mandag 30. april 2012

Sorga kler Elektra

Lørdag hadde vi en fantastisk opplevelse på Det norske teatre, med teatrets eminente skuespillere og innleid regisør Eirik Stubø. Han har gjort et spennende og vellykket grep med å ha tre musikere midt på scenen som spillet foregår rundt. Musikken ligger under nesten hele tiden og noe av teksten blir sunget og det fungerer så bra.

Det er minimalt med kulisser og utstyr på scenen, kun noen stoler og baren ved pianisten, derfor fungerer det så bra at vi av og til får skuespillerne prosjektert på veggen.

Bildet lånt fra teatrets hjemmeside

Stykket er skrevet av Eugene O'Neill på bakgrunn av Aiskhylos' Orestien. Det står i programmet at O'Neill er veldig tro mot teksten, men har lagt handlinga til etter den amerikanske borgerkrigen i stedet for Troyakrigen. Det gjør ingen forskjell, menneskene og konfliktene er de samme uansett. Og gresk tragedie er gresk tragedie, klippet fra sammendraget:

"O’Neill ligg tett på Aiskylos sitt klassiske drama. Både Christine og Klytaimnestra hatar, av ulike grunanr, ektemannen og drep han når han kjem heim frå krigen. Lavinia er som Elektra svært knytt til far sin og hatar mor si; for Lavinia blir dette hatet styrkt av ein sjalusi som gjeld elskaren til mora, som viser seg å vere son til ein halvbror av faren og svært biletlik familieoverhovudet. Orin, med eit namn som minner om Orestes, elskar mora og deler lett søstera sitt hat mot elskaren. Etter at mora er død, overfører han denne kjærleiken på søstera. Så mykje hat, så sterke kjensler, så mykje død." 
 
Reagerte litt på at det var veldig høy kjendisfaktor før det gikk opp for oss at det var premiæren vi skulle på, og så fikk vi strålende plasser midt på fjerde rad så alt var bare velstand.




fredag 27. april 2012

My Rainbow Race

Enden av regnbuen er på Utøya, ukjent fotograf
MY RAINBOW RACE

Chorus:
One blue sky above us
One ocean lapping all our shore
One earth so green and round
Who could ask for more
And because I love you
I'll give it one more try
To show my rainbow race
It's too soon to die.

1. Some folks want to be like an ostrich,
Bury their heads in the sand.
Some hope that plastic dreams
Can unclench all those greedy hands.
Some hope to take the easy way:
Poisons, bombs. They think we need 'em.
Don't you know you can't kill all the unbelievers?
There's no shortcut to freedom.
(Repeat chorus)

2. Go tell, go tell all the little children.
Tell all the mothers and fathers too.
Now's our last chance to learn to share
What's been given to me and you.
(Repeat chorus one and a half times)

Words and Music by Pete Seeger (1967)
(c) 1970 by Sanga Music Inc.

torsdag 26. april 2012

En himmel full av stjerner



Lillebjørn Nilsen - Barn av regnbuen
 
En himmel full av stjerner.
Blått hav så langt du ser.
En jord der blomster gror.
Kan du ønske mer ?

Sammen skal vi leve
hver søster og hver bror.
Små barn av regnbuen
og en frodig jord.

Noen tror det ikke nytter.
Andre kaster tiden bort med prat.
Noen tror at vi kan leve av
plast og syntetisk mat.

Og noen stjeler fra de unge
som blir sendt ut for å sloss
Noen stjeler fra de mange
som kommer etter oss

En himmel full av stjerner.
Blått hav så langt du ser.
En jord der blomster gror.
Kan du ønske mer ?

Sammen skal vi leve
hver søster og hver bror.
Små barn av regnbuen
og en frodig jord.

Si det til alle barna!
Og si det til hver far og mor:
Dette er vår siste sjanse
til å dele et håp og en jord!

lørdag 21. april 2012

Rosens navn


Jeg har valgt å ikke følge med og mene noe om rettssaken. Jeg må bare beklage til de av mine kollegaer som har prøvd å diskutere saken med meg, jeg vil ikke.
Men jeg vet jo også at det er viktig å følge med og jeg må jo få med meg hva barnemorderen sier og hva han mener er grunnen til at han kunne gjøre det han gjorde; så jeg leser kommentarstoff. Og vi har mange gode kommentatorer å ta av; fra de jeg vanligvis leser i Dagsavisen, via Christine Koht i A-magasinet og til Christopher Schau i Morgenbladet. Og idag fant jeg enda en; Shabana Rehman. Alle får sagt det som sies skal og jeg kommer til å fortsette å lese dem.


I mellomtiden benyttet vi anledningen til å legge en rose ved Tinghuset så de berørte kan se at vi bryr oss om dem når de kommer igjen på mandag til uke nr. to.



"Det er ingen som står foran tinghuset og skriker. Ingen som vifter med plakater og krever hevn. Ingen demonstranter som vil se ham henrettet, eller har behov for å vise sin avsky." (sitat: Christine Koht)

Nei, foran tinghuset er det bare utrolig stille og en respektfull høytidsstemning.

søndag 8. april 2012

Ich bin ein Berliner

Ved Checkpoint Charlie
Enkelte byer bare har det som skal til. Hyggelige mennesker, en historie som skal fortelles og oppleves og en atmosfære som faller i smak. Alt er ikke like fint i Berlin, men fascinerende det er det, aldri likegyldig.


Potsdamer Platz er en av de mindre vakre, men mest fascinerende områder. Denne plassen var et veldig viktig knutepunkt i byen før 1940. Etter krigen var det meste bombet og så kom jo den der muren akkurat her og stedet var et ingenmannsland i de årene. Nå fremstår det som et annet Gotham city, men det er greit fordi det er gjennomført.



Her står noen rester av muren sammen med en forklarende tekst og en grensevakt som gjerne stempler passet ditt for et mindre bidrag til et godt formål, (les; egen lomme).



Hopp på/hopp av busser er et godt alternativ når man skal se sighter i en by, så også her i Berlin. Etter Checkpoint Charlie gikk derfor turen til Brandenburger Tor. Et storslagent byggverk som ble bygd for å være tollport inn til byen på slutten av 1700-tallet. Og det er vel ingen som er i tvil om at det er gresk inspirert. Ps. vi så ikke snurten av Ketil Stokkan.

Holocaust minnesmerket har en sentral beliggenhet ved Brandenburger Tor og man må nesten innom denne underlige instalasjonen. Arkitekten Peter Eisenman står bak de 2.711 sementblokkene som er plassert på et ugjevnt underlag og dekker et område på 19.000 kvadratmeter. Den laveste steinen er 0,2 meter og den høyste 4,8 og det er ingen inskripsjoner på dem, ingen nevnt, ingen glemt.

Med plasseringen rett i nærheten av Hitlers bunkers var det selvfølgelig mye diskusjon om dette og det tok 11 år før man ble enige og deretter tok det nye seks år før det sto ferdig.

Meninga med monumentet er å skape en forvirrende og urolig atmosfære for de besøkende og inspirere til ettertanke. Vi så skoleklasser og ungdommer som sprang og hylte og lekte mellom steinblokkene og det var alt annet enn kontemplasjon så vi synes kanskje ikke akkurat det var vellykket. Det var vakthold der så kanskje det kan forbli uten inskripsjoner (les: grafitti), om ikke annet.





Neste post på programmet var Alexanderplatz, en av de viktige delene av Berlins kulturliv på 1920-tallet, og fremdeles reiser 300 000 mennesker gjennom stasjonen hver dag. Like mange som det er turister i byen ifølge vår taxisjåfør. Og om vi ikke har lest Döblins roman så husker vi Tv-serien og det var flott å få sett stasjonsskiltet live. Fjernsynstårnet fikk ikke besøk av oss, der var Slangen zu lange, vi gikk i stedet på en lunsjkafe som var veldig typisk østberlin, tror vi. Veien fra suppekjøkken og til denne er ikke lang, veldig mye eisbein og brunsaus, alt var ferdig laget og bare til å øse opp for en billig penge.



Denne karen kan få gestalte 1920-tallets kulturelle sentrum i bydelen; er det ikke selveste Bertolt som sitter der borte?


Jeg vil avslutte med det sterkeste møte med Berlin; Muren.Vi var nok ikke helt forberedt på at det skulle slå så hardt, selve muren er ikke så veldig høy, i hvertfall ikke i forhold til murer som bygges i dag. Men det var kanskje akkurat dette som gjorde at det slo; vi har jo ikke kommet videre, vi har jo ikke lært noenting.


Les om prosjektet East Side Gallery



All free men, wherever they may live, are citizens of Berlin, and, therefore, as a free man, I take pride in the words "Ich bin ein Berliner."

mandag 2. april 2012

Utsikt fra Ekeberg

For å få nytt perspektiv på forrige søndagstur dro vi på ustilling i Kunsthall Oslo denne søndagen.Akkurat nå har de en utstilling som er veldig aktuell i denne sammenheng; Utsikt fra Ekeberg heter den og det er utrolig hvordan en sånn utsikt forandrer seg med årene.

Eier Nasjonalbiblioteket

Midt på dette bildet ser vi Sørengautstikkeren som den engang var. Ellers var det veldig mange fine bilder som illustrerer utviklinga veldig godt. I et av rommene henger et firedelt bilde som man kan gå seg helt bort i, veldig morsomt å finne bygninger, til og med noen som er borte.  Jeg har f.eks. aldri visst at det var en kirke i Vika som ble revet fordi den holdt på å falle sammen. 

Bjørvika veldig før

Bjørvika før