En bønn for den middelaldrende

Herre – du vet bedre enn jeg at jeg blir eldre og at jeg en dag blir gammel.
Avhold meg fra den fatale vanen alltid å skulle si noe om ethvert emne og ved enhver anledning.
Fri meg fra den trangen jeg har til å ordne opp i andres saker.
Gjør meg omtenksom, men ikke kuet, hjelpsom, men ikke dominerende.
Med mitt umåtelige fond av viten er det synd at ikke alt skal komme til nytte, men jeg vil jo gjerne beholde noen venner til slutt.

Hjelp meg å unngå oppramsing av detaljer og la meg beholde nok oversikt til å komme til poenget.
Forsegl mine lepper når det gjelder mine plager og skavanker, for de øker, og trangen til å dvele ved dem stiger med årene.
Jeg tør ikke å be om bedre hukommelse, men jeg ber om økende ydmykhet og litt mindre skråsikkerhet når min hukommelse kolliderer med andres.
Gi meg den nådegave det er å innse at jeg av og til tar feil.

La meg få egenskapen å forbli vennlig innenfor rimelighetens grenser.
Jeg ønsker ikke å bli noen helgen, fordi enkelte av dem er så vanskelige å leve sammen med.
Men et surt, gammelt menneske er en av djevelens største forbannelser.
Gi meg evnen til, Gud, å kunne se det gode hvor en minst skulle vente det, og til å oppdage anlegg hos mennesker som synes blottet for talent.
Gjør meg elskelig nok til å fortelle dem dette.

Anonym fra 1600-tallet. Overs. fra engelsk av Ebba Haslund som har brukt det i morgenkåseri i "Som dagene går" i NRK høsten 1978 .