tirsdag 26. april 2011

Prahavåren på vår måte

Jan Hus monumentet og St. Nicolas kirken
Endelig ble det vår tur til å oppleve Praha, det ble et overveldende møte med arkitekturen, kulturen, tradisjoner og ikke minst det nydelige vårværet.

Sånne husrekker er det over hele byen
Første dagen gikk vi egentlig bare rundt å prøvde å ta inn alle inntrykk og vi begynner å bli ganske flink til å ta det med ro og ikke tro at vi kan greie alt. Det er fint å sitte å se på alle som går forbi også.

Vi bestemte oss for å bli med på The Ultimate Tour på dag to. Da fikk vi bytur, båttur, trikketur, lunsj og drikke i en pakke, med a Great Guide som det står i brosjyren. Hun sørget i alle fall for at vi kom litt under huden på sightene.

Nasjonalmuseet

Don Giovanni
Historien forteller at Mozart elsket Praha fordi de hadde gitt hans Figaros Bryllup bedre mottagelse enn i Wien, derfor ble urpremiæren på Don Giovanni lagt til Praha. Ouverturen ble skrevet her og ble tillegnet de gode menneskene i Praha. Dette er en av mange historier Jahn Otto Johansen forteller i sin reisebok fra Praha, anbefales herved.

Rikt utsmykket kan man vel si

Susanna the great guide

Letenská høyden
På denne høyden sto det en gang et Stalin-monument som var 30 meter høyt, nå står det en metronom der som er like høy når pendelen står rett opp. Synes det er en fin symbolikk i det, at tingenes tilstand ikke er satt en gang for alle.

Jeg ble forresten litt skuffet over hvor lite politisk interessert folk ser ut til å være, vi opplevde det samme i fjor i de andre tidligere øststatene. De har fremdeles mye politikerforakt, så mye at de ikke bruker stemmeretten med det resultatet at de har veldig ustabile samlingsregjeringer, det kaller jeg en ond sirkel.


Dette er Slottshøyden, herfra har det vært mange som har regjert over Praha, nå er det presidentens resident, litt større enn slottet i Oslo. Her opplevde vi både den Tjekkiske og den Ungarske presidenten på ganske nært hold, de hadde fotosesion på en verandra uten påtrengende vakthold.
St. Vituskatedralen til venstre.



Her er jeg klar for å gå over Karlov most for første gang, en av sytten broer over elven som heter Vltava, men best kjent som Moldau. Broa er et must både på dagtid og på kveldstid. Og tar man sine forholdsregler er ikke Praha mer skummel enn Oslo, skurker er det over alt, men i motsetning til i Oslo har gullsmedene åpne dører, også om kvelden.


Monument til minne om Franz Kafka, den tyskskrivende forfatteren fra Praha, som "alle" har hørt om, men veldig få har lest. Han var jøde og i Praha var jødene tysktalende på hans tid. Tror monumentet prøver å visualisere den lille mannens kamp mot byråkratiet, representert med en tom dress, ikke noe menneske inne i den nei. Synes det er spesielt å tenke på at uten en ulydig venn hadde ikke verden fått  bøkene hans; Prosessen og Slottet, vennen hadde nemlig lovet å aldri gi det ut.

Gemalen til høyre har lyst å prøve å lese Kafka, og har han greid Ulysses så kan han vel greie Prosessen, herved utfordret!


På vei ned fra Slottshøyden ligger dalen der i all sin prakt, man kan godt forstå at det har vært bosetning her siden slutten av det 9. århundre. Og ganske langt oppe i lia har svenskene sin ambassade, de har god utsikt de.


Og god utsikt er det fra Rådhustårnet inne på Gamleby-torvet. Anbefaler en kveldstur, det er heis, vi fikk med oss en fantastisk solnedgang som var helt overveldende. Kirken heter Vår Frues ved Tyn og vi bodde rett bak den på hotell Ungelt i en 99 m2 leilighet, ikke frokost inkludert, men skyssen frem og tilbake til flyplassen var gratis. Og hyggelig betjening som ønsket oss velkommen tilbake, men da måtte vi love å bli en uke.

St. Vitus badet i sol

Praha er også kjent for å være en fin by for god jazz og vi var heldig å fant ett koselig sted med god mat og god drikke, for som det står i Lonely Planet; hvis du ikke finner noe å se på eller gjøre i denne byen så har de et ganske godt øl i alle fall!

Ellers var vi ikke mye inne så neste gang vi skal til Praha må vi håpe på litt innevær så vi får studert Slottet, St. Vitus, Nasjonalmuseet og alt det andre denne byen har å by på.

fredag 22. april 2011

Når knopper brister



Kan ikke la Ekebergåsen være alene i tre dager uten at den forandrer seg.

mandag 18. april 2011

Oppdrag Nordre Gravlund

For et par måneder siden fikk jeg en morsom forespørsel fra Eva i Molde. Hun har lagt merke til at vi går mye turer i Oslo og at jeg er slektsforsker så hun lurte på om vi kunne svinge innom Nordre Gravlund og ta noen bilder for henne.

Hun forteller videre; jeg og et par menninger har de siste ukene funnet at vi har en slektning som ble diakonisse før 1900 - Gurine Solbu. Vi har latt oss fasinere av historien om at ei (fattig) jente født i 1866 i Orkdal, ble farløs i 6-7 års aldere, sendt til farmor i Valsøfjorden på Nord-Møre som pleiebarn - ender opp som diakonisse. Vi har fått vite at hun søkte og kom inn på diakonisseutdanningen i 1888, ble sendt mye rundt om kring - det nevnes  Bergen, Lillehammer, Namsos, Trondheim, Oslo. Hvordan klarte de å reise så mye, hva gjorde at hun i ung alder kom til å søke til Oslo. Selvsagt et svar gir mange nye spørsmål.
Vi har fått vite fra Diakonissehuset i Oslo at hun døde pga operasjon på Ullevåll i 1927. De opplyser videre at:
"På Nordre Gravlund i Oslo er det en egen gravlund hvor diakonissene blir begravet. De eldste gravene er slettet , men navnene på de slettede gravstenene er samlet på egne plater som er satt opp på gravlunden. På en av disse platene står Gurine Solbu 1866-1927." 


 Allerede for tre uker siden prøvde vi å finne dette område, men Nordre Gravlund er veldig stor og det så sånn ut der da:
Vi måtte gi opp da, på oppslagstavlene står kun de mest berømte gravene ellers er det bare nummer. Jeg tok kontakt med gravlundens kontorpersonale og fikk vite hvilket felt diakonissene ligger på.


og da var det jo ingen sak å finne stedet.





Så der er Gurine Solbu og Eva fra Molde fikk sitt ønske oppfylt og vi fikk oss to fine søndagsturer.

onsdag 13. april 2011

Bergmanden

Gravmonumentet på Vår frelser, bildet lånt fra google
Helt siden første gang jeg så dette monumentet på Vår frelser har jeg lurt på hvorfor Ibsen valgte en bergmannshammer som symbol på bautaen. Nå viser det seg at det ikke var han selv som bestemte dette, men hans sønn Sigurd som fikk siste ordet og da ble det så flott som dette.

I følge sikre kilder hadde Gustav Vigeland et forslag om at en halvnaken Ibsen skulle stige opp av en pyramide og Lorentz Dietrichson prøvde å overtale Sigurd til at på en dikters grav måtte det være en lyre.



Bergvæg, brist med drøn og brag
for mit tunge hammerslag!
Nedad må jeg vejen bryde,
til jeg hører malmen lyde.

Dybt i fjeldets øde nat
vinker mig den rige skat, --
diamant og ædelstene
mellem guldets røde grene.

Og i dybet er der fred, --
fred og ørk fra evighed; --
bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer!

Engang sad som gut jeg glad
under himlens stjernerad,
trådte vårens blomsterveje,
havde barnefred i eje.

Men jeg glemte dagens pragt
i den midnatsmørke schakt,
glemte liens sus og sange
i min grubes tempelgange.

Dengang først jeg steg herind,
tænkte jeg med skyldfrit sind:
dybets ånder skal mig råde
livets endeløse gåde. --

End har ingen ånd mig lært,
hvad mig tykkedes så sært;
end er ingen stråle runden,
som kan lyse op fra grunden.

Har jeg fejlet? Fører ej
frem til klarhed denne vej?
Lyset blinder jo mit øje,
hvis jeg søger i det høje.

Nej, i dybet må jeg ned;
der er fred fra evighed.
Bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer! --

Hammerslag på hammerslag
indtil livets sidste dag.
Ingen morgenstråle skinner;
ingen håbets sol oprinder.

søndag 10. april 2011

VårTur til Nord-Tyskland og Danmark vol. 3

Guds Ager var så fasinerende at vi ble der langt utover den tiden som opprinnelig var avsatt, men det fikk ikke andre konsekvenser enn at tiden i Svendborg ble litt kortere. Til Svendborg knyttet Jan forfatteren Johannes Jørgensen som var romantiker midt i naturalismen og siden ble katolikk og skrev flere helgenbiografier. Tom Kristensen var født i Svendborg kommune, hans bok Minefeltet kjøpte vi en gang på et antikvariat i København. Den ansatte på det antikvariatet skjellte oss ut etter noter fordi vi leita etter boka på forfatternavnet, vi måtte da skjønne at han kun var redaktør!

Siden dette var en LittRarTur hvor alt var lov hadde Jan fått en venn av seg til å komme hit og holde et foredrag om "Sorgens mange ansikter" for oss. Vi synes temaet passet helt utmerket og vi tror Jan har lært mye om gruppedynamikk fra sin gode venn Klaus, fasinerende å se hvor fort han fikk oss til å samhandle som én gruppe. Og selv om han sier selv at han er en kontrollfreak er han det på en veldig sjarmerende måte, med et smil.


Vel, turen må gå videre, og nå programmerte Roger sjåfør "Fruen" mot København. På turen fortalte Jan om Christian firtall og hans forhold til Norge. Vi kaller jo gjerne årene under Danmarks styre for 400 års natten, mens danskene kaller det for tiden som Tvillingriket. Men vi kan vel være enige om at de 60 årene med Christian var litt lysere for Norge. Han var på besøk minst 25 ganger og ikke bare i Christiania, han bygget og styrte rundt i hele Norge og passet godt på oss, hans arverike som han var så glad i.

Vi fikk også høre om den franske forfatteren Celine som bodde i eksil på disse kanter i mange år etter andre verdenskrig. Ettersom Frankrike hadde dødsstraff nektet Danmark å utlevere han og grunnen til at han hadde kommet til Danmark var at en venninne av han hadde gravd ned noe gull i nærheten som han selvfølgelig ville være i nærheten av.


Dette er Tersløesegaard som Ludvig Holberg kjøpte i 1745, den ligger i nærheten av Sorø akademi, som han ga midler til mot å få tittelen Baron, og han som hadde gjort narr av adelen i alle år! Ved Sorø Klosterkirke ligger Holberg begravet og det gjør også flere av de virkelig gamle kongene, Dronning Margrethe I lå også her, men ble kidnappet og flyttet til Roskilde.

Etter passeringen av Storebælt kom vi inn i høylandet og boka Guide til det danske høyfjellet som Roger Phil har skrevet er bestillt. Han er antagelig den eneste nordmann som har "besteget" alle topper over 100 m i Danmark.

Så nærmer vi oss København, på vei inn til sentrum så vi et politioppbud og her kan du lese om hva som hadde skjedd.

Første punkt på vårt program var mat og Nyhavn 17 kunne ikke vært et bedre valg:

Tre smørbrød høres kanskje ikke så mye ut

Therese var vår guide i København, det regnet dessverre så mye av turen ble med buss og om det var hun som var dårlig kjent i byen eller om det var "Fruen" som bestemte, det vet vi ikke, men det ble en del ekstra kjøring og noe tuting og kjefting. Men, kjære danske drosjesjåfør, neste gang du ser en norskregistrert buss litt feilplassert kan du ikke tilby å hjelpe i stedet for å tute?

Dagens absolutte høydepunkt var besøk i Wesselstuerne på Gråbrødretorv. Denne søte gamle damen bor i huset, hun og mannen flyttet inn i 1944 tror jeg det var. Da sto dette huset og de tre andre i rekken før Peder Oxe til nedfalls. Mannen hennes var arkitekturhistoriker og forsto at det var viktig å ta vare på huset, ikke bare fordi Wessel hadde bodd her, men fordi det var av de siste husene fra gamle København, resten hadde jo gått med i brannene.

Sjelden har vi sett en mer dedikert museumsvokter, hun beklaget at det ikke var noe der som Wessel hadde eid, men utstillingen inneholdt hans verker og et par gamle strømper selvfølgelig. Og rommene var slik de hadde vært på hans tid, man vet ikke helt når han bodde der, men i 1777 skrev han et likvers til vertinnen så da var han i hvert fall der. Og legg merke til prisen for å komme inn; 1 kr.

Siste sitatet, 4. april, og vi er i grunnen enig. Vi var jo klar over på forhånd at bussturferie betyr tidlige morgener, men fire dager orker vi og det var ingen lange kjøreturer og god plass i bussen, og med så hyggelig reisefølge var det jo bare en fryd.

fredag 8. april 2011

VårTur til Nord-Tyskland og Danmark vol. 2

Etter byturen i Lübeck kjørte vi til en restaurant som heter "Schanze am See" og spiste lokale spesialiteter som kalles Land & Meer og er masse småretter fra land og sjø. Har du dine veier forbi anbefales et stopp her.

Når man er i denne delen av verden så må man snakke om de schlesviske krigene og Jan kunne mye om dem. Både den første fra 1848-51 og den andre i 1864. Når det gjelder den andre har jeg alltid vært enig med dem (jeg nevner i fleng: Bjørnson og Ibsen) som mente at det var utilgivelig av Norge og ikke hjelpe Danmark i den krigen.


Vi fikk også høre om forfatteren Johannes V. Jensen og hans hovedverk Kongens fall.
Og selvfølgelig om Siegfried Lenz, Tysklands kanskje største nålevende forfatter. Jeg leser hans hovedverk Tysktime akkurat nå og det passer veldig godt å ha dette landskapet friskt i minne mens jeg leser den.


Siden det regnet ganske kraftig ble vi enige om å gjøre litt om på programmet og dro rett til hotellet i Husum. Mer mat og mer hygge og en god natts søvn før vi kjørte videre vestover med store forventninger til Vadehavet og vi ble ikke skuffet. Det var lavvann mens vi var der og vi kunne vel bare ane at Nordsjøen er der ute et sted.

Alle sammen lurte veldig på om det gikk an å gå i denne massen, jeg har snakket med noen som har vært i den danske delen av vadehavet og der hadde hun prøvd å gå og hun sank ned til knærne omtrent. Tror ikke Roger sjåfør hadde blitt glad for å få oss inn i bussen etter en sånn tur så det var vel greit at vi ikke prøvde.

Neste høydepunkt var besøk hos Emil Nolde, Bente var guide og hun snakket utmerket og forståelig dansk og vi lærte henne den norske tellemåten etter hvert. Mine foreldre var på besøk her for mange år siden og har alltid snakket med entusiasme om det og endelig fikk vi se at alt stemte, helt fantastisk. Må jo tilbake dit en sommerdag for å se hagen i full blomst også. Og Noldes bilder krever nok også litt bedre tid, jeg sier at dette var kun en appetitt-vekker.


Sildefrokost på Tyrstrup kro før vi stoppet i Christiansfeld, dette underlige stedet som ingen forlot uten undring.
Jeg la merke til at flere av husene hadde gavlvegger av tre selv om fasaden var av murstein, så litt pussig ut. Denne byen ble altså grunnlagt i 1773 for Herrnhuterne, Brødremenigheten. Kjendiser som har vært her; Camilla Collet og Sigrid Undset. Og i flere av P.O. Enquists bøker er han innom stedet.

Gravplassen deres heter Guds ager og de mener at det er kun der inne man er uten skyld eller synd. I levende livet er vi alle syndere, høres ut som Læstadianere på mange måter, ingen pynt ingen unyttige ting, alvor og atter alvor.


På denne kirkegården er det ikke meningen at man skal ha lys og blomster og man skal ikke holde gravene ved like, nei disse skal gå tilbake til jorden. Det skal heller ikke være sådd gress mellom gravene og den ene siden er manneside og den andre er kvinneside. Sånn er det i kirka også, den er forresten så stor at den har 1000 sitteplasser til de 270 mennesker som er i menigheten i dag. Ikke rart de dør ut forresten når de alltid må holde seg på hver sin side!

Det må sies at i nyere tid er det noen som driver sivil ulydighet på kirkegården, de både steller gravsteinene og legger på blomster og tenner lys. Noen gravsteiner fra 1801 var fullt leselig og da har jeg noen mistenkt for å ha pusset dem opp.

Selvvalgt valgspråk

Apropos sitater; Jan reiseleder startet hver dag med sitater av den dagens bursdagsbarn; her er et lite knippe:
31. mars:
1596 – René Descartes, fransk filosof og matematiker (d. 1650)
- Å lese en god bok er som å konversere med de fineste hjerner fra fortiden
1. april:
1815: Otto von Bismarck, tysk politiker og Reichsgründer
- Aldri tro på noe før det er offisiellt benektet
2. april:
1805 – Hans Christian Andersen, dansk forfatter (d. 1875)
-          At rejse er at leve. (men det blir for enkelt...)
Hele Verden er en Række af Underværker, men vi ere saa vante til dem, at vi kalde dem Hverdagsting.
3. april:
1930: Helmut Kohl, tysk Bundeskanzler
-          Jeg har forsøkt å være ærlig, men med måte

fortsettelse må følge....

onsdag 6. april 2011

VårTur til Nord-Tyskland og Danmark

Solnedgang i Oslofjorden
Forrige onsdag startet vi ut på en 900 km LittRarTur, med buss, vel første etappe gikk til København med båten, for så vidt kjent og kjært. Men nå var vi med atten medreisende, litteratur- og historieinteresserte mennesker som skulle være sammen i fire dager. Litt sommerfugler i magen må vi innrømme at vi hadde...

Den 21. deltageren, Fruen, sees i nedkant av bildet.
 Reiseleder Jan fortalte om forfattere som er aktuelle for de områdene vi passerte, mellom København og fergeforbindelsen Rødby-Puttgarden hørte vi bl.a. om Dan Turell og Martin A. Hansen.


Siden dette er en kulturell tur og mat er kultur så var det lagt inn interessante spisesteder med veldig interessant mat også. Nå er ikke ål vår livrett, men det var andre røkte ting også på tallerkenen og med snaps til gikk det jo veldig bra.

Restaurant Aalkate like ved Puttgarden
 Fredagen var avsatt til rundtur i Lübeck og været var heldigvis på vår side. Vår lokale guide het Susanne og snakket heldigvis engelsk, eller kanskje det hadde vært like greit med tysk?

Harmoni ute, fred inne
Vi startet ved en av byportene og begynte allerede der å ane at vår gode Susanne var veldig pratsom. Men det var en veldig hyggelig tur og byen er virkelig vel verdt et besøk. Vi fikk gå inn i musikkonservatoriet og der er det en hall som er lik hallen i et handelshus på Thomas Manns tid.




Ingen byvandring uten kirkebesøk, vi var inne i St. Marien som er en basilika og regnes for å være "moder av teglstensgotikk". Den er 38,5 m høy og har to tårn på 125 m, de ulike yrkesgruppene i Lübeck konkurrerte i å ha den største kirken så det er mange og de er store.

Taket i St. Marien
Natt til palmesøndag 1942 ble kirken ødelagt under et britisk bombeangrep og sånn ble kirkeklokkene etterpå, det ble brukt fosfatbomber og man kan se at temperaturen har vært høy.


Langt om lenge kom vi frem til det som skulle være dagens høydepunkt: Das Buddenbrookhaus. Dette var familein Manns bolig fra ca 1842 og nå er det museum, ikke bare for Thomas Mann, men også for broren Heinrich som også var forfatter. Denne familiefortellingen er helt enestående og det er ikke tvil om at vi må finne TV-serien og filmen på DVD neste gang vi er på Fona.

Slektstreet er imponerende
Etter besøket hos familen Mann fikk vi litt tid for oss selv. På vei til en liten kro vi hadde sett oss ut gikk vi forbi St. Marien igjen, tok bilder sammen med djevelen og ettersom jeg alltid ser på dører fant jeg også disse dørhåndtakene.

Dørhåndtak med paraplyer
Fortsettelse følger