Marsh og Guinness

Dagens motto

Her er et eksempel på skilt med gælisk øverst og engelsk nederst. Akkurat her kan man ane hva det står øverst, men det er et unntak, de to språkene er like ulike som samisk og norsk.

Vi var så heldige at Dough ordnet med et besøk på Marsh's Library helt på sparket, regner med at det blir fast på fremtidige LittRareTurer til Dublin for det var vellykket.
Biblioteket er fra 1701 og det første offentlige biblioteket i Irland og et av de eldste på de britiske øyer.

Kjøpt kort som jeg har skannet selv

Utrolig flott bibliotek som står som det alltid har gjort med 25.000 bind, man har tatt noen grep for å sikre seg mot tyveri det er det eneste. Man hadde slike tiltak i gamle dager også, bøkene sto med ryggen inn og var boltet fast i hylla med kjetting eller man satte brukerne i bur hvor man stengte dem inne med de bøkene de skulle studere.

Fra biblioteket er det ikke hjemlån, men som forsker er man fremdeles velkommen dit for å studere.
De har også mye besøk av skoleelever, da får de prøve seg på å skrive med fjærpenn og skrive på manuell skrivemaskin og de får se på hvordan man bandt inn bøker før i verden. Biblioteket ligger like i nærheten av en politistasjon hvor det engang i et av de mange opptøyene ble skutt med skarpt og noen kuler kom også inn i biblioteket. Noen bøker ble skadet og disse står fremdeles i hylla, når de har barn på besøk bruker de å vise dem hvor stor skade en kule gjør. Inn er det er lite hull, men på baksiden er det store skader.
Avslutningsvis fikk vi se på noen gamle kart over Skandinavia og vi fikk en fin innføring og omvisning av to entusiastiske bibliotekarer.

Denne siste dagen var vår fridag fra gruppa og organisert guiding og vi hadde et mål for øyet:

Ettersom det meste er sentralt i denne byen valgte vi å spasere, det var veldig lærerikt. Byen endra veldig karakter når vi kom på andre sida, ikke mye georgiansk over husrekkene her.

Litt mindre biltrafikk var det også, kun viktige leveranser:

På besøkssenteret kjente vi oss igjen, Carlsberg har vært her på studietur. Dette var jo bare så mye større.

Man starter med å lære hvilke ingredienser som må til for å lage et godt øl. Vanligvis er det fire: humle, malt, gjær og vann, men med Guinness er det en femte som er veldig viktig: Arthur Guinness og hans filosofi.

Den femte ingrediensen forklares

Ingenting er overlatt til tilfeldighetene når godt øl skal eksporteres, man har til og med sine egne båter. Jeg ble veldig overrasket over at smaken på Guinness her var mildere enn den er i Norge, det kan da ikke bare vær pga omgivelsene. Noen mener det kommer av at de ulike landene får spesialbrygget Guinness tilpasset det som antas å være favorittsmaken i de ulike land. Det skal jo også være forskjellig alkoholprosent noe som også gjør smaken forskjellig. Vel, her smakte det uansett godt.

Denne er med kun for å glede en av mine lesere

I et av de mange opptøyene i Dublin ble byarkivet sprengt i lufta og mange arkiver brant opp. Alle opplysninger om befolkninga før 1850 er borte. Da er det godt å vite at hvis din ane jobbet på Guinness er det håp om å finne opplysninger i deres egen database.

Vi kom i snakk med noen amerikanere i baren på toppen av besøkssenteret, og en av damene i  selskapet holdt på å leite i databasen, mens de andre var overlatt til utsikt og øl.
Det var over 2 millioner irer som utvandret til Amerika så de er vant med folk som leter etter sine røtter.

Utsikten fra toppen av besøksenteret

Da vi var ferdig med Guinnessen var vi ute i byen igjen og første stopp var begravelsesbyrået som er med i Ulysses. Her var det ingenting som tydet på at de var stolte av å være nevnt i romanen, ingen plakett, ingen oppslag, ingenting. Vel de har vel ikke bruk for å avertere så mye, de vet jo at de blir brukt uansett.

Neste post på programmet ble nok et fint møte. Denne statuen av Oscar Wilde er helt vill. Laget av granitt, grønn og hvit jade og thulitt som er det rød-rosa. Og det blikket Danny Osborne har greid å få frem hos han er helt utrolig. Her har han fanget den lure Wilde som har et sitat for enhver anledning.
Vi bruker mye dette: Jeg kan motstå alt, unntatt fristelser!

Siste kveld med gjengen var på byens eldste restaurant og her fikk vi story-telling og folkemusikk, og god mat og drikke selvfølgelig.

Philip kunne det å fortelle en historie

Den irske story-telling tradisjonen er den vi kjenner som Shaggy dog historier, man bygger opp en kjempeforventning om et poeng som aldri kommer. Vi har hørt mange sånne gode historier fra Rorbua for eksempel, men det må en god forteller til for å gjennomføre en sånn en, Philip kunne.

Irsk folkemusikk på sitt beste

Irsk folkemusikk er veldig rytmisk, enten jig eller reel og instrument er typisk fele, gitar, trekkspill og fløyte. Musikken spilles på puber og restauranter som "vanlig" popmusikk. I Irland er folkeband nesten like populære som vanlige popband. Hadde vi villet kunne vi blitt igjen på restauranten og danset hele natta, men vi var igrunnen fornøyd og avsluttet med en Guinness i hotellbaren.

På vei ut til flyplassen passerte vi en av de mange broene over elven Liffey og vi kjørte forbi Famine-monumentet. Det ble for langt å gå dit, men selv gjennom bussvinduet kan man ane grusomheten som monumentet skal beskrive, hungersnøden i Irland 1845-49. Det var vanlig at en person spiste 6 kg potet om dagen og da sier det seg selv at når potethøsten sviktet fem år på rad så ble det nød og elendighet.

Hvorfor spiste de da ikke noe annet? De hadde ikke noe annet for fisk, korn og kjøtt var det de engelske lordene som eide og de eksporterte alt sammen. Er det rart irene er opprørske.

Helt til slutt på flyplassen fikk vi dette sitatet av Jan, jyde som han egentlig er måtte det bli noe på jydsk.

Vi takker for en fantastisk tur og gleder oss allerede til neste, blir det finsk-svensk elller blir det St. Petersburg,  se det vet vi ikke ennå.