Verdi og Shakespeares Macbeth

Bildet lånt fra google

I går var vi i Operaen og så Macbeth og det var en fin opplevelse til tross for lunkne kritikker i avisene. Dette var siste ordinære forestilling for Itziar Galdos før hun blir pensjonist og det var for oss god nok grunn til å få det med oss.
Handlingen i stykket har jeg skrevet om før så det skal jeg ikke gjenta, hvis ønskelig les her. Men ettersom dette er opera har jo musikken og sangen litt å si også. Jeg er ingen anmelder og mangler språk for å analysere så derfor kommenterer jeg heller andre anmeldere og jeg sier meg enig i mye av det Erlend Hovland skriver i Aftenposten.

Hvis det er sant at Verdi ville ha teater, teater, teater ja så var ikke dette mye til teater, kjenner man ikke storyen så finner man ikke ut at Lady Macbeth manipulerer Macbeth til å drepe og man forstår ikke hans galskap. Scenografien var så minimalistisk at jeg fikk helt vondt av sangerne, det er veldig tungt å sitte på golvet å synge. Jeg synes Stein Winge kunne gitt dem noe å sitte på om ikke annet, ellers har scenografien Winges stempel på godt og vondt, så at han var i salen forresten.

Musikken var utvilsomt Giuseppe Verdi, var nesten så man satt å ventet på Slavekoret, jeg syntes orkesteret var veldig bra, men så har jeg heldigvis ikke absolutt gehør som Hovland tydeligvis har. Skulle jeg kritisere dem må det være for at de glemmer at publikum ser dem, det er ikke pent å sitte å prate mens primadonnaen har en av sine store arier rett over hodet deres.
En annen ting som irriterte meg er det at publikum absolutt skal klappe etter hver sang, hallo! dette er ikke Idol eller Melodi Grand Prix, dette er sangteater og tingene hører sammen, overgangene er glidende, nå ble det bare oppstykka. At man føler for å klappe etter en arie eller to det kan jeg være med på, men etter at koret har sunget en overgang mellom to scener, nei det blir veldig galt for meg.

Etterpå fikk alle velfortjent applaus og for en gang skyld ikke stående som det ellers er blitt 13 på dusinet av.