Fordi moren døde tidlig måtte bestemor reise fra Alta hvor det ikke var noe arbeid å få. Først var hun i huspost hos familien Klykken i Skjøtningsberg, Kjøllefjord. Der måtte hun i fjæra å samle tang, noe hun likte dårlig, det endte med at hun mer eller mindre rømte der fra og kom til Honningsvåg i 1911. Hun begynte som tjenestejente hos lærerinne Sofie Aas, og hun vasket både hus og klær for andre. Selv etter at hun fikk egen familie fortsatte hun å vaske for folk i Honningsvåg, noe hun gjorde til hun fikk folkepensjon, noe hun var veldig stolt av.
Siden bestemor var født før 1900 het hun først Johnsdatter, men i Finnmark var de tidlig ute med å "fryse" patronymikonet så da hun giftet seg står det Jonsen som etternavn på henne. Her er noe som er typisk med navn fra denne tida, h-en forsvant. Når vi holder på med slektsforskning er det viktig å huske alle skrivemåtene for samme navnet.
Bestemor opplevde mye i sitt 92 årige liv, hun fikk syv barn, ett privat og seks med Emil som også hadde en privat. Hun mistet også en gutt som da var fire år i 1921, da hadde hun hatt en drøm om at hun hadde leita etter han og funnet han på kirketrappa, noe hun selvfølgelig tok som et tegn.
Jeg visste det ikke før jeg begynte med forskningen min, men bestemor var kven og kunne ikke lese og skrive så veldig godt, men jeg kan huske at hun stavet seg gjennom Finnmarksposten og hun hadde salmebok og bibel. Men at hun hadde finsk som morsmål det ante jeg ikke. Hennes mor var dessuten halvparten same og det likte ikke min tante at jeg fant ut, tror hun angret på at hun hadde satt meg i gang med slektsforskning akkurat da.
Bestemors far var småhvalfanger og jobbet på en av Wirkola sine båter på Finnmarkskysten, ombord i de båtene var språket finsk fordi flertallet hadde det som førstespråk. Jeg skal skrive mer om det en annen gang. Jeg skal også fortelle mer om hennes mor som var malmbanker i 1875.
-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar