Da en ny dag rant lå vi som ytterste båt av tre ved kai i Mohács. Etter frokost bar det av sted til Pécs, 45 minutter med buss. Suzanna var engelsktalende guide og tydelig stolt av byen sin. Pecs er kulturhovedstad i år og det kunne man merke, det var mye nyrenovert og rent og pent, mange aktiviteter som det gjerne blir når det er noe spesielt.
Her på Kulturtorget som var Tusenårsstedet til byen var det til og med nye fotballstjerner i aktivitet. Og noen fantastiske skulpturer/fontener.
Pecs er universitetsby, faktisk den første i Ungarn. Byen har 117 000 innbyggere, men med studentene regner de 200 000. I tillegg til orgelproduksjon lever de av å lage porselen, vin og andre ”luksus” varer.
Også her fikk vi med oss en orgelkonsert, litt annerledes enn i går fordi organisten spilte mer ukjente verk som var litt mer krevende. Både gårdagens og dette orgelet er bygd i Pecs, dette var faktisk større med hele 7 200 piper.
Etter en stund på egenhånd, som vi brukte til å sitte på Kulturtorget, bar det tilbake til båten for lunsj. Våre trivelige lugarpiker hadde tatt seg en velfortjent hvil på strandpromenaden.
Tiden for avgang nærmet seg og vi gikk om bord, først i den ytterste båten og det gikk jo bra, men den andre var på vei ut i elva og vår lille prins var enda lenger ute; hjelp!
Der sto vi 15 stykker strandet på en fransk elvebåt hvor vi ikke engang fikk lov å gå på do. Rich, vår utagerende amerikanske venn, fikk beskjed om at dette var en privat cruisebåt og det var kun deres gjester som fikk bruke toalettet. Vel, han truet med å tisse på det private gulvteppet; og da fikk han faktisk lov å bruke den private doen.
(Bildet er tatt av Karin)Det var en sveitsisk båt som hadde ligget i mellom oss og han hadde det travelt med å komme først til passkontrollen viste det seg i ettertid. Det var ur-dårlig sjømannskap å ikke vente 15 minutter til alle hadde kommet om bord i nabobåten, det er nå min mening. Og like dårlig av franskmennene som ikke hjalp til med noenting for å få Prinsen lagt til så vi kom oss vekk fra deres private område. Det var våre gutter som måtte gjøre alt, og de jobbet som noen helter.
Det var veldig mange rare ansiktsuttrykk å se fra våre medpassasjerer da de kom opp på dekk for å se avfarten og det første de ser er oss som står på en annen båt. Det var noen som så seg rundt og lurte på om det var de som var på feil båt. Vel, hva gjør man ikke for å stå for underholdningen.
For å bli klarert ut av Ungarn og inn i Serbia ble vi liggende noen timer, i mellomtiden var det både middag og ny informasjon. Nå er det slutt på elvecruiset, resten av reisen blir med buss. Det er jo ikke første gangen Escape har måtte legge om reiseruta pga vannstanden, men det var allikevel imponerende hvor fort de fikk ordnet med hotell og litt annen reiserute. Og så kommer det ned en reiseleder til fra Norge så vi blir delt i to busser fra og med Beograd, noe som skulle vise seg å være meget vellykket.
Vi kom til Beznan i Serbia om natta og dette var det vi så av Kroatia på andre siden av elva, mer ble det ikke denne gangen så jeg kan ikke telle det eller Bulgaria med på besøkte land.
Grensekontrollen var grundig, men med hjelp av Rich kom vi oss av gårde og satte kursen mot Novi Sad, to timers tur hvor Jasmina var engelsktalende guide.
Hun fortalte om Serbias historie og om provinsen her nord som hørte til Østerike-Ungarn før første verdenskrig. At kroatene er katolikker og serberne ortodokse har jo også ført til noen gnisninger, så kom Tito og skapte litt mer ro i noen år før det braket løs igjen. Dette får vi både se og høre mer om i Beograd.
Vi fikk også høre litt mer om religion og om delingen av den den ortodokse kirken mellom Konstantinopel og Roma, for oss ser det jo ut som det bare er bagateller som skiller dem, men det er tydeligvis viktig nok for dem det gjelder.
Novi Sad som betyr den nye byen var en fin liten by, mange fine monumentalbygg som denne katolske kirken med det karakteristiske ungarske taket. Glaserte takstein i farger, lagt i fine mønstrer.
Regionen har 300 000 innbyggere og var tidligere industriell sone og det skal den bli igjen. De har mottatt 3 millioner Euro fra Verdensbanken til gjenoppbygging. De har 6 offisielle språk (vi har bare to og hvor vi kan bråke om det) og innbyggere fra 26 nasjoner.
Lunsj fikk vi på et lite vertshus som heter Sremsli Karlovci, mye og godt var det, likte spesielt suppe servert i brødet. Men kaffe, det kan de ikke lage på disse kanter av verden.
Men vi har ikke tid til å dvele, vi måtte videre og nå er det tid for vinsmaking, igjen. Denne gangen på vingården til familien Jivanovic, de lager både rødt og hvitt, rød og hvit vermut og plommebrennevin. Til og med honning fikk vi smake på, og etter all smakingen i et tempo som selv trønderne ble skremt av, ble det mye moro og kreativitet med skjeene som var til honningen.
Til slutt var vi på klosterbesøk, da tror jeg de fleste syntes det begynte å bli nok. Hørte flere som sukket tungt over nok en kirke, men i dette distriktet er det 16 forskjellig klostre så det er klart vi måtte se på ett. Krushedol er det eldste, fra begynnelsen av 1500-tallet, startet som munkekloster, men nå er det for nonner og det bor 10 stykker der. Landsbyboerne rundt omkring er flink til å hjelpe dem med forsyninger og praktisk arbeid, vi la merke til at de hadde ved nok for neste vinter i hvert fall.
Endelig var vi fremme i Beograd; og dette var det som møtte oss:
Det hadde vært et voldsomt uvær rett før vi kom, regn, blåst, lyn og torden. Et tre rett fremfor hotellet vårt ble truffet av lynet og blåste over ende så der holdt brannvesenet på å rydde da vi kom så langt, først skulle vi gjennom rushen. Men vi kom nå frem til slutt, Hotell M er et 4 stjerners Best Western hotell og her skal vi heldigvis være to netter. Vi fikk en god middagsbuffé og etter hvert fikk vi avkjølt rødvinen så den ikke minnet om gløgg, og kaffe ble det vel også tilslutt. Sjarmerende.
1 kommentar:
Ser ut som dere har det kjempehyggelig;o)
Legg inn en kommentar