Les Misérables

Denne historien som jeg aldri blir ferdig med.

I går kveld var det tid for oppsettinga på Oslo Nye Teater. Det er bare andre gangen jeg ser den "live", men hvor mange ganger jeg har hørt plata og hvor mange ganger jeg har sett 10 års-jubileumskonserten fra London, det vet jeg ikke. Dessuten har jeg sett to filmatiseringer og selvfølgelig lest romanen, dessuten har jeg vært med i noen av numrene dengang jeg sang i Dur & Moll.

Kan den ut og inn, allikevel opplever jeg nye ting hver gang, pussig.

I alle omtaler av denne oppsettinga sies det at det er tredje gangen den settes opp i Norge, i Trondheim sist og så den legendariske fra Det norske Teatret, men hvorfor har ikke journalistene fått med seg at den gikk i Lillestrøm for et par år siden?

Og ettersom det var den jeg så må jeg nesten få sammenligne med den. På Oslo Nye forventer man proffe skuespillere og sangere så pr. definisjon skulle dette vært bedre, men sånn er det jo ikke. Lillestrøms forestilling hadde mye mer trøkk, musikkerne var bedre og kanskje flere. Må jo legge til at hovedrollene også i Lillestrøm var proffe, men på en måte ga de mer der enn det jeg opplevde i går.

Veldig liten gåsehudfaktor, ett unntak var Eponines "Alene og forlatt" i Nina Lundseies tolkning. Dessuten var Jon Bleiklie Devik god som Enjolas og Trine Wenberg Svensen som Fantine (tror Tjelta har sluttet). Gikk glipp av Dennis Storhøis Thènardier, men Mads Henning Jørgensen gjorde så godt han kunne og med Siw Anita Andersen som madamen rodde de det samspillet godt i land. Og Christian Ingebrigtsens Marius var veldig god, kan ikke forstå hva kritikerne har i mot han. At han synger godt skulle bare mangle, men jeg synes han har skuespillertalent også, overraskelse!

Flere overraskelser var det også, barnerollene som pleier å være høydare i denne musikalen var ikke gode, lite unntak med Gavroche, kan ikke si hvem som spilte han i går da det er tre som alternerer og vi fikk ikke vite hvem som var på akkurat i går (synd). Men solonummeret hans; Litle people, var dårlig oversatt (Torstein Bugge Høverstad), manglet den ironiske snerten som den teksten skal ha. Den fikk dessuten for liten plass i helheten, gutten hadde greid det fint hvis han hadde fått utfoldet seg.

Ettersom jeg er vant å høre tekstene på nynorsk, når det ikke er på originalspråket, var det litt fremmed og litt rart, men Høverstad er jo genierklært så jeg tør ikke si mer om det.
Alt i alt en forestilling vel verdt å bruke tid og penger på.