Elvecruise på Donau, dag 9

Som nevnt før skulle vi fra nå av deles på to busser og vi føler at vi trakk vinnerloddet da vi fikk vår nye reiseleder Geir Toverud som følge i vår buss. Nå fikk vi god plass og alle kunne flytte seg rundt alt ettersom det passet og hvilken utsikt man ville ha, deilig. Og selvfølgelig var alle som vi helst ville være sammen med på vår buss :-) og Geir overlot ordet til lokalguiden Sofia for det meste, han tok bare en ”snabbgjennomgång” innimellom på norsk, men jeg tror de fleste fikk med seg det Sofia sa.

Beograd, hovedstaden i Serbia og også i gamle Jugoslavia, er grensen mellom Sentral-Europa og Balkan, stedet Ottomanene sloss for i 80 år før de greide å ta den og da beholdt de den i over 200 år. 25 % av landets befolkning bor i byen og det er ca 2 millioner med studenter og illegale innvandrere.

Vi kjørte rundt fotballstadion til Røde stjerne, den er ganske ny og er bygd med tanke på hurtig evakuering. Det er  plass til 60 000 mennesker, men med 36 porter kan den tømmes på 10 minutter!

Sofia fortalte en morsom historie om Røde stjernes supporterklubb; de heter Delia og det betyr nå modig. Tidligere betydning var tyrkisk rytter som var stygge i trynet.

Tito har et stort minnesenter oppkaldt etter seg og her finner man også gravstedet hans, vi kjørte bare forbi.

Vi kjørte også forbi og rundt St. Savakirken som er den største ortodokse kirken på Balkan med plass til 10 000 mennesker. Den ble påbegynt i 1935, men byggingen sto stille under Titos styre, religion er opium for folket må vite, nå er det håp om at den skal bli ferdig i 2014. Kuppelen ble løftet på plass i fjor, den veier 4 000 tonn og det var litt av et arbeid å få den på plass. Kirka er laget i gresk marmor og klokkene er donert fra USA, det er 49 stykker, en for hver kirke i Serbia. Kirka er 70 meter og korset på toppen er 12 meter. Da vi først så den trodde vi at det var en moské, og det var ikke så rart egentlig for di den ligner på Hagia Sofia i Istanbul som jo opprinnelig var en moské.

Kalemegdan fortet var virkelig flott, med utsikt over Sava og Donau, og der nede skulle vår lille Prinz ha ligget, sukk! Ordet er sammensatt av kale = festning og megdan = felt, område. Dette er bare to av 2 000 tyrkiske ord som fremdeles brukes på serbisk.

Sofia fortalte om fortet og høydedraget som med sin plassering 125 meter over Sava og med utsikt over til Sentral-Europa og til Donau, helt klart har hatt stor strategisk betydning helt siden tidenes morgen. Det var først med bombeflyene at den mistet sin betydning, dette har de også dokumentert med utstillinger av nyere våpen på området. Men hvis de fremdeles skal få støtte til å drive fortet som museum må de flytte ut det moderne. Her skal kun være det ”opprinnelige” festningsverket.

Prins Mihailo Obrenovic III

fyrst av Serbia i to omganger 1839-1842 og 1860-68

Man kan ikke være i Beograd uten å se spor etter NATO-bombinga i 1999. De har ikke råd til å rive de utbombede husene og noen mener også at de bør stå igjen som monumenter. Dette er den Kinesiske ambassaden:

Før vi fikk tid for oss sjøl var vi innom Majestic hotell, som betaling for at vi brukte toalettene kjøpte Escape øl og brus til oss, tror i hvert fall at det var derfor. Og vi ble ikke advart mot ølet, det var noe søtt kliss, vet ikke hva det minnet om, men udrikkelig det var det.

De som kan spille trekkspill holder til her, de andre er på et hjørne nær deg i Norge.

Vi kom oss fort ut i byen og en hyggelig gågate hvor vi selvfølgelig fant et hyggelig sted å sitte ned. Kelneren der var sånn som vi liker det. Ser alle og alt og tar i mot bestillinger uten å skrive ned, kommer med det vi skal ha og med regninga når vi ber om det.

Det var gjennomgående at bestillinger tok for lang tid på alle plassene vi kom. Men når vi kun hadde 45 min til en time på oss måtte det jo gå litt hurtigere enn hva man ellers behøver å forlange.

På vei ut av byen igjen kjørte vi forbi Vennskapsparken hvor Tito pleide å ha med utenlandske statsbesøk til å plante et tre, og vi var og så nærmere på den sosiale boligbygginga i forstedene. I 1960 hadde de oppnådd målet om at alle skulle ha egen bolig i byen. Hvert kvartal består av 10-15 blokker som har egen lekeplass, barnhage og skole. Veibygginga var også laget på dugnad; hovedveien fra Balkan til Sentral-Europa heter Korridor 10 og det er ungdom som har bygd den for kost og losji! I samme område finnes boliger for 7 000 studenter.

Så gikk turen til det som reiselederne kalte turens høydepunkt. Forventningene var skrudd skyhøye, og vi ble ikke skuffet!

Lunsj og underholdning i en låve i Jarak hos familien til Teodor og Edvina. Det var småretter av alle slag, varmrett og kaker, vin og øl i lange baner, og Teodor gikk rundt å skjenket Slivovitz hele tiden. Heldigvis at vi hadde tenkt gjennom det på forhånd, her gjaldt det å være forberedt. Det nyttet jo ikke å si neitakk, da ville han jo blitt lei seg. Nei, annen taktikk måtte til, vann masse vann. Amerikanerne hadde det travelt, som vanlig, men vi holdt på i flere timer med dans og moro. Gutta var kjempeflinke til å spille og de hadde et knep for å få inn litt ekstra penger; Teodor startet med å legge en seddel i trekkspillbelgen og da var det jo mange som syntes det var en god idé. Det er greit, vi har nok og de har lite og de jobbet for de pengene det er helt sikkert.

Denne karen sto i bakhagen og tok imot all oppmerksomhet med stoisk ro.

På bussen hjem oppfordret Geir til historiefortellinger og da kom det jo frem mange skulte talenter; både diktopplesning og historier fra Hedmarken og Bergen selvfølgelig.

I morgen mister vi noen i reisefølge; noen orker ikke og noen kan ikke reise i buss en hel dag så de drar fra oss nå. ”Søstrene Bjørklund” fortalte om en annen fin elvetur; nemlig fra Kiel til Istanbul og det hørtes veldig interessant ut.

Dessverre fikk vi samme middagen som i går og nå gikk det enda tregere med vinen og den var enda varmere enn i går, og midt oppi det fikk vi programmet for morgendagen og da ble til og med gemalen forbanna og det skal mye til. Hvorfor koffertene skulle stå utfor døra 1 ½ time før avgang når vi allikevel må identifisere den før den settes på bussen må jo gudene vite, vi greier heldigvis og bære den ned sjøl. Jeg skal spare dere for resten av teksten i programmet, Sylfest og Finn-Erik ville besvimt, vi måtte bruke en halv time til tekstanalyse før vi tror vi forsto hva som sto der.

Så var det tid for folklore, amerikanerne var kommet før oss og satt demonstrativt på de tre første radene i begge seksjonene. Vi som satt lenger bak fikk ikke med seg noen ting, jeg reiste meg og sto litt på siden og da så jeg litt mer, men mange gikk bare og noen oppdaget at det var speil i taket. Først var det litt treigt, men det tok seg opp og de var i hvert fall blide og musikken er jo litt mer fengende enn vår folkemusikk.

Vi tok tidlig kveld og ser frem til morgendagen med skrekkblandet fryd, 9 timers bussreise var jo ikke helt det vi hadde tenkt oss.