mandag 20. september 2010

Store institusjoner på rekke og rad


Søndagsturen i strålende septembervær gikk med trikken helt opp til Rikshospitalet på Gaustad. Sykehuset fremstår som ryddig og oversiktlig, lyst og ja; trivelig. Det er allerede gått ti år siden sykehuset kom hit opp til Gaustadjordet i Nordre Aker.

Og heldigvis er det fremdeles store grønne områder rundt bygningen som man også kan se gjennom store vinduer fra gågata som går tvers gjennom hele sykehuset. Ut fra denne gata går det armer hvor de enkelte avdelingene har sine sengeposter, laboratorier og alt som ellers skal være på et slikt sted.


Litt lenger ned i dalen har Universitetet i Oslo sitt område, og her bare måtte vi innom fysikkbygningen for å se om Foucaults pendel fremdeles henger der. Det gjør den, den ble funnet opp av Jean Foucault for å forklare jordens rotasjon. Den er en lang pendel som kan rotere fritt i opphengningspunktet. Observerer man pendelens bevegelse over tid, kan man fastslå at pendlingens svingningsplan endrer retning relativt til jorden. (fritt etter Wikipedia)

Her er UiOs "Sorte diamant", kanskje ikke like fin som den i København, men vi synes den gjør seg godt og vi liker veldig godt den polerte sorte steinen. Det er altså Universitetsbiblioteket.


Her et glimt av Geologisk institutt hvor gemalen var i siviltjeneste for bortimot 30 år siden. Synes det er så bra at de har beholdt så mye trær når bygningene er sånn typisk 1930-talls firkantete klosser.


Ikke helt King's college, men litt grandiost allikevel, noe å se opp til og de som holder til der oppe kan se ned til byen.


Rett nedenfor universitetet ligger NRK og Steinrøysa nedi bakken. Jeg husker godt da Nitimen sto for innsamlingen til denne steinrøysa, en stein fra hver kommune i hele Norge. Selvfølgelig til minne om Alf Prøysen, på sokkelen står en byste av Erik Bye og på den runde dingsen til høyre står også Otto Nielsens navn, da er vel minnene om Søndagsposten nærliggende for oss som har levd en stund.


Suhms gate går fra NRK og ned til Bislett hvor vi fikk trikk hjem igjen. Synes denne husrekka var så flott at den skal få være med. Det er en danskfødt historiker; Peter Frederik som er opphavet til gata, han levde fra 1728-98 og var en av stifterne av Det Kgl. norske Videnskabers Selskab i 1760.

lørdag 18. september 2010

Bilfri E18 og bøker, bøker, bøker


Veldig rart å se E18 helt fri for biler, var vel i 1973 sist det skjedde. Men så var Dyvekesvei gjennom Gamlebyen desto fullere av biler. Får håpe alt går bra så Operatunellen kan åpne på mandag som planlagt.

Grunnen til byturen var Oslo Bokfestival og vi var ikke alene, men det ble ikke mer handling enn det vi hadde bestemt på forhånd, den nye utgaven av Oslo Byleksikon. Det vi har begynner å bli litt utdatert så det var fint at det kom et nytt. Nå skal det bli mange flere vel forberedet byturer.

Vi var en tur i Operaen for å høre på Carsten Jensen og Even og Anne Holt, vi fikk Radioselskapet på kjøpet og fikk demonstrert at vi ikke er målgruppen for deres nye TV-program. Det er noe med disse unge komikerne som vi ikke faller for, mangel på sans for å stoppe i tide tror jeg det er. Og så fikk vi se storsalen i Operaen en uke før planlagt. Det var veldig godt å sitte der så nå gleder vi oss enda mer til neste søndag når vi skal debutere på or'ntlig.

Skal nok etterhvert leste både Carsten Jensen og søskenparet Holt, men vi har lært oss å vente til mai måned før vi kjøper nye bøker. Synes det er grovt at en roman kan koste 350 kroner; tror heller jeg går på et bibliotek nært meg.




Beklager dårlig bilde, glemte kamera så disse er tatt med telefonen.

fredag 17. september 2010

Bjørnson på film

I går var det nok et arrangement på Nasjonalbiblioteket som jeg fikk med meg. Filmarkivar Bent Kvalvik fortalte om; og viste klipp fra filmer som er laget av Bjørnstjerne Bjørnson sine fortellinger. De første filmene ble laget i Sverige og kanskje ikke så unaturlig var det Synnøve Solbakken som var først ute i 1919. Dette var faktisk den andre norske romanen som ble filmatisert noen gang. Filmen er en typisk stumfilm med store fakter og storslagne naturskildringer, den har også med noen storslåtte tablåer, for eksempel Adolph Tidemands Haugianerne og Brudeferden i Hardanger. Allmenn latter da de dukket opp.


Datidens kritikere kommenterte at de ikke synes skuespillerne var ”norske” nok, de hadde ikke de riktige norske faktene og den norske stolte holdningen, men Egil Eide var flott, og naturen selvfølgelig, opptakene var fra Sel i Gudbrandsdalen. Neste film ut var En glad gutt i 1932, også den svensk og innspilt i Sel. Dette er en av de første lydfilmene og nå var det med norske skuespillere, men lyden er såpass dårlig at filmen ble fort glemt. Begge disse er restaurert nå og er med på en DVD som NB gir ut i forbindelse med markeringen Bjørnsons dødsår.

Et farlig frieri bygger på en litt ukjent novelle av BB, kanskje inspirert av en historie fra virkeligheten. Den handler om gutt og jente som ikke får hverandre, men gutten gir seg ikke og klatrer opp en bratt fjellside for å komme til jenta som er på setra. Veldig spennende om han skal greie det, stor dramatikk innspilt i Eide i Hardanger. Når gutten greier det blir faren så imponert at han får lov å gifte seg med jenta. Det var meningen at en stuntmann skulle gjøre selve klatringa, men de opptakene ble så dårlige at Lars Hanson måtte gjøre det selv. På ti dager spilte de inn denne filmen i 1919, nå er det noen ungdommer som har gjort en ny versjon og den kan vi se her: YouTube

I 1934 er det tid for Synnøve Solbakken som lydfilm og med Tancred Ibsen som regissør ble det litt av et prestisjeprosjekt for svenskene. Med Victor Sjöström på laget burde det jo bli en bra film, men det er Hugo Alfvéns musikk som har overlevd. En kuriositet må nevnes her, det var vanlig på denne tiden og lage to versjoner av en film med to team av skuespillere i de ledende rollene. Denne ble også spilt inn med to stk. (voksne ) Synnøver, men begge snakket svensk selv om den ene var norsk så det gir ingen mening her. Den ene versjonen har danske undertekster også for sikkerhets skyld. Karin Ekelund og Randi Brænne er de to Synnøvene.

Opptakene denne gangen var i Vågå og mens de holdt på kom det et tysk filmteam som gjorde opptak til Peer Gynt. Ettersom det var Tancred Ibsen som hadde solgt rettighetene til Peer Gynt til tyskerne så ble det laget en reportasjefilm av dette spesielle møtet som vi fikk sett et klipp av. To stykk Synnøve Solbakken møter Peer Gynt, og et sjalusidrama blir fremført på setervollen, fornøyelig! For de som ikke vet det Tancred Ibsen var barnebarn av både Bjørnson og Ibsen.

Under krigen ble Når den ny vin blomstrer filmatisert i Tyskland, aldri vist i Norge. Her blir det i stede laget mange historiske filmen hvor BB er med ”som seg selv”, Gryr i Norden er en. Den handler om fyrstikkarbeiderskenes streik som han engasjerte seg sterkt i og vi får se han holde en av sine oppildnende taler.

I 1945 blir det laget en film om han og fetteren Richard Nordraak med Axel Thue og Georg Løkkeberg i rollene. I 1957 lages det en ny Synnøve Solbakken, fremdeles svensk og fremdeles i Gudbrandsdalen, men denne gangen er tonen i filmen noe mørkere og det handler mer om Aslak tjenestegutt og Ingrid, spilt av en purung Harriet Anderson. Den spriker så pass mye at kritikerne ikke vet hvordan de skal ta det, Arne Hestnes slakter den fullstendig og sier at den er så dårlig at han er sikker på at BB ville likt den.

Utover 1960 og 1970-tallet er det kun Fjernsynsteatret som setter opp Bjørnson og det er de tre store; Geografi og kjærlighet, En hanske og En fallitt.

Først i 2001 kommer det en ny spillefilm, Thomas Robsam er regissør, romanen heter Fiskerjenten mens filmen heter Det største i verden. Filmen korresponderer bra med romanen og med BBs intensjoner, men det er vel ingen tvil om at det blir litt vel mye Herborg Kråkevik.

Kanskje kan man si at ringen er sluttet, men man skal aldri si aldri, konservator Daniela intervjuet mange jenter med innvandrerbakgrunn i forbindelse med utstillingen og de leser Synnøve Solbakken og kjenner seg godt igjen i problematikken så kanskje noen etter hvert lager en Bollywoodversjon av Synnøve på ordentlig og ikke bare på plakat.

torsdag 16. september 2010

Reklame, god eller ....

Skal lure på hva Jo Nesbø synes om denne?


mandag 13. september 2010

Utfordring

Jeg liker å få utfordringer og denne gangen er det fra Heidi og det handler om bøker så da er det ekstra stas.

Hvilken bok leser du akkurat nå?


Det er denne, men jeg blir ferdig med den nå i kveld så da må jeg finne en ny. Denne var veldig trist på en fin måte, fin leseopplevelse anbefalt av en god kollega.









Hvor liker du best å lese?
Jeg leser overalt, men kanskje oftest i senga når jeg har lagt meg. Blir fort trøtt så det blir ikke så mye av gangen og hvis jeg da ikke får lest noe før jeg legger meg blir jeg lett frustrert. Aller mest leser jeg når jeg soler meg om sommeren, det er også veldig fint å sitte på verandaen på fine sommerkvelder. For ikke å snakke om på en fin septembersøndag som i går, leste nesten hele boka der og da.

Hvilken bok skulle du ønske ble filmatisert?
Ingen, synes det er to så forskjellige medium at de ikke skal forenes. Det skrives alt for lite genuine film manus, synes nå jeg da.

Hva er favorittboka di?
Uten tvil De elendige av Victor Hugo. Med tanke på at jeg ikke ønsker noen bøker filmatisert må jeg jo innrømme at jeg ble kjent med musikalen før jeg leste boka, og jeg har også sett flere filmatiseringer. Men jeg mener at de står for seg selv som egne produkter selv om grunnfortellingen er den samme; og boka er fremdeles best.
 
Er det noen bøker du ser fram til å lese de neste månedene?
Jeg har ennå to Alice Hoffman bøker som jeg ikke har lest, og så har jeg to av Hanne-Vibeke Holst som har stått på vent lenge. Så ønsker jeg meg den nye om Carl-Johan, og så finner jeg sikkert noen flere som jeg har kjøpt fordi jeg vil lese dem og de finner jeg når jeg går litt hyllelangs, gleder meg allerede.
 
Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?
Dette spørsmålet var det vanskeligste, men hvis jeg kan svare at den fineste forsiden er den som forteller om stemningen i boka da synes jeg at jeg svarer riktig.

Men hvis det er en bestemt forside så velger jeg denne:



Fordi jeg liker fontene som gir inntrykk av at det er en gammel bok, så er den fargerik uten å være glorete. Jeg har ikke lest den så jeg vet ikke om omslaget passer til innholdet, men det er det kanskje andre som kan si noe om.

Jeg sender utfordringen videre til Laila som liker å lese, gjerne fagbøker så det kan jo bli spennende, Hege som er småbarnsmor og ikke får lest så mye som hun vil. Og til Astrid i USA, jeg vet ikke om hun leser, hun blogger bare om slekt så det kunne jo vært artig å høre om hun leser også :-)

lørdag 11. september 2010

Amalie og Bjørnstjerne


Torsdag ble det spilt en liten forestilling på Nasjonalbiblioteket som jeg var så heldig å få med meg; Amalie og Bjørnstjernes brevveksling gjennom 25 år. Fremført av Wenche Medbøe og Barthold Halle, som også har skrevet manus. Edith Roger har regien og var også tilstede.


Jeg har vært opptatt av Amalie Skrams diktning i mange år, først leste jeg alle ekteskapsromanene hennes og synes hun skrev godt. Senere da jeg tok videregående leste vi Karens jul som pensum og lærte at hun var naturalistisk forfatter. Kort fortalt kan man si at det er å si tingene som de er, ikke skjule det ekle og heslige, men tvert i mot beskrive det i detalj. Og i sitt hovedverk Hellemyrsfolket tar hun det helt ut og mener bestemt at mennesker alltid er preget av arv og miljø. Hennes hovedperson Sjur Gabriel er dømt til å mislykkes fordi han har det opphavet han har. Hellemyrsfolket fikk jeg mot til å lese da jeg oppdaget at Amalie og jeg er i slekt, hun og min morfar var 7-menninger! Derfor er det hun beskriver i Hellemyrsfolket nært opp til hvordan mine aner levde og da ble det veldig interessant å lese om dem.

Vår felles stamfar var Jon Knudsen 1627-1703, og slekta holdt til nord for Bergen i Seim, nå Lindås kommune. Amalies nærmeste aner bosatte seg etter hvert i Alversund, men mine flyttet nordover.

Det er mye elendighet i romanen og det synes Bjørnson også det ble, han sier flere ganger til henne at hun ikke skulle bry seg med å skrive så mye stygt, mens hun på sin side sier at det er det hun må fordi det er det hun tror på. De krangler mye om kjønnsroller og forventninger til hvordan kjønnene skal opptre, det er jo artig å høre om i lys av hvordan vi har det nå, likestilling er ingen ny oppfinnelse.

Når man kjenner et forfatterskap og en forfatter godt er det veldig artig å lese en sånn brevveksling, men enda bedre å få det fremført av gode skuespillere så det var en stor opplevelse å få med seg. Jeg ble også litt forbauset over hvor umiddelbare brevene er. Selv om det tok uker fra man skrev og til man fikk svar virker det som de hele tiden er midt oppe i diskusjonen og argumentene er hardtslående fra begges side. De hadde jo faktisk mange års opphold i brevskrivingen også fordi de ble uvenner, men heldigvis fant de tilbake til hverandre og fortsatte brevvekslingen til det siste.

Amalie døde i 1905 og i motsetning til hva Barthold Halle og mange andre mener så tror ikke jeg at hun begikk selvmord. At hun var deprimert er helt klart og hun tok kanskje for mye beroligende medisiner, men jeg tror ikke hun mente å ta overdose.

Se for øvrig bloggen min fra Københavnturen i Amalie Skrams fotspor.

torsdag 2. september 2010

Englandsfarerne del 3

Reisen mot Manchester ble som en reise gjennom tippekupongen; Coventry, Birmingham, Wolverhampton, Stoke og Manchester. Borte, hjemme, uavgjort!






Her fikk vi turens fineste hotell, turde nesten ikke tro at vi fikk alt dette uten ekstra kostnader. Vel, nesten da; frokosten var ikke inkludert og den var egentlig svindyr, men det er jo praktisk å spise på hotellet.











Old Trafford var like fantastisk som vi hadde forventet oss. Vi fikk en kjempetur sammen med Dave, her hadde de også begrenset antallet som kunne være med i gruppen så det ble litt mer personlig.

Dessuten var Dave en sånn jovial type som hadde sine menigers mot og det liker vi. Han begynte med at alle som ikke var ManU tilhengere måtte rekke opp hånden og så fortelle hvem de var supportere av, noen anerkjente han og andre forbigikk han i stillhet. Det var heldigvis ingen fra nabobyen der for det forsto vi fort var hovedfienden. Han fortalte at det er tre celler på stadion, en for tilhengere en for bortelaget og en for Liverpooltilhengere.


Et eget banner på stadion viser dessuten hvor mange år det er siden Manchester City vant på Old Trafford, and it’s still counting.


Etter en times vandring gjennom lagets historie, via flyulykken i 1958 og hvordan de reiste seg etter det avsluttet vi med å gå gjennom korridoren mens lyden av 75 000 tilskuere brølte i mot oss. Gåsehud er bare fornavnet for hva vi følte da. Helt til slutt fikk vi prøvesitte trenertribunen, ikke Sir Alex sin stol riktignok, men de foran gikk bra.























Manchester er en sånn stygg-fin by, vi var der så mange dager at vi ble litt kjent med den, men det er mangel på byplanlegging i sentrum. Noe bedre i det nye Quay område, med nytt teater og både kontorer og boliger med mye felles uterom, det er bra. Å gå langs kanalen er hyggelig, er stadig like fasinert av slusing, og en tidlig søndagsmorgen møter man hyggelige mennesker også. Vi snublet over et romersk fort og vi fant et museum for industrialiseringen av området. Museet var under renovering så det var bare sånn halvveis, men mange fine tog var det i hvert fall.













Neste dag var viet Liverpool og Beatles Story sto først på lista. Museet ligger i en helt ny bydel som er bygget opp i den gamle havnen, Albert Dock and Pier. Vi brukte et par timer på å gå gjennom hele historien, med Audioguide selvfølgelig. Utstillingen er bygget opp kronologisk og på guiden forteller de som var med på utviklingen sin historie om de ulike opplevelsene, tiden i Hamburg, bytte av trommeslager, hvordan Epstein ”oppdaget” dem og selvfølgelig om bruddet. Veldig fint lagt opp, pedagogisk og interessant på en gang.



Dessverre regnet det vannrett så det ble ikke tur ut til Titanic monumentet, men vi fant et utvandrermonument som ble satt opp i 2001 og det var veldig fint, mange av skipene fra Norge gikk innom Liverpool så her har vært mange nordmenn også gjennom tidene.






















Avslutningsvis var vi innom den katolske katedralen og det må jo være noe av det mektigste vi har opplevd noen gang. Bildene viser på langt nær hvor flott det er, vel verdt et besøk.












Englandsturen gikk mot slutten, fjorten dager går fort i godt selskap. Men lure oss skulle ikke rett hjem, nei vi skulle mellomlande i Stockholm. Der hadde vi ikke så mange planer, Slottet og Vasa var vel egentlig det eneste som sto på lista. Vi bodde på Søder og der var det mange hyggelige gater å spasere i. Gemalen fikk bruk for nytt klokkebatteri og vi fant en urmaker som ikke solgte klokker bare reparerte, tøft at det fremdeles finnes noen.


Slottet var på en måte en skuffelse, men det er vel litt dårlig gjort å sammenligne med Winsor, men det virket slitt og var veldig mørkt. Vaktskiftet var derimot spektakulært, aldri har jeg sett musikere sitte til hest å spille. La forresten merke til at det var mange jenter blant gardistene, hvilket skulle bevise at ikke alle svenske flickor jobber på kafeer og lignende i Oslo.


Vasa museet har vi besøkt før og vi må bare gjenta at det trolig er verdens fineste museum, og hvilken historie de har å fortelle. Skipet som gikk rett ned i havna på jomfruturen 10. august 1628, hvordan kunne det skje. Det er mange spekulasjoner, men det var altså aldri noen som ble dømt. Historien om hvordan de fikk skipet opp igjen er like fantastisk og det slutter ikke der.

Nå har de gående utallige forskningsprosjekt på treverket, skulpturene, menneskene som var ombord og ikke minst; hvordan skal man kunne bevare skipet for ettertiden.







De kunne tilby audioguide via nettet, Mp3 filer som skulle lastes ned, kjempeidé, vel nedlastinga gikk greit, men de hadde for dårlig trådløst nett så jeg falt ut hele tida. Hørte på det når vi kom tilbake til hotellet. Anbefaler alle å høre på filene, det er en fin måte å formidle historien på.


Her er sånn man tror fargene var.










Seks timers togtur hjem gikk som en røyk, tog er en fantastisk fin måte å forflytte seg på. Man leser, spiser litt, sover kanskje litt og ellers kan man bare sitte og se ut av vinduet og la tankene fly. Og ikke minst fikk vi tid til å fordøye alle inntrykk og opplevelser som denne ferien har gitt oss.