Elvecruise på Donau, dag 10 og 11

Neste dag stålsatte vi oss for en lang busstur, men den skal heldigvis deles opp litt og vi skal da få oppleve mye i dag også. Første stopp er om to timer og da er vi ved starten av Jernporten.

Ved hjelp av demninger og sluser er det nå mulig å komme gjennom, men jeg synes det så nifst ut. Spesielt nifst var det ytterst hvor elva er på sitt bredeste. Den så ut som en sjø og det blåste og bølgene var høye og det lå greiner og fløt over alt. På det dypeste er den 80 m og på det smaleste 150 små meter. Det hadde jo selvfølgelig vært spektakulært å seile gjennom, men akkurat der og da var det greit å sitte i en buss på tørt land.

Da demninga ble laget måtte de flytte en hel landsby og veier og jernbane måtte også omreguleres. Festninga har altså vært 30 meter lenger fra elva og den ble bygd her for å beskytte innkjøringa til Jernporten på 1500-tallet.

 

Selve slusinga tar en times tid og det går 12 vanlige skip i den av gangen og det er gratis. Det er et samarbeidsprosjekt mellom Serbia og Romania og begge landene får ut strøm av anlegget.

Sånn ser demninga ut på Romaniasiden

De hadde et enkelt system for å vise om det kom skip medstrøms, de har forkjørsretten, da var kula heist opp og man kunne se den over fjellskrentene.

I grensebyen Kladova var det tid for lunsj, lang kø ble det, men det gikk forbausende fort allikevel. Maten var god den, men klorvann er vi ikke så glad i å drikke. Morsomt at Serbia scora mål (VM i fotball) mens vi var der, TV-stua var stappa og det var god stemning. (bildet har jeg fått fra Inga)

Så var det tid for grensekontroll og ut av Serbia gikk det radig, men inn i Romania gikk det veldig tregt. Alle de amerikanske passene skulle scannes i det nye kontrollsystemet deres og det tok en og en halv time. De lot som de gjorde det samme med våre, men de kom tilbake etter fem minutter i nøyaktig samme rekkefølge som de ble samlet inn.

Disse husene ser jo veldig nedslitt ut, men det påståes at de er blitt nyrenovert innvendig og de begynner å få bedre bostandard i byene. På landet så vi at de fremdeles bor i skur og utenfor hadde de kjøkkenhager som var grønne og frodige akkurat nå, men veldig små så det spørs om det ikke bare er til eget forbruk.

Romania, et land vi har utrolig mange fordommer  mot, det viste seg at noe stemmer, men ikke alt. De ble medlemmer i EU i 2007, men har ikke Euro, de har plastikk-sedler og de heter Lei.

Det landskapet vi kjørte gjennom var flatt og fint jordbruksland, men folk har ikke råd til å investere i utstyr til å drive jorda så mye ligger brakk. De har faktisk oljeproduksjon, men de raffineriene vi så får vi håpe er ute av drift.

Landet driver fremdeles og rydder opp etter Ceusescu, men arbeidsledigheten og korrupsjonen er et kjempeproblem som EU-midler bare kan avhjelpe i liten grad. Det de hadde av industri er stort sett nedlagt, Ceusescu var veldig populær i vesten fordi han tok avstand fra Sovjet-styret og da hadde de stor eksport, men etter murens fall er det ikke noe etterspørsel etter det de produserte, biler for eksempel. Det eneste de har igjen er litt kjemisk industri.

Vi kom sent til Craiova, byen hvor vi skal overnatte på hotell Jiul. Som dere ser av Wikipedia er det ikke mye å si om den byen! Det var sikkert godt ment, men den mottakelsen vi fikk ble litt i meste laget. Hotellet var en fallen skjønnhet fra Ceusescus storhetstid, det var en liten foajé, med stein i tak og vegger og der sto det et sigøynerorkester og spilte med livet som innsats. De som ikke hadde tinnitus fra før fikk det da, det ble servert brød og salt og sprit også, men det eneste vi tenkte på å komme oss vekk. Tror Tone forsto at hun måtte få ut nøklene fort før det gikk liv tapt.

Middagen ble servert i en gedigen spisesal med speil og ”marmor”, der var orkesteret igjen og spilte så høyt at enhver konversasjon ble umulig. Selvfølgelig kunne de spille og dama som sang var kjempeflink, men det var ikke det vi hadde bruk for der og da. Vi var nok månedens gjester og personalet hadde liten øvelse i servering, men vi kan le av det nå. Vi fikk forresten oppklart en detalj på programmet, det var vin som var inkludert på hotellet :-)

Etter en litt for tidlig morgen, vekkinga var innstilt riktig, men htc-en min visste hvor den var så den ringte på romansk tid. Frokosten var helt grei og vi fikk med oss matpakke til lunsj.

Jenny var guide og fortalte saklig og greit om forholdene i landet sitt, både før og nå, hun var stolt av Romania og veldig opprørt over at vi i vesten tror at sigøynerne er fra Romania. De kaller seg jo Romfolket, men som hun sa; de er jo fra India. De har de samme problemene med sigøynerne i Romania som det vi har, de har også prøvd med forskjellige tiltak for å integrere dem, men har ikke vært mer heldig enn oss med det.

Inga fra Sverige kunne da fortelle at i Sverige hadde de hatt et prosjekt med å integrere noen sigøynere i Stockholm for ca 30 år siden og det hadde vært vellykket, men jækligt dyrt!
Både helse- og skolesystemet er så sinnrikt organisert som det bare kan bli i et korrupt styre, det pussige var at det var de med beste karakterer og mest penger som fikk ekstra støtte. Det er bare Bulgaria som er mer korrupt enn Romania, landet har fått midler for å lage motorvei, men på fire år har de bare bygd 10 km! Så nå truer EU med at de vil ha pengene tilbake, vel det skal bli interessant å se hvor de skal hente de pengene fra.

Men i dag var det altså Bucuresti som sto på timeplanen. Byen preges av fransk arkitektur og arven etter Ceausescu. Han var diktator i over 20 år og vanskjøttet landet på det grusomste.

Her er vi foran hovedkvarteret hans hvor han sto den desemberdagen i 1989 da folket endelig hadde fått nok og buet han ned av talerstolen. Aldri skal vi vel glemme hvor forbauset han ble og selv om vi er motstandere av dødsstraff kan man vel si at han fikk som fortjent.

Minneplate for de falne i revolusjonen: Ære til våre martyrer:

En av historiene Jenny fortalte var at når det kom utenlandsk besøk ble det kjørt inn dyr og mat og pyntet på en gård som da ble vist frem som et ganske normalt gårdsbruk. Etterpå kom det noen og hentet alt igjen, men da hadde besøkene med seg masse fine bilder om hvor fint bøndene i Romania hadde det. Mat som ble produsert i landet ble for det meste eksportert, sjøl fikk de, etter å ha stått i kø i timesvis, kjøpt vingene og hodene på kyllingene for eksempel. Varmt vann hadde de noen timer hver dag, dvs det er et munnhell om varmt vann i Romania: "Hva er kaldere enn frossent vann? Jo, varmtvannet i Romania".

En annen historie vi kjenner fra før er fra da han skulle på statsbesøk til Oslo, han forlangte at kona også skulle få St. Olavsorden, og dessuten måtte de stoppe trikken på Drammensveien for den bråkte for mye!

Det er selvfølgelig noen som savner han, for før hadde jo alle jobb og man fikk lønn, når man giftet seg fikk man hus og etter 45 år i arbeid fikk man pensjon. Men da har man glemt alle stalinmetodene med tysting og vilkårlige arrestasjoner og Securitates som var en stat i staten.

Av alle ville prosjekter Ceausescu fant på var Parlamentspalasset og dets omgivelser det verste. 1/5 av byen ble revet for å gi plass til dette perverse bygget og rundt det ble det oppført bygninger i samme stil. Der skulle partipampene bo og jobbe og der skulle ambassadene være og flere store hotell.

Det er to stykker som har holdt tale fra Parlamentspalasset, den første var gamle Bush og han sa: beautiful country you Bulgarian have here. Og Michal Jackson som sa: Hello Budapest!

Han laget seg sin egen Champs Elysées, 7 m lenger enn den i Paris, med ett springvann for hvert distrikt. Nå sier de at springvannene er for hvert departement og når det ikke er vann i fontenen er det fordi kassa er tom i departementet. Ved enden av gata står det en kjempefontene som symboliserer hele landet. Ceausescu ville også ha Donau inn til Bucuresti for han ville ha sin Seine, men det prosjektet ble det heldigvis ikke noe av, de får nøye seg med en liten kanal.

Og en triumfbue ble det også råd med!

 

Helt til slutt et bilde av Nasjonalbiblioteket; er jo litt interessert i sånne.