søndag 7. april 2013

Våren i Paris

Ble ikke sol og varme og nyutsprugne trær og blomster, men Paris har mange gater og severdigheter som kan nytes i litt kaldt vær også. Vi hadde lagt en plan som vi stort sett holdt oss til, vi skulle se sightene fra yttersiden. Vi har hørt om køene og ønsket ikke å bruke tid på å stå i kø, i hvertfall minst mulig. Vi vil heller gå gatelangs og i parkene.



Vi lyttet til kjentfolk (les; datteren) og startet med å se det hele litt från ovan, men før vi kom så langt fikk vi øye på høyden nedenfra og hvis dere forstørrer bildet så ser dere at trappa under Sacré-Cæur er full av folk.
Ellers var Montmartre som det skulle være, folksomt på godt og vondt. Her får selgere og underskriftsjegere fritt spillerom og det gjelder å holde på veska.


Mens vi sto her oppe skulle vi se om vi så Eiffeltårnet, men vi fant det ikke. Delvis var det veldig mye smogg og delvis så vi for langt ned, da vi plutselig fikk øye på det var det jo kjempesvært! At det er mye smogg er ikke så rart for selv med verdens beste metro system er biltrafikken så stor at vi til og med opplevde total trafikkstopp i gatene foran Gare du Nord. Det var veldig komisk, biler i alle retninger og så tuter de også, hva tror de det skulle hjelpe for?


Vi ble veldig fasinert av disse strykejernhusene. Her er alle tomter utnyttet til det ytterste og ingen har bestemt at kvartalene skal være kvadratiske. Man kan forstå at det var lett å sette opp barikader i disse smågatene.
Og var vi noengang i tvil om hvorfor det heter franske vinduer, ja da er den tvilen borte nå.


Godt eksempel på undergang til Metroen i Art Nouveau stil. Metrosystemet er som sagt regnet som verdens beste og Gemalen er rågo' på å lese kart, også metrokart, så transporten gikk greit. Er jo ikke så mye man ser, men det er opplevelser det også. Musikk er det også der, både de som kan og de som ikke kan, musikkanlegg med komp, ikke bra i små metrovogner, mikrofonanlegg med vokalist som ikke holder tonen, veldig enerverende i små metrovogner. Trekkspill med den spesielle franske tonen, egner seg ypperlig som underholdning i små metrovogner.



Operahuset var et must, ikke at jeg ventet å se noe fantomet der, men man kan jo aldri vite. Vi var så heldig å komme dit akkurat før kveldens forestilling og det yrende livet med forventningsfulle tilskuere var veldig fint å få med seg.


Uansett hvor i verden man drar må man innom et bibliotek, og er det i en hovedstad; ja da er det jo Nasjonalbibliotek som gjelder. I Paris er det to, et gammelt og et nytt. Her er bilde fra det gamle. Vi så ikke disse skiltene da vi kom inn fordi vi faktisk ble litt overveldet. Men da vi prøvde å ta bilde ble vi fort klar over fadesen. En surere lesesalsvakt skal man leite lenge etter, noe å huske på i hverdagen.
Vi fikk aller nådigst stå ved skranken å se utover herlighetene. Og så litt sivil ulydighet etterpå :-)



Så var stunden kommet til turens første virkelige store gåsehudopplevelse. Vi gikk inn gjennom en portal og så så vi glasspyramiden på Louvre, woh! Snakk om vellykket tilbygg til de gamle bygningene rundt, og de nydelige vannspeilene hvor folk kunne sitte og virkelig bruke plassen. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; jeg liker at folk tar i bruk det offentlige rom.


En av Paris' nydelige parker, Tuileries, det er sikkert ennå finere med blomster og grønne trær, men allikevel. Stille og rolig borte fra trafikkstøyen, nesten, her kommer ikke juggelselgere og tiggere inn så man får gå i fred. Rundt fontenene er det satt opp fluktstoler så man kan sitte og bare slappe av.



Ved enden av parken på Place de la Concorde står Luxor Obelisken med gull på tuppen. Denne sto opprinnelig ved Luxor pyramiden i Egypt og ble fraktet hit i 1836, den ble gitt i gave til Frankrike i 1829 av Muhammad Ali som styrte der på den tiden på vegne av Sultanen. Man kan jo spørre seg om han egentlig hadde lov til å gi slike gaver?


Den samme Muhammad Ali bodde i Kavala i dagens Hellas og vi har faktisk vært å sett huset hvor han bodde og der står også denne lille rytterstatuen av han.





Under Triumfbuen hersket det en sakral stemning, veldig rart at det kan bli så stille med så mye folk og all biltrafikken, men det ble en veldig fin opplevelse å stå der og tenke på alle som har ofret livet i alle krigene.
Og selvfølgelig kom vi i hu en strofe fra Fred på jord av Rudolf Nilsen:

Men alle de drepte på ærens mark 
de utstøtte bare et uhørlig hark, 
og hemmelig gav de hverandre et spark. 
Under Arc de Triumphe lå en ukjent soldat. 
Han snudde sig ikke. Han var vel for lat. 
Og hadde så ofte hørt lignende prat. 



Er det mer å si om dette Eiffeltårnet skal tro? Det er jo bare så helt uforståelig at det står der og så så svært det er. Det ble ringt inn en bombetrussel mens vi var i byen og 1500 mennesker ble evakuert hørte vi. Svigersønnen skulle være morsom å lurte på om det var Gemalen som hadde ringt for å spørre om åpningstidene og at det da var blitt en misforståelse, he he.
Men når vi snakker om det, franskmenn kan engelsk og bruker det gjerne. Gemalen hadde børstet støv av sin fransk fra handelsgym og ville gjerne prøve den, men da de svarte på engelsk så droppet han det.


Her har vi så det nye Nasjonalbiblioteket, eller halvparten av det for å være nøyaktig. Hjørnene skal illudere åpne bøker og sjalusiene i vinduene blir jo snudd i forskjellige retninger av de som jobber der og da ser det ut som det er bøker i hyllene. I atriumet i midten er det plantet skog, den ble hentet nord i Frankrike og de fikk med seg både fugler og ekorn. Skogen trives ikke så godt og den måtte også boltes fast fordi det danner seg virvelvinder i bunnen av atriumet.
Mellom disse fire bøkene, i underetasjen, går det en gang rundt det hele og her er det lesesaler for de ulike fagområdene med vrimleområder mellom. Det er konferansesaler, auditorium og utstillingsområder, dette er også universitetsbibliotek og ligger i samme område som universitetet en liten togtur utenfor sentrum.



En litt lenger togtur utenom sentrum ligger Versailles, denne sighten var den eneste vi hadde bestemt oss for å køe for. Vi vet vi kunne bestilt billetter på forhånd, men vi ville ikke være bundet til dag og tid så derfor køing. 3/4 time for å få billetter og et godt råd som vi fulgte, gå i parken først så gir køen til slottet seg utover ettermiddagen. Så det gjorde vi. Parken er fantastisk, selv uten grønne blader og blomster.
Et tips til andre som skal dit, ta med piknikk-kurv, veldig kjedelig å stå i matkø i tillegg til døkø.


Da vi kom var ikke fontenene på ennå, de kom senere på ettermiddagen, men Apollo-fontenen er mektig også uten vann.


Det er mulig å leie golfbil eller sykkel og når man ser hvor lang disse veiene er hadde det kanskje vært lurt. Veldig hyggelig å gå der det ikke er musikk, det er jo fint med musikk også, men den gjorde litt for mye av seg.

Og så fint blir det med vann i fontenen


Vindusdetalj
Speilsalen

Før vi gikk inn på Slottet hadde jeg bestemt meg for ikke å bruke tida på å ta bilder, jeg ville heller se og oppleve det hele in natura. Med audio-guide var det et flott opplevelse, og nå har vi jo vært på noen slott før så vi forstår hvordan plantegninga er. Så nå var det bare å nyte alle bilder, møbler, tepper og selvfølgelig speil før vi ble jaget ut kl. 1700, men da var vi mette av inntrykk så det var greit.


Vårt reisefølge var ikke redd for å prøve nye ting, her er det noen snegler som er ordnet etter alle kunstens regler. Om det var godt eller ikke var det delte meninger om, med de skal ha for forsøket.


Moulin Rouge i kveldslys, her var vi heller ikke inne, tror ikke det blir neste gang heller. Sikkert helt ok, men vi er ikke noen cabaret-mennesker. Gata hvor Moulin Rouge ligger i kjenner vi fra en gammel släger; Stille døgn i Clichy. Er det lenge siden du hørte den? Finn den på YouTube hvis du gidder. Gata er en lang bordell og det er ikke noe man blir i veldig godt humør av, men det var jo kjekt å se Moulin Rouge da.



I en sidegate hadde reisefølget spottet ut en liten jazzklubb og det var dit vi skulle. Først spiste vi en god middag i et lokale med plass til 15-20 mennesker før vi fortsatte med musikk i kjellerlokalet med plass til 40!
Det er utallige jazzklubber i Paris og det spilles hver dag overalt, 16€ for denne som varte et par timer med en pause, ikke dumt og uten kjentfolk i reisefølget hadde vi aldri funnet den så det takker vi for.

Bildet lånt fra hjemmesiden til museet

Orangerie museet var også noe reisefølget hadde merket seg og vi aldri hørt om. I to rom finner man de åtte bildene av Claude Monet som kalles Les Nymphéas. Han har selv bestemt hvordan rommene skal være og det er laget for kontemplasjon og vaktene hysjet hvis man snakket for høyt. Det var helt enormt å sitte der og se hele maleriet på en gang for så å se nærmere på detaljene og oppdage stadig nye ting.
I underetasjen fant vi Jean Walter & Paul Guillaumes samling av Renoir, Cézanne, Modigliani, Matisse, Picasso, Derain og Soutine. Dette er stedet man må vende tilbake til for det er umulig å få med seg alt på et besøk.



Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid. Og for en opplevelse å komme til Notre-Dame akkurat når høymessen var over og alle klokkene slo. Samtid hørte vi orgelet også fordi høymessen var kringkastet på storskjerm til glede for alle som ikke fikk plass inne.


Og for et kunstverk denne katedralen er, vi må nok stå i kø neste gang så vi får sett den innvendig også. Gotisk katedral påbegynt i 1163 og fremdeles pågår byggearbeider, sånne katedraler blir jo aldri ferdig.



Båttur på Seinen sto på programmet og vi fikk en fin tur. Det var sånn at man kunne gå av og på, var vel åtte stopp underveis, men vi tok hele turen i ett når vi først hadde fått en plass. Det gir en helt unik oversikt å se en by fra vannet.


På vår siste vandring var vi innom Pompidou-senteret for moderne kunst, et veldig omdiskutert bygg. Men her synes vi det var noe kjent med konstruksjonen, Nordenga bru i Bjørvika er laget på samme måten.
Ellers er bygget veldig pedagogisk bygget, rørene har farge etter hvilken funksjon de har: ventilasjonsanlegget er malt blått, vannrør er grønne, heiser er røde og elektriske kabler gule.
En av arkitektene er Renzo Piano som også har tegnet det nye Astrup Fearnley museet på Tjuvholmen.



Tilfeldigvis mens vi satt på en fortauskafe ved Place des Vosges som er omkranset av flotte hus med mursteinsfasader, høye franske loft og bueganger fikk vi øye på navnet Victor Hugo. Det viste seg at han store deler av sitt liv bodde her i nr. 6 og skrev største delen av De elendige akkurat her. Dessverre var ikke museet åpent, men det kommer nye sjangser. Kanskje det finnes egne byvandringer i Victor Hugos fotspor, det hadde vært flott.



Helt avslutningsvis var vi å kikket på Place de La Bastille, nok en rundkjøring med en søyle i midten. Det er jo litt rart at franskmennene ikke gjør mer av denne, det er tross alt på grunn av stormingen av Bastillen at de feirer sin nasjonaldag 14. juli. Søyla kom opp i 1840 for å minnes de falne i Julirevolusjonen i 1830.

På grunn av en litt kjedelig episode med noen lommetyver ble vi litt skeptisk til Paris. Men etter nå å ha skrevet dette, og etter å ha fortalt flere om våre opplevelser så vokser byen og vi sitter igjen med et klart ønske om å dra tilbake og oppleve mer.

Au Revoir

2 kommentarer:

Bjørg Olesen sa...

Litt av en tur, Greta:)))) Du e jo så god å skrive, og fortelle, så det er en fryd å både se og lese:)) Tusen takk!!!!!

kleppanrova sa...

Kjempeflott tur dere har hatt!
Paris er fantastisk!
Var der i fjor høst og nøt hvert minutt, det er så mye fint å se der.
Vi var i London, der snødde det på torsdag, så våren er sein i år.