søndag 31. oktober 2010

Haaken og Nico

Gemalen abonnerer på nyhetsbrev fra Galleri Haaken og er det noe som vi synes er interessant så tar vi turen til Lille Frogner allé. Denne nydelige oktobersøndagen var det Nico Widerberg som var trekkplasteret.

Og vi ble ikke skuffet, spesielt synes vi skulpturene i glass var fine, og ekstra fine ble de som sto i vinduet og fikk lyset bak seg og igjennom seg. Veldig bra at de store figurene sto ute i hagen de behøver rom rundt seg for å komme til sin rett.



Vi valgte å spasere ned fra Frogner i det fine været og denne utsikten som Carl Johan har er jo litt fin da.


På Universitetsplassen står et fantastisk blikkfang for tiden. Det skal bli vegger på Informatikkbygningen på Gaustad, men nå står det her og ingen kan gå forbi uten å stoppe opp. Selv de som må klamre seg til kaffekrusene er litt imponert. Se mer her.


onsdag 27. oktober 2010

Mammas dag

I dag ville mamma blitt 79 år, men det fikk hun ikke oppleve fordi hun døde for åtte måneder siden.
Naturlig nok har jeg tenkt ekstra mye på henne de siste dagene og da spesielt på bursdagsfeiringer, jeg kommer på tre stykker jeg vil dele med dere.

Den første husker ikke jeg fordi det var på hennes 13-årsdag i 1944. Denne dagen var helt spesiell for folk i Honningsvåg fordi de måtte forlate hus og hjem denne dagen for å evakueres. Tyskerne bedrev jo som kjent den brente jords taktikk og da var det ikke mye annet folk kunne gjøre enn å dra sørover. Morfar hadde egen båt så familien var for så vidt heldig stillet, de fyllte båten med storfamilien og dro mot Tromsø i første omgang, seinere til Dyrøy hvor de overvintret før turen gikk til Molde. Midt ute i Magerøysundet kom mamma på at hun hadde bursdag, hun sa det ikke til noen, bare satt der å kjente på den følelsen. Jeg synes det er ganske sterkt.

Neste dag jeg vil fortelle om husker jeg også, det var hennes 45-årsdag og den ble feiret med venninnene i Tromsø og jeg fikk være med. Dagen etter skulle jeg flytte til Oslo så det ble en slags avskjed for meg også. Mamma var aktiv turner i alle år og hun hadde venner derfra og fra syforeninga. Så jeg var vant med at ca hver 6 uke lå jeg å skulle sovne til skravling og lattersalver fra stua, nå fikk jeg være med og det var stort. De jentene kunne fortelle historier.

Så var vi kommet til hennes 75-års dag, jeg og gemalen inviterte henne og pappa på Eik i Oslo hvor vi koste oss med en 7-retters middag. De overnattet på suite på Grand og der møttes vi for å drikke champis som ene broren min hadde kjøpt i gave til henne. Hun koste seg så, tenk å få servert alle de rettene med riktig vin til og stadig oppvartning fra kelnerne. Her må jeg føye til at hun var veldig glad i, og flink til å lage mat, eksperimenterte med det meste og fikk det til. Hun elsket å se matprogram på TV for å få nye ideer og inspirasjon. Tror det er den mest vellykkede presangen vi noensinne har gitt bort.

søndag 24. oktober 2010

En dag i oktober

Vi valgte oss en kort liten tur lørdag formiddag, nydelig høstvær, null grader og knall sol.


For et par uker siden var Liv en tur ved Vålerenga kirke og tok et fantastisk bilde av et tre der, nå vet jeg ikke helt om dette er samme treet, men det har i alle fall falt av en del blader på de ukene.



Jeg har skrevet om byplanlegginga på Vålerenga før. Det var en tid hvor det ikke var noen vits i å holde husene ved like fordi motorveien var planlagt tvers igjennom området. Heldigvis ble det ikke noe av det og de aller fleste har nå rehabilitert husene sine, noen måtte rives og nye er bygd i samme stilen som de gamle. Men dette huset står fremdeles som et skammens hus som eieren nekter å gjøre noe med.
Adressen er Opplandsgata 2 oppført i 1857 påbygd ca. 1880.




Mellom Harald Hårdrådes plass og Jarlegata går det en gangtunnel under jernbanelinjen, veldig smart med sånne snarveier.


Den store funkisblokka i St. Halvards gate 25 er pusset opp og vi synes det gjorde seg med de røde vinduskarmene. Blokka er bygd i to etapper nordre del ferdig i 1940 og søndre i 1950.


Siste stopp var Minneparken i Oslo gate, her ruinene etter Sankt Hallvardkatedralen. I forbindelse med Bjørvikautbygginga har det vært litt møtevirksomhet de siste dagene og hun som er frontfigur for saken sa noe klokt om nettopp dette området som vi skal legge oss på minnet: Sammen med Nidarosdomen og Håkonshallen i Bergen er det Middelalderparken og Minneparken vi har igjen etter det som gjorde Norge til Norge. Derfor er det så viktig å bevare det.


mandag 18. oktober 2010

Efterårsferie

Vi var bare så heldig med været på denne turen. Etter å ha levert bagasjen på hotellet bar det ut i naturen. Vi gikk i Grøndalsparken, en av mange stille grønne lunger i København, vel egentlig i Frederiksberg, men her er det glidende overganger.


Etter så mye frisk luft måtte vi bare ta en tur på Hvide lam på kvelden. Denne fredagen var det nytt blod i orkesteret og det låt riktig bra. Damen til venstre er fast, hun har sine låter som hun synger med like stor innlevelse hver gang. Og sjarmøren til høyre har vi også opplevd før, denne kvelden hadde han fire 40+ damer ved bordenden som han snodde rundt mikrofonledningen. Vi orket bare to sett, som vanlig, da er vi så innrøykt at vi måtte gå en ekstra runde for å få puste igjen.

Vi bodde på hotell Skt.Petri som ligger midt i smørøye, et ombygd varehus som har alle muligheter for å være et bra hotell, men de har ikke greid det. Det var mange småting som ikke stemte, men da vi måtte sitte i baren å spise frokost og attpå til ble bombardert med diskomusikk til samme frokosten ble det for mye av det gode. De bruker foyer'n til utstillinger og eventer og denne lørdagen var det motemesse! Og da var det utstillerne og deres folk som fikk sitte ordentlig å spise, hotellets gjester fikk trøkke seg ned i sofaer og lave bord laget for drinker. Vi tok tallerkener og kaffekopper med og rømte opp på rommet.




Dette er Parken, hjemmearena til FC København og også musikkarena. Mektig bygning, skulle vært artig å sett den innefra også. Det var her Melodi Grand Prix ble arrangert i 2001.


På andre siden av Fælledparken ligger Rigshospitalet, siden vi for kort tid siden var en tur innom Rikshospitalet i Oslo og gemalen gjennser en mystisk TV-serie som heter Riget passet det godt med et besøk her.

Sykehuset sto ferdig i 1970, bygget i det man vel kaller brutalisme, men inne var det masse kunst og selvfølgelig et lite bibliotek så helhetsinntrykket er ikke så brutalt. Utenfra ser det ut som en stor blokk, men det er faktisk to og mellom dem er det en hage som gjør fellesrommene rundt lyse og så hyggelige som det går an i et sykehus.


Søndagsturen ble avsluttet ved Søene, her representert med St. Jørgen. Den runde bygningen er Planetariet.


Solnedgang ved Ven får være avslutning på nok en fantastisk Københavntur, blir vel to måneder til neste gang.

mandag 11. oktober 2010

Sandaker og Torshov

Vi startet søndagsturen på Sandaker og gikk nedover Torshovdalen som fikk sitt navn og bebyggelse fra 1917-25. Her var det tenkt mye på at det skulle være lys og luft mellom husene og alle leilighetene hadde sitt eget vannklosett noe de ikke hadde lenger nede på Grünerløkka. Men det var de færreste som hadde bad noe som selvfølgelig har kommet etter hvert. Leilighetene er slått sammen til større enheter og bygget om for å møte dagens krav til bolig.

Noen husrekker er penere enn andre, men helhetsinntrykket er at dette er et trivelig sted å bo.


Her møter vi på noen gatenavn vi aldri har hørt før og vel hjemme igjen kan vi slå opp i vårt nye byleksikon og lese om (Christian )Birch-Reichenwald som fikk sin gate på Sandaker i 1901. Han var ordfører i to perioder i Christiania og hans sønn Peter var både ordfører og borgermester så han kan jo også få være med på gatenavnet.

 En port sto åpen så vi snek oss inn for å kikke på en kjempefint opparbeidet bakgårdshage, her er både grill, juletre og flaggstang. Det satt en kar og koste seg med avis og kaffe, men vi var diskre og tok ikke bilde av han.


Knud Graahs gate startet med denne lystige fyren, jeg greier ikke å finne ut hvem som har laget den, men jeg synes det ligner veldig på Vigeland. Samme kan det være, man blir i hvert fall glad av å se han, det var en til på den andre portstolpen. Og innenfor den portalen og mot den man ser i det fjerne her finner man disse velholdte boligene.


Noen nye høyere blokker er kommet til og kontrastene mot den eldre bebyggelsen ble veldig fin her sammen med høstfargene i trærne.


Så var det selve Torshovparken, blir like imponert hver gang vi ser at det er plass til så store grønntområder. Gemalen kunne fortelle at det var krefter som ville ha Torshov kirke hit i sin tid. Men den fikk en annen tomt og sto ferdig i 1958. Parken ble innviet i 1931 og er opparbeidet etter en nøye plan utarbeidet av bygartneren. Og det ble også en egen minneplass til Fernanda Nissen som hadde vært parkutvalgets formann.



Tilslutt bare må jeg ta med dette bildet av en skrent som går ved trikkestallene, ikke tvil om at bergarten Oslo er bygget på er skifter, alunskifer for å være nøyaktig.



onsdag 6. oktober 2010

Jack har hængt hammarn hannes Edvard på spikern førr godt


I morges fikk jeg høre at Jack Berntsen var død, bare få dager før sin 70 års dag. Dette satte igang mange tanker og refleksjoner og førte til at jeg i hele dag har gått å nynnet på sangen om Edvard og hammaren.

Jeg hadde teksten med besiffring i mine gjemmer og de som har prøvd seg på gitarspillerkunsten en eller annen gang kan se at den var lett å spille for oss som prøvde å lære.

Jack Berntsen var visstnok den første som sang på nord-norsk dialekt i NRK og jeg er gjerne med på den påstanden. Han la grunnlaget for at vi fra nord fikk litt tro på oss sjøl, etterpå kom Nord-Norsk Visegruppe, Hålogaland teater, Tove Karoline Knutsen, Bremnes-klanen, til og med Oluf som vi bare hadde hørt i lokalradioen før fikk være med i riksdekkende kanaler. Halvdan Sivertsen fikk til og med være fast programleder i barne-TV, tenk søringan trodde på at ungene deres kunne forstå dialekt. Vel han knota nå litt da den godeste Halvdan, men han kom jo fra et møblert hjem i Bodø.

Artister som var før Jack ble søringa når de skulle opptre, Kirsti Sparbo er et eksempel på det. Og så hadde vi jo noen som likegodt sang på engelsk med en gang, som Pussycats og 1-2-6. Det var ikke mye å få selvtillit i hovedstaden av det nei.

Jeg kom til Oslo i 1976 og fortsatte selvfølgelig å snakke min blanding av Finnmarking og Tromsøværing, og jeg hadde ingen problem med å få verken bolig eller jobb med det. Jeg mener at det er en myte at det sto i hybelannonsene "nordlendinger uønsket". At det har stått en gang eller to, vel kanskje, men jeg har ennå ikke sett det selv og jeg har søkt etter det. Men fra tidlig 1970-tall tok jo pakistanerne over den uriasposten i alle fall. (Jeg fikk forresten hybel hos nordlendinger i to tilfeller.)

Utover på 1980-tallet var det Alta-aksjonen som satte Nord-Norge på dagsorden og selv om det sikkert var viktigere for samenes selvrespekt dryppet det nå litt på oss andre fra landsdelen også. Vi ble stolte av å være nordlendinger, jeg blir fremdeles glad når folk synes jeg har vært flink å holde på dialekten min. Selv om jeg innerst inne vet at jeg også knoter litt nå etter så lang tid, men man preges jo av miljøet og man tilpasser seg for å blir forstått så jeg er ikke så bekymret for det akkurat, kommer fort tilbake når det er nødvendig. Og som dere merker skriver jeg på normert bokmål, får meg ikke til å skrive dialekt, der går min grense.

lørdag 2. oktober 2010

Sykling, spinning. Vinning opp i spinning...


Jeg sykler noen mil i uka på spinningsykkel på SATS, og har gjort det de siste 12 årene og mener meg å ha litt erfaring med denne formen for trening. Og nå er jeg litt irritert kjenner jeg, det er litt for mange dårlige trenere der ute i SATS-verden.

Jeg var så heldig å få de beste trenerne i min spede begynnelsen innen denne form for trening, Bjørn Nyland, Morten Wilberg og Thors for å nevne noen. Av disse lærte jeg at man må ikke stå for å få puls på sykkel, legg merke til hvor mye proffsyklistene står, de står nemlig kun for å hvile seg.

På de timene jeg går nå er trenerne livredde for at folk skal ta all sitting som pause, vel, prøv å informer litt om hvor mye puls man skal ha, også når man sitter. Når vi tilbys pulsbelte med mulighet for å se hvilken puls vi har synes jeg det er dårlig at instruktøren ikke gir et minimum av instruksjon. I Lillestrøm var det første vi fikk høre at vi skulle la oss selv bli 10 år yngre for å få sånn nogenlunde riktig maxpuls i dette systemet. Der jeg er nå blir det sagt i en bi-setning at 220 minus alder kanskje ikke stemmer for alle. Hallo! det er nesten ingen det stemmer for. Når du som trener ser at folk ligger på 85-90% av maks på oppvarminga er det kanskje på sin plass å informere om at man kanskje skal sette opp maxpulsen litt. Nå skal de etter hvert tilby maxpulstest og det er jo bra, men jeg misunner ingen å gå igjennom den :-)

Jeg har gått mye hos en trener som er veldig glad i å sykle stående med rompa langt bak over setet, det er for at det skal ta litt ekstra på baksiden av lårene. Vel, jeg skulle ønske at hun gjorde nettopp det i stedet for å legge seg frem over styret. Hver gang hun gjør det hører jeg Morten si: "det er ikke armene som skal trenes her".

En annen av Mortens kjepphester var at når man står så står man og når man sitter, ja så sitter man. "Reiser du deg nå er alt ødelagt" kunne han si etter fem minutter med veldig tung belasting i seig "oppoverbakke" og det eneste du tenker på er å få reist deg. Å som jeg savner nettopp sånne kommentarer.

Og siden jeg først har ordet må jeg jo få ut litt frustrasjon over de jeg trener sammen med; det typiske paret som kommer på en 75 min sykkeltime er hun som aldri har sett en sykkel før og venninna som var der for første gang uka før. Da skal hun som er veteran lære opp debutanten samtidig som instruktøren gir sine instruksjoner, da hjelper det ikke engang at instruktøren fortvilt prøver å si at nå skal alle konsentrere seg om seg selv. Da tar jeg ikke fem flate øre for å be folk om å være så snill og holde kjeft, frøken tante Sofie, det er meg det! Jeg synes det at når jeg betaler over 500 kroner i måneden for å gå på gruppetime med instruktør så er det det jeg vil ha, jeg har ikke råd til flere instruktører.

Å hvor jeg skulle ønske at folk kunne innse sin egen begrensning, når man aldri har satt sine bein i en spinning-sykkel så skal man begynne med en gul 45-minutters time. Der får man grunnleggende informasjon i innstilling av sykkel, hvordan man sitter på en sykkel og hvordan man står på en sykkel. Dette er en fordel for dem selv også, for de som starter med en 75 minutters time kommer skjelden tilbake og da går de glipp av et liv med en fantastisk form for trening. Uansett hvor dårlig form du er i en dag greier du å feste deg til en sykkel og prestere noe. Det er mye vanskeligere å drive noen annen form for trening når man er litt utafor pga en forkjølelse, støle muskler eller andre "onter".

God trening!