mandag 25. februar 2013

Februaridyll i Oslo

Aker brygge sett fra Akershuskaia


Kongeskipet er pakket ut og er klar for seilas til verftet i Horten. Hyggelig prat med en av mannskapet satte en ekstra spiss på søndagsturen.


Turens egentlige mål var Lorry og mølja. Denne nordnorske delikatessen består av skrei, rogn og lever. Sandefjordsmør og smørdampede gulrøtter var riktig godt tilbehør. Men jeg er nok uvant med mølja, greide bare en servering og gulpet fremdeles tran i morges.

Lorry ligger i Parkveien 12 i bydelen Frogner og har holdt det gående siden 1870-tallet, kjent for sine kunstnergjester og narchspielsted etter Slottsball. Vi satt på Maurice-bordet og i motsetning til serveringsdamen vet vi hvem han var.


onsdag 6. februar 2013

Samefolkets dag


 Lihkku Beivviin!

I dag er det Samenes nasjonaldag som det er vedtatt at den skal hete. Det var på denne dagen i 1917 at nord- og sørsamer fra flere land møttes første gangen til et felles landsmøte. Siden 2003 har det vært offentlig flaggdag og feires med barnetog og taler og festivitas som det høver seg en nasjonaldag.

Jeg er 1/16 same og synes det er veldig stas med de dråpene som kommer via min farmor og hennes mormor igjen; Sara Greta Persdatter Korak, født i Kautokeino i 1834, hun var datter av Per Knutson Korak fra Karesuando og Marith Svendsdatter Sikko fra Kautokeino. Og ved en tilfeldighet har jeg til og med en del av hennes navn.

Korak kommer av det samiske fornavnet Kuorak (Gourrat = spore), Kurrack er opprinnelig en
Saarivuoma-slekt, kom til Lainiovuoma med Daniel L:son Kurrack. Dennes sønnesønn Per
K:son Kurrak førte slekten videre til Kautokeino. Navnet var helt borte som slektsnavn helt til i fjor da to av mine tremenninger byttet slektsnavn til Kurrak.

I 1861 giftet Sara seg med Henrik Johannessen Motka født i 1831 i Alta, han var ikke same, men kven. Det var ikke uvanlig at man giftet seg utenfor sin egen krets, men jeg mener å ha lest at en samejente skjelden giftet seg med en kven. Jeg skal få lov å komme tilbake til akkurat det temaet ved en annen anledning.

Sara og Henrik fikk seks barn, tre av hver sort, men ikke alle levde opp. Min oldemor som var eldst var faktisk den eneste! De andre døde tidlig, noen bare måneder gamle mens et par stykker ble fem-seks år gamle. Familien bodde både i Kvænangen og i Kåfjord fordi Henrik var kobberverksarbeider, og min oldemor var malmbanker allerede åtte år gammel. Livet var ingen dans på roser nei, hardt arbeid og mye sorg.

Sameslektene som jeg er så heldig å ha til aner er av Karesuando-sameslektene og Johannes Marainen har dokumentert disse og utgitt bøker så de er ikke vanskelig å finne, boka kan lånes på biblioteket.

Jeg har funnet mye i kirkebøkene og folketellingene også, men det er ikke like lett ettersom de ikke var bofaste. De flyttet jo med reinflokkene fra Karesuando via Kautokeino og ut til kysten og tilbake igjen. Så mens de var i Kautokeino ble alle som var født siden sist døpt, man hadde store kull med konfirmanter og påsken er jo fremdeles den store giftehelga i de samiske områdene så her holder man tradisjonene ved like.

Sara hadde tre eldre søstre og den eldste Marit, var gift med Aslak Jacobsen Hætta i fem år før han ble henrettet etter å ha vært veldig delaktig i Kautokeino-opprøret. På den måten blir den store historiske hendelsen en del av min slektshistorie.