Hvordan er det mulig å føle så stor sorg uten at vi kjenner noen berørte personlig? Jo, fordi det er "vår" øy som er ødelagt, det er våre fremtidige politikere som er meiet ned av en sinnssyk mann. Da blir det bra personlig.
Tirsdag var det en som fant på noe veldig lurt; han laget en gruppe på FB som heter Minner fra Utøya, og den har vært til veldig god hjelp og støtte disse siste dagene. Det gjør så godt å se på gamle bilder og lese andres gode minner fra en felles ungdomstid. Felles selv om noen opplevde det på 50-tallet, andre i forrige uke og vi altså på 1970 og 80-tallet. De fleste som er inne er kanskje de som var der på 1990-tallet, men alt de skriver er gjenkjennelig.
Rosemarkeringa på Rådhusplassen på mandag var også en god opplevelse som ga noen andre, og finere bilder i hodet. Synet av alle blomstene da vi strakk dem i været skal jeg aldri glemme. Siden jeg sto på en trapp på Vestbanebygget så jeg det litt ovenfra og det var som en stor blomstereng som fløt utover Rådhusplassen.
Etter markeringa gikk vi gjennom byen, og på Løvebakken sto Stortingspresidenten og snakket med folk - et veldig fint signal for å vise at også han har bestemt seg for at vi fortsatt skal være trygge i det åpne rommet. Videre gikk vi forbi Stortorget og blomsterhavet der har jo vokst seg så stort at det stopper trafikken, og tenk at det synes alle er helt greit. En liten gutt sa det sånn at blomstene er viktigere enn trikken, og det var veldig klokt sagt.
Vi var blitt oppfordret til å spre blomster over hele byen og vi ville gjerne legge dem på Youngstorget fordi det var der det hele startet for oss. Gemalen og to venner satt på Politikern og ventet på meg forrige fredag. De hadde sittet ute, men syntes det ble litt kjølig så de hadde trukket inn. Jeg tror ikke de hadde blitt skadet hvis de hadde sittet ute, men dog. De hørte smellet og merket lufttrykket og gikk straks ut på Youngstorget hvor de snudde seg og så røyken fra Grubegata før de gikk videre mot Storgata. Jeg var heldigvis litt lat den dagen så jeg tok bussen fra Solli og helt ned til Jernbanetorget. Vanligvis når vi skal på Politikern bruker jeg å gå fra Nationaltheatret og da er jo ruta rundt Regjeringskvartalet, men det tenker jeg lite på egentlig.
Jeg sto altså i krysset Jernbanetorget/Gunnerusgate, ved hotell Viking som vi fremdeles kaller det. Smellet var verken torden eller salutt, det var helt klart! Da jeg så røyksøyla i retning Youngstorget ringte jeg Gemalen og heldigvis tok han telefonen med en gang. Vi ble lykkelig gjenforenet i Storgata ved Brugata og gikk på en pub der hvor vi etterhvert fikk sett nyheter og ble holdt informert hele kvelden. Og takket være at kjæresten min er en nøktern og prinsippfast mann ble det ikke akseptert noen antydninger til terrorister fra andre kulturer/religioner - vi måtte vente og se. Og han fikk jo rett og jeg er så glad for at vi holdt hodet kaldt. Jeg kan heller ikke minnes at det var noe stemning for rasistiske uttalelser rundt oss.
Da han, hvis navn ikke skal nevnes, begynte å skyte uskyldige ungdommer på vår kjære øy ble det helt absurd. Vi nektet i det lengste å tro at det var sant. Det måtte være TV2 som formidlet løse rykter, det hadde de jo gjort hele tiden med å si at bomba gikk av på Youngstorget. Etter en stund var det en hyggelig ung mann som kom å fortalte oss at det var flere medier som kunne bekrefte at det var tilfelle og vi måtte jo tro på det etterhvert som bekreftelsene kom fra de som var tilstede på øya.
Det ble en rar kveld og lørdagen gikk vi i en slags rus, litt utenpå oss selv. Jeg følte at jeg skalv hele tida uten at jeg kunne se skjelvingen. Lite søvn var naturligvis medvirkende. Da vi hørte nyhetene lørdags morgen og hørte hvor mange som var drept måtte jeg skikkelig gispe etter luft, man tror det bare er i tegneserier og på film at man gjør det, men det gjorde jeg altså. Og uansett hvor mange eller få det hadde vært er det like grusomt, men det er rart med det, det hele forstørres av antallet.
Søndag var det sånn at jeg gikk helt på siden av meg selv og følte en enorm sorg, det ble vanskelig å puste og jeg fikk vondt i magen. Ble ikke bedre før etter Rosemarkeringa, sov godt natt til tirsdag så det hjalp litt. Både lørdag og søndag gikk vi rundt i sentrum sammen med tusenvis av andre mennesker, men stillere har vi aldri hørt byen.
Men så er det litt malurt i begeret og det var medvirkende til at jeg sov dårlig igjen i natt. Jeg blir så provosert av at kirka kupper alt sorgarbeid i dette landet. Vi som ikke synes det er naturlig å vende oss til kirka føler at vi blir holdt utenfor fellesskapet. Derfor var det godt å høre at det var etablert et senter på Folkets Hus hvor både de berørte og pårørende kunne møtes for å prate sammen. Og i morgen er det minnesamling i Folkets Hus for alle som vil, og ja, jeg vil.
Det er også noen som sier at de har vært å sett på blomsterhavet på
Stortorget og det er også gledelig. Hadde Youngstorget vært åpent så hadde nok de blomstrene havna der fra begynnelsen av, men sånn var det jo ikke og det forstår jeg jo. Men altså Stortorget og ikke Domkirka. Nå skal NRK ha en støttekonsert og hvorfor må den være i kirka? I Bergen hadde de konsert; i kirka. Andre steder har de konserter i andre lokaliteter så det går an.
Human-Etisk forbund holder også åpent hus, men det er klart, de ligger litt utenfor sentrum så det er ikke så lett å konkurrere med kirka.
Selv tenner jeg lys hjemme og da jeg kom på trening på mandag tente vi lys og pratet litt om at det var godt å slite litt fysisk oppi alt det tunge, og det var det.
På jobben deltok vi i stille minutt på mandag og det var også godt å være sammen med kollegaer. Etter hvert var det flere som hørte at jeg har en tilknytning til øya og kom og pratet og det var veldig godt både å få fortelle og høre på hvordan andre hadde opplevd fredagen og helga også for den saks skyld.
Endelig fikk vi sett det nye Skuespillhuset fra innsiden. Stykket vi så var Onde ånder. Sterke saker, men det er det jo gjerne når det er Dostojevskij som er forfatteren. Med norsk regisør, Alexander Mørk-Eidem og ikke minst Nicolas Bro i hovedrollen så kunne det ikke bli dårlig.
