En av våre store leseopplevelser i fjor var Peter Øvig Knudsens bøker om Blekingegadebanden, derfor ble årets påsketur til København, den tiende, dedikert til å gå i deres fotspor. Den første boka var like spennende som en krimroman og det mye takket være at forfatteren hadde fått hjelp av Anders Bodelsen som er krimforfatter.
Hva banden var og gjorde kan leses på Wikipedia. Vi husker bare brokker av historien fra den tiden den pågikk, det var nok ikke så mye i norske aviser i hvert fall ikke før drapet.
I etterkant av bøkenes suksess har tidligere medlemmer i banden selvfølgelig hatt behov for å komme frem med sitt syn og det har de fått publisert i tidsskriftet Social Kritik. Det var forresten en ganske absurd situasjon å skulle kjøpe et tidsskrift i København, de har ikke Narvesen som vi er vant med. Ser ikke ut som om den jevne Københavner leser annet enn Se & Hør og den slags som de får på 7-11. Men vi er heldigvis ikke tapt bak en dass, vi hadde vett til å spørre på vår yndlingsbokhandel Arnold Busck, og de hadde det heldigvis. Øystein er i full gang med å lese artikkelen og er så langt fornøyd. Han sier det er bra å få deres side også, de legger veldig mye mer vekt på det politiske aspektet, alt hadde en politisk hensikt for dem.
Akkurat nå går det en dokumentar på kinoene i Danmark, bygd på bøkene og den fikk vi også med oss. Det gir en ekstra dimensjon til det hele at han som er hovedpersonen i dokumentaren; Bo Weymann er bibliotekar, og jeg kjenner to som har opplevd han som foreleser, en meget god foreleser dessuten.
Verken de selv eller vi rettferdiggjør det de gjorde, de ødela mange folks liv og de var med på å ta livet av et menneske. Men når man går så dypt inn saken så forstår man også at det er flere sider av den og mange tilfeldigheter som spiller inn. Og det er ingen, verken de gjenlevende bandemedlemmene, ransoffrene eller de pårørende som noensinne kommer til å glemme dette, men de fleste finner en måte å leve med det på.
Og som Bo Weymann sier på slutten av filmen, han synes han har gjort mer godt med å være med på "Tøj til Afrika” og dermed hjulpet verdens fattige enn han har gjort vondt, det er hans trøst.
Bakgården hvor det siste ranet foregikk 3. november 1988, ute på gaten her ble en politimann skutt og det var begynnelsen på slutten til Blekingegadebanden. 
Dette var en gang Daells varehus, kalt Dalle valle på folkemunne, nå er det kafe her som heter nettopp det. Ran 22. desember 1986.
Postbokssenteret hvor banden holdt kontakt med den palestinske organisasjonen de støttet, ligger i Vesterbrogade.
På Islands brygge hadde de en kafe hvor de prøvde å få et overskudd som de kunne sende til Palestina, ble nedlagt etter en stund, men det er faktisk kafe der fremdeles.
Her var det politiet heldigvis til slutt fant dekkleiligheten til banden og dermed fant bevis for det de hadde gjort, men det var bare dagen før de hadde måtte løslate dem av mangel på bevis. Dette var den alvorlige delen av vår påsketur, i morgen skal jeg fortelle om en fantastisk sykkeltur vi også hadde på denne turen.
-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar