Amalie og Bjørnstjerne

Torsdag ble det spilt en liten forestilling på Nasjonalbiblioteket som jeg var så heldig å få med meg; Amalie og Bjørnstjernes brevveksling gjennom 25 år. Fremført av Wenche Medbøe og Barthold Halle, som også har skrevet manus. Edith Roger har regien og var også tilstede.


Jeg har vært opptatt av Amalie Skrams diktning i mange år, først leste jeg alle ekteskapsromanene hennes og synes hun skrev godt. Senere da jeg tok videregående leste vi Karens jul som pensum og lærte at hun var naturalistisk forfatter. Kort fortalt kan man si at det er å si tingene som de er, ikke skjule det ekle og heslige, men tvert i mot beskrive det i detalj. Og i sitt hovedverk Hellemyrsfolket tar hun det helt ut og mener bestemt at mennesker alltid er preget av arv og miljø. Hennes hovedperson Sjur Gabriel er dømt til å mislykkes fordi han har det opphavet han har. Hellemyrsfolket fikk jeg mot til å lese da jeg oppdaget at Amalie og jeg er i slekt, hun og min morfar var 7-menninger! Derfor er det hun beskriver i Hellemyrsfolket nært opp til hvordan mine aner levde og da ble det veldig interessant å lese om dem.

Vår felles stamfar var Jon Knudsen 1627-1703, og slekta holdt til nord for Bergen i Seim, nå Lindås kommune. Amalies nærmeste aner bosatte seg etter hvert i Alversund, men mine flyttet nordover.

Det er mye elendighet i romanen og det synes Bjørnson også det ble, han sier flere ganger til henne at hun ikke skulle bry seg med å skrive så mye stygt, mens hun på sin side sier at det er det hun må fordi det er det hun tror på. De krangler mye om kjønnsroller og forventninger til hvordan kjønnene skal opptre, det er jo artig å høre om i lys av hvordan vi har det nå, likestilling er ingen ny oppfinnelse.

Når man kjenner et forfatterskap og en forfatter godt er det veldig artig å lese en sånn brevveksling, men enda bedre å få det fremført av gode skuespillere så det var en stor opplevelse å få med seg. Jeg ble også litt forbauset over hvor umiddelbare brevene er. Selv om det tok uker fra man skrev og til man fikk svar virker det som de hele tiden er midt oppe i diskusjonen og argumentene er hardtslående fra begges side. De hadde jo faktisk mange års opphold i brevskrivingen også fordi de ble uvenner, men heldigvis fant de tilbake til hverandre og fortsatte brevvekslingen til det siste.

Amalie døde i 1905 og i motsetning til hva Barthold Halle og mange andre mener så tror ikke jeg at hun begikk selvmord. At hun var deprimert er helt klart og hun tok kanskje for mye beroligende medisiner, men jeg tror ikke hun mente å ta overdose.

Se for øvrig bloggen min fra Københavnturen i Amalie Skrams fotspor.