KULtur

Vel er vi bymennesker, men av og til må vi også tilbake til naturen. Vi innledet derfor pinsen med å gå fra Maridalen til Sognsvann, vi brukte ca 3 timer på hele turen fra Frysja og til Sognsvann stasjon.

Vannet er over 3 km2 og dekker 80 % av vannbehovet i Oslo og det er jo veldig pent på en solskinnsdag.

Skogen her oppe er veldig variert, fra åpne sletter til slike trollske "tunneler". Lufta varierte også veldig, innimellom var den så tjukk at vi kunne smake den og andre ganger kom det et vindpust med blomsterduft. Og fuglesang, den greier jeg ikke å formidle her, dere må bare tro meg; utrolig flott.

Her blir det masse blåbær om noen få måneder, men jeg tror ikke jeg kommer tilbake for å plukke dem, er ingen bærplukker lenger. Ble for mye tvangsplukking i barndommen.


Dette er deler av svenskemuren, det var visstnok noen svenske krigsfanger som i 1808 var med å bygde denne muren som avgrenser Nordberg gård sine utmarker mot de andre gårdene i området.

Turen sluttet her ved en meget kjent bygning hvor jeg har tilbrakt enormt mange timer med mikrofilm og andre arkivalier.


I løpet av turen kjente vi oss litt igjen fordi vi i juli 1980, viste det seg, var å gikk tur her. Da tok vi bilde av dette skiltet:

og nå ser det slik ut:


Og sånn så turkameraten min ut den gangen, og han som sitter i bæremeiset er nå 30 år gammel og ville nektet plent å være med på denne turen i dag.

Himmelsprett på Bygdøy

På en fin solskinnsdag er båten fra Rådhusplassen den fineste måten å komme til Bygdøy på. Og for oss som har månedskort blir det ingen ekstra utgifter heller. Kommer du utenbys fra har Oslo en utmerket ordning med dagskort.

Det første som møter oss på brygga er Gjøa, Roald Amundsens båt som han brukte for å seile gjennom Nordvestpassasjen 1903-06. Båten er bygd i Rosendal som ikke er så langt fra der Øystein har sine røtter. Gjøa har stått på Bygdøy siden 1972 etter å ha vært utstilt i San Francisco siden 1909. I vår lille familie på fire kan vi sette sammen forbokstavene våre til å bli båtens navn :-)

Her er en Nordlandsjekt, slike brukte mine forfedre fra Helgeland til å frakte varer frem og tilbake til Bergen med. Synes det er helt utrolig at de greide den lange turen i denne lille båten.

Hovedmålet for dagens tur var polarskuta Fram som er heldigere enn Gjøa, den har nemlig fått overbygg som gjør det greiere å bevare den. Denne skuta fikk Fridtjof Nansen bygd for at den skulle tåle å følge med isen over Polhavet. Det er Colin Archer som konstruerte den for å ligge mer oppå isen enn å risikere å bli skrudd ned i isen, den har tre lag med skrog som skal tåle presset fra ismassene. Dette fungerte fint, men de kom for langt sør til å nå Nordpolen så Nansen tok skia fatt for å nå polpunktet. Dette gikk heller ikke helt, men ingen andre hadde vært så langt nord før så noe oppnådde han i alle fall. Det som er mest fasinerende med disse gamle heltene er at de hadde også vitenskaplige motiver for å ta disse turene og de hadde ikke helikopter som sto klar for å hente dem ut.

Sponsorer hadde de den gangen også og det gledet mitt bibliotekarhjerte å se at de også hadde bøker med seg:

I finværet bestemte vi oss for å ta turen ut til Huk for å se på badelivet, pussig å tenkte på hvordan det så ut her for bare tre måneder siden.

Tilbake til sentrum bar det med buss langs kastanjene i Bygdøy allé, blodbøka på Solli plass og ned på det nye Jernbanetorget. Vi synes det er blitt veldig fint, og godt at tiger'n kom på plass igjen er det også. Vi satte oss ned litt der og som vanlig satt jeg å tenkte at det går så mange rare folk forbi, og plutselig så gikk en av mine søskenbarn fra Honningsvåg forbi. Det blir kanskje som i Paris at hvis du bare sitter lenge nok så går alle du kjenner forbi. Han var på bytur for å gå på teater og konserter, kjempeide også for andre nordlendinger synes vi.

Maidager i Nordens Paris

Sånn var det i Tromsø da vi kom dit fredags kveld, tåkeskyene kom og gikk, men det var lyst hele natta!Lørdag gikk vi en liten byvandring og satt her i solskinnet på Skansen, husk det hvis du skal til Tromsø; det finnes flere plasser enn Skarven. Skansen er et gammelt forsvarsverk og her finnes byens eneste spor etter middelalderen og ble naturlig nok valgt til tusenårsstedet. Like i nærheten finnes det fremdeles rester av gamle Tromsø som denne bakgården i Søndre Tollbugate, idyllisk i solskinnet.

Natt til 17. mai er et begrep for alle som vokste opp i Tromsø på 1970-tallet. Da ble Storgata forvandlet til en stor fest for alle byens ungdommer. Noen år ble det litt for mye for politiet og et år gikk det så langt at de måtte tilkalle brannvesenet for å spyle oss vekk fra gata. Veldig artig å ha vært med på det, ps holdt meg veldig i bakgrunnen så jeg ble ikke så veldig våt.

Her er plassen foran biblioteket i Cora Sandlersgate kl. 0340 i år, vi var jo bare nødt til å se om dagens ungdom var som oss. Vi snakket med noen som synes det var artig at vi "gamlingan" var ute å mimret og det så ut som de fleste hadde hatt en fin fest.

Så var det selve dagen, her er politimesteren i spissen av barnetoget. Det var enormt mye folk ute og masse fine bunader og flagg og ballonger og kjempestemning. Rart hva sol og finvær har å si for en sånn dag.

Jeg kunne ikke se fana til Gyllenborg skole så denne får være representanten for min barneskole.

Russen hadde fått oppgaven å illustrere forskjellig 10-år, dette for å vise at russetoget var liv laga. Fikk de ikke til noe artig i toget så ble dette siste gangen, men de innfridde. De var kjempeflinke og oppfinnsomme og det var godt at det ikke var så mange biler og jeg så ikke en eneste ølboks.

Borgertoget, også et Tromsø-fenomen som jeg har savnet, og det hadde holdt seg. Masse å se på og alle lag og foreninger fikk vist seg frem. Kan nevne at også Hurtigrutepassasjerene er med, eksotisk innslag for turistene det, det var den eneste seksjonen i toget som fotograferte like mye som tilskuerne.

Tilslutt i toget kom brannvesenet og i den forbindelsen må jeg få nevne at 14. mai var det 40 år siden bybrannen. Jeg husker veldig godt den dagen, vi våknet av sivilforsvarets sirener med viktig melding lytt på radio og jeg trodde det var krig. Men etterhvert som folk begynte å strømme ned mot byen hørte vi jo at de fortalte hverandre at det var storbrann i sentrum. Jeg var nede i Grønnegata i halv åtte tida akkurat samtidig som veggen på Arbeidersamfunnet falt sammen. Og jeg så at de la skum på den katolske kirka som dermed ble reddet.

Der Arbeidersamfunnet sto står nå Kulturhuset og det hadde 25-års jubileum akkurat nå så kan du jo regne ut sjøl hvor mange år det tok med gjennoppbygginga.

-

Tirsdagstur med OBOS

En helt alminnelig tirsdagskveld i mai inviterer OBOS sine medlemmer på byvandring fra Helsfyr til Kværnerbyen. Det møtte bortimot 200 stykker så det ble litt kiving om beste plassering rundt veiviseren Leif Gjerland. Han hadde dessverre ikke noen ropert med, men krakk det hadde han. Ble ikke så mange bilder fra turen, rager ikke så høyt over folkemassene nemlig.

Om Helfsyr kunne han fortelle at navnet kommer fra lavtysk helschvær og betyr helvetesild, passer godt i og med at fyrstikkfabrikken ligger her. Det var forresten flere som ble overrasket av at fyrstikkfabrikken heter Nittedals fyrstikkfabrikk fordi den engang lå i Nittedal...

Første stopp var Etterstadsletta, her har det vært rettersted, faktisk ble byens siste halshogging gjort her med 5000 tilskuere tilstede, den tidens folkeforlystelse. Her var det ekserserplass i forbindelse med Karl Johans forsøk på å beordre Stortinget til å gi han vetorett i 1821. Og det var herfra landets første flyvemaskin tok av. Navnet kommer av Eistills stad.

Nedover mot Vålerenga stoppet vi opp litt og Gjerland fortalte om jernbaneutbygginga i Kristiania. Vet dere forresten at det heter ikke Sentralbanestasjonen? Det heter Sentralstasjonen! Men vi er så vant til å si Østbanen og Vestbanen så derfor altså.

Det var engang meninga at det skulle være en Nordbanen for å knytte sammen den smalsporete Vestbanen med den normalsporete Østbanen, den skulle da ha knutepunkt på Tøyen, men det ble med planene det ble spor over Rådhusplassen og mann med bjelle og det hele i stedefor.

Om Vålerenga kan man si mye, men pent er det blitt der nå og ærevære alle de som bor der som orker å holde det ved like, er det her du bor Laila?

Men det er ikke en selvfølge at det ser sånn ut der, det fantes nemlig planer om en bymotorvei i Oslo. Samferdselspolitikerene var en tur over dammen i 1960-åra for å lære og de kom tilbake med vyer om en 12 felts motorvei gjennom Oslo!

Tenk dere Karl Johans gate fra Østbanen og oppover til Slottet med seks filer i hver rettning og Slottet midt i en trafikkøy, flott hva?

Endelig fikk vi også svar på hvorfor det er et innhuk ved Schotsman: da Kredittkassen bygget det fine (?) bygget sitt på Stortorget var det planer om å gjøre Karl Johan til en Chans-Elise, og byggelinja på bankbygget skulle være lik oppover hele veien. Vel det ble heldigvis ikke noe av disse planene heller.
Men hvorfor snakke om sentrum når vi var på Vålerenga?, jo byplanlegginga gikk hårdt utover bydelen. Hvis du fikk beskjed om at gata du bor i skal legges ut til motorvei om noen år så ville ikke du heller vedlikeholde huset ditt, derfor råtnet Vålerenga på rot. Men det ble det heldigvis ikke noe av, det heller.

Så bar det nedover til Kværner via kjerka, på veien stoppet vi ved Alnaelva, og husk den heter Alna og ikke Loelva. Det var nemlig en lang stund i vår historie at det passet så godt at Oslo kom av Loelevas os, vel da ville Rørsos vært OsRør. Nei; Oslo kommer enten av sletten ved åsen eller av sletten hvor åsnene bodde, valget er ditt. Som omviseren sa; det er mye bedre med ? enn ! når det gjelder historie.

Kværnerbyen var turens mål og det var selvfølgelig fordi OBOS gjerne vil selge leiligheter der, det kan de som er interessert finne ut av selv. Vi har sansen for at dette store industriområde blir brukt til fornuftige formål, men må man bygge så tett?

Sofienberg

Inspirert av Anders Hegers spalte i lørdagens Dagsavis la vi søndagsturen til Sofienbergparken. Hegers poeng var at parken skal overlates til profitten en hel uke i juni, når den ellers fungerer bra som en brukerstyrt park. Vårt lille inntrykk er lik Hegers; her hersker fred og ro og det behøves ikke noe mer.

Vår videre vandring gikk via Københavngata hvor mitt første stopp i Oslo var engang for over tredve år siden. Her bodde min kusine som var villig til å ta meg inn i påvente av egen hybel. Heldigvis for oss begge gikk det ikke lang tid før jeg fikk noe for meg selv.

Så ble vi overrasket av regnvær og havnet på en pub som viste en meget interessant fotballkamp på storskjerm, ikke bortkastet ettermiddag det!

Da vi deretter kom ned til vår yndlingsrestaurant på Grønland var det veldig lett å ta middagen der, deilig ørret var det på menyen på Lompa. Og her ser dere hvordan de reagerer når kundene vil dele opp regninga: de finner frem kalkulatoren og hjelper til:

På hjemveien fikk vi oss en is og deretter en liten time på verandaen i solskinnet, så var vi enig om at det hadde vært en fin helg.

Les Misérables

Denne historien som jeg aldri blir ferdig med.

I går kveld var det tid for oppsettinga på Oslo Nye Teater. Det er bare andre gangen jeg ser den "live", men hvor mange ganger jeg har hørt plata og hvor mange ganger jeg har sett 10 års-jubileumskonserten fra London, det vet jeg ikke. Dessuten har jeg sett to filmatiseringer og selvfølgelig lest romanen, dessuten har jeg vært med i noen av numrene dengang jeg sang i Dur & Moll.

Kan den ut og inn, allikevel opplever jeg nye ting hver gang, pussig.

I alle omtaler av denne oppsettinga sies det at det er tredje gangen den settes opp i Norge, i Trondheim sist og så den legendariske fra Det norske Teatret, men hvorfor har ikke journalistene fått med seg at den gikk i Lillestrøm for et par år siden?

Og ettersom det var den jeg så må jeg nesten få sammenligne med den. På Oslo Nye forventer man proffe skuespillere og sangere så pr. definisjon skulle dette vært bedre, men sånn er det jo ikke. Lillestrøms forestilling hadde mye mer trøkk, musikkerne var bedre og kanskje flere. Må jo legge til at hovedrollene også i Lillestrøm var proffe, men på en måte ga de mer der enn det jeg opplevde i går.

Veldig liten gåsehudfaktor, ett unntak var Eponines "Alene og forlatt" i Nina Lundseies tolkning. Dessuten var Jon Bleiklie Devik god som Enjolas og Trine Wenberg Svensen som Fantine (tror Tjelta har sluttet). Gikk glipp av Dennis Storhøis Thènardier, men Mads Henning Jørgensen gjorde så godt han kunne og med Siw Anita Andersen som madamen rodde de det samspillet godt i land. Og Christian Ingebrigtsens Marius var veldig god, kan ikke forstå hva kritikerne har i mot han. At han synger godt skulle bare mangle, men jeg synes han har skuespillertalent også, overraskelse!

Flere overraskelser var det også, barnerollene som pleier å være høydare i denne musikalen var ikke gode, lite unntak med Gavroche, kan ikke si hvem som spilte han i går da det er tre som alternerer og vi fikk ikke vite hvem som var på akkurat i går (synd). Men solonummeret hans; Litle people, var dårlig oversatt (Torstein Bugge Høverstad), manglet den ironiske snerten som den teksten skal ha. Den fikk dessuten for liten plass i helheten, gutten hadde greid det fint hvis han hadde fått utfoldet seg.

Ettersom jeg er vant å høre tekstene på nynorsk, når det ikke er på originalspråket, var det litt fremmed og litt rart, men Høverstad er jo genierklært så jeg tør ikke si mer om det.
Alt i alt en forestilling vel verdt å bruke tid og penger på.

Våren synges inn

Søndagen nærmest 1. mai hvert år synger Sangselskabet Guldbergs Akademiske kor våren inn på trappa til Botanisk museum. Denne opplysningen fikk jeg av en kollega torsdag ettermiddag. Og ettersom Tøyen er en passe søndagstur fra heimen tok vi turen. Og det angrer vi ikke på, her var det gutta som kunne synge. De sang våren inn etter svensk tradisjon, med studentersanger og Bellmann, morsom kom frem og sier hadde de også. Han kunne fortelle bakgrunnen for de hvite sangerluene; de første sangere som kom til Norge var svenske studenter og ettersom svenskene bruker hvite studenterluer så trodde nordmennene at det var sangerluer.
Vel, god historie var det i alle fall og det er noe spesiellt med mannskor.

Førstemaidager

Når jeg ser et rødt flag smælde, på en blank og vårfrisk dag, kan jeg høre det sælsomt fortælle om min verden, mit folk og min sag.

Årets 1. mai-dag ble en festdag i sol, med opplagte partiledere som holdt sine taler etter oppskrifta, det er valgår og viktig å vise optimisme og pågangsmot.

Rævdiltere kommer i alle utgaver!

Her er baksiden av bildet som både Aftenposten og Dagsavisen brukte til sine ledere andre mai.

Det var denne parolen vi også gikk under, men denne karen synes jeg illustrerer den best.

Bilde på gale journalister, holdt igjen toget minst 10 minutter for å få enda flere bilder og enda flere kommentarer.

Øystein hadde vært i skogen dagen før og var egentlig litt for sliten i beina til å gå hele toget, men vi gikk helt til toget svingte inn i Universitetsgata. Det viktigste var å få komme over toppen på Egertorvet det er like tøft hver gang, enten det er i tog eller i løp. Å se alle folkene foran deg på vei oppover Karl Johan og føle at du ikke er alene, men en liten del av noe stort, ja det er stort.
Fikk ikke bra nok bilde så vi får nøye oss med et tatt andre veien.

Turen gikk deretter ned til Aker brygge og Rorbua, triveligste stedet på hele brygga. Vi spiste snitsel og laks, og denne gangen kom vi i snakk med en hyggelig fyr også. Alle vil jo sitte i sola og vi kunne jo ikke oppta et firemannsbord alene da. Fyren var lærer og veldig interessert i litteratur og han hadde vært mye i Hellas så det var mye å snakke om. Han hadde også vært mye i Thailand og da han ved nabobordet hørte det ble han også med i samtalen. Han hadde både kone og barn som bevis på sin tilknytning til Thailand.

På vei nedover brygga fikk jeg endelig et bilde av kunstverkene, men glemte å notere kunstnernes navn.

Disse maskene henger på veggen utenfor Rorbua, og er så fine. Det er baksiden av maska som vender utover, men det er ikke så lett å se.