onsdag 16. januar 2013

Les Misérables; probably the best musical ever!


Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; Les Misérables er Så Stort. Og den er stor fordi den bygger på en klassiker i litteraturen, Victor Hugo er ikke hvem som helst.

Nå har jeg også lært at musikalen startet i Frankrike i 1980, det gikk heller dårlig der. Men etter at Cameron Mackintosh fikk tak i den har den gått sin seiersgang over hele verden. Han kuttet litt her og la til litt der og så var det gjort, suksessen var et faktum.

Og nå er musikalen filmatisert, fra før er historien filmatisert flere ganger, jeg har to versjoner som begge er veldig bra og vel verdt å se på, men nå er det musikalen som gjelder.

Det som fremheves mest som et pluss med filmen er at skuespillerne synger direkte på settet, det er med en pianist hele tiden og så legger de symfoniorkesteret på etterpå. Dette gjør det hele mer lik en teateroppsetning og fungerer kjempefint for de fleste.

Men det kan jo virke som at regisør Tom Hooper ikke helt har stolt på prosjektet siden han synes det var påkrevd å ha med Russell Crowe. Han er en stor skuespiller som gjør Javert akkurat så ekkel som han skal være, men han er ingen sanger og det at han skal synge og spille samtidig går ut over spillet.

Det er også et gledelig gjensyn med Colm Wilkinson,  han var den første Jean Valjean i London og i filmen møter vi han som Biskopen, veldig hyggelig gjensyn.

Ellers er jo Hugh Jackman og Anne Hathaway de store stjernene som har fått Golden Globe og er nominert til Oscar. Alt vel fortjent, Jackman ER Jean Valjean og Hathaway gjør Fantine mye tydeligere enn noen jeg har sett før. Barnerollene er nedtonet litt dessverre, men lille Cosette er jo fremdeles nydelig det må hun jo være, Isabelle Allen heter hun. Som den voksne Cosette ser vi Amanda Seyfried kjent fra Mamma Mia, veldig bra sang, og vi tror på kjærligheten mellom henne og Marius.

Marius ja, før jeg så oppsetninga i Tromsø var ikke Marius min favorittfigur, men der i Tromsø da han sang Tomme stola ved tomme bord ble jeg helt satt ut, og i filmen vokser han enda mer og Eddie Redmayne er jo søt da. I filmen kan man selvfølgelig komme nærmere og man er friere i forhold til kulisser og locations og da får Marius mer å spille på og man kjenner han mer igjen fra boka.

Det er forresten med flere overganger og noen replikker som jeg aldri har hørt før i de oppsetningene jeg har sett. Ellers har filmen akkurat samme fremdrift som vi har sett før, helt utrolig at to og en halv time kan gå så fort.

Vanligvis er jo kroscenen den store showstopperen, men Sacha Baron Cohen og Helena Bonham Carter som paret Thénardier føles ikke helt riktig, de blir for plumpe og har for dårlig timing seg i mellom. Da er datteren Éponine i Samantha Barks tolkning noe helt annet, hun er virkelig flott både som skuespiller og som sanger. Hun er virkelig ulykkelig forelsket det er det ingen tvil om.

Massescenene og scenene fra barrikadene er virkelig flotte. De har valgt det grepet å ikke skjule at det er kulisser og de er enorme og delvis filmet ovenfra så de gir et gigantisk inntrykk. Og alle skuespillerne er gode og helt med hele tiden så det blir et skikkelig sug i de scenene. Og når lille Gavroche spilt av Daniel Huttlestone tar seg over barrikaden for å hente tørt krutt er det spennende, selv om vi vet utfallet, det er da jeg lurer på hvordan de får det til.

Da gjenstår det å ønske alle god fornøyelse, og husk lommetørkle.

Takk til Hanna som via mamman sin hadde ordnet med billetter til førpremieren på Colosseum som julegave til mormor og morfar.



mandag 7. januar 2013

Oppsummering leseåret 2012

Får vel prøve å oppsummere leseåret 2012, i år har jeg både lest papir, på brett, på PC og hørt på lydbok, men antallet leste bøker ser ut til å være konstant allikevel.

Prøver meg med de samme kategoriene som i fjor så får vi se hvor det ender.


Forfattere jeg oppdaget
Selv om jeg har lest noen nye er det ingen av dem som jeg bare MÅ lese mer av.

Forfattere jeg er ferdig med
Heller ikke her har jeg noen som krever utdypning.

Årets beste leseopplevelsen
Det må bli klassikerne. Ulysses og Forbrytelse og straff som jeg hørte som lydbok. Perfekt på en 20 min busstur tur/retur hver virkedag. Og så var tredje og siste del i Alberte-trilogien en høydare. Denne hadde jeg spart på og det ble akkurat så flott som jeg hadde håpet. Den kommer igjen i en annen kategori også.

Årets verste leseopplevelsen
Gjenferd av Jo Nesbø, ikke fordi det er en dårlig bok, men må det være så detaljert beskrevet ondskap da?
Og Harry Hole kan da ikke bare dø!

Årets mest overraskende
Døden er et kjærtegn av Arve Moen. Leste om boka i Dagsavisen hvor Arve Moen i sin tid var kulturredaktør (i Arbeiderbladet da). Så var jeg inne i bokhylla.no og fant boka og leste den med liv og lyst. Veldig gammeldags språk, men veldig godt språk og egentlig en forbausende moderne bok.


Årets opp som en løve, ned som en fell
Tror jeg må snu på denne i år og si at Tore Renbergs Pixley Mapogo begynte veldig dårlig, men kom seg såpass at jeg ikke angrer på at jeg aldri kan få meg til å avslutte en dårlig bok.


Årets mer av det samme
Alice Hoffman greier ikke helt å overraske lenger, vet ikke helt om hun skal skrive fra tiden like før og etter vår tidsregning. Hun er bedre når hun skriver fra nåtid og drar inn litt magisk realisme i det.

Årets ufullendte
En nåde av Toni Morrison. Her skriver hun om slavetiden FØR den ble veldig utbredt, mens de ennå hentet slaver fra mellom-amerika og ikke fra Afrika, og mens man ennå kunne være svart og fri mann i det vi kjenner som USA. Her kunne hun anlagt en litt større fortelling og gitt oss ennå mere fakta for dette var nytt og interessant, synes nå jeg da.

Årets nylesing
Bare Alberte av Cora Sandel. Hører til bøker man bør lese flere ganger i løpet av livet, jeg var bare ungdom første gang jeg leste Cora Sandel og føler at jeg fikk mye mer ut av historien denne gangen. Jeg forstår også at hun var kontroversiell på 1960-tallet, det var mye hun mente som pene damer ikke skulle den gang. Både språk og tema har holdt seg utrolig godt, en klassiker.

Årets viktigste
Alltid Alice av Lisa Genova. Den handler om en dame som får tidlig Altzheimer og jeg synes jeg lærte veldig mye. Både den sykdommen og demens blir jo de nye folkesykdommene og det er nyttig å vite noe om det, til tross for at det også er skremmende. Som pårørende til en dement var det allikevel mest nyttig.

Som dere ser av spalta til høyre er jeg allerede i gang med nytt leseår og ettersom jeg har bestemt meg for at sosiale medier ikke skal få lov å stjele så mye av tida mi regner jeg med at det blir et godt leseår.



Følg meg gjerne på bokelskere.no