Millennium

Akkurat ferdig med de tre bindene i Millenniumserien til Stieg Larsson og tenker at det var synd at han døde før han fikk redigert bøkene. De hadde hatt godt av å bli skrellet ned minst 200 sider. Spesiellt den siste boka hadde så mange gjentagelser i de ulike delene at jeg ble irritert, har de ikke vært gjennom en redaktør engang?
Selve historien holder jo heller ikke, så mye dramatikk og forbrytelser er det ingen som opplever. Og det får da være måte på kreativitet i å konstruere en mann som skal tåle alt uten å kjenne smerte og være så sterk som en okse, men allikevel bli overmannet av en jente på 150 cm og 40 kg!
Og den samme jenta blir altså skutt i hodet og begravd, greier å grave seg opp igjen med et sigarettetui (kan man da si at røyking er sundt?) blir operert (det kan jo være sant) og kommer gjennom det uten mén. Jeg er ikke helt overbevist det må jeg si.
Tredje boka begynte bra med en historie som ligger så nært virkeligheten at den ble ubehagelig, men dessverre forfatteren ble for feig, alle skurkene ble fanget og fikk sin straff, eller døde. Og heltene forblir helter, med litt dårlig samvittighet, men ikke mer enn at det kan hjelpe å sette på kaffetrakteren. Utrolig mye kaffe som går med i denne serien.
Og for alle som lurer på noe om Datadirektivet, nettet er helt åpent for sånne som Lisbeth Salander, finnes ingen grenser for hva hun kan få vite om hva vi gjør på nettet.

Nå skal jeg se den siste delen av TV-serien også, så er jeg ferdig med denne historien. På en litt rar og pussig måte utfyllte bøkene og serien hverandre og gjør hverandre bedre. Hvis du kjeder deg veldig og det bare er dette du har innen rekkevidde så kan du jo lese/se Millennium, eller kanskje like greit å sett på kaffetrakteren.
-