Chios; vindenes øy

Agia Fotini, Chios, Hellas, to butikker, tre tavernaer (hvorav to å regne med), to barer (hvorav en å regne med), rullestenstrand, ro og fred og garantert sol i tre samfulle uker. Det er ferie det. Ettersom vi har vært der før visste vi hva som ventet oss og vi ble ikke skuffet.





Hotellet Blue Sun har syv rom og vi fikk det aller minste, men vi hadde egen privat veranda og det er bedre enn stort rom. Ved hjelp av et laken fikk vi skygge til frokost, og ettermiddagen med utsikt over stranda var både avslappende og underholdende. Det er når sola er på vei ned at grekerne kommer for å bade og det er mye god underholdning i det.

Men vi kan jo ikke ligge på stranda hele tida, i alle fall ikke første uka. Store øyturen var like bra denne gangen, selv om turen er den samme regnet vi med at når plassjef Mildrid skulle guide selv ble det en ny opplevelse. Hun har bodd på Chios i mange år og kjenner både øya og folk veldig godt og kan fortelle om øyas historie og de spesielle skikkene de har og om næringsliv, politikk og økonomi på en levende måte.

Jeg skal ikke gå inn på alt, men bare nevne et par ting, på bildet ser vi det som er spesielt i byen Pirgi; Xysta-dekorerte hus. De fleste fasader er dekket av den utroligste geometriske grafikk i grått og hvitt. Mønsteret lages ved at den våte sementen blir malt hvit. Siden risses mønsteret inn med gaffel, hvorfor de gjør det? Når noen først begynner med noe sprer det seg fort.

Så er det fjellet og landsbyen Anávatos hvor masakeren på Chios fant sted under tyrkertiden i 1822. Folket på Chios gjorde opprør mot tyrkerstyret, men ble slått tilbake. En fjerdedel av øyas 30 000 mennesker ble drept, de siste valgte å hoppe utfor stupet her i stede for å bli slått i hjel. I et kloster rett ved har de en hel vegg med skap som er fulle av hodeskaller og beinrester etter disse menneskene, flere av hodeskallene har tydelig tegn etter slag med spisse gjenstander. Det er sterk kost, men også viktig å vite om. Forrige gang vi var her var vi også en tur i Tyrkia og der snakket vi med en professor i historie som aldri hadde hørt om denne massakeren. Mildrid mente at han nok ikke var professor, heller lærer i videregående skole, men allikevel.

Her er det Mildrid og Live som skal lære oss gresk folkedans før Landsbyfesten i Ververato. Midt på torvet i denne lille landsbyen har Lilleput fest hver søndag hele sommeren. De har avtale med en av de beste danseskolene i området og flotte musikere så underholdninga var det ingenting å si på, og ja; jeg danset også. Og folk i landsbyen møter opp og er så hyggelige så, god mat og så mye Retsina vi orket, men alt foregår i sømmelige former, ikke noe grisefest dette nei.

En gang i uka tok vi bussen til Chios by for å spasere litt i smågatene der, se på folkelivet, fiskebutikkene, grønnsaksbodene og Øystein må jo til frisør, kostet 7 euro i år også. Og så fikk vi et kart over Kastroet så vi kunne gå en guidet tur der på egen hånd. Det er jo kjekt å vite hva man ser på så det synes vi var fint. Inne i denne gamlebyen bor det folk i nesten alle husene så det er absolutt et levende museum. Akkurat nå holder de på å pusse opp det tyrkiske badet som ligger midt i byen, det blir nok bare museum dessverre, skulle gjerne hatt en hamam her.

Her er en typisk gate inne i Kastroet, stille og rolig så tidlig på formiddagen. Men ute i den moderne byen med ca 30 000 innbyggere var det litt for livlig så det var deilig å spasere her. Vi lærte også at i Hellas parkerer de ikke bilene sine, de bare stopper.

Dette er et ikon av St. Georg og dragen, ettersom vi har vår Jørgen som har navn avledet fra Georg "samler" vi på slike bilder. Dette er tatt i det minste kapellet vi noengang har sett, det var mindre enn boden vår her hjemme og stappfull av ikoner av St. Georg.

På en av våre kveldsturer til landsbyen Kallimasia hilste vi på disse albanerne som er i full gang med å restaurere et hus. Vi fikk komme inn å se og de er kjempeflinke, det blir så flott. Det er mange "skall" i denne landsbyen som behøver en albaner eller to. Albanerne er grekernes polakker, jobber sent og tidlig, men blide det var de. Det er mange amerikanere med greske røtter som kjøper opp disse husene og bruker dem som sommerhus, det er tross alt bedre enn at de skal stå til nedfalls.

Vi går gjerne turen på 40 minutter opp (og 25 ned) til Kallimasia for å besøke en kafeneion som vi kaller Pasok-baren. De har grønne stoler og det har vi lært at det er kafeneione som holder med Pasok (sosialistpartiet) som har det. Der sitter landsbyens gubber og løser verdensproblemer og ingen snakker engelsk eller noe annet enn gresk så da er det godt at vi kan si: dhýa Býra.

Men store deler av dagene går med til denne sysselen, lesing, gjerne under parasollen. På denne stranda hører vi ikke annen musikk enn bølgene som slår inn og steinene som ruller ut. Dere får se på leselista mi hva jeg leste, fra Boktyven og frem til Alice Hoffman.

Når sola er i ferd med å gå ned har vi 100 meter å gå til Blå baren og så er det plutselig Ouzo-time. Noen kvelder gikk vi opp i høyden for å få med solnedgang bak fjellene og jeg skulle ønske jeg kunne beskrive det fine lyset som er her ved solnedgang. Bare se på det første bildet en gang til og føl varmen så kanskje dere forstår.

Ut på tur igjen, denne gangen båttur med Trond til Inouses. Her ser vi han i prat med pirrattaxisjåføren. Det er nemlig ikke drosjer på øya så lokalbefolkningen tjener litt på si ved å kjøre turister opp til klosteret Evangelismou. Her måtte vi kle oss ut for å få lov å komme inn, jeg fant ut at det er en måte for dem å drite ut turistene på, for mens vi måtte ta på karnevalsutstyr så jeg en gresk babe med sin lille sorte, sprade rundt der på stilletthæler og bare knær og skuldre.

Dette klosteret er bygd av en dame som var enke etter en reder og de hadde en datter som døde av en mystisk sykdom så hun startet et nonnekloster på sine gamle dager. Og at det fremdeles var mye penger det så man, finere klosteranlegg skal man leite lenge etter.

Det er antagelig her de rikeste greske rederne holder/holdt til, 600 mennesker, 38 kapell og en av rederne bygger fremdeles et nytt kapell for hver båt han sjøsetter. De er så rike alle sammen at ingen vil plukke søppel, nå har Hellas et alvorlig søppelproblem rent generelt, men aldri har jeg sett verre enn her. Og ettersom disse rederne ikke bor her fast lenger står husene til forfalls. Pen fasade, men mange oppussingsobjekt på baksida.

Her ville jeg begynt med nye støttepilarer tror jeg.

Langs skipsleia tilbake til Chios by reiste vi forbi denne flyktningeleiren. Dette er et trist kapitel i grekernes nåværende praksis, litt bedre enn de conteinerne som de brukte før, men allikevel. I disse brakkene bor de i tre måneder før de sendes til Athen hvor de får avslag på asylsøknaden og beskjed om å være ute av Hellas i løpet av tre uker. Vel, hva gjør de?, de er jo innenfor Schengen så de kan reise hvor de vil og det gjør de. Heldigvis har Norge bestemt seg for å ikke sende tilbake folk som kommer via Hellas fordi vi vet at de ikke blir bra behandlet der. Men hvordan EU kan godta at et av deres medlemsland kan skilte med 98% avslag på asylsøknader det forstår jeg ikke.

Man kan ikke fortelle om Chios og ikke si noe om Mastik; jeg klipper fra Wikipedia:

"Mastik (Pistacia lentiscus) er et lite tre på inntil 4 m som vokser i middelhavsregionen, hovedsakelig på sørlige delen av øya Chios. Mastik blir utnyttet på grunn av dens kvae. Det er bare på sørlige delen av Chios man får treet til å avgi kvae, og kvaen er så ettertraktet at middelalderlandsbyene ble bygget som fort for å beskytte kvaen (mastiken) mot pirater. Under det Ottomanske riket betalte Chios sin skatt i mastik, blant annet ettertraktet som tannrens og tyggegummi for sultanens harem. Mastikien høstes i august, og hvert tre leverer ca 150-200 gram pr sesong. Mastikibøndene får 100€ for 1000 gram renset kvae.
Mastik brukes til ferniss, hudkremer, tannkremer, godteri, tyggegummi, parfymeproduksjon, brus, likør, ouzo og i medisin. Mastik har blant annet vist seg effektiv i behandlingen av magesår og har med sin betennelsesdempende og rensende effekt."

Det siste tror jeg har betydning for prisen.

Vel, alt godt har en ende, men etter tre fine uker er det jo egentlig greit å reise hjem. Vi fikk med oss fullmånen før vi reiste og vi vet jo at vi kommer tilbake.

Eis tó epanidin.

-