Søndag i Tollbugata

Er ikke så veldig stor entusiasme for søndagsturer nå midtvinters, men i går kom vi oss ut fordi det var en utstilling Gemalen ville ha med seg.

Stedet var Norske grafikere i Tollbugata og utstiller var Kjell Nupen. Det er som skulptør vi først og fremst kjenner Nupen, han har laget noen helt fantastiske vaser, men han er ikke borte vekk som grafiker heller, noe som man kan se på denne utstillingen.

Morsomt med en forening og et utstillersted som har eksistert siden 1919. Den ble startet fordi man ville vise at også grafikk er kunst, og inititivtagerne var Munch, Werenskiold og Sohlberg . Legg merke til at begge nettstedene jeg lenker til har egne nettutstillinger.

Tollbugata er en av de opprinnelige gatene i kvadraturen (Waterstræde), går fra Tollboden ved Operaen og helt opp til Øvre Vollgate. Jeg reiser ganske ofte buss i denne gata og det er en humpete opplevelse. Håper planene om oppgradering snart kommer på plass.

Et av de gamle husene er forresten flyttet til Folkemuseet og der kan man se hvordan det engang var. Ellers preges gata av store bygninger med Telegrafen som den største, mange fine detaljer å se på for den som ser opp.

Leseopplevelser 2011

Litt sent ute kanskje, men jeg får unnskylde meg med at jeg ikke var hjemme ved årsskiftet. Nå kommer i hvert fall en liten uhøytidlig oppsummering av leseåret 2011, jeg bruker noen av kriteriene jeg har brukt før og så kanskje det dukker opp noen nye også.

Forfattere jeg oppdaget: 

Gaute Heivoll var ny for meg, men jeg vet ikke om jeg kommer til å lese mer av han, Før jeg brenner ned var en god bok som ga en fin leseopplevelse, Heivoll skriver godt også så vi får vel se.

Forfattere jeg kanskje er ferdig med: 

Siri Hustvedt er nok litt for intelektuell for meg og jeg kan ikke fordra at hun har en mannlig hovedperson, det forvirrer meg så pass mye at det ødelegger opplevelsen.

Årets beste leseopplevelse:

Her var det mange å velge mellom, tro ikke jeg greier å rangere, her er noen nevnt i kronologisk rekkefølge; 

Jeg skulle løftet deg varsom over av Wencke Mühleisen, en dagbok/minnebok Mühleisen skrev etter moren død. Fuglesang av Sebastian Faulks med handling fra 1. verdenskrig som jeg nå vet litt mer om, her er grusomhetene fra vestfronten beskrevet på en måte som gjør at man forstår hvorfor krig ikke løser noen problem.

Siste natt i Twisted River av John Irving, fordi Irving er Irving. Jeg er brødrene Walker av Jan Kjærstad, Kjærstad er en ordets mester det er rett og slett en lise å lese han, nå liker jeg historiene hans også, men språket trekker opp her.Og Kerstin Ekmans Hekseringen-trilogi, jeg har en forkjærlighet for slektshistorier.

Årets verste leseopplevelse:
Den har jeg ikke hatt i år, det betyr vel kanskje at jeg ikke har utfordret meg selv nok heller.

Årets mest overraskende leseopplevelse:
Tysktime av Siegfried Lenz var overraskende lettlest, det er tross alt en alvorlig klassiker.


Årets mest skuffende leseopplevelse:
Korrigeringer av Jonathan Franzen, han er jo genierklært i litterære kretser, men var egentlig helt ordinær og til tider kjedelig.

Årets "opp som en løve, ned som en fell":
Her er det heller ingen som peker seg ut, måtte være Vårt år i Kardamili av Lise og Håvard Weberg. De er jo amatørforfattere og skulle nok gjort mer redigering og kutting av teksten før de ga ut, men det blir feil å kritisere dem også, nettopp fordi de er amatører og det visste jeg da jeg leste den.

Årets "boka er bedre enn filmen":
Blir nok å snu på dette i år og si at filmene om Morse er bedre enn Colin Dexters bøker.

Årets "mer av det samme":
Gunnar Staalesen, Anne Holt, Hanne-Vibeke Holst. Men jeg leser dem innimellom allikevel.

Årets ufullendte:
Mine fire besteforeldre av Knut Kjeldstadli. Utgangspunktet var bra og det er spennende å knytte familiehistorie sammen med utviklingen i det norske samfunnet, men oppramsinger og gjentagelser gjør det kjedelig.

Årets nylesing:  
Paa gjengrodde stier, Knut Hamsuns forsvarskrift. Jeg forsto litt mer av saken og jeg forstår at han nok ble både forhåndsdømt og fordømt på litt feil grunnlag, men han ble altså ikke tvunget til å skrive nekrologen over Hitler, og det nevner han heller ikke i boka. Mye av det andre han gjorde var det mange andre som også gjorde uten at de ble rettsforfulgt av den grunn.


Årets viktigste:
Heller ikke her er det noen som peker seg ut så jeg lar det ligge.

Det ble bare 23 bøker selv om jeg hadde ambisjoner om å greie mer, men det er så mye annet som krever ens oppmerksomhet. Nå har jeg kjøpt meg en padde og skal begynne å lese e-bøker og det gleder jeg meg til.

Verdi og Shakespeares Macbeth

Bildet lånt fra google

I går var vi i Operaen og så Macbeth og det var en fin opplevelse til tross for lunkne kritikker i avisene. Dette var siste ordinære forestilling for Itziar Galdos før hun blir pensjonist og det var for oss god nok grunn til å få det med oss.
Handlingen i stykket har jeg skrevet om før så det skal jeg ikke gjenta, hvis ønskelig les her. Men ettersom dette er opera har jo musikken og sangen litt å si også. Jeg er ingen anmelder og mangler språk for å analysere så derfor kommenterer jeg heller andre anmeldere og jeg sier meg enig i mye av det Erlend Hovland skriver i Aftenposten.

Hvis det er sant at Verdi ville ha teater, teater, teater ja så var ikke dette mye til teater, kjenner man ikke storyen så finner man ikke ut at Lady Macbeth manipulerer Macbeth til å drepe og man forstår ikke hans galskap. Scenografien var så minimalistisk at jeg fikk helt vondt av sangerne, det er veldig tungt å sitte på golvet å synge. Jeg synes Stein Winge kunne gitt dem noe å sitte på om ikke annet, ellers har scenografien Winges stempel på godt og vondt, så at han var i salen forresten.

Musikken var utvilsomt Giuseppe Verdi, var nesten så man satt å ventet på Slavekoret, jeg syntes orkesteret var veldig bra, men så har jeg heldigvis ikke absolutt gehør som Hovland tydeligvis har. Skulle jeg kritisere dem må det være for at de glemmer at publikum ser dem, det er ikke pent å sitte å prate mens primadonnaen har en av sine store arier rett over hodet deres.
En annen ting som irriterte meg er det at publikum absolutt skal klappe etter hver sang, hallo! dette er ikke Idol eller Melodi Grand Prix, dette er sangteater og tingene hører sammen, overgangene er glidende, nå ble det bare oppstykka. At man føler for å klappe etter en arie eller to det kan jeg være med på, men etter at koret har sunget en overgang mellom to scener, nei det blir veldig galt for meg.

Etterpå fikk alle velfortjent applaus og for en gang skyld ikke stående som det ellers er blitt 13 på dusinet av.