig at han ble svartelistet av FN, de forsto faktisk ikke forskjellen på solidaritetsarbeid med sør-aftrikanske musikere og det å arbeide for apartheid-staten Sør-Afrika.

Ja, vi har fremdeles kassettspiller, og jeg ser i media om dagen at den kommer tilbake nå. Lyden er vel ikke helt 100%, men hva så?

Nå er det jo ikke til å komme bort fra at Paul Simon startet sin karriere sammen med Art Garfunkel. De startet som highschool-gruppen Tom & Jerry. Forbildet var The Everly Brothers og tradisjonen med flerstemt sang ble tatt ut til det ultimate. Når man hører dem sammen høres det ut som én stemme.

Så nylig et intervju med dem om hvordan Bridge over Troubled Water ble til og da sier Simon at siden samarbeidet knirket kom de med hver sine sanger som de prøvde ut sammen. Da spilte for eksempel han sin sang og så la Art Garfunkel sin stemme på den og så vice versa. Det fungerte på nesten alle forslagene de hadde til plata og hvilken plate!

Jeg husker godt den gangen jeg forelsket meg i Simon & Garfunkel, her er bildebeviset:

Jeg hadde sikkert hørt dem på radio først siden jeg ønsket meg plata så intenst.Dette var før jeg fikk min egen platespiller på rommet mitt så jeg plaget resten av familien med den plate i tide og utide. Og nei, vi hadde ikke muligheter til øretelefoner på Sølvsuperen.

Da jeg sang i koret Skjetten Dur & Moll fikk jeg være med på ett Paul Simon potpuri og jeg husker godt at jeg ble noe skeptisk. Trodde aldri vi skulle få til Scarborough fair og You may call me Al, men det ble så bra og var så artig. Vi hadde også Sound of Silence på reportoare som ren jentesang, og det var så fint å få være med å synge den.

Teatertur til Tromsø

2011-10-10T20:34:00.000+02:00

I helga var vi i Tromsø for å se Hålogaland teaters oppsetning av The Black Rider. En utrolig fin opplevelse, både skuespillere, musikere og oppsetninga som helhet holder helt inn. Selv om det er Morten Abel som brukes i markedsføringa er ikke dette en Morten Abel konsert hvis noen skulle tro det. Dette er et samarbeid mellom Tom Waits, William Burroughs og Robert Wilson og et gammelt tysk folkeeventyr.

Det handler om en ung gutt som inngår en pakt med djevelen for å få magiske kuler som treffer alt han sikter på. Wilson får Waits til å skrive musikk og Burroughs skriver tekster og kutter opp historien og setter den sammen igjen. It's a sad little story with a brutal end.

Tom Waits gir ikke tillatelse til å oversette sangtekstene, men Burroughs sine dikt er omsatt til nordnorsk av Ragnar Olsen. Blandinga av engelsk sang og nordnorsk poesi sammen med Wilson sin tablåaktige oppsetning gjør dette til en hel forestilling. Regissøren må også nevnes, Sigrid Strøm Reibo heter hun, veldig dyktig ung regissør som vi nok kommer til å se mer av. Og sjelden har vi sett en sluere djævel enn Morten Abel.

Det var høstlig vær, men stort sett oppholdsvær så vi fikk oss et par spaserturer. Noen har sørget for at de fleste statuer/byster i byen er med på Rosasløyfeaksjonen.

Her er barneskolen min, Gyllenborg, nyoppusset og fin. Og selv om det kom litt sne på lørdag så var det borte igjen på søndags formiddag.

Melisdrysset på fjelltoppene varsler om at vinteren er på vei

Slektsgåte

2011-10-05T21:28:00.001+02:00

Et ganske enkelt spørsmål fra en kollega om å hjelpe til å tyde noe i en kirkebok fikk meg i gang med egen forskning igjen. Det er veldig lenge siden sist, holdt på litt i vinter, men med våren og sommeren dabbet det av igjen, det er jo også mye viktigere å være ute når det er vær til det, og vi har hatt en varm og fin sommer, basta!

For noen uker siden fikk jeg en utskrift i posten fra en gammel bekjent som hadde fått det av en slektning. Han reagerte på at etternavnet mitt dukket opp i slektstavla og så tok han kontakt. Denne utskriften har ligget urørt, men i går tok jeg altså fatt med å kontrollere den mot mine egne notater.

Det er en utrolig fin måte å få lest korrektur på, hver gang noe ikke stemmer overens så slår jeg opp i kirkebøker og folketellinger og finner ut av det. Da får jeg også notert nøyaktig kilde og det er jo heller ikke å forakte.

Så var det at en litt pussig og merkelig ting dukket opp igjen. Har jo tenkt på det før, men aldri prøvd å finne ut om det er mulig. Det er et par som i 1834 får tvillinger med nesten en måneds mellomrom, jeg tviler jo på at det går an.

Johannes nr. 51, er født 3.8. og Erik 1.9.(nr. 58) og dør den 9, (nr. 82), mens Johannes vokste opp. Er det mulig at et foster kan overleve i livmoren en måned etter at broren en født?

Eller er det snakk om to forskjellige familier? Morens navn er jo forskjellig; Malene og Maren, farens patronymikon brukes kun på Johannes og ikke på Erik.

Noen som har noe klokt å si om dette?

Minner om min nye slektsside

Lambertseter og Røa

2011-10-02T14:46:00.001+02:00

I de nesten tre årene vi har bodd i Oslo har vi gått turer i mange sentrumsnære bydeler. Nå er tiden inne til å se litt på drabantbyene og de litt mer perifere bydelene. Hvordan bor de der?

Det artige med å bruke feriedager til dette var jo at vi møtte skolebarn på veien og barnehagene var fulle av barn som koste seg i det fine høstværet.

Vi startet første turen med trikken opp mot Ekeberg, gikk av sånn at vi fikk gått Solveien bortover. Ville se hvor stor kontrasten mellom Nordstrand og Lambertseter egentlig er.
Det er forskjeller, bare villaer i Solveien, noen nyere leilighetshus, men da kun med 4 - 6 leiligheter, og alle husene har vakthold med hund så her har de problemer.

Typisk villa i Solveien

Typisk lavblokk i Lambertseterveien

Lambertseterveien går fra Ekebergveien over Lambertseter til Enebakkveien, området heter Nordseter og det var et veldig velholdt og hyggelig område. Nordseter gård kjent fra 1700-tallet, brukes nå som grendehus.

Her nærmer vi oss Lambertseter senter, Oslos første drabantby reist på begynnelsen av 1950-tallet og kjent fra bøkene til Anne Cath. Vestly, det var her Oslo Samvirkelag avd. 87 Snarkjøp åpnet i 1953, var det Oslos første? Høyblokka er en tolv etasjers hybelblokk bygd i 1958, ark. Rinnan og Tveten i følge mitt utmerkede byleksikon.

Tar med bildet av denne veien fordi det var så veldig tydelig at her hadde de tidlig tenkt på at det skulle være trær utenfor blokkene. Nå var de jo nesten blitt litt for store. Veien heter Radarveien og blokkene er like gamle som meg. Veiene her på Lambertseter heter Radarveien, Langbølgen, Mellombølgen og Kortbølgen fordi det var en radiosender på stedet.

Hjemveien gikk over Brannfjell og der sto dette treet og lyste med sine fine høstfarger og vi hadde fått oss en nydelig tur på en helt vanlig hverdag i vår lille høstferie. Den gang vi var aktiv løpere gikk Oslo-løpet her oppe og øverst på Brannfjell sto det en plakat med det optimistiske utsagnet; og dette har du betalt for!

Neste turen jeg skal fortelle om i dag gikk til Røa. Vi tok bussen helt til Bogstad og gikk mot Røa derfra.

En hvis hoppbakke sett bakfra

Røahagen

Ikke så mye forskjell fra hvordan folk bor på andre siden av byen. Største forskjellen var at på Røa-senteret var det en kafe, Sushi-bar og to bokhandlere, mens på Lambertseter-senteret var det minst 5 kafeer, kino og bibliotek.

Nedover Sørkedalsveien la vi merke til at det er mye trær som er bevart i hagene og det kan vi like.

Men det ble slitsomt å gå langs en så trafikert vei en fredags-ettermiddag så vi tok banen til Majorstua og på vei ned Bogstadveien måtte vi mimre litt ved Valkyrie plass. Da vi kom til Oslo i 1976-77 stoppet fremdeles banen her, ja under jorden vel og merke.

Så når vi avsluttet ferieuka vår med familiedugnad i hagen på Ski var uken fullendt. Glemte jeg å si at vår yndlingsdatter inviterte på Får-i-kål på torsdag? Bestefar, onkel og fetter fikk oppvarmede rester på lørdag, stor suksess.

Høstferie uke 39

2011-10-02T13:49:00.000+02:00

Vi bråbestemte oss for å ta høstferie, valgte uke 39 siden "alle" andre har uke 40. Hadde ikke i utgangspunktet tenkt å dra noen sted, men hvem kan si nei når Gemalen har funnet ut at med LO-favør kommer vi oss en svipptur til København for 3 000 kr? Ikke jeg nei, vi dro forrige søndag og hadde mandagen til rådighet. Vi tok et tog nordover til Charlottenlund og der har de et eget slott, var i bruk av kongefamilien til 1936 faktisk. Nå er det fiskeriundersøkelsen som har kontor der. Staselig.

En annen ting vi ville se på var Charlottenlund fort. Helt siden vi "fant" Vestvolden har vi vært fasinert av forsvarsverkene rundt København.

Charlottenlund er i Gentofte kommune og hovedbiblioteket var et mål for turen. Arkitekten er Henning Larsen. Han er ingen hvemsomhelst, han er arkitekten bak den nye operaen i København bl.a., det er forresten en fornøyelig historie. Rikingen som var så "snill" å skjenke byen Operaen skulle ha siste ordet i hele prosessen så arkitekten ble meget vred.

Utsiden av biblioteket var vi litt skuffet over, det var slitt og virket dårlig vedlikeholdt, men inne var det lekkert. Blir så fint når man bruker dagslyset som inndirekte belysning og vi liker buer og myke linjer.

Ingen Københavntur uten en Bodegatur, vi hadde ikke regnet med at det skulle by på problemer på en mandag, men den vi hadde sett oss ut på Svanemøllen var stengt så da ble det denne; Vibenhus bodega.

Slektside publisering

2011-09-20T21:17:00.000+02:00

Høsten kom tidligere i 2009, dette er tatt 12.9.

Har blitt lite tid til blogging i det siste, forrige helg regnet jo bort også så det ble ingen søndagstur å skrive om.

Jeg har i stedet brukt tida til å lese, og jeg har begynt å se 4. sesongen av Mad Men, og jeg har samlet bilder til to fotobøker. Det måtte bli en egen for Københavnturene i tillegg til en Årbok 2009, de ligger nå klar å venter på neste 50 % tilbud fra FotoKnudsen.

Så endelig har jeg gjort ferdig forsiden til min slektside, det er sønnen som har hjulpet meg å få den på nett. Jeg hadde jo egen hjemmeside i mange år, men da start.no la ned tilbudet sitt ble det ikke til at jeg laget en ny, det er sikkert over fem år siden så det var på tide.

I tillegg til alt dette er jeg selvfølgelig i gang med treninga igjen etter ferien. Må jo skryte litt av oss som var flink å trene i ferien også, hadde med strikk så det ble to økter med styrketrening hver uke. Og det hadde jeg glede av da jeg kom tilbake, ble ikke så støl som jeg pleier etter første økta.
Men SATS Solli skuffet stort med å ta vekk BodyPumpen torsdags formiddag, det passet så bra for meg som har kveldsvakt den dagen. Så jeg sliter litt med å få en god flyt i treningsuka, men jeg har en plan...

Ny York, Ny York

2011-09-11T17:55:00.000+02:00

Høstens første byvandring gikk til Nedre Grünerløkka og kvartalet som går under navnet Ny York. Ikke fordi det er skyskraperer der, men fordi det i 1850-årene ble oppført ca. 70 hus i full fart der før murtvangen trådde i kraft i og med byutvidelsen 1.1.1858. En annen forklaring kan være at området ble kaldt Prærien først og når det kom hus der var det vel naturlig å kalle det Ny York?

Området grenser mot Akerselva, Nordre gate, Markveien og Torvbakkgata, det er ikke store området, men vi måtte bruke tre timer på det fordi vår guide Lars Alldén hadde så mye artig å fortelle.

Grünerløkka har som kjent sitt navn etter familien Grüner, Friedrich Grüner kjøpte Nedre Foss Mølle allerede i 1672, siden ble den solgt, men kom tilbake til familien i 1802. Det var Hans Grüner som var eier i 1850-årene da det ble klart at disse delene av Aker skulle innlemmes i Christiania. I Christiania var det murtvang og det skulle det også bli her, så da startet Grüner utparsellering i stor stil og folk kom fra Hadeland og Romerike og andre tilliggende herligheter med hustømmeret på sleden og satte opp sine laftede hus her. Det ingen hadde tid til å tenke på var nivellering, vann og avløp, så det er ikke så mye som står igjen av de opprinnelige husene. De som er igjen er selvfølgelig bevaringsverdig og står på liste.

I det store byfornyingsprosjektet på 1980-tallet var arkitekt Truls Torenfeldt en viktig aktør og han fortalte mange morsomme anekdoter fra den tiden. Det ble på en måte en nybyggerånd av det fordi folk bodde i leilighetene mens de ble utvidet og det ble lagt inn bad osv. Håndverkerne ble nesten en del av familien og da prosjektet var ferdig var det nesten med sorg man tok farvel.

Her ser man tydelig nytt og gammelt tett i tett på en fin måte, det er ikke ofte det er ledige leiligheter her og man skal ha mange års ansinitet i OBOS og litt kapital for å få noe.

I bakgården til Øvregate 7-9 var det også mye spennende, den gule bygningen er bevaringsverdig, men man vet ikke riktig hva den skal brukes til, og den siger.

Her lå en gang Christiania Kunst- og Metalstøberi hvor bl.a. noen av figurene på Eventyrbrua, Tordenskiold-statuen, Holberg-statuen, Abel-monumentet og brostatuene og fontenen i Vigelandsparken er støpt. Kortreist kunst som Lars så treffende kaldte det.

Ramstad arkitekter holder også til her i bakgården og de fikk for noen år siden ideen til et Infill hus her. Joda det er en god ide, men noe inneklemt er det jo og det er ledige leiligheter her fremdeles, dyrt og lite utsikt? Men de har Oslos beste takterrasse da.

Inngangspartiet til Infillhuset

Nedre gate 8 er et fargerikt hus på mange måter, var en gang industri- og lagerbygg for Tidemanns Tobakksfabrikk de laget kartongen sin her, så har det vært bokbinderi og nå er det Château Apartments.

Dette huset er i Øvre gate og vi fikk høre en litt spesiell historie om det; punkgruppa The Aller Værste! bodde her en gang og det var de som renoverte det. Det er et trehus, men ser jo ikke sånn ut med tegl og pusset mur utenpå. Huset sto jo ikke stødigere enn de andre opprinnelige husene og var veldig skeivt så det måtte lages nye støttebjelker og diverse annet arbeid. Hvilket skulle beviser at punkere kan mer enn å spille uforståelig musikk.

Her er baksiden på et såkaldt svalgangshus som også står i Øvre gate. Arkitekt Torenfeldt hadde en historie om dette huset også: Det som opprinnelig sto her måtte rives og man ville bygge et som lignet det nedenfor, men ikke før sto dette ferdig så brant det andre og da valgte man å bygge det opp likt med dette. Så dette er en kopi som ble en orginal for en annen kopi!

Pipa tilhører fabrikken A/S Indigo hvor det var fargeri som farget de nydeligste stoffer; i nettopp blått, og da behøver vi ikke lenger å lure på hvorfor puben ved elva like ved heter Blå.

Her et bilde av Markveien med nr. 53, Ramona Skosalon. Tredje generasjon driver den nå og fjerde er allerede på plass, de har holdt på siden 1928. Vi ble veldig imponert både over utvalget og servicen, vi var her lørdagsettermiddag kl. halv fem og det var fullt av handlende. Tror vi har funnet oss en ny skobutikk.

Det var en ting som Lars hadde med som gjorde denne turen veldig bra, han hadde funnet ut hvem som bodde i husene ved å leite dem opp i folketellingene. På den måten fikk vi vite hva folk arbeidet med og ikke minst hvor mange mennesker som bodde i husene den gang da.

Han fortalte bl.a. om en dame som synes det ble for galt at hun skulle få både bad og kjøkken og to rom etter rehabiliteringen. Hun hadde bodd i gården hele sitt liv og de hadde da vært åtte mennesker på et rom og kjøkken og enda hadde de hatt en losjerende.

Vi bukker og takker for en interessant og flott ettermiddag og takk til kollega Berit som tipset om turen som egentlig bare var for beboerne i de tre borettslagene som utgjør Ny York.

Lydhørt og passe stort publikum

Støttekilde: Oslo byleksikon 5. utg. 2010

Kardamyli, del 2

2011-09-08T10:58:00.000+02:00

Siden vi var usikker på om det ble noen utflukter i Lilleputs regi ble vi enig om å leie bil, tilbudet var 4 + 1 dag og det holdt i massevis. Vi hadde to-tre sighter på programmet, det ble to lange kjøreturer, men avstander er vi jo vant med så det gikk det også.

Første stopp var gamle Messene. En fantastisk opplevelse, mye fordi man blir overrasket over hvor stort det er. På bildet vises teatret i forgrunnen mens hele området er byen som var en betydelig by både politisk og handelsmessig. Gratis inngang og ikke på langt nær så mye folk som i Olympia som var neste post på programmet.

Olympia behøver nesten ingen presentasjon, alle vet jo hva det er. Vi lyttet til erfarne turister, les: guidboka, og gikk kun hovedløypa gjennom området og det var lurt. Det er mer enn nok for en dag med 35 g og mylder av turister fra USA, Tyskland, Japan, Kina, ja det var vel de som gjorde mest ut av seg. Grekerne selv er de frekkeste, reglementet gjelder ikke for dem. De hadde med seg hund inn, de røykte der og klatret innenfor alle sperringer. Men den som ble tilsnakket; det var meg, jeg kom til å åpne blusen litt for mye ved Heras tempel, fy fy!

På stadion måtte jeg jo prøve startblokken, og nå forstår man jo hvorfor det heter det. 192 m sprang de den gang da, jeg nøyde meg med et steg. Og at det var plass til 45 000 tilskuere er helt utrolig å tenke seg. Det var ikke tribuner, det var bare dommerne som hadde det og det ble bare kåret en vinner, resten tapte.

Denne stenen indikerer vel at de hadde den slags innretninger i antikken også, gjør det ikke?

Siden vi var borte i 10 timer første kjøredagen ble vi fort enig om å holde oss i nærmiljøet dagen etter. Kjørte oppover i fjellene og stoppet i flere hyggelige små landsbyer. I en møtte vi kun en gammel mann og hans geit, i en annen var det en nydelig kirke og utenfor et torg med dette flotte platantreet. Da det kom en liten frøken for å huske ble det et fint bilde av det.

Resten av den dagen tilbrakte vi på stranda i Stoupa. Det var det flere grunner til, først av alt at Gemalen ville hilse på en av sine yndlingsforfattere; Nikos Kazantzakis. Vi hadde nemlig hørt rykter om at det var en bauta av han ved stranda der, fordi det var på den stranda Anthony Quinn og Alan Bates danset i Zorba the Greek.

En annen grunn til at vi ville være på den stranda noen timer var for å forsikre oss om at vi liker steinstrand bedre enn sandstrand, og at vi liker mindre forhold i stedet for "Syden". Alt ble oppfyllt, men en ting skal de ha; de hadde omelett på lunsjmenyen, pussig nok hadde ingen det i Kardamyli.

Så var turen kommet til Sparta og Mystras. Av det gamle Sparta er det ikke så mye igjen, det er en moderne småby hvor folk lever som andre steder. Vi satt oss på en kafe på torvet og kikket på livet og det var koselig, kafeen het Bibliotekbaren, og det synes vi passet. Det er noen antikke deler igjen også i Sparta, men vi ville konsentrere oss om Mystras så vi dro fort videre.

Etter en god lunsj tok vi beina fatt og besteg denne klippebyen, det tok 3/4 time og en liter vann og komme til topps. Og hvilken utsikt! Og for en fantastisk historie denne byen har; grunnlagt av frankerne i 1249, overtatt av Bysant i 1262, av Morea i 1348, av Tyrkerne i 1460. Fra 1834 begynte folk å flytte til det moderne Sparta og i 1922 ble Mystras erklært som et arkeologisk område og i 1953 flyttet de siste menneskene ut. I 1989 ble Mystras del av verdensarven.

Breathtaking

En av brødrene mine var her for noen år siden og snakket så varmt om stedet og vi kan bare si oss helt enige, det er virkelig stort. Og kommer du dit engang så husk at når du kommer ned igjen får du verdens beste appelsinjuice ved den nedre inngangen!

Sparta sett fra oven, det hvite feltet mitt i bildet

Vel "hjemme" igjen i Kardemyli var det tid for et kveldsbad fra brygga vår. Det gjorde godt å skylle av seg ni timers biltur og bystøv. Det var ikke mulig å se noen direkte solnedgang fra byen, men den røde himmelen er da heller ikke å forakte.

Kan du se at det er Amalie Skram som ligger her?

Siste uka lå vi for det meste på stranda og bare samlet D-vitaminer, leste og kikket på havet. Det er sikkert en plausibel forklaring på hvorfor det av og til kommer så store bølger, men det er morsommere å filosofere over det.

Kardamyli, Peloponnes 2011

2011-09-05T22:00:00.002+02:00

Vel, da var første arbeidsdagen etter ferien 2011 over og det gikk jo greit, husket alle passord og fikk lest e-poster og ble oppdatert på smått og stort.

Så da kan jeg tenke på å dele noen av ferieopplevelsene med dere.

Her er første glimtet av Kardamyli fra bussvinduet

Når man skal til Kardamyli (eller Kardamili) tar man fly til Kalamata og så må man med buss over fjellet, det tar litt over en time på nokså svingete veier. Hadde gruet litt til det, men farten er så lav at det blir ikke noe kvalm av det.

Vi reiste med Lilleput som er det eneste selskapet som har denne destinasjonen på sitt program. Det er femte gangen vi reiser med dem og vi er nokså godt fornøyd. Ettersom de er så små og de har små steder på sitt program så blir det litt mer personlig, man blir litt mer kjent med guiden, i den grad man behøver en guide. Det er bakdelen med å reise til små steder, det blir skjelden nok påmeldte til turene.

Vi ble med på Landsbyfesten første uka, vi var 16 stk. og måtte være 15! Alltid greit å bli kjent med guiden og medreisende på en sånn sammenkomst. Guiden het Bjarne og er fra Østfold, hans første sesong på Peloponnes og det bar det litt preg av, men han blir nok bra når han blir bedre kjent der.

På vei til Talamas spaserte vi litt gjennom området rundt og så på en typisk Bysantinsk kirke, gresk kors kirke med kuppel, murt i den typiske mani-stilen, ser du en sånn er den 8-900 år gammel.

Slike Mani-tårn er også typisk for området her. Det var, og er, beboelseshus. Man følte seg mer beskyttet når man bodde i høyden, og hadde mer oversikt over hvor fienden var. Det var morsomt å se hvordan denne byggestilen blir ført videre i nybygging, noe det var forbausende mye av. Så ikke ut som det var noen krise i bolig- og hotellbygginga her nei.

De fleste dagene den første og siste uka tilbrakte vi her, med bøker og drikke (vann) og ofte svømmeturer ut i havet, som for engangs skyld holdt bra temperatur. Vi kan faktisk skryte av at det ble 21 morgenbad, absolutt ny rekord.

Her er utsikten fra sjøen og fra baksiden av hotellet vårt. Den pyramideformede toppen inni skyene er Peloponnes' høyste fjell, Profeten Elias. Vi gikk ikke dit, holdt oss litt lenger ned og det var nok litt for varmt for de stigningene som er der. Var bedre andre uka for da hadde vi bil og kjørte opp til de små landsbyene som er der.

Nærmest store by er altså Kalamata og dit tok vi lokalbussen en formiddag. Vi synes det er artig å kjøre lokalbuss, synes vi kommer litt nærmere vanlige folk og deres hverdag på den måten.

På bildet over står Gemalen utenfor en viktig kirke, her ble den første gudstjenesten i det frie Hellas holdt 23. mars 1821, to dager før landet ble offisielt fritt.

Og Gemalen liker også å prøve en lokal frisør når vi er på sånne utflukter, denne karen hadde vært i Tyskland så da fikk han praktisert det også. Veldig rask og flink frisør, han hadde veggene fulle av diplomer og mange pokaler i skapet så at det kostet 10 € var vel ikke så rart.

I Kalamata har de selvfølgelig en borg, man måtte jo forsvare seg mot all verdens inntrengere. Det var et stort jordskjelv her i 1986 så mye er ødelagt, men de har da fått noen EU-midler så restaureringen er påbegynt. Det var ikke så storslagent, men fint å se byen litt fra oven.

Her sitter Gemalen og ser på det Lilleput synes er utsikt verdt et tillegg på 1 800 kroner! Bortsett fra tavernaen over gata var det fjellgløtt til venstre og havgløtt til høyre, vi hadde forventet litt mer. Så skal du ta turen en gang å bo på Liakoto, noe vi absolutt anbefaler, så si nei takk til rom 220.

fortsettelse følger

Chios i 2005

2011-08-13T22:04:00.001+02:00

I føljetongen over besøkte greske øyer/destinasjoner er turen kommet til 2005 og vårt første møte med Chios. Vårt andre møte kan du les om her.

Mildrid og Helge ventet på oss på flyplassen

Agia Fotini er et hyggelig, og veldig lite sted som vi falt for med engang, og vi følte oss veldig hjemme der. Hotellet vi bodde på var nesten helt nytt og lå ved enden av stranda så det var stille og rolig der og heller ingen gatebelysning. Derfor kan man se måneskinnet på sjøen som her:

Vi pleier å være med på en utflukt hver uke, må ha litt hvile fra sola innimellom. Dessuten liker vi å gå med guide i tillegg til at vi leser oss opp på stedene både før og etter besøket.

På den store øyturen kommer man bl.a. innom byen Pirgi, og her har Christoffer Columbus bodd. Chios er jo en skipsfarts-øy, og Christoffer Columbus var jo hypp på båter så det kan jo være sant.

Columbus' hjem er selvfølgelig suvenirsjappe

Innerst i smuget er det en bysantinsk kirke, byen har mange slike smug og porter, de er deler av forsvarsverket til mange byer i Hellas.

En liten "sideeffekt" med slike turer er at man blir bedre kjent med sine medreisende. Akkurat denne gjengen bodde på samme hotellet som oss så vi var litt kjent fra før. og bedre kjent skulle vi bli, har faktisk hatt kontakt med dem siden og det er hyggelig. Noen av dem har vært på Chios siden tidenes morgen og er veldig godt kjent, fint for oss nybegynnere å få gode tips.

Her er Gemalen ved et sorgens kapittel i Chios' historie. Det var i 1822 at tyrkerne kom til Anavatos som byen heter, for å innta den. Mange ble slått i hjel og 350 kvinner og barn valgte å gå utfor stupet for å slippe å bli voldtatt og drept, et noe makabert minnesmerke. Det pussige var at da vi kom til Tyrkia noen dager senere og snakket med guiden der om dette så hadde han aldri hørt om det. Og han kalte seg professor i historie!

Fottur i fjellet i samla tropp var noe vi ble veldig glad for at Lilleput tilbød dette året, det var dessverre slutt på det da vi kom tilbake.

På alle topper i Hellas finner man et kapell og her er vi i et Sankt Georgs kapell, som jeg har fortalt før er vi litt opptatt av denne helgenen fordi vi har en Jørgen selv.

Vi samler på bilder som dette

Ettersom Tyrkia ligger kun 8 km borte har Lilleput også en utflukt dit, det er selvfølgelig en heldagstur og begynner grytidlig. Men da får man jo se hvor nydelig det er i Agia Fotini en tidlig morgenstund også. Da er det så klart at man ser over til Samos som man ellers bare aner i disen.

Båten går til Cesme og ikke langt fra kaia finner vi dette monumentet over nasjonens far Kemal Atatürk.
Hyggelig med ungdom som bruker by-rommet og som også leser aviser.

For at ikke turen skal bli for dyr for den enkelte har Lilleput en avtale med en teppeforhandler som får holde show for oss. Det er obligatorisk fremmøte, men det var helt greit, teppehandleren var en morsom kar som holdt et fantastisk show for oss. Han fortalte mye om hvordan teppene blir laget og historier om de ulike mønstrene og det var selvfølgelig ingen kjøpetvang. Det var mange nok som kjøpte allikevel, og et sånt stort teppe som vises på bildet er ingen problem å få med seg hjem. De pakkes så kompakt at de blir mindre enn en normal koffert, helt utrolig å se.

Jeg så et lite broderi av livets tre som jeg godt kunne tenke meg, men det var brodert med gulltråd og jeg ville ikke engang gjette på hvor mye det kostet. Han ville ha meg til å si en pris, men jeg beklaget og sa at jeg ville unngå å fornærme han. I dag tror jeg kanskje at jeg vill prøvd, jeg vet ikke...

Etter showet og en liten tur gjennom handlegata med dertil hørende innkastere ved alle butikkene gikk vi til moskeen. Dessverre ikke så mange som ville være med dit, men vi som gjorde det angret ikke. Vi lærte mye om hva som skjer i en moske og også om de ulike tradisjonene muslimene har når de besøker moskeen. Og siden vi hadde med oss guide følte vi ikke at vi trengte oss på heller.

Utroperen i tårnet sto nede i moskeen med mikrofon

Så var det tid for et lite høydepunkt, jeg hadde bestemt meg for å besøke Hamamen.
Følte meg kanskje ikke så høy i hatten da jeg ble tatt i mot av en stor, kraftig og hårete mann, men det gikk så bra. Han behandlet meg med stor respekt og han drev ikke med smalltalk, han jobbet. Hadde følelsen av å sveve i timesvis etterpå, og aldri har jeg vel vært så ren som jeg var da.

Gemalen ville ikke være med så han benyttet anledningen til å se nærmere på borgen fra 1500-tallet, han var også fornøyd med besøket, men han svevde ikke så høyt over bakken som det jeg gjorde.

Vel hjemme igjen var det blitt seine kvelden og klart for vårt kveldsrituale. Kelneren kalte vi bare Tause Birgitte for han sa aldri noenting, men han lærte fort hva vi ville ha ved solnedgang. En liten flaske Ouzo, to glass og isbiter, mere skal det ikke til før vi blir lykkelige.

Stranda i Agia Fotini ser sånn ut, vi liker det veldig godt, mye bedre enn sand som man aldri blir kvitt. Den krever selvfølgelig badesko, men det må jeg ha uansett så det er greit. Så er det den fantastiske lyden når sjøen vasker over steinene, både på land og i vannet, den lyden skulle jeg gjerne hatt på CD.

Søerne i København

2011-08-09T08:53:00.001+02:00

Vi var en liten svipptur i København i helga og ble rystet over synet som møtte oss ved Sortedam.

I tillegg lå det fullt av søppel oppå dette ugresset, jeg orket ikke å ta bilde av det det ble for ulekkert. Jeg sender lenke til disse bildene til Overborgermester Frank for å få en kommentar.

Er byen virkelig så fattig at man ikke kan ta seg råd til å rydde opp i dette sølet?

Athen

2011-08-04T17:54:00.000+02:00

Etter 18 dager på Spetses var vi klar for å innta hovedstaden. Dette var akkurat en måned før OL i 2004 og det første som møtte oss var streik på Metroen. Og enda den gangen var vi litt engstelig ute i den store verden så nå var gode råd dyre.

Vi lærte noe nytt akkurat der og da; Sitt ned, ta en øl og tenk! Ikke ulikt Morse sin strategi når jeg tenker meg om.

Bebyggelsen "renner" nedover som en isbre

Vel ferdig med tenkingen husket vi på at det gikk tog også mellom Pereus og Athen, og det var en hyggelig opplevelse og mye billigere enn Metroen også. Folk var vennlige og spurte hvor vi skulle og passet på at vi kom rett av. En litt mystisk ting som vi vel egentlig ikke har fått ordentlig svar på er hvorfor togføreren kastet noe ut av vinduet ved hver bomstasjon? Var det penger til han som styrte bommen eller var det en kvittering for at han hadde passert?

Det var et veldig spesielt syn første gangen vi så Akropolis live, i et glimt fra togvinduet, og det ble viktig å huske det synet etter hvert. "Lure" oss hadde nemlig bare en koffert, og den ble veldig tung da vi måtte gå veldig langt før vi kom til hotellet vårt, og at det var 35 grader gjorde jo ikke turen kortere eller lettere.

Vel fremme på hotellet fant de ikke bestillingen vår, men vi hadde med e-posten så da så. Det hotellet kostet mer for tre netter enn 18 dager på Spetses hadde kostet, men det var verdt det. Sentralt beliggende og med aircondition, i hverfall etter at den ble reparert. Vi fikk virkelig føle at 35 grader på øyene er noe helt annet og mer behagelig enn de samme gradene i storbyen. Elena på Spetses trodde jo vi var gale som skulle inn til Athen, hun hadde en datter der, men besøkte henne aldri om sommeren.

Etter en dusj og litt hvile med en velkomstdrink og kanskje litt mat også, var vi klar for opplevelser. Vi startet med å ta en taubane opp til en topp med utsikt over Akropolis og byen, et fantastisk skue. Og så uvirkelig å være der.

Dag to startet med å gå opp på Akropolis og vi konstaterte med en gang at de nok aldri kom til å bli ferdig til OL. Det var et sinnrikt og veldig bra billettsystem i Athen, når man kjøpte en billett fikk man tilgang til opptil fem forskjellige sighter. Og her går man jo rett inn i antikken, ikke til å unngå. Vi så også mange gamle falleferdige hus som eieren ikke tør å gjøre noe med for hvis de finner noen ruiner under må eieren bekoste utgravningene.

Ruinene av Zevs tempel er gedigne, hvordan har de greid å få disse steinblokkene oppå hverandre? Artig at de lar det ligge sånn at man kan se hvordan det er bygd.

Parlamentet på Syntagma plassen er selvfølgelig et must. Litt fredeligere på mine bilder enn det vi har sett på TV i de siste månedene.

Det er veldig fascinerende å se på hvordan de marsjerer og vaktskiftet er helt unikt. På søndager og andre helligdager har de enda finere uniformer.

Her er vi ved den gamle Olympiastadion, det var fullt av albanere som jobber med flislegging; de ble ferdig til OL.

En kveld var vi i Plaka å spiste middag. Fantastisk å sitte der med Akropolis badet i flomlys rett foran oss.
Det var levende musikk, herlige kelnere, veldig blid "innkaster" og nydelig mat og god vin. En opplevelse for livet, og noe man kjenner dagen derpå.

På vår vandring siste dagen kom vi forbi en taverna som holdt på å åpne for dagen og vi fikk oss et par flasker Mythos der. Trivelig sted rett ved den romersk agoraen under Akropolis, (alt er jo under Akropolis her så jeg behøver jo ikke si det).

Vel, på gjerdet der hang denne plakaten:
vi stavet oss igjennom innholdet og fant ut at akkurat denne kvelden, 10. juli kl 2100, skulle det være den siste forestillingen av Aristofanes' Lysistrata.

Så da kvelden kom og det var middagstid gikk vi tilbake til den tavernaen for å spise og få med oss gresk drama på kjøpet. Vi satt rett ved gjerdet og hadde en aldeles fin plassering på det som vel må være tidenes gratishaug. Verten på tavernaen husket oss med følgende utsagn: Ah, I remember; two beer!

En aldeles ubeskrivelig vakker kveld ble det, og selv om vi ikke forsto hva som ble sagt kunne vi historien og greide å følge med. De hadde byttet om på kjønnsrollene så det ble litt situasjonskomikk av det og det slo godt an hos publikum. Plakaten henger hjemme hos oss nå, siden det var siste forestilling var det ingen som hadde noe imot at vi tok den med.

Det hører med til historien at vi hadde tenkt oss til Sparta en av de dagene vi var i Athen, men da Gemalen kom med de forløsende ord på dag to; Vi kan ikke reise nå! ja så var jeg så enig. Og Athen er et sted vi skal tilbake til, bare de kan slutte med alle urolighetene.

Briskeby-Gimle, bydel Frogner

2011-08-02T14:36:00.000+02:00

Det er ikke så lett å komme igang med vanlig blogging igjen, tankene er fremdeles på Utøya. Og mye av dagen går med til å "være sammen" med gamle kamerater på FB gruppa "Minner fra Utøya".

Så dette er et forsøk på en myk start, for to uker siden tok vi denne søndagsturen:

Søndagsturen vår startet bra, men regnet tok oss ganske fort. Gemalen hadde en plan om Briskeby, Løvenskiolds gate og Choics-kjedens hovedkvarter. Men underveis snublet vi borti denne karen: Arno Berg

Det er ikke småtterier den karen har fått gjort i sitt liv, arkitekt og byantikvar, ca 450 artikler og bokomtaler i St. Hallvard. Han har fått dette monumentet ved det huset han bodde i og plassen er også oppkalt etter han.

Gyldenløvesgate 27

Gatene her på Frogner er veldig pene og velstelte, vi synes det er morsomt med brutte flater og hjørnetårn.

Så var det denne villaen, Arnstein Arneberg er arkitekten og stilen er nybarokk, bygd for skipsreder Ivar An Christensen og nå altså hovedkontor for Nordic Choice Hotels. Gemalen hadde lest i avisen at det var noen uenigheter om den så han mente vi bare måtte se den. Naboene er rasende på springvannet som er plassert på tunet. Ikke nok med at det plasker, men det er lyssatt også. Selvfølgelig hadde ikke Petter'n søkt om tillatelse før det var ferdig, så nå er han så lei seg for han kanskje må bryte alt opp igjen og han som var så glad i sin egen lysfontene.

Sitat fra Dagens Næringsliv 14.7.2011:

"Allerede for fem år siden sendte sameiestyret i flere bygårder i området klager til Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune. Der ble Stordalens stolthet karakterisert som "et tivoli" og fontenen som ødeleggende for nattesøvnen. Et sameie i Sophus Lies gate skriver i sitt klagebrev: "Vannet sprutes ut støtvis av fontenen, hvoretter vannet faller ned med et høyt plask på den underliggende vannflate. Disse plaskene forstyrrer omgivelsene generelt, og er særlig forstyrrende for nattesøvnen i nabogårdene."
Dette er vel et nytt eksempel på rikinger som er ivrige etter å bygge monumenter over seg selv Stordalen har jo en god venn som holder på å ødelegge Ekebergåsen.

Utøya i våre hjerter

2011-07-28T19:55:00.000+02:00

Hvordan er det mulig å føle så stor sorg uten at vi kjenner noen berørte personlig? Jo, fordi det er "vår" øy som er ødelagt, det er våre fremtidige politikere som er meiet ned av en sinnssyk mann. Da blir det bra personlig.

Tirsdag var det en som fant på noe veldig lurt; han laget en gruppe på FB som heter Minner fra Utøya, og den har vært til veldig god hjelp og støtte disse siste dagene. Det gjør så godt å se på gamle bilder og lese andres gode minner fra en felles ungdomstid. Felles selv om noen opplevde det på 50-tallet, andre i forrige uke og vi altså på 1970 og 80-tallet. De fleste som er inne er kanskje de som var der på 1990-tallet, men alt de skriver er gjenkjennelig.

Rosemarkeringa på Rådhusplassen på mandag var også en god opplevelse som ga noen andre, og finere bilder i hodet. Synet av alle blomstene da vi strakk dem i været skal jeg aldri glemme. Siden jeg sto på en trapp på Vestbanebygget så jeg det litt ovenfra og det var som en stor blomstereng som fløt utover Rådhusplassen.

Etter markeringa gikk vi gjennom byen, og på Løvebakken sto Stortingspresidenten og snakket med folk - et veldig fint signal for å vise at også han har bestemt seg for at vi fortsatt skal være trygge i det åpne rommet. Videre gikk vi forbi Stortorget og blomsterhavet der har jo vokst seg så stort at det stopper trafikken, og tenk at det synes alle er helt greit. En liten gutt sa det sånn at blomstene er viktigere enn trikken, og det var veldig klokt sagt.

Vi var blitt oppfordret til å spre blomster over hele byen og vi ville gjerne legge dem på Youngstorget fordi det var der det hele startet for oss. Gemalen og to venner satt på Politikern og ventet på meg forrige fredag. De hadde sittet ute, men syntes det ble litt kjølig så de hadde trukket inn. Jeg tror ikke de hadde blitt skadet hvis de hadde sittet ute, men dog. De hørte smellet og merket lufttrykket og gikk straks ut på Youngstorget hvor de snudde seg og så røyken fra Grubegata før de gikk videre mot Storgata. Jeg var heldigvis litt lat den dagen så jeg tok bussen fra Solli og helt ned til Jernbanetorget. Vanligvis når vi skal på Politikern bruker jeg å gå fra Nationaltheatret og da er jo ruta rundt Regjeringskvartalet, men det tenker jeg lite på egentlig.

Jeg sto altså i krysset Jernbanetorget/Gunnerusgate, ved hotell Viking som vi fremdeles kaller det. Smellet var verken torden eller salutt, det var helt klart! Da jeg så røyksøyla i retning Youngstorget ringte jeg Gemalen og heldigvis tok han telefonen med en gang. Vi ble lykkelig gjenforenet i Storgata ved Brugata og gikk på en pub der hvor vi etterhvert fikk sett nyheter og ble holdt informert hele kvelden. Og takket være at kjæresten min er en nøktern og prinsippfast mann ble det ikke akseptert noen antydninger til terrorister fra andre kulturer/religioner - vi måtte vente og se. Og han fikk jo rett og jeg er så glad for at vi holdt hodet kaldt. Jeg kan heller ikke minnes at det var noe stemning for rasistiske uttalelser rundt oss.

Da han, hvis navn ikke skal nevnes, begynte å skyte uskyldige ungdommer på vår kjære øy ble det helt absurd. Vi nektet i det lengste å tro at det var sant. Det måtte være TV2 som formidlet løse rykter, det hadde de jo gjort hele tiden med å si at bomba gikk av på Youngstorget. Etter en stund var det en hyggelig ung mann som kom å fortalte oss at det var flere medier som kunne bekrefte at det var tilfelle og vi måtte jo tro på det etterhvert som bekreftelsene kom fra de som var tilstede på øya.

Det ble en rar kveld og lørdagen gikk vi i en slags rus, litt utenpå oss selv. Jeg følte at jeg skalv hele tida uten at jeg kunne se skjelvingen. Lite søvn var naturligvis medvirkende. Da vi hørte nyhetene lørdags morgen og hørte hvor mange som var drept måtte jeg skikkelig gispe etter luft, man tror det bare er i tegneserier og på film at man gjør det, men det gjorde jeg altså. Og uansett hvor mange eller få det hadde vært er det like grusomt, men det er rart med det, det hele forstørres av antallet.

Søndag var det sånn at jeg gikk helt på siden av meg selv og følte en enorm sorg, det ble vanskelig å puste og jeg fikk vondt i magen. Ble ikke bedre før etter Rosemarkeringa, sov godt natt til tirsdag så det hjalp litt. Både lørdag og søndag gikk vi rundt i sentrum sammen med tusenvis av andre mennesker, men stillere har vi aldri hørt byen.

Men så er det litt malurt i begeret og det var medvirkende til at jeg sov dårlig igjen i natt. Jeg blir så provosert av at kirka kupper alt sorgarbeid i dette landet. Vi som ikke synes det er naturlig å vende oss til kirka føler at vi blir holdt utenfor fellesskapet. Derfor var det godt å høre at det var etablert et senter på Folkets Hus hvor både de berørte og pårørende kunne møtes for å prate sammen. Og i morgen er det minnesamling i Folkets Hus for alle som vil, og ja, jeg vil.

Det er også noen som sier at de har vært å sett på blomsterhavet på Stortorget og det er også gledelig. Hadde Youngstorget vært åpent så hadde nok de blomstrene havna der fra begynnelsen av, men sånn var det jo ikke og det forstår jeg jo. Men altså Stortorget og ikke Domkirka. Nå skal NRK ha en støttekonsert og hvorfor må den være i kirka? I Bergen hadde de konsert; i kirka. Andre steder har de konserter i andre lokaliteter så det går an. Human-Etisk forbund holder også åpent hus, men det er klart, de ligger litt utenfor sentrum så det er ikke så lett å konkurrere med kirka.

Selv tenner jeg lys hjemme og da jeg kom på trening på mandag tente vi lys og pratet litt om at det var godt å slite litt fysisk oppi alt det tunge, og det var det.

På jobben deltok vi i stille minutt på mandag og det var også godt å være sammen med kollegaer. Etter hvert var det flere som hørte at jeg har en tilknytning til øya og kom og pratet og det var veldig godt både å få fortelle og høre på hvordan andre hadde opplevd fredagen og helga også for den saks skyld.

UTØYA

2011-07-23T10:27:00.000+02:00

Vi har gått under faner og flagg

på en lang vei fra natt imot dag

Hån og spott har vi tålt

men når styrke ble målt

var vi sterkest - vi kjempet i lag

Det har hendt våre rekker ble brudt

av soldater med kuler og krutt

Men vår mannsterke hær

Med de brukne gevær

sto som fjell, og de seiret til slutt

Mang en bauta vil stå uten navn

-reist av tårer, av sult og av savn -

over kvinner med mot

som var stamme og rot

for et mai-løv som vi fikk i favn

Det fins de som har snudd seg og gått;

som tror frihet er no' man har fått.

De vil smi for seg selv,

tror på evner og hell.

Slike folk har vår framtid forrådt.

Nei, nå gjelder det mere enn før!

For hvis samholdet rakner og dør,

venter fiender nok

som vil splitte vår flokk.

Og vår flamme blir aske og glør.

Du skal synge, men aldri i moll!

Du skal kjempe, men aldri med vold!

Tusner støtter vår sak,

så vær stolt og stå rak!

Ta hverandre i handa, og HOLD

Tekst: Stein Ove Berg

Utsikten, Ekeberg

2011-07-22T14:37:00.000+02:00

Det er ikke alle som klager på været, noen av oss har vett til å bruke det når det er der. Og vi vil altså ikke gå glipp av den deilige nordiske sommeren.

Sydensola er ikke her og været er helt utmerket når man allikevel skal på jobb og som vi ble enige om da vi satt her å filosoferte; man reiser ikke på byferie for å sole seg.

Hva er vel hyggeligere enn å ta med mat og drikke og gode venner og finne seg et sted med utsikt over sjøen?
Spesielt når vennene er Tromsøværinger og vant med å se sjø hver eneste dag.

Oslofjorden i all sin prakt, her sett fra Utsikten i Ekebergskråninga. Det er dessverre slutt på serveringa, men det er ikke slutt på utsikten.

Etter en lang dag og god mat blir man litt slapp og da er det deilig å få luftet tærne litt, men så er det på an igjen. Ikke noe latmannsliv når man er bitt av plankebasillen.

Spetses

2011-07-21T09:00:00.002+02:00

Året er 2004 og vi pakker vår egen Hellas-ferie for første gang. Fly tur/retur Aten og tre netter på hotell i Aten er alt som er forhåndsbestilt.

Målet er Spetses, en øy som ligger sør for Aten og hører til de Saroniske øyene og det går ferge og hydrofoil fra Pireus. Ingen reiseselskap hadde turer hit og det passet oss bra, vi foretrekker at det er flest grekere dit vi skal. Spetses og også Hydra som ligger like ved er øyer som Atenerne bruker flittig i helgene, så da vi ankom søndagskveld var det mange rom ledig og selgerne sloss om oss. Vi fikk prutet ned prisen til 25 € natta og det var billig, men vi skulle være i 18 dager så det var en sikker inntekt for Apostolos og broren. Broren som var økonomiansvarlig i bedriften ble ikke glad da vi skulle betale og det gikk opp for han at Apostolos hadde gitt oss den prisen, men han kranglet ikke med oss.

En av grunnene til at vi fant Spetses er John Fowles roman The Magus, Magikeren på norsk. Bokas handling foregår på øya Phraxos, som ikke finnes, skolen hvor hovedpersonen skal jobbe finnes derimot her på Spetses. Boka anbefales til alle som liker litt magisk realisme og som er villig til å godta litt uforklarlige hendelser. Den er filmet også hvis noen foretrekker det.

Som jeg fortalte i bloggen om Paleros gikk vi ganske mye der, denne gangen leide vi sykkel. På Spetses er det nemlig i prinsippet bilfritt, det er fem drosjer og ellers noen mopedbiler som høres lenge før du ser dem så de er trygge.

Taxibåter

Strendene er litt utenfor selve byen så for å komme seg dit måtte vi ha sykkel og en gang gikk vi over fjellet også, havna på feil strand, men det gjorde da ingenting. Vi tok også bussen noen ganger, taxibåt tok vi bare en gang, de ristet noe aldeles forferdelig og det er bare sjåføren som har sete som gynger med.

Gemalen i motlys

Strandpromenaden er ca to km lang så her er det fint å gå kveldstur. De hadde også hestedrosjer for de som liker det. Vi var et par ganger i den gamle havna for å ta en kveldsouzo, og det er den dyreste ouzoen vi har drukket.

Vi merket oss fort at stedet skiftet karakter i helgene, da var vi ikke særlig velkomne der, vi var nok ikke fin nok. Når det kommer glassflasker med vann på hvite duker da er det noen andre gjester de foretrekker. Det var helt greit for oss, vi fant oss et par hyggelige tavernaer som forsto å yte service til alle slags folk.

Her sitter jeg på verandaen vår en stille ettermiddagstund. Ettersom vi hadde morgensol her egnet det seg ikke for frokost, men Elena som hadde overoppsynet med hotellet ordnet så vi fikk sitte på baksiden og hun passet på at det var friske blomster fra egen hage på bordet.

Her er lunsjen som ble servert på ei av strendene. Han som drev den stranda hadde en egen grillsaus som gjorde grillspydene helt spesielle.

En kveld dro vi til Hydra, Leonard Cohen sin øy. Det var et kunstnermiljø på øya hvor også den norske forfatteren Axel Jensen bodde, Marianne var hans kjærest før hun traff Leonard, eller var det Axel som traff Leonards kjæreste Lena først...

Både Hydra og Spetses er skipsfarts øyer og har lange tradisjoner med båtbyggerier, på 1820-tallet var begge aktive i frigjøringskampen mot det ottomanske riket og hvert år feires den med sjøslag i havnene. Denne kvelden var det et slikt skuespill i havna på Hydra og vi var der. Det var et fyrverkeri vi aldri har opplevd makan til, fyrverkeri til musikk! Det var da vi trodde det var over at det startet. Ellers er ikke Hydra noe hyggelig å komme til på denne måten, folk er ikke særlig inkluderende. Dette er øya for de som tror de er noe eller har livvakter som tror de er noe, vi ble føyset vekk.


Flåtesjefen på vakt

Det er litt spesielt at Spetses' største sjøhelt er en dame; flåtesjef Lascarina Bouboulina, hennes bragder feires hvert år i september med et sjøslag i havnen i Spetses by. Boligen hennes er innredet som museum og der var vi en hel formiddag, helt utrolig historie. Det var forresten her vi lærte oss mer om greske bokstaver, for navnet hennes er skrevet: Λασκαρίνα Μπουμπουλίνα, og hvordan få det til å bli Bouboulina? Vi knekte den koden og er så stolte av det.

Bouboulinas hjem.

I gjesteboka her skrev jeg et lite vers som jeg lærte av Sissel Rønbeck på 1970-tallet, syntes det passet bra.

Vi jenter klarer stort og smått

for vi er kloke i hodet vårt

vi strever både jevnt og trutt

for vi er ikke gutt!

Vi er ikke så veldig fotballinteressert, men vi har nå fått med oss noen mesterskap gjennom årene. Det har egentlig vært veldig artig å se fotball på gresk, og dette året ble det jo ekstra ekstra, vi vant jo.
Det ble en mer og mer elektrisk stemning ettersom dagene gikk og laget gjorde det så godt. Etter finalen eksploderte det bare, var ikke klar over at det var så mye folk her, kjempeartig.

Vi måtte jo på utflukter også, kan ikke ligge i sola hver dag. Vi valgte å se litt på Peleponnes' sørlige vestkyst.
Teatret i Epidaurus ble bygd i det 4. århundre før vår tid og er et kroneksempel på hvordan man skaper akustikk. 15 000 mennesker hører alt som skjer på denne scenen. Brukes fremdeles til omreisende teateroppsetninger om sommeren, vi fikk ikke med oss noen forestilling her, det skjer gjerne etter at sola er gått ned og vi tok ikke sjansen på å kjøre bil da.

Mykene, økonomisk og militært maktsentrum i Hellas' bronsealder. Her som andre steder har de restaurert litt for å vise hvordan det en gang var. De lærde strides jo om den måten å gjøre det på, jeg synes det er fint at man kan få litt hjelp til å se hvordan det engang var.

Nafplio, hovedstaten i Hellas fra 1829 - 1834, men kong Otto (!) synes ikke byen var noe fin så han flyttet hovedstaten til Aten. Ser forresten at navnet Otto har sin renessanse i Hellas i dag, i det Hellas som har hatt flere folkeavstemninger hvor kongedømmet har tapt!

Biblioteket i Nafplio

Nafplio var en fin by, men 13 000 innbyggere gjør jo litt av seg og vi begynte å bli slitne så vi fikk levert bilen og peilet oss inn på en taxibåt. Vel vi holdt på å bli stående i et veikryss der. Hadde ikke gemalen stått på sin rett, ja så hadde vi vært der ennå.Vikepliktsegler er bare veiledende i Hellas så vi måtte bare ta sjangsen på at ingen ville kjøre på oss.


Alt vannet kommer med båt

18 dager går fort og alt godt kommer til en ende, men for noen minner vi tok med oss hjem! Jeg skal ikke trette dere med flere her, men at vi skal en tur tilbake dit, det er helt sikkert. Og tar du en tur så må du gå innom Georgios ved den stranda nærmest byen, og spis omelett.

Sukkerbiten

2011-07-19T12:36:00.001+02:00

Var jo nesten gresk stemning denne lørdagsformiddagen.

Vi har hørt så mye om at denne øya som stikker ut fremfor Operaen så vi måtte ta oss en tur. Det er nok meninga at det skal skje litt mer her etter hvert. Nå var det en litt stusslig servering og et litt øde uteområde, men det har potensiale, og de har Frydenlund.

Det er Oslo havn som eier øya og den er brukt til mye forskjellig i løpet av årene, mest kjent er den vel pga administrasjonsbygget til Nyland mekaniske verksted som lå her og ble kalt for Sukkerbiten, den var hvit og den var firkantet.

Nytt bak gammelt

Dansk seilskip

Dansk skip

17.07.76

2011-07-17T12:28:00.000+02:00

Paleros

2011-07-16T09:00:00.001+02:00

På fastlandet ved det Ioniske hav, altså på vestkysten, fant vi dette lille paradiset i 2003. Vi reiste med fly til Lefkas og så var det en liten busstur til Paleros. Den gang reiste vi med Ving Small World, vet ikke om det konseptet finnes ennå, men for oss fungerte det kjempefint. Det var ikke reiseleder på stedet, men de hadde en agent som ordnet med det praktiske med rommet, som da sikringa gikk og han ordnet med de turene vi ville på og med leiebil.

Dette er bystranda hvor vi slappet av om ettermiddagen, dette er en stille og rolig liten landsby med mange gode tavernaer og et bar hyggelige barer. Men vi husker også godt på en bar hvor vi ikke fikk dem til å forstå at vi ville ha Ouzo, til slutt tolket vi det dit hen at vi egentlig ikke var velkommen der.

En handlegate med noen få butikker, men vi fikk alt vi behøvde så da så. Det var noen butikker ovenfor hotellet også som var lettere tilgjengelig for å hente vann f.eks:

Husk at gemalen trenger hvile

Bak det grønne er hotellet vårt. Om vinteren bor eierne selv i huset, men om sommeren bor de i kjelleren under verandraen, svalt og godt, men...
Ving hadde ikke alle rommene så jeg tror vi var de eneste norske der. Det kom en dansk familie å innstallerte seg i hovedleiligheten, husker vi var så bestyrtet fordi de hadde kjørt bil fra Danmark, og de hadde ganske små barn også.

Er man på disse kanter må man nesten ta en tur til Scorpio. Øya til Aristoteles Onassis. Det øverste bildet er fra havna hvor vi gikk på båten og under her står Onassis i egen høy person også. Selvfølgelig regionens store sønn.

For de uinnvidde; Onassis var skipsreder i første divisjon, dessuten hadde han et langvarig forhold til operasangeren Maria Callas som han droppet til fordel for Jacqueline Kennedy som han giftet seg med.

Men som hos så mange andre rikinger var det ikke bare idyll, han mistet sønnen og arvingen tidlig i en flyulykke og datteren Christina ble arving og det syntes han ikke noe om, noe hun selvfølgelig måtte prøve å leve med. Det ble mye festing og dop og dårlige venner, men hun greide nå å få en datter, men en svenske, så det finnes en arving til formuen. Selv døde hun under mystiske omstendigheter...

Her er jeg på stranda til Onassis. For å kontrollere besøket har de åpnet en strand hvor man kan gå i land fra båt, ellers er det ikke lov og heller ikke mulig å komme i land. Det er tett buskas rundt denne stranda og vaktholdet er på topp. Det var litt spennende å være der, deilig vann var det også.

Noe av det hyggeligste vi gjør i Hellas er å gå ettermiddagstur der folk bor, så også her. Det er veldig frodig her på vestkysten, og grekerne her er som grekere overalt, hyggelige, høflige og imøtekommende. De lurer sikkert på hva det er slags raringer som kommer å kikker på dem, men later som ingenting, hilser og smiler.

Denne dama drev hotell og taverna der vi hadde vår faste badeplass. Det var langt å gå dit så vi gjorde det sånn at vi først var på stranda hele formiddagen så spiste vi lunsj her før vi gikk til bystranda for siesta.

Gemalen på vår private badeplass

Når vi er på ferie prøver vi å røre litt på oss også, ikke bare sol og bad, litt opplevelser må til. Rett ovenfor badeplassen vår så vi et kors oppe i fjellsida, så en formiddag bestemte vi oss for å gå opp dit. Folkene på tavernaen trodde vi var gale, gå i den varmen. Vi fikk satt fra oss tingene våre og hadde med oss vann, det var verken langt eller tungt, men noen høydemeter ble det nå så vi fikk god utsikt.
Jeg tror St. Andreas er helgenen til sjøfolkene det er vel derfor dette korset står så høyt og er så synlig fra sjøen.


Til minne om St. Andreas

Nydelig utsikt mot Paleros

Ouzo-time er ved solnedgang. Vi fant oss godt tilrette ytterst på moloen med kjempeutsikt til en nydelig solnedgang. Kelneren var av den tause typen, men han tok ritualet vårt etter en kveld, det kan vi like. Vi skal bare ha en liten flaske Ouzo og isbiter og to glass, ikke for mye å forlange det vel.


Nikopolis

Vi leide bil og kjørte en tur til Lefkas og til denne bysantiske/romerske ruinen. Her har det vært en hel by en gang, og to teater hadde de også.

Det er jo storslagent å se så gamle ruiner og man gjør seg mange tanker om alle menneskene som har bodd her og levd livene sine her. Men man får mer ut av det hvis man har med guide det må jeg si. Mer å lese her.

Siste dagen etter at vi hadde pakket og sjekket ut av hotellet fant vi denne lille plassen rett ovenfor hotellet, typisk oss å finne en sånn perle når vi er på vei hjem.


Kalispéra, Efkharistó og Andio

Blaafarveværket

2011-07-12T10:39:00.001+02:00

Blaafarveværket viste seg å være en perle og vi kan bare si; hvorfor har vi ikke vært her før. Men når man har feriegjester som skal underholdes så får man plutselig en god unnskyldning. Lørdag formiddag dro vi avsted og hadde en fortreffelig dag, rømmegrøt ble det også med verdens beste rød saft, tror det var rips.

Av forskjellige grunner måtte vi holde oss rundt hovedtunet denne gangen, masse å se på og å lære om verkets historie. Så får vi ta turen opp til selve gruven en annen gang, og med stadig nye utstillinger blir det jo aldri kjedelig på et slikt sted. Møtte en kollega som er der en tur hver eneste sommer, på venninne tur, koselig tradisjon.

Gemalen hadde sett seg ut en utstilling som han gjerne ville se og vi brukte god tid på den. Og sette sammen arbeider til to kunstnere på denne måten synes vi er en fin måte å presentere kunsten på. Vi kom akkurat da det skulle være omvisning så vi lyttet litt til kuratoren også før vi gikk på egenhånd.

HMS arbeidet er ikke av nyere dato

Arsenikktårnet

Grunnen til at jeg kjenner til Blaafarveværket er litterært; Anne B. Ragdes bok Arsenikktårnet, noe av det beste hun har skrevet. Romanen er en slektsroman og handler bl.a. om en som i sin tid var porselensmaler på Modum og han får vite at arsenikkgiften i den koboltblå fargen han maler med, stiger opp og fester seg på veggene når den blir løst fra malmen. Dessuten inneholder fargen rester av dødbringende arsenikk ...

Tårnet er faktisk fremdeles så giftig at det ikke kan rives.

Eget dokumentasjonssenter hvor man sikkert kan finne mye om eventuelle slektninger som har jobbet her. De har egne folketellinger, også for år hvor det ikke var tellinger på landsbasis.

De har også dokumentert redningsaksjonen for verket, hadde det ikke vært for den hadde det vært annen industri på tomta nå og vi hadde gått glipp av denne rekreasjonsperlen.

Kjell Rasmus Steinsvik og Tone Sinding Steinsvik bestemte seg for at Blaafarveværkets historie måtte tas vare på som et viktig historisk minnesmerke for kommende generasjoner. ”Blaafarveværkets venner” ble etablert, og kampen mot de kommunale planene var i gang.

I løpet av en 40 års periode har det blitt bygd opp et kulturhistorisk museum. Ekteparet Steinsvik ville finne tilbake til helheten og sammenhengen i det spennende gruvesamfunnet. De gamle bygningene fra den 200 år gamle koboltindustrien ble rekonstruert og restaurert i sin originale plassering. Blaafarveværkets bygningsmasse omfatter i dag over 60 bevarte bygninger.

Ekstremværveko i København

2011-07-06T23:01:00.000+02:00

Vi har vært en tur i København, denne gangen sammen med fire gode venner, forresten de samme som var med for to år siden, tyder på at vi koser oss sammen.

Vi opplevde vår kjære by som like imøtekommende som alltid, mange fine spaserturen, god mat og drikke og fint besøk på Christiansborg hvor Gobelinene som vanlig var en høydare.

Vi bodde på Wakeupcopenhagen og jeg er veldig i tvil om jeg vil anbefale det til noen. Personalet i resepsjonen var sur, både da vi kom og da vi dro. Rommene er knøttsmå med glassvegger til dusj og toalett, riktignok frostet, men allikevel, man skal kjenne hverandre godt for å føle det som komfortabelt. Rommet er nesten ikke større enn senga som faktisk var veldig god. Ser av bilder vi tok at det er en lugarfølelse ved det hele. Men rent og pent var det og frokosten som varte til 1030!, i helgen var veldig god, ikke overdådig, men god, med flere sorter brød og både epler og pærer i fruktkurven.
Det som er positivt er at det ligger i gangavstand fra sentrum, det er billig og det er helt nytt. Det er heller ikke langt fra togstasjonen på Dybbølsbro og det går en buss fra nabohotellet.

Men så til det vi antagelig vil huske best fra denne turen; etter å ha gått rundt i Christianshavn og Christiania hele dagen var vi på vei til Italiano for å få en bedre middag. På veien hadde vi planlagt et lite intermesso på Bo-bi-bar, og vi rakk akkurat frem dit da det begynte å regne. Da hadde det rullet torden og vi hadde sett lyn litt i utkanten av byen i noen timer og vi forventet regn før kvelden, men var det nødvendig å åpne hele sekken på en gang! Vi var ikke alene om å søke ly i Klarebodene og så god stemning som det ble der har vi aldri opplevd før, med kandelabrer som lyskilde og svømmebasseng på et mørktlagt do.

Hagel

Her kan dere se bilder og lese mer om ekstremværet. 150 mm nedbør på to timer er litt i overkant, i tillegg kom det så store hagel at jeg har aldri sett makan. 10 000 abonnenter mistet strømmen og det er enorme ødeleggelser i mange forretningsgårder i sentrum. ISS må nå få inn hjelp fra Norge for å få hjelp til all utpumping.

Vi kom tre kvarter for seint til middag, men det ordnet seg, egentlig litt rart for det var selvfølgelig oversvømmelse på alle toalettene som er i kjelleren. Etter middag måtte vi pent gå hjem, ingen taxi og oppdrive selvfølgelig, da var vi glad vi bodde sentralt.

Etterpå hørte vi at Tivoli måtte stenge og folk måtte evakueres, Roskilde festivalen måtte stoppe, men Metroen greide seg, bortsett fra et lite strømbrudd. Søndags formiddag da vi gikk tur på Østerbro kunne vi med selvsyn se mange kjellere fulle av vann, og da snakker virkelig fulle.

Når man ikke selv blir direkte rammet er det selvfølgelig lett å si at dette er fasinerende, og vi synes faktisk det er greit å se at noe er større enn oss selv.

Dampen fra fjernvarmen er kokvarm

Det e et æventyr

2011-06-21T22:04:00.000+02:00

I dag har jeg virkelig gjennopplevd turen i mai 2008 med Hurtigruta, til og med været ble likt. Og aldri har vel pappa sitt yndlingsutrykk passet bedre, dette e et æventyr.

Det er mange av kollegaene som hadde stor forståelse for at jeg var veldig ivrig på nett TV i dag og noen som overhodet ikke forstår at det er noe å sitte å se på. Noen sammenligner det til og med med å sitte å se maling tørke.

Jeg er veldig glad for at jeg har evnen til å la meg rive med og glede meg med alle de som møter opp på kaia og synes dette er stort. Og hjemme i stua gjennopplever vi turen fra 2008 og storkoser oss sammen med ganske mange andre og det føles godt. Gjennom facebook kommuniseres det også hele tiden og det er faktisk også artig, både på NRK sin lenke og på egen.

Har funnet frem litt flere bilder fra Honningsvåg som jeg gjerne vil dele med dere:


Her i Turngata 9 hadde jeg mitt første hjem

Porsangergata 14, mitt andre hjem

Golvet i kinofoyer'n

Golvet er helt spesielt, jeg behøver bare å tenke på det så kjenner jeg lukta, det var nok ikke golvet som lukta så godt det var nok heller veggpanelet og dørene, men det er golvet som gir assosiasjonene.

Honningsvåg har verdens nordligste mikrobryggeri. Det første ølet de brygget het Sorry Mack, men nå er det erstattet med Ole Anton Pils, oppkalt etter bestefaren til han som brygger. Ole Anton var som det står en ækte Honningsvåging, for det første var han en av tretten sønner til Mor Norge (kåret av et ukeblad på 1960-tallet), for det andre drev han sportsforretning og hadde tippinga i "alle" år, så alle kjente han Ole. Tror jaggu han gikk Nordkappmarsjen også i "alle" år til han var opp i 80-åra.

Ølbryggeri er nok noe nytt, men det er da fremdeles mye gammelt også i byen

Ettersom vi begge har vært på Nordkapp ble vi nede i Honningsvåg, var i Menesfjæra og gikk i barndommens gater, besøkte kirkegården og smakte på Ole Anton ølet. Før vi gikk ombord igjen tok gemalen dette bildet av en noe skuffet Honningsvåging, regnet og vinden ødela litt av opplevelsen. Derfor var det godt å se alt igjen på TV i dag, fikk riktignok ikke se når den gikk så jeg fikk ikke sett Menesfjæra, skal ta det på NettTV når det har roa seg litt.

Lofoten og Trollfjorden

2011-06-19T18:50:00.000+02:00

Lofotveggen har jeg ingen bilder av for den gang da var det tåke og da tåka letta ble vi så overveldet at det ikke ble tatt noen bilder, eller så ble de så dårlig at vi ikke tok vare på dem. Men her er Svolværgeita og litt mer;

Og her er Trollfjorden, ble veldig overrasket over at vi skulle inn der på nord, før i verden var det bare på sør at båten gikk inn her. Synes dette er dobbelt rart; at de nye store båtene får plass er helt utrolig, men de greier fint å snu her inne for de har jo propeller overalt. De gamle små båtene hadde jo bedre plass, men måtte jammen jobbe for å få snudd.

Ønsker NRK velkommen etter

2011-06-18T18:59:00.000+02:00

I mai 2008 reiste vi Bergen-Kirkenes med Hurtigruta minutt for minutt. Nå følger NRK etter og vi følger litt med, spesiellt akkurat denne kvelden hvor vi avslutter med innfarten til Brønnøysund.

Turen i 2008 var en medvirkende årsak til at jeg startet reisebloggen min, for alle innlegg velg etiketten; Hurtigruta.

God tur.

Dødens København

2011-06-15T12:58:00.000+02:00

Forrige uke sto virkelig i historiske vandringers tegn og den siste foregikk på lørdag i København.

Vår yndlingsguide i København; Christian byr på død og byllepest for tiden og tiltross for karneval og sambarytmer og lettkledde piker var vi tredve stykker som tok denne turen pinseaften.

Pga støynivået hadde Christian fått seg en liten høytaler og det reddet det hele, han har ellers en klar og tydelig stemme, men det får jo være grenser.

Trinitatiskirken med Runde tårn

Det var i 1711 at byllepesten herjet København i et halvt års tid, mer enn en tredjedel av byens befolkning døde og da kan man forstå at det var stort trykk på kirkene og kirkegårdene i byen. Derfor er det naturlig å legge turen innom de mest brukte kirkene selv om kirkegårdene stort sett er borte. Det var forresten veldig lett å bli prest det året, men det var jo ikke så atraktivt fordi presten skal jo gjerne gi de døende litt trøst på veien. Graveryrket sto heller ikke så høyt i kurs, mange studenter tok på seg jobben for en ekstra skilling, men de ville bare ordne med de rikeste. Men denne pesten gjorde jo ikke forskjell på fattig og rik.

Den oppsto ved at en loppe som lever på rotter hoppet over i menneskenes klær og sengetøy o.l. så når loppa blir infisert blir den veldig blodtørstig og suger seg fast for å drikke blod. Da blir den nesten kvalt så den hoster opp bakteriene som ligger i halsen og disse kommer så inn i folks blodbaner, festlig?

Man forsto egentlig veldig godt hva som foregikk, at det var noe som het inkubasjonstid, så myndighetene fikk opprettet karantenehus så de som ikke var syke, men hadde vært i nærkontakt med syke fikk være der i håp om at de sto han av.

Ved en kirkegård som ikke er mer

Turen kan du lese mer om her, Christian påsto at dette egentlig
er en feel-good tur og det har han jo egentlig rett i, vi skal være veldig glad for at vi kan unngå slike epidemier
og takk for penicillin.

Her ved Garnisonkirken sluttet turen og her fikk vi høre om presten som prediket at pesten var guds straffedom til menneskene som levde så syndefullt, så stakk han av fra byen etterpå.

Med det samme vi er i København må jeg ta med noen koselige bilder fra Elefantparaden som pågår for fullt akkurat nå.

Veldig snill elefant (til høyre)

Kongelig dansk porselen må jo selvfølgelig være med

Liker at ungene får klatre på skulpturene

Oslofjorden før og nå

2011-06-10T14:26:00.000+02:00

Denne uka har virkelig vært aktiv og det har handlet om historie. Onsdag ettermiddag var vi med Gamlebyen historielag på vandring. Direktør Rune Svensson i Oslofjordens friluftsråd var kveldens guide, her ønskes han velkommen av Historielagets representant.

Litt informasjon om organisasjonen måtte han få lov å ta før vi bega oss til Bispevika. Tema for turen var tilbakeblikk på bade-, båt- og fiskeliv i Oslofjorden.

Og her i nærheten av Akerselvas utløp var det badeplass og fiskeplass og kloakk og drikkevannskilde, snakk om kinderegg. Midt på 1800-tallet var ikke folk noe for bading, de var redd for at vannet skulle trenge inn i kroppen, så kom Eilert Sundt og fortalte at man holdt seg friskere hvis man var renere. Da laget man badeplasser med kummer hvor man kunne senke sitt lægeme ned for renselse. Mange av de strendene i indre Oslofjord som vi kjenner i dag har eksistert i over 100 år. Men i løpet av den tida har man både tatt dem i bruk, forkastet dem for så å ta dem i bruk igjen.

Lydhøre tilskuere

Akerselvas utløp

Etterhvert som folk fikk mer fritid fikk de også behov for steder å dra til for å feriere. Og da var øyene gode å ty til, det var Staten som eide og folk tok seg først til rette for siden å få eierskap til sine små spikertelt/hytter. Med oss på turen hadde vi en som er tredje generasjon på Nakkholmen. Oslofjordens friluftsråd har kjøpt opp en del eiendommer og leier dem ut, ta en titt på sidene deres for mer informasjon.

Vi sto på Operataken mens han fortalte om båt og hytteliv, lenge siden sist vi var der oppe så det var hyggelig.

Fjorden har blitt mye renere enn den var for bare tyve-tredve år siden, men noe særlig fiskemuligheter er det ikke her i indre fjord i hvert fall. Men båtforeninger, både motorbåt, padling og kajakk er veldig populært.

En stor takk til yndlingsdattera som tipset om turen, og vi slapp unna regnet denne dagen også.

Er det en strandet seilskute?

Folk på Kampen og Vålerenga

2011-06-09T21:06:00.001+02:00

Folk finner seg ikke i hva som helst på Kampen og Vålerenga! Dette er en påstand som Akerselva Kultur- og Teaterlag fremsier i en Vandrende historie som fremføres i dag og i morgen. Vi var så heldige å få være med på denne vandringen på tirsdag, det var historielaget som arrangerte.

Det hele starter i krysset Ingeborggate/Danmarkgate og her er Fred Borg i aksjon som fortelleren, han sier hvor vi skal gå og knytter sammen alle historiene med små anekdoter.

Første tablå foregår på Brann stadion, langt fra Vålerenga, men Vål'enga er involvert.

Et lydhørt publikum, ca 200 stykker sier ryktene, og det var bare "generalprøven".

Her er vi med på stiftelsesmøte til Idrætsforeningen Spring i 1913, senere ble den til Vålerengens Idrettsforening.

Her påstås det at en gang i fremtiden skal jenter sparke fotball

Dette er Vål'enga sin legendariske keeper Arild Andersen, han forteller om klubbens første bortekamp i utlandet, det var på Island og den endte med at keeper Andersen fikk rødt kort. Men det kunne vært verre, han kunne blitt anklaget for uaktsomt drap, men heldigvis var det bare ballen som drukna og ikke linjemannen.

Politivold var politivold også i 1966

I 1974 greide befolkningen å stoppe planene om motorvei gjennom Vålerenga etter mange og lange demonstrasjoner. Vi fikk også føle på hvordan det var å sperre trafikken, selv i dag blir bilistene sure til de forstår at det er teater.

I Totengata sto Kanutten, Romeo Clive og Hagbart og sang om solskinn og sang og gittarklang for alle penga! Og værgudene skal ha stor takk, det regner før og etter, men ikke underveis. Det var forresten her i gata at denne scenen fra TV-serien ble tatt opp.

Vi møtte Fyrstikkarbeidersen Karoline Kristiansen anno 1889 og hennes ivrigste støttespiller selveste Bjørnstjerne Bjørnson.

Gjennom hele 1970 og 1980 åra sloss lokalbefolkninga og støttespillere mot OBOS og heldigvis fikk de i land mange seirer her også. Derfor finnes fremdelse denne fine husrekka på slagghaugen av teglverket på Jordal.

Det er etter dette tablået det går opp for meg hvorfor folk på Vålerenga og Kampen er så patriotisk og så glad i bydelen sin. De har selvfølgelig sloss for den, først motorveien og så storutbygginga til OBOS med planlagt blokkbebyggelse ála Enerhaugen. I kampens hete har folk kommet sammen og sloss for felles sak og det skaper sammhold, dette samholdet har holdt seg til nye generasjoner og folk som kommer som tilflyttere blir også smittet.

Her møtte vi også Kyter'n, eller Wilhelm Holteberg-Hansen som han engang ble døpt. Byoriginal og dikter som historielaget har laget bok om. (For de av dere som er bibliotekarer vil dere kanskje kjenne igjen tidligere redaktør i Bok og bibliotek i rollen som...).

Krigen kom jo også til Vålerenga og Kampen og her fikk vi en episode med en radio som skulle leveres inn, men i stedet ble gravd ned i hagen. Skal si det gjorde seg med disse to tyskerne på motorsykkel med sidevogn, aber Schnell!

For å avrunde det hele måtte jo nylig avskjedigede prest hylles, som seg hør og bør med engler av alle slag og fotball på alteret.

Stormende jubel etter nesten to timer med historisk sus, en kjempehyllest til gamle og unge skuespillere som taklet sted- og klesskift på en fantastisk smidig måte.

(Flere bilder og mer omtale finner dere på Laila sin blogg, takk for at du tipset om arrangementet)

Regi: Svend Erichsen


Manus: Tove S. Christiansen

Eidsvollsbygningen

2011-06-07T22:18:00.001+02:00

Når yndlingsdattera inviterer på tur sier ikke vi nei. Denne gangen ville hun til Eidsvoll for å se bygninga en siste gang før den blir restaurert. Som den fremstår nå er den et resultat av fire ombygginger, istandsettelser eller hva man vil kalle det. Hvert 50. år har den blitt pusset opp og det bærer den preg av. Denne gangen skal de prøve å tilbakestille den til 1814 og slik den var da familien Anker bodde der.

Det blir en vanskelig oppgave fordi man ikke har så mange kilder å ta av, den beste er auksjonskatalogen etter Carsten Ankers konkurs. Og så har man ved hjelp av nyere teknikker funnet grunnfargene i noen rom og i andre har man funnet originalfarger bak dørkarmer og bak paneler som har skult vinduer som aldri har vært i bruk.

Men det er litt omstridt om man virkelig skal gjøre det sånn, guiden snakket ikke så mye om disse uenighetene og Statbygg vil heller ikke si så mye foreløpig.

Man får høre mange morsome historier og anekdoter på en slik rundtur og fordi jeg spurte fikk jeg vite at de fleste bøkene i biblioteket er dubletter fra Universitetsbiblioteket. Mens andre kom tilbake gjennom sønnen og en av sønnesønnene til Carsten Anker, de kjøpte tilbake noe av det som gikk på auksjonen.

Det er ikke lov å fotografere inne, men dette bildet fra nordsiden synes jeg var litt fint, noen vinduer er malt på for symetriens skyld.

Fra Statsbudsjettet:

Eidsvollsbygningen Regjeringen foreslår en bevilgning i 2011 på 54,5 millioner kroner til restaurering av Eidsvollsbygningen. Restaureringen vil blant annet omfatte tilbakeføring til 1814-utseendet av hovedbygningen og paviljongene og oppgradering av tekniske anlegg. Videre vil det bli gjennomført bedring av publikumsfunksjonene i hovedbygningen og tiltak knyttet til universell utforming. Restaureringen omfatter også istandsetting av parken. Planlagt oppstart er september 2010, med ferdigstillelse 1. kvartal 2014. Det foreslås en kostnadsramme på 361,5 millioner kroner.

Fortidsminneforeningen se innlegg 1.6.2011

Musikkfest Oslo 2011

2011-06-06T20:22:00.004+02:00

Nok en gang musikkfest i strålende sol, denne gangen hadde vi bestemt oss for å bare være på Hambros plass/Herr Nilsen. Roots står det i programmen, men det kan man ikke ta for høytidlig. Det hele startet med en sing/songwriter Hege Saugstad, hun lager låtene sine selv og synger dem på norsk, veldig bra og en fin oppladning til det som skal komme.

Store deler av formiddagen går med til kvalifisering til Union Bluescup, arrangør er Østkanten Bluesklubb. Fem band var med og her er juryen, den er bestikkelig og responderer på publikums mottakelse av de ulike bandene.

Vi var igrunnen enig med dem når de bestemte at 9fingers skal reise til Notodden å representere Østlandet.

Når konkurransen var unnagjort var det klart for
the real thing; Notodden Allstars. Og det svingte som det skulle. Så da de var ferdig var i grunnen vi også mett. Første trikk hjem til Gamlebyen etter en fantastisk dag.

Musikkfest Oslo er et veldig positivt arrangement som Oslo kommune kan være stolt av, i år var det 20. gangen og festen vokser, fra 10 scener i 1992 til over 30 i år.

Noen synes det var best innendørs

Tromsø en helg i mai

2011-05-31T21:57:00.000+02:00

Fremdeles mye sne på fjellet, men vi kunne se at det smeltet

Det nye rådhuset er ikke spesielt pent

Den store røde bygningen på dette bildet er Kongsbakken videregående skole, Tromsø gymnas. En venn laget en gang et kvad om dette bygget; Hva vore Tromsø i all sin glans om ikke dette skitthus fans.
Nå synes jeg det samme kan sier om blokka nedenfor.

Hurtigrutekaia skal utvides og man må jo knuse noen egg for å lage....

Her kan man se hvor langt ut den nye kaia kommer, blir trangt i sundet

Her har vi Tromsø i et nøtteskall; gammelt og nytt og snedekte tinder bak

Husene på Skansen er noen av de eldste i byen, og et yndet utfartsted på fine dager, bare synd at det er bygd så mange store hus fremfor at man knapt ser sundet lenger derifra.

Fine husrekker, Nordre Tollbugate

Denne dama var en av veldig mange i Storgata denne lørdagen

Storgata ble nesten stågata, men hyggelig i finværet det var det

Tedans på Nye Rorbua

Og så ble det midnattsol denne gangen også

Gratulerer med dagen til Robert Zimmerman

2011-05-24T09:14:00.001+02:00

Jeg så i et intervju før helga at han uttalte at navn og foreldre kan man ikke velge selv, vel han valgte jo selv et nytt navn; Bob Dylan og i dag blir han 70 år ung.

Selv har jeg egentlig ikke noe dypt forhold til hans diktning og musikk, men når gemalen er så opptatt av han har det jo smittet litt. Fra før hadde jeg et sterkt forhold til Dylans politiske engasjement så protestsangeren kjente jeg, men om det var et svik fra hans side å sette elektrisitet til gitaren eller ikke, det har jeg ingen formening om. Vi hører mye på Dylan anno 1975 for det sier gemalen er best, og jeg kan også høre Unpluged med stor glede.

Tidlig 70-tall kjøpte jeg Jan Erik Volds gjendiktning av Dylan og den likte jeg veldig god og vi har brukt den flittig. Her er det hentet inspirasjon til både forlovertale og gravtale og her er det hentet trøst i tunge stunder ellers i livet.

Siden Norge er i krig i disse dager, uansett hva noen måtte påstå; vi er med i krigshandlinger opptil flere steder i verden uten at vi engang er truet. Derfor velger jeg dette verset for å ønske Bob Dylan tillykke med de første 70:

Come you masters of war

You that build all the guns

You that build the death planes

You that build the big bombs

You that hide behind walls

You that hide behind desks

I just want you to know

I can see through your masks

Og i Jan Erik Volds utmerkede omsetning:

Hør her, krigsfabrikanter

Som fabrikkerer gevær

Som fabrikkerer fly med bomber

Som fabrikkerer død især

Som sitter trygt bakom vegger

Som sitter trygt bakom bord

-jeg vil bare ha sagt at

Jeg gjennomskuer deres ord

Shortcuts med Erik Magnussen

2011-05-23T18:21:00.001+02:00

Søndagstur i regn går naturlig nok til innendørsaktiviteter. Denne søndagen var den første med en utstilling på Kunstindustrimuseet En utstilling av en dansk designer, vi dit.

Erik Magnussen heter han, han er sytti år nå og kun tyve da han startet sin karriere på Bing & Grøndal, utdannet keramiker ansatt som industridesigner. Hele sin karriere har han brukt til å lage enkle og funksjonelle ting, jeg nevner i fleng: kaffekanner, tekanner, stoler, lamper, bestikk, vesker.

Og hele tiden med det for øyet at tingene skal være rasjonelle å lage sånn at produksjonskostnadene ikke skal blir for høye og at bruken skal være enklest mulig.

Et eksempel er denne stablestolen, det er 40 stykker her, Thermo som er hans varemerke, produsert for Stelton, med den kan man skjenke seg kaffe med en hånd. Servisene kan stables, fat kan brukes til lokk og det er god slingrekant så de kan brukes om bord i båter også, de er og mye brukt av institusjoner, hoteller o.l.

Stålbestikket ligner annet innen dansk design, men er mer gjennomtenkt når det gjelder bruk. På kniven er det en fordypning som gjør at man får bedre grep når man skal skjære med den.

Utstillingen står til 28. august så du har godt tid, neste regnværsdag kan du ta deg en tur.

Hjemturen tok vi over Hammersborg og jeg har aldri sett Deichmanske fra denne vinkelen før.

Og så må jeg bare si noe om denne fantastisk frodige våren vi har, Kastanjetrærne spesielt, disse står på Gamlebyen gravlund og er så magnifike som bare kastanjer kan være.

Nesten som en orkide

Hurra for søttenemai

2011-05-18T21:03:00.000+02:00

I år var vi hjemme på 17. mai og yndlingsdattera inviterte på frokost, hun hadde pyntet så fint og de hadde laget nydelig mat.

Denne var helt fantastisk, marengsbunn og vaniljekrem og masse bær

Etter hvert trakk vi nedover mot sentrum og her var det folksomt, men god stemning i finværet.


Der sto plutselig utenriksministeren også


Tivoli i Brugata

Østensjøvannet

2011-05-15T19:05:00.000+02:00

En liten busstur fra heimen finner vi en av Oslos idyller; Østensjøvannet. Og endelig fikk vi anledning til å ta en tur, været var ikke helt perfekt denne dagen, men vi hadde flaksen på vår side og ble ikke så veldig våt.

Når jeg tenker på Østensjøvannet tenker jeg kanadagjess og problemer. Nå vet jeg at myndighetene også er klar over at det er blitt et problem med gjessene så de driver aktivt med å punktere egg så det ikke skal bli for mange av dem.

Med det er også vanlige gjess her og de er nå litt fine også da, ser så stolt ut at.

Ser ut som de vokser villt her

Man skulle ikke tro at man var midt mellom boligområdene her, kunne like godt vært dypt inne i marka.

Regnet kom for fullt på slutten av rundturen rundt vannet, da var det bra at vi fant kineseren Olsen på Bryn. Og da det etter en stund ble et lite opphold så kunne vi løpe hjem før det kom en ny skur. Det er jo bra for skogbrannfaren at det kom litt regn nå.

Første søndag i mai

2011-05-08T22:43:00.001+02:00

som ikke er første mai; da er det Sangselskabet Guldbergs Akademiske kor som er førstesangere:

En fin førstemaidag

2011-05-02T21:53:00.000+02:00

For første gang på mange år var vi på førstemaifrokost. I Gamlebyen Arbeiderparti hvor Hadia Tadjik holdt en fin appell for dagen.

Det var godt oppmøte og god mat og litt allsang, flott start på dagen. Vålerenga skolekorps kom og spilte og gikk med oss til Rudolf Nilsen monumentet i Heimdalsgata hvor det var kransenedleggelse før vi gikk med korpset til Youngstorget.

Marianne Borgen og Libe Rieber Mohn holdt talene før de førte ann i toget

Etter taler og allsang på Youngstorget fant vi vår vante plass i Torggata og i år var toget en time langt.

Sinsen ungdomskorps drilltropp

Denne gutten har vært med i mange år, skal tro hva han skal bli når han blir stor?

Første maidagen

2011-05-01T08:34:00.000+02:00

Rudolf Nilsen 1926

Prahavåren på vår måte

2011-04-26T21:53:00.000+02:00

Jan Hus monumentet og St. Nicolas kirken

Endelig ble det vår tur til å oppleve Praha, det ble et overveldende møte med arkitekturen, kulturen, tradisjoner og ikke minst det nydelige vårværet.

Sånne husrekker er det over hele byen

Første dagen gikk vi egentlig bare rundt å prøvde å ta inn alle inntrykk og vi begynner å bli ganske flink til å ta det med ro og ikke tro at vi kan greie alt. Det er fint å sitte å se på alle som går forbi også.

Vi bestemte oss for å bli med på The Ultimate Tour på dag to. Da fikk vi bytur, båttur, trikketur, lunsj og drikke i en pakke, med a Great Guide som det står i brosjyren. Hun sørget i alle fall for at vi kom litt under huden på sightene.

Nasjonalmuseet

Don Giovanni

Historien forteller at Mozart elsket Praha fordi de hadde gitt hans Figaros Bryllup bedre mottagelse enn i Wien, derfor ble urpremiæren på Don Giovanni lagt til Praha. Ouverturen ble skrevet her og ble tillegnet de gode menneskene i Praha. Dette er en av mange historier Jahn Otto Johansen forteller i sin reisebok fra Praha, anbefales herved.

Rikt utsmykket kan man vel si

Susanna the great guide

Letenská høyden

På denne høyden sto det en gang et Stalin-monument som var 30 meter høyt, nå står det en metronom der som er like høy når pendelen står rett opp. Synes det er en fin symbolikk i det, at tingenes tilstand ikke er satt en gang for alle.

Jeg ble forresten litt skuffet over hvor lite politisk interessert folk ser ut til å være, vi opplevde det samme i fjor i de andre tidligere øststatene. De har fremdeles mye politikerforakt, så mye at de ikke bruker stemmeretten med det resultatet at de har veldig ustabile samlingsregjeringer, det kaller jeg en ond sirkel.

Dette er Slottshøyden, herfra har det vært mange som har regjert over Praha, nå er det presidentens resident, litt større enn slottet i Oslo. Her opplevde vi både den Tjekkiske og den Ungarske presidenten på ganske nært hold, de hadde fotosesion på en verandra uten påtrengende vakthold.
St. Vituskatedralen til venstre.

Her er jeg klar for å gå over Karlov most for første gang, en av sytten broer over elven som heter Vltava, men best kjent som Moldau. Broa er et must både på dagtid og på kveldstid. Og tar man sine forholdsregler er ikke Praha mer skummel enn Oslo, skurker er det over alt, men i motsetning til i Oslo har gullsmedene åpne dører, også om kvelden.

Monument til minne om Franz Kafka, den tyskskrivende forfatteren fra Praha, som "alle" har hørt om, men veldig få har lest. Han var jøde og i Praha var jødene tysktalende på hans tid. Tror monumentet prøver å visualisere den lille mannens kamp mot byråkratiet, representert med en tom dress, ikke noe menneske inne i den nei. Synes det er spesielt å tenke på at uten en ulydig venn hadde ikke verden fått bøkene hans; Prosessen og Slottet, vennen hadde nemlig lovet å aldri gi det ut.

Gemalen til høyre har lyst å prøve å lese Kafka, og har han greid Ulysses så kan han vel greie Prosessen, herved utfordret!

På vei ned fra Slottshøyden ligger dalen der i all sin prakt, man kan godt forstå at det har vært bosetning her siden slutten av det 9. århundre. Og ganske langt oppe i lia har svenskene sin ambassade, de har god utsikt de.

Og god utsikt er det fra Rådhustårnet inne på Gamleby-torvet. Anbefaler en kveldstur, det er heis, vi fikk med oss en fantastisk solnedgang som var helt overveldende. Kirken heter Vår Frues ved Tyn og vi bodde rett bak den på hotell Ungelt i en 99 m2 leilighet, ikke frokost inkludert, men skyssen frem og tilbake til flyplassen var gratis. Og hyggelig betjening som ønsket oss velkommen tilbake, men da måtte vi love å bli en uke.

St. Vitus badet i sol

Praha er også kjent for å være en fin by for god jazz og vi var heldig å fant ett koselig sted med god mat og god drikke, for som det står i Lonely Planet; hvis du ikke finner noe å se på eller gjøre i denne byen så har de et ganske godt øl i alle fall!

Ellers var vi ikke mye inne så neste gang vi skal til Praha må vi håpe på litt innevær så vi får studert Slottet, St. Vitus, Nasjonalmuseet og alt det andre denne byen har å by på.

Når knopper brister

2011-04-22T20:21:00.000+02:00

Kan ikke la Ekebergåsen være alene i tre dager uten at den forandrer seg.

Oppdrag Nordre Gravlund

2011-04-18T11:54:00.000+02:00

For et par måneder siden fikk jeg en morsom forespørsel fra Eva i Molde. Hun har lagt merke til at vi går mye turer i Oslo og at jeg er slektsforsker så hun lurte på om vi kunne svinge innom Nordre Gravlund og ta noen bilder for henne.

Hun forteller videre; jeg og et par menninger har de siste ukene funnet at vi har en slektning som ble diakonisse før 1900 - Gurine Solbu. Vi har latt oss fasinere av historien om at ei (fattig) jente født i 1866 i Orkdal, ble farløs i 6-7 års aldere, sendt til farmor i Valsøfjorden på Nord-Møre som pleiebarn - ender opp som diakonisse. Vi har fått vite at hun søkte og kom inn på diakonisseutdanningen i 1888, ble sendt mye rundt om kring - det nevnes Bergen, Lillehammer, Namsos, Trondheim, Oslo. Hvordan klarte de å reise så mye, hva gjorde at hun i ung alder kom til å søke til Oslo. Selvsagt et svar gir mange nye spørsmål.
Vi har fått vite fra Diakonissehuset i Oslo at hun døde pga operasjon på Ullevåll i 1927. De opplyser videre at:
"På Nordre Gravlund i Oslo er det en egen gravlund hvor diakonissene blir begravet. De eldste gravene er slettet , men navnene på de slettede gravstenene er samlet på egne plater som er satt opp på gravlunden. På en av disse platene står Gurine Solbu 1866-1927."

Allerede for tre uker siden prøvde vi å finne dette område, men Nordre Gravlund er veldig stor og det så sånn ut der da:

Vi måtte gi opp da, på oppslagstavlene står kun de mest berømte gravene ellers er det bare nummer. Jeg tok kontakt med gravlundens kontorpersonale og fikk vite hvilket felt diakonissene ligger på.

og da var det jo ingen sak å finne stedet.

Så der er Gurine Solbu og Eva fra Molde fikk sitt ønske oppfylt og vi fikk oss to fine søndagsturer.

Bergmanden

2011-04-13T12:38:00.000+02:00

Gravmonumentet på Vår frelser, bildet lånt fra google

Helt siden første gang jeg så dette monumentet på Vår frelser har jeg lurt på hvorfor Ibsen valgte en bergmannshammer som symbol på bautaen. Nå viser det seg at det ikke var han selv som bestemte dette, men hans sønn Sigurd som fikk siste ordet og da ble det så flott som dette.

I følge sikre kilder hadde Gustav Vigeland et forslag om at en halvnaken Ibsen skulle stige opp av en pyramide og Lorentz Dietrichson prøvde å overtale Sigurd til at på en dikters grav måtte det være en lyre.

Bergvæg, brist med drøn og brag
for mit tunge hammerslag!
Nedad må jeg vejen bryde,
til jeg hører malmen lyde.

Dybt i fjeldets øde nat
vinker mig den rige skat, --
diamant og ædelstene
mellem guldets røde grene.

Og i dybet er der fred, --
fred og ørk fra evighed; --
bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer!

Engang sad som gut jeg glad
under himlens stjernerad,
trådte vårens blomsterveje,
havde barnefred i eje.

Men jeg glemte dagens pragt
i den midnatsmørke schakt,
glemte liens sus og sange
i min grubes tempelgange.

Dengang først jeg steg herind,
tænkte jeg med skyldfrit sind:
dybets ånder skal mig råde
livets endeløse gåde. --

End har ingen ånd mig lært,
hvad mig tykkedes så sært;
end er ingen stråle runden,
som kan lyse op fra grunden.

Har jeg fejlet? Fører ej
frem til klarhed denne vej?
Lyset blinder jo mit øje,
hvis jeg søger i det høje.

Nej, i dybet må jeg ned;
der er fred fra evighed.
Bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer! --

Hammerslag på hammerslag
indtil livets sidste dag.
Ingen morgenstråle skinner;
ingen håbets sol oprinder.