Slektsforskerdagen 2009

Årets dag har Familieminner som tema og i den forbindelsen skrev jeg denne artikkelen for messeavisa i Oslo og Akershus.

Kultur minneåret 2009 har som ambisjon å ta vare på våre hverdagsminner og for oss slektsforskere er det derfor nærliggende å tenke på familieminner. Derfor har vi bestemt at årets Slektsforskerdag skal ha familieminner som hovedtema.

Slike "år" kan mange ganger virke fjerne og diffuse synes jeg, men kulturminner er lettere å forholde seg til, for når vi tenker etter er alle våre minner kultur minner. Både familiebilder og
gjenstander vi har hatt med oss gjennom mange år vekker minner og når man begynner å tenke på det, eller enda bedre snakke om det, så er det ikke grenser for hvilke assosiasjoner man
gjør seg. Dette er også et godt utgangspunkt for å få eldre slektninger til å fortelle om familiemedlemmer eller store og små begivenheter i familien.

Jeg gjorde selv et lite eksperiment med dukken min, Marianne. Hun sitter her på kommoden min og jeg ser henne hver eneste dag og er veldig glad i henne. Jeg vet at hun er med på mange bilder også, så derfor tok jeg frem fotoalbumet som mamma laget til meg da jeg var liten.

Her er det første bildet av Marianne, til og med før hun er kommet ut av julepapiret, julen 1959 og jeg er nesten fem år. Her kan dere se hvor glad jeg ble da jeg pakket henne ut, men hun hadde noe veldig rar pynt på hodet, synes å huske at det var av skumplast, den ble nok borte ganske fort.

Når jeg ser på disse bildene så husker jeg hvordan stua vår i Turngata 9 i Honningsvåg så ut,
jeg kjenner lukta av jul og nyvasket hus, og også den lukta som var av den dunken som sto
bak stolen oppunder jul. Jeg husker godt den divanen vi sitter på, det er den samme jeg sitter
på her åtte år senere med en annen bror.

Jeg husker at jeg fikk dukkeseng også, som min kjære onkel hadde laget til oss kusinene og
tante hadde sydd madrass, pute og dyne til. Utstyret ble så slitt etter hvert så det har jeg kastet, men senga er like god.

Marianne er en typisk 50-talls dukke laget av tynn, hardplast, hodet, armene og beina er festet
med strikk i en krok i kroppen og hver gang de strikkene røyk måtte mamma frem med heklenåla for å reparere. Hun har ikke hår og det er veldig greit for jeg hadde en tendens til å leke frisørdame, så Anne-dukkene mine var skamklipte og ble kastet ved en flytting. Jeg ser på internett at det finnes masse blogger om dukker og har nå lært at min er en Sandvikadukke.

Både mamma og tante syntes det var veldig morsomt å sy klær til dukken min og den hadde mange klær som jeg kunne forhistorien til, mammas sommerkjole, tantes vaskeforkle, bestemors gamle vinterkåpe osv osv. Se på dette bildet for eksempel;

den kjolen jeg har på her ble til den kjolen Marianne har på seg nå. Forresten, når jeg ser dette bildet husker jeg jo på alle juletrefestene vi var på og den lille fine veska ( den står på bordet til venstre ) jeg hadde for å ha lommetørkle i, fint skulle det være. Det var ikke snakk om å løpe og hoppe omkring på juletrefester. Den gang ei! Sitte pent ved bordet og gå dannet rundt juletreet, det var det vi måtte.

Skoene som Marianne har på husker jeg godt at jeg var og kjøpte selv. Jeg hadde ikke mye kjøpt utstyr til henne, men sko var litt vanskelig å lage så det fikk jeg lov å kjøpe. Og når jeg tenker på det ser jeg leketøysbutikken levende for meg, med disken som var av glass så man kunne se hva som lå i skuffene. Og jeg husker at bestemor pleide å være med meg dit når jeg skulle kjøpe bursdagsgaver til venner jeg skulle i selskap til. Men en gang gikk jeg alene og kom hjem med sånne moro-briller med bart og stor nese. Da ble bestemor med meg ned igjen for å bytte og hun på butikken fikk høre hvor dumt det var at hun hadde latt meg få lov å kjøpe den.

Skolissene til Marianne er borte ser jeg, men garn er vel fint det også? Nå har hun ikke noe pent un dertøy på. Det er bukse og trøye sydd av mine avlagte undertrøyer, men hun hadde et fint liv en gang. Vi som er født på 50-tallet vet hva et liv er, det var en topp som hadde en knapp i hver side hvor strikken som holdt strømpene oppe var festet, det var før strømpebuksa var oppfunnet. Livet hadde vi utenpå undertrøya men inni genseren, flott hva?

Sånn kan man holde på i det uendelige og sammen med andre kan man få en fin samtale av det. Bare prøv selv.

-