torsdag 12. mars 2009

Historien om en ettermiddag i heisen

Nå er det gått over ett døgn siden jeg hadde 1 1/2 times opphold i heisen (ikke den på bildet). Det var jo ingen udelt fornøyelse, og man gjør seg mange rare tanker mens man står der og ikke kan gjøre noenting.
Jeg hadde verken lesestoff eller musikk tilgjengelig, i et bibliotek burde det vel være bøker også i heisen? Så fikk jeg tenketid i stede for, egentlig litt dumt. Nå forstår jeg bedre de som kommer godt fra ulykker og etterpå velter seg i tanker om hvor galt det KUNNE ha gått hvis bare det ikke hadde vært sånn det var.
Her er noen:
Heldigvis stoppet heisen mellom etasjer MED dekning for telefonen så jeg fikk tak i vaktene, og jeg kunne ringe hjem for å få trøst.
Heldigvis har jeg ikke anlegg for hysteri.
Heldigvis behøvde jeg ikke å gå på do.
Heldigvis hadde jeg akkurat spist.
Heldigvis var det nødlys i heisen.
Heldigvis var det mellom en av de hvite etasjene, så jeg slapp å se på en svart vegg.
Heldigvis var både vakta og heismontøren hyggelige folk.
Heldigvis fikk jeg en god klem da jeg endelig kom hjem, og middag også!

Det var litt rart å gå inn i heisen igjen i formiddag, men selv om jeg er et trappetroll og får alle rundt meg til å bruke trappa mest mulig kan jeg ikke komme ned under jorda i trapp, og i alle fall ikke med boktrallene, sånn er det bare!

4 kommentarer:

Hege sa...

Først vil jeg si at det var synd at du måtte oppleve det. Dessverre så hender dette innimellom på en arbeidsplass som vår.
Og så må jeg samtidig innrømme at det var godt at det ikke var meg. Jeg har jo anlegg for klaustrofobi.

Laila Christiansen sa...

Jeg har sitti fast i en heis sjøl - med foten. Mellom veggen og gulvet!

Det var en annen historie.
Greta: Om Fjerdingen:
opprinnelig en forstadsbebyggelse nord for Vaterland, innlemmet i byen i 1839 allerede! Christian Krohgs gate het helt til 1896 Fjerdingens Gade. Her lå fra 1807 noen fattigstuer, Fjerding-stuene.
Kilde: Oslo Byleksikon som bør finnes i et hvert møblert hjem.

TorillJ sa...

Satt fast i heisen i Samfunnshuset for mange mange år siden. Vi var to og det hjalp litt. Jeg lærte bort sanger, men med min tonefølelse ble det litt rart. SÅ hun som lærte sang alltid noen rare toner sa de andre

Greta sa...

Takk for alle sympatierklæringer og deres historier, det var det jeg håpet på.
Laila: jeg innehar selvfølgelig et byleksikon eller flere, men jeg tenke at det var artigere med en dialog, så takk for svaret.