Bjørnson på film

I går var det nok et arrangement på Nasjonalbiblioteket som jeg fikk med meg. Filmarkivar Bent Kvalvik fortalte om; og viste klipp fra filmer som er laget av Bjørnstjerne Bjørnson sine fortellinger. De første filmene ble laget i Sverige og kanskje ikke så unaturlig var det Synnøve Solbakken som var først ute i 1919. Dette var faktisk den andre norske romanen som ble filmatisert noen gang. Filmen er en typisk stumfilm med store fakter og storslagne naturskildringer, den har også med noen storslåtte tablåer, for eksempel Adolph Tidemands Haugianerne og Brudeferden i Hardanger. Allmenn latter da de dukket opp.


Datidens kritikere kommenterte at de ikke synes skuespillerne var ”norske” nok, de hadde ikke de riktige norske faktene og den norske stolte holdningen, men Egil Eide var flott, og naturen selvfølgelig, opptakene var fra Sel i Gudbrandsdalen. Neste film ut var En glad gutt i 1932, også den svensk og innspilt i Sel. Dette er en av de første lydfilmene og nå var det med norske skuespillere, men lyden er såpass dårlig at filmen ble fort glemt. Begge disse er restaurert nå og er med på en DVD som NB gir ut i forbindelse med markeringen Bjørnsons dødsår.

Et farlig frieri bygger på en litt ukjent novelle av BB, kanskje inspirert av en historie fra virkeligheten. Den handler om gutt og jente som ikke får hverandre, men gutten gir seg ikke og klatrer opp en bratt fjellside for å komme til jenta som er på setra. Veldig spennende om han skal greie det, stor dramatikk innspilt i Eide i Hardanger. Når gutten greier det blir faren så imponert at han får lov å gifte seg med jenta. Det var meningen at en stuntmann skulle gjøre selve klatringa, men de opptakene ble så dårlige at Lars Hanson måtte gjøre det selv. På ti dager spilte de inn denne filmen i 1919, nå er det noen ungdommer som har gjort en ny versjon og den kan vi se her: YouTube

I 1934 er det tid for Synnøve Solbakken som lydfilm og med Tancred Ibsen som regissør ble det litt av et prestisjeprosjekt for svenskene. Med Victor Sjöström på laget burde det jo bli en bra film, men det er Hugo Alfvéns musikk som har overlevd. En kuriositet må nevnes her, det var vanlig på denne tiden og lage to versjoner av en film med to team av skuespillere i de ledende rollene. Denne ble også spilt inn med to stk. (voksne ) Synnøver, men begge snakket svensk selv om den ene var norsk så det gir ingen mening her. Den ene versjonen har danske undertekster også for sikkerhets skyld. Karin Ekelund og Randi Brænne er de to Synnøvene.

Opptakene denne gangen var i Vågå og mens de holdt på kom det et tysk filmteam som gjorde opptak til Peer Gynt. Ettersom det var Tancred Ibsen som hadde solgt rettighetene til Peer Gynt til tyskerne så ble det laget en reportasjefilm av dette spesielle møtet som vi fikk sett et klipp av. To stykk Synnøve Solbakken møter Peer Gynt, og et sjalusidrama blir fremført på setervollen, fornøyelig! For de som ikke vet det Tancred Ibsen var barnebarn av både Bjørnson og Ibsen.

Under krigen ble Når den ny vin blomstrer filmatisert i Tyskland, aldri vist i Norge. Her blir det i stede laget mange historiske filmen hvor BB er med ”som seg selv”, Gryr i Norden er en. Den handler om fyrstikkarbeiderskenes streik som han engasjerte seg sterkt i og vi får se han holde en av sine oppildnende taler.

I 1945 blir det laget en film om han og fetteren Richard Nordraak med Axel Thue og Georg Løkkeberg i rollene. I 1957 lages det en ny Synnøve Solbakken, fremdeles svensk og fremdeles i Gudbrandsdalen, men denne gangen er tonen i filmen noe mørkere og det handler mer om Aslak tjenestegutt og Ingrid, spilt av en purung Harriet Anderson. Den spriker så pass mye at kritikerne ikke vet hvordan de skal ta det, Arne Hestnes slakter den fullstendig og sier at den er så dårlig at han er sikker på at BB ville likt den.

Utover 1960 og 1970-tallet er det kun Fjernsynsteatret som setter opp Bjørnson og det er de tre store; Geografi og kjærlighet, En hanske og En fallitt.

Først i 2001 kommer det en ny spillefilm, Thomas Robsam er regissør, romanen heter Fiskerjenten mens filmen heter Det største i verden. Filmen korresponderer bra med romanen og med BBs intensjoner, men det er vel ingen tvil om at det blir litt vel mye Herborg Kråkevik.

Kanskje kan man si at ringen er sluttet, men man skal aldri si aldri, konservator Daniela intervjuet mange jenter med innvandrerbakgrunn i forbindelse med utstillingen og de leser Synnøve Solbakken og kjenner seg godt igjen i problematikken så kanskje noen etter hvert lager en Bollywoodversjon av Synnøve på ordentlig og ikke bare på plakat.