Englandsfarerne

Slow-traveling var mottoet for årets ferietur. Vi startet fra Oslo med båt til København, det er jo noe vi gjør nokså ofte så det ga ikke den store feriefølelsen. Vi hadde like mange timer i byen vår som vi ellers har på en svipptur så vi gjorde som vanlig. Brunsj og rusletur, siden været var litt dårlig bestemte vi oss for å se en utstilling på Statens museum for kunst. Bjørn Nørgaard som vi ble så begeistret for etter å ha sett gobelinene på Christiansborg. Men denne utstillingen forsto vi nesten ingen ting av noe som jo er en opplevelse i seg selv.

Utpå ettermiddagen gikk så toget mot Esbjerg og vi var virkelig på tur. Vi fikk en hel dag i byen og var bl.a. oppe i vanntårnet så vi fikk sett det hele litt fra oven. Fra Esbjerg gikk turen med båt til Harwich i England hvor vi ankom midt på dagen, koselig å reise båt på formiddagen også. På forhånd hadde vi bestilt alle togbillettene så det var bare å hente dem på automaten på stasjon. Og hvilke plattformer det er i England, ikke er det lov å røyke og kaster du fra deg søppel må du være forberedt på å betale bot!

Cambridge var første stopp og dessverre regnet det nokså mye og vi rotet litt før vi fant hotellet, men det var et koselig lite hotell og vertskapet var gresk så da følte vi oss litt hjemme der.

Vi liker å gå byvandringer med guide og her fikk vi en tur med Stephen, skulle vare 2 timer, men vi brukte nesten tre og vi kjedet oss ikke et øyeblikk. Turen gikk innom Queens’- og King’s College og det er jo akkurat så flott som man har sett på bilder og film. Stephen var et oppkomme av morsomme anekdoter og veldig stolt av byens 88 nobelpristakere, spesielt DNA’et.

I Cambridge fant vi også igjen vår gamle venn Pizza Hut, hvorfor kan ikke de klare å etablere seg i Norge? Så god panpizza og kjempehyggelig personale, vi fant dem flere plasser på turen og det var ingen som var dårlige.

London calling! Nok en gang litt lenger og litt mer kronglete å finne hotellet enn det vi hadde håpet på, men vi kom da frem. Litt slitt, men veldig hyggelig Room without a view.

Og her hadde de også gratis Wi-fi, det var bare et sted vi måtte betale for det, når man er vant til å være pålogget er det litt godt å ha den muligheten. Ikke bare for å lese blogg, privat e-post og FB, men også aviser.

London Eye var dagens severdighet, en halv time i kø ga oss en halv time i himmelen. Det ble litt bokkjøp på Foyles, før vi vendte nesen tilbake til hotellet. Den kvelden opplevde vi noe nytt, torsdagskveld midt i London, folk sto i kø for å komme inn på spisestedene. Vel, de hadde gode sandwicher og vin på Tesco så det ble innekveld, egentlig litt deilig etter en lang dag ute i den heksegryta London er.

Dagen etter skulle vi med båt oppover til Greenwich, men vi og båt i år! Er det ikke for mye vann i elva så er det for lite. Vi måtte snu planene og vente på tidevannet, så først gikk turen med Tuben til Dockland så jeg fikk se det område hvor Øystein har vært på mange møter i sin tid som direktør.

Mange høye og imponerende hus, men også noen små perler innimellom. Det vrimlet av folk som brukte uterommet til lunsjpauser og det er bestandig hyggelig å se. Så tok vi et tog til nullpunktet og det var akkurat så spesielt som jeg trodde, selv om det bare er noen som har bestemt at her er det, vel så er det her, og alle retter seg etter det.

Så fikk vi båtturen på Themsen hvor vi blant annet reiste forbi Tower som er morgendagens sight.

Vi kom inn av porten akkurat da Bob hadde startet sin fortelling om borgen, fortet og fengslet; The Tower of London. Bob hadde mange striper så han var høyt ranket beefeater, han hadde god stemme også og fortalte så levende om alle halshuggingene at barn og kvinner hylte. Jeg var ikke klar over at de som jobber her også bor her, men det gjør de altså, pene hus var det også.

Så var tiden kommet for en halvtimeslang kø igjen, denne gangen for kronjuvelene.

Det er vel verdt det for når man først kommer inn er det ikke så trangt lenger. På veggene viser de gamle filmer som viser kronjuvelene i bruk og når man vel kommer inn i selve velvet går det rullebånd på begge sidene og man får lov å ta turen flere ganger.

The White Tower er under renovering, men det var en utstilling der allikevel. Det var en utstilling om uniformer, Henrik VIII rustning var jo et syn for guder.

En spasertur forbi St. Paul etterpå ga oss et bryllup også, med sekkepiper og det hele. Det bor jo ikke så mange mennesker her så kanskje det var en kjendis.

Søndag og ny togtur, denne gangen til Windsor. Vi fikk satt fra oss bagasjen på et hotell som så veldig greit ut før vi dro for å få oversikt. Vi gikk til Eton og det var utrolig flott der og helt Harry Potter, det var sommerskole der så vi kunne ikke gå inn dessverre.

Mens vi satt i bakhagen til Henrik VI oppdaget vi hvor nær vi var Heathrow flyplass, det kom et fly annet hvert minutt, veldig fascinerende. Vi fikk oss en nydelig spasertur tilbake til hotellet i Datchet, gjennom et typisk engelsk landskap vil jeg si.

Tilbake på hotellet gjorde jeg noe som jeg aldri har gjort før, jeg klaget på rommet. Det var overmøblert og rett utenfor vinduet var uttaket for ventileringen fra første etasje. Og ettersom det ikke var noen annen mulighet for luft enn å åpne vindu måtte vi ha valgt mellom pest og kolera. Vi fikk et nytt, mindre og høyere opp i krinkeltrappene, men med A/C og det var jo bra for flyene kom og gikk med to minutters mellomrom så det var godt å kunne lukke vinduet.

Fortsettelse følger...