Jack har hængt hammarn hannes Edvard på spikern førr godt

I morges fikk jeg høre at Jack Berntsen var død, bare få dager før sin 70 års dag. Dette satte igang mange tanker og refleksjoner og førte til at jeg i hele dag har gått å nynnet på sangen om Edvard og hammaren.

Jeg hadde teksten med besiffring i mine gjemmer og de som har prøvd seg på gitarspillerkunsten en eller annen gang kan se at den var lett å spille for oss som prøvde å lære.

Jack Berntsen var visstnok den første som sang på nord-norsk dialekt i NRK og jeg er gjerne med på den påstanden. Han la grunnlaget for at vi fra nord fikk litt tro på oss sjøl, etterpå kom Nord-Norsk Visegruppe, Hålogaland teater, Tove Karoline Knutsen, Bremnes-klanen, til og med Oluf som vi bare hadde hørt i lokalradioen før fikk være med i riksdekkende kanaler. Halvdan Sivertsen fikk til og med være fast programleder i barne-TV, tenk søringan trodde på at ungene deres kunne forstå dialekt. Vel han knota nå litt da den godeste Halvdan, men han kom jo fra et møblert hjem i Bodø.

Artister som var før Jack ble søringa når de skulle opptre, Kirsti Sparbo er et eksempel på det. Og så hadde vi jo noen som likegodt sang på engelsk med en gang, som Pussycats og 1-2-6. Det var ikke mye å få selvtillit i hovedstaden av det nei.

Jeg kom til Oslo i 1976 og fortsatte selvfølgelig å snakke min blanding av Finnmarking og Tromsøværing, og jeg hadde ingen problem med å få verken bolig eller jobb med det. Jeg mener at det er en myte at det sto i hybelannonsene "nordlendinger uønsket". At det har stått en gang eller to, vel kanskje, men jeg har ennå ikke sett det selv og jeg har søkt etter det. Men fra tidlig 1970-tall tok jo pakistanerne over den uriasposten i alle fall. (Jeg fikk forresten hybel hos nordlendinger i to tilfeller.)

Utover på 1980-tallet var det Alta-aksjonen som satte Nord-Norge på dagsorden og selv om det sikkert var viktigere for samenes selvrespekt dryppet det nå litt på oss andre fra landsdelen også. Vi ble stolte av å være nordlendinger, jeg blir fremdeles glad når folk synes jeg har vært flink å holde på dialekten min. Selv om jeg innerst inne vet at jeg også knoter litt nå etter så lang tid, men man preges jo av miljøet og man tilpasser seg for å blir forstått så jeg er ikke så bekymret for det akkurat, kommer fort tilbake når det er nødvendig. Og som dere merker skriver jeg på normert bokmål, får meg ikke til å skrive dialekt, der går min grense.