Leseåret 2013

Ble jo ikke så mye lesing i år som jeg hadde bestemt meg for, sosiale medier er en ting, TV/DVD serier noe annet, men noe ble det da og jeg går på med friskt mot:

Forfattere jeg oppdaget
Både Belinda Starling, Jette A. Kaarsbøl og Vidar Sundstøl var nye for meg, men om jeg kommer til å lese mer fra dem er veldig utsikkert. Drømmenes land av Vidar Sundstøl husker jeg ikke engang!

Forfattere jeg er ferdig med
Finner ingen som jeg vet jeg aldri kommer til å lese noe mer av så denne får stå tom i år.

Årets beste leseopplevelse
I'm your man, Leonard er bare best og det var veldig artig å lære mer om han. Biografien er troverdig og her legges ikke noe imellom, han har fått mye ut av livet og han har gitt oss mye også.

Årets verste leseopplevelse
Bernhard Hvals forsnakkelser, Lars Saabye Christensen uten tvil. Jeg bruker ikke å gi opp bøker, men denne var direkte ekkel.

Årets mest overraskende
Henning Mankell lesinga i sommer. Utrolig fint å lese krim på stranda og få lest alle i rekkefølge sånn at Wallanders liv og levned blir en del av det hele, supert.

Årets opp som en løve, ned som en fell
Renbergs Charlotte Isabel Hansen, snakk om sytepave, nå leser jeg ikke flere av de bøkene (hvis det er noen igjen da).

Årets mer av det samme
Nei, var hvis ingen. Til og med Anne Holt hadde løftet seg i Skyggedød.



Årets viktigste
Uten tvil; Herbjørg Wassmo. Fineste boka jeg har lest på lenge og jeg hadde gledet meg til den og ble ikke skuffet. Hun har språket i sin hule hånd og med det viktige innholdet kan det jo ikke bli dårlig.


Da er fasiten 18 leste bøker og denne gangen kun på papir, men veldig blandet sjangermessig og det blir det nok i 2014 også. 200-års jubileet for Grunnloven gjør at jeg kommer til å lese litt mer historie og så ligger bind 6 av Haakon og Maud biografien klar pluss romaner og barndomsminner og så må jeg vel finne frem en gammel klassiker også, det manglet hvis i fjor.

Bildet lånt fra google

Samlingsutvikling

Forberedelsene til oppussing førte til avgjørelsen om samlingsutvikling i bokhyllene.

Det ble liksom litt mer luft.

Oppsummering leseåret 2012

Får vel prøve å oppsummere leseåret 2012, i år har jeg både lest papir, på brett, på PC og hørt på lydbok, men antallet leste bøker ser ut til å være konstant allikevel.

Prøver meg med de samme kategoriene som i fjor så får vi se hvor det ender.


Forfattere jeg oppdaget
Selv om jeg har lest noen nye er det ingen av dem som jeg bare MÅ lese mer av.

Forfattere jeg er ferdig med
Heller ikke her har jeg noen som krever utdypning.

Årets beste leseopplevelsen
Det må bli klassikerne. Ulysses og Forbrytelse og straff som jeg hørte som lydbok. Perfekt på en 20 min busstur tur/retur hver virkedag. Og så var tredje og siste del i Alberte-trilogien en høydare. Denne hadde jeg spart på og det ble akkurat så flott som jeg hadde håpet. Den kommer igjen i en annen kategori også.

Årets verste leseopplevelsen
Gjenferd av Jo Nesbø, ikke fordi det er en dårlig bok, men må det være så detaljert beskrevet ondskap da?
Og Harry Hole kan da ikke bare dø!

Årets mest overraskende
Døden er et kjærtegn av Arve Moen. Leste om boka i Dagsavisen hvor Arve Moen i sin tid var kulturredaktør (i Arbeiderbladet da). Så var jeg inne i bokhylla.no og fant boka og leste den med liv og lyst. Veldig gammeldags språk, men veldig godt språk og egentlig en forbausende moderne bok.


Årets opp som en løve, ned som en fell
Tror jeg må snu på denne i år og si at Tore Renbergs Pixley Mapogo begynte veldig dårlig, men kom seg såpass at jeg ikke angrer på at jeg aldri kan få meg til å avslutte en dårlig bok.


Årets mer av det samme
Alice Hoffman greier ikke helt å overraske lenger, vet ikke helt om hun skal skrive fra tiden like før og etter vår tidsregning. Hun er bedre når hun skriver fra nåtid og drar inn litt magisk realisme i det.

Årets ufullendte
En nåde av Toni Morrison. Her skriver hun om slavetiden FØR den ble veldig utbredt, mens de ennå hentet slaver fra mellom-amerika og ikke fra Afrika, og mens man ennå kunne være svart og fri mann i det vi kjenner som USA. Her kunne hun anlagt en litt større fortelling og gitt oss ennå mere fakta for dette var nytt og interessant, synes nå jeg da.

Årets nylesing
Bare Alberte av Cora Sandel. Hører til bøker man bør lese flere ganger i løpet av livet, jeg var bare ungdom første gang jeg leste Cora Sandel og føler at jeg fikk mye mer ut av historien denne gangen. Jeg forstår også at hun var kontroversiell på 1960-tallet, det var mye hun mente som pene damer ikke skulle den gang. Både språk og tema har holdt seg utrolig godt, en klassiker.

Årets viktigste
Alltid Alice av Lisa Genova. Den handler om en dame som får tidlig Altzheimer og jeg synes jeg lærte veldig mye. Både den sykdommen og demens blir jo de nye folkesykdommene og det er nyttig å vite noe om det, til tross for at det også er skremmende. Som pårørende til en dement var det allikevel mest nyttig.

Som dere ser av spalta til høyre er jeg allerede i gang med nytt leseår og ettersom jeg har bestemt meg for at sosiale medier ikke skal få lov å stjele så mye av tida mi regner jeg med at det blir et godt leseår.

Følg meg gjerne på bokelskere.no

Leseopplevelser 2011

Litt sent ute kanskje, men jeg får unnskylde meg med at jeg ikke var hjemme ved årsskiftet. Nå kommer i hvert fall en liten uhøytidlig oppsummering av leseåret 2011, jeg bruker noen av kriteriene jeg har brukt før og så kanskje det dukker opp noen nye også.

Forfattere jeg oppdaget: 

Gaute Heivoll var ny for meg, men jeg vet ikke om jeg kommer til å lese mer av han, Før jeg brenner ned var en god bok som ga en fin leseopplevelse, Heivoll skriver godt også så vi får vel se.

Forfattere jeg kanskje er ferdig med: 

Siri Hustvedt er nok litt for intelektuell for meg og jeg kan ikke fordra at hun har en mannlig hovedperson, det forvirrer meg så pass mye at det ødelegger opplevelsen.

Årets beste leseopplevelse:

Her var det mange å velge mellom, tro ikke jeg greier å rangere, her er noen nevnt i kronologisk rekkefølge; 

Jeg skulle løftet deg varsom over av Wencke Mühleisen, en dagbok/minnebok Mühleisen skrev etter moren død. Fuglesang av Sebastian Faulks med handling fra 1. verdenskrig som jeg nå vet litt mer om, her er grusomhetene fra vestfronten beskrevet på en måte som gjør at man forstår hvorfor krig ikke løser noen problem.

Siste natt i Twisted River av John Irving, fordi Irving er Irving. Jeg er brødrene Walker av Jan Kjærstad, Kjærstad er en ordets mester det er rett og slett en lise å lese han, nå liker jeg historiene hans også, men språket trekker opp her.Og Kerstin Ekmans Hekseringen-trilogi, jeg har en forkjærlighet for slektshistorier.

Årets verste leseopplevelse:
Den har jeg ikke hatt i år, det betyr vel kanskje at jeg ikke har utfordret meg selv nok heller.

Årets mest overraskende leseopplevelse:
Tysktime av Siegfried Lenz var overraskende lettlest, det er tross alt en alvorlig klassiker.


Årets mest skuffende leseopplevelse:
Korrigeringer av Jonathan Franzen, han er jo genierklært i litterære kretser, men var egentlig helt ordinær og til tider kjedelig.

Årets "opp som en løve, ned som en fell":
Her er det heller ingen som peker seg ut, måtte være Vårt år i Kardamili av Lise og Håvard Weberg. De er jo amatørforfattere og skulle nok gjort mer redigering og kutting av teksten før de ga ut, men det blir feil å kritisere dem også, nettopp fordi de er amatører og det visste jeg da jeg leste den.

Årets "boka er bedre enn filmen":
Blir nok å snu på dette i år og si at filmene om Morse er bedre enn Colin Dexters bøker.

Årets "mer av det samme":
Gunnar Staalesen, Anne Holt, Hanne-Vibeke Holst. Men jeg leser dem innimellom allikevel.

Årets ufullendte:
Mine fire besteforeldre av Knut Kjeldstadli. Utgangspunktet var bra og det er spennende å knytte familiehistorie sammen med utviklingen i det norske samfunnet, men oppramsinger og gjentagelser gjør det kjedelig.

Årets nylesing:  
Paa gjengrodde stier, Knut Hamsuns forsvarskrift. Jeg forsto litt mer av saken og jeg forstår at han nok ble både forhåndsdømt og fordømt på litt feil grunnlag, men han ble altså ikke tvunget til å skrive nekrologen over Hitler, og det nevner han heller ikke i boka. Mye av det andre han gjorde var det mange andre som også gjorde uten at de ble rettsforfulgt av den grunn.


Årets viktigste:
Heller ikke her er det noen som peker seg ut så jeg lar det ligge.

Det ble bare 23 bøker selv om jeg hadde ambisjoner om å greie mer, men det er så mye annet som krever ens oppmerksomhet. Nå har jeg kjøpt meg en padde og skal begynne å lese e-bøker og det gleder jeg meg til.

Spetses

Året er 2004 og vi pakker vår egen Hellas-ferie for første gang. Fly tur/retur Aten og tre netter på hotell i Aten er alt som er forhåndsbestilt.

Målet er Spetses, en øy som ligger sør for Aten og hører til de Saroniske øyene og det går ferge og hydrofoil fra Pireus. Ingen reiseselskap hadde turer hit og det passet oss bra, vi foretrekker at det er flest grekere dit vi skal. Spetses og også Hydra som ligger like ved er øyer som Atenerne bruker flittig i helgene, så da vi ankom søndagskveld var det mange rom ledig og selgerne sloss om oss. Vi fikk prutet ned prisen til 25 € natta og det var billig, men vi skulle være i 18 dager så det var en sikker inntekt for Apostolos og broren. Broren som var økonomiansvarlig i bedriften ble ikke glad da vi skulle betale og det gikk opp for han at Apostolos hadde gitt oss den prisen, men han kranglet ikke med oss.

En av grunnene til at vi fant Spetses er John Fowles roman The Magus, Magikeren på norsk. Bokas handling foregår på øya Phraxos, som ikke finnes, skolen hvor hovedpersonen skal jobbe finnes derimot her på Spetses. Boka anbefales til alle som liker litt magisk realisme og som er villig til å godta litt uforklarlige hendelser. Den er filmet også hvis noen foretrekker det.

Som jeg fortalte i bloggen om Paleros gikk vi ganske mye der, denne gangen leide vi sykkel. På Spetses er det nemlig i prinsippet bilfritt, det er fem drosjer og ellers noen mopedbiler som høres lenge før du ser dem så de er trygge.

Taxibåter

Strendene er litt utenfor selve byen så for å komme seg dit måtte vi ha sykkel og en gang gikk vi over fjellet også, havna på feil strand, men det gjorde da ingenting. Vi tok også bussen noen ganger, taxibåt tok vi bare en gang, de ristet noe aldeles forferdelig og det er bare sjåføren som har sete som gynger med.

Gemalen i motlys

Strandpromenaden er ca to km lang så her er det fint å gå kveldstur. De hadde også hestedrosjer for de som liker det. Vi var et par ganger i den gamle havna for å ta en kveldsouzo, og det er den dyreste ouzoen vi har drukket.

Vi merket oss fort at stedet skiftet karakter i helgene, da var vi ikke særlig velkomne der, vi var nok ikke fin nok. Når det kommer glassflasker med vann på hvite duker da er det noen andre gjester de foretrekker. Det var helt greit for oss, vi fant oss et par hyggelige tavernaer som forsto å yte service til alle slags folk.

 

Her sitter jeg på verandaen vår en stille ettermiddagstund. Ettersom vi hadde morgensol her egnet det seg ikke for frokost, men Elena som hadde overoppsynet med hotellet ordnet så vi fikk sitte på baksiden og hun passet på at det var friske blomster fra egen hage på bordet.

Her er lunsjen som ble servert på ei av strendene. Han som drev den stranda hadde en egen grillsaus som gjorde grillspydene helt spesielle.

En kveld dro vi til Hydra, Leonard Cohen sin øy. Det var et kunstnermiljø på øya hvor også den norske forfatteren Axel Jensen bodde, Marianne var hans kjærest før hun traff Leonard, eller var det Axel som traff Leonards kjæreste Lena først...

Både Hydra og Spetses er skipsfarts øyer og har lange tradisjoner med båtbyggerier, på 1820-tallet var begge aktive i frigjøringskampen mot det ottomanske riket og hvert år feires den med sjøslag i havnene. Denne kvelden var det et slikt skuespill i havna på Hydra og vi var der. Det var et fyrverkeri vi aldri har opplevd makan til, fyrverkeri til musikk! Det var da vi trodde det var over at det startet. Ellers er ikke Hydra noe hyggelig å komme til på denne måten, folk er ikke særlig inkluderende. Dette er øya for de som tror de er noe eller har livvakter som tror de er noe, vi ble føyset vekk.

Flåtesjefen på vakt

Det er litt spesielt at Spetses' største sjøhelt er en dame; flåtesjef  Lascarina Bouboulina, hennes bragder feires hvert år i september med et sjøslag i havnen i Spetses by. Boligen hennes er innredet som museum og der var vi en hel formiddag, helt utrolig historie. Det var forresten her vi lærte oss mer om greske bokstaver, for navnet hennes er skrevet: Λασκαρίνα Μπουμπουλίνα, og hvordan få det til å bli Bouboulina? Vi knekte den koden og er så stolte av det.

Bouboulinas hjem.

I gjesteboka her skrev jeg et lite vers som jeg lærte av Sissel Rønbeck på 1970-tallet, syntes det passet bra.

Vi jenter klarer stort og smått

for vi er kloke i hodet vårt

vi strever både jevnt og trutt

for vi er ikke gutt!

Vi er ikke så veldig fotballinteressert, men vi har nå fått med oss noen mesterskap gjennom årene. Det har egentlig vært veldig artig å se fotball på gresk, og dette året ble det jo ekstra ekstra, vi vant jo.
Det ble en mer og mer elektrisk stemning ettersom dagene gikk og laget gjorde det så godt. Etter finalen eksploderte det bare, var ikke klar over at det var så mye folk her, kjempeartig.

Vi måtte jo på utflukter også, kan ikke ligge i sola hver dag. Vi valgte å se litt på Peleponnes' sørlige vestkyst.
Teatret i Epidaurus ble bygd i det 4. århundre før vår tid og er et kroneksempel på hvordan man skaper akustikk. 15 000 mennesker hører alt som skjer på denne scenen. Brukes fremdeles til omreisende teateroppsetninger om sommeren, vi fikk ikke med oss noen forestilling her, det skjer gjerne etter at sola er gått ned og vi tok ikke sjansen på å kjøre bil da.

Mykene, økonomisk og militært maktsentrum i Hellas' bronsealder. Her som andre steder har de restaurert litt for å vise hvordan det en gang var. De lærde strides jo om den måten å gjøre det på, jeg synes det er fint at man kan få litt hjelp til å se hvordan det engang var.

Nafplio, hovedstaten i Hellas fra 1829 - 1834, men kong Otto (!) synes ikke byen var noe fin så han flyttet hovedstaten til Aten. Ser forresten at navnet Otto har sin renessanse i Hellas i dag, i det Hellas som har hatt flere folkeavstemninger hvor kongedømmet har tapt!

Biblioteket i Nafplio

 Nafplio var en fin by, men 13 000 innbyggere gjør jo litt av seg og vi begynte å bli slitne så vi fikk levert bilen og peilet oss inn på en taxibåt. Vel vi holdt på å bli stående i et veikryss der. Hadde ikke gemalen stått på sin rett, ja så hadde vi vært der ennå.Vikepliktsegler er bare veiledende i Hellas så vi måtte bare ta sjangsen på at ingen ville kjøre på oss.

Alt vannet kommer med båt

18 dager går fort og alt godt kommer til en ende, men for noen minner vi tok med oss hjem! Jeg skal ikke trette dere med flere her, men at vi skal en tur tilbake dit, det er helt sikkert. Og tar du en tur så må du gå innom Georgios ved den stranda nærmest byen, og spis omelett.

Blaafarveværket

Blaafarveværket viste seg å være en perle og vi kan bare si; hvorfor har vi ikke vært her før. Men når man har feriegjester som skal underholdes så får man plutselig en god unnskyldning. Lørdag formiddag dro vi avsted og hadde en fortreffelig dag, rømmegrøt ble det også med verdens beste rød saft, tror det var rips.

Av forskjellige grunner måtte vi holde oss rundt hovedtunet denne gangen, masse å se på og å lære om verkets historie. Så får vi ta turen opp til selve gruven en annen gang, og med stadig nye utstillinger blir det jo aldri kjedelig på et slikt sted. Møtte en kollega som er der en tur hver eneste sommer, på venninne tur, koselig tradisjon.

Gemalen hadde sett seg ut en utstilling som han gjerne ville se og vi brukte god tid på den. Og sette sammen arbeider til to kunstnere på denne måten synes vi er en fin måte å presentere kunsten på. Vi kom akkurat da det skulle være omvisning så vi lyttet litt til kuratoren også før vi gikk på egenhånd.

HMS arbeidet er ikke av nyere dato

Arsenikktårnet

Grunnen til at jeg kjenner til Blaafarveværket er litterært; Anne B. Ragdes bok Arsenikktårnet, noe av det beste hun har skrevet. Romanen er en slektsroman og handler bl.a. om en som i sin tid var porselensmaler på Modum og han får vite at arsenikkgiften i den koboltblå fargen han maler med, stiger opp og fester seg på veggene når den blir løst fra malmen. Dessuten inneholder fargen rester av dødbringende arsenikk ...

Tårnet er faktisk fremdeles så giftig at det ikke kan rives.

Eget dokumentasjonssenter hvor man sikkert kan finne mye om eventuelle slektninger som har jobbet her. De har egne folketellinger, også for år hvor det ikke var tellinger på landsbasis.

De har også dokumentert redningsaksjonen for verket, hadde det ikke vært for den hadde det vært annen industri på tomta nå og vi hadde gått glipp av denne rekreasjonsperlen.


Kjell Rasmus Steinsvik og Tone Sinding Steinsvik bestemte seg for at Blaafarveværkets historie måtte tas vare på som et viktig historisk minnesmerke for kommende generasjoner. ”Blaafarveværkets venner” ble etablert, og kampen mot de kommunale planene var i gang.

I løpet av en 40 års periode har det blitt bygd opp et kulturhistorisk museum. Ekteparet Steinsvik ville finne tilbake til helheten og sammenhengen i det spennende gruvesamfunnet. De gamle bygningene fra den 200 år gamle koboltindustrien ble rekonstruert og restaurert i sin originale plassering. Blaafarveværkets bygningsmasse omfatter i dag over 60 bevarte bygninger.

Leseåret 2010

Når jeg ser på lista er det ikke mye som stikker seg ut og er annerledes enn det pleier å være. Jevn fordeling på norsk og utenlandsk, har lest dansk på dansk og engelsk på engelsk. Fikk endelig lest om den lille prinsen siden vi reiste på Donau med Der Kleine Prinz, men greide ikke å lese Broen over Drina selv om jeg hadde fått en sterk anbefaling. 

Størst glede hadde jeg nok av Cora Sandel, jeg leste to av de tre i trilogien om Alberte, gleder meg til den siste også, gleder meg sånn at jeg må vente litt. Og Hundre år av Herbjørg Wassmo var jo som å lese min egen slektshistorie.

Fikk tak i flere Alice Hoffman også, men nå kjenner jeg at jeg begynner å bli litt lei av henne, blir som med Fay Weldon; plutselig var det nok. Har et par igjen som jeg nok kommer til å lese når det høver sånn.

Har ryddet litt i bokhylla i og med at jeg har lest de siste av de store norske innen krim, kommet et steg videre med Tore Renberg og Hanne Ørstavik, Ørstavik er en sånn som jeg må lese selv om jeg blir margirritert av henne.

Fikk også lest Stieg Larsson og det var jo greit, ikke spesielt sjelsettende, men nå er det i hvert fall gjort.

Kun en biografi, men den var jo til gjengjeld meget sterk; Enquist sitt liv med alkoholen var ikke noe skjønnmaling det nei.

Nå er mitt forsett å få lest mer, disse sosiale mediene og alle DVD-serier tar for mye tid, er helt hekta på Mad Men for tiden og har mer liggende på lur så her gjelder det å være streng. Og så skulle jeg så gjerne ha slektsforsket litt mer også. Vel vi får se hvordan det går, 25 bøker på ett år er jo ikke så verst det heller.

 Sånn skal jeg også ha det i august, da skal jeg bare lese og ikke se på DVDer, bildet lånt fra nettet.

Bilfri E18 og bøker, bøker, bøker

Veldig rart å se E18 helt fri for biler, var vel i 1973 sist det skjedde. Men så var Dyvekesvei gjennom Gamlebyen desto fullere av biler. Får håpe alt går bra så Operatunellen kan åpne på mandag som planlagt.

Grunnen til byturen var Oslo Bokfestival og vi var ikke alene, men det ble ikke mer handling enn det vi hadde bestemt på forhånd, den nye utgaven av Oslo Byleksikon. Det vi har begynner å bli litt utdatert så det var fint at det kom et nytt. Nå skal det bli mange flere vel forberedet byturer.

Vi var en tur i Operaen for å høre på Carsten Jensen og Even og Anne Holt, vi fikk Radioselskapet på kjøpet og fikk demonstrert at vi ikke er målgruppen for deres nye TV-program. Det er noe med disse unge komikerne som vi ikke faller for, mangel på sans for å stoppe i tide tror jeg det er. Og så fikk vi se storsalen i Operaen en uke før planlagt. Det var veldig godt å sitte der så nå gleder vi oss enda mer til neste søndag når vi skal debutere på or'ntlig.

Skal nok etterhvert leste både Carsten Jensen og søskenparet Holt, men vi har lært oss å vente til mai måned før vi kjøper nye bøker. Synes det er grovt at en roman kan koste 350 kroner; tror heller jeg går på et bibliotek nært meg.

Beklager dårlig bilde, glemte kamera så disse er tatt med telefonen.

Reklame, god eller ....

Skal lure på hva Jo Nesbø synes om denne?

Utfordring

Jeg liker å få utfordringer og denne gangen er det fra Heidi og det handler om bøker så da er det ekstra stas.

Hvilken bok leser du akkurat nå?

Det er denne, men jeg blir ferdig med den nå i kveld så da må jeg finne en ny. Denne var veldig trist på en fin måte, fin leseopplevelse anbefalt av en god kollega.

Hvor liker du best å lese?
Jeg leser overalt, men kanskje oftest i senga når jeg har lagt meg. Blir fort trøtt så det blir ikke så mye av gangen og hvis jeg da ikke får lest noe før jeg legger meg blir jeg lett frustrert. Aller mest leser jeg når jeg soler meg om sommeren, det er også veldig fint å sitte på verandaen på fine sommerkvelder. For ikke å snakke om på en fin septembersøndag som i går, leste nesten hele boka der og da.

Hvilken bok skulle du ønske ble filmatisert?
Ingen, synes det er to så forskjellige medium at de ikke skal forenes. Det skrives alt for lite genuine film manus, synes nå jeg da.

Hva er favorittboka di?
Uten tvil De elendige av Victor Hugo. Med tanke på at jeg ikke ønsker noen bøker filmatisert må jeg jo innrømme at jeg ble kjent med musikalen før jeg leste boka, og jeg har også sett flere filmatiseringer. Men jeg mener at de står for seg selv som egne produkter selv om grunnfortellingen er den samme; og boka er fremdeles best.
 
Er det noen bøker du ser fram til å lese de neste månedene?
Jeg har ennå to Alice Hoffman bøker som jeg ikke har lest, og så har jeg to av Hanne-Vibeke Holst som har stått på vent lenge. Så ønsker jeg meg den nye om Carl-Johan, og så finner jeg sikkert noen flere som jeg har kjøpt fordi jeg vil lese dem og de finner jeg når jeg går litt hyllelangs, gleder meg allerede.
 
Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?
Dette spørsmålet var det vanskeligste, men hvis jeg kan svare at den fineste forsiden er den som forteller om stemningen i boka da synes jeg at jeg svarer riktig.

Men hvis det er en bestemt forside så velger jeg denne:

Fordi jeg liker fontene som gir inntrykk av at det er en gammel bok, så er den fargerik uten å være glorete. Jeg har ikke lest den så jeg vet ikke om omslaget passer til innholdet, men det er det kanskje andre som kan si noe om.

Jeg sender utfordringen videre til Laila som liker å lese, gjerne fagbøker så det kan jo bli spennende, Hege som er småbarnsmor og ikke får lest så mye som hun vil. Og til Astrid i USA, jeg vet ikke om hun leser, hun blogger bare om slekt så det kunne jo vært artig å høre om hun leser også :-)

Amalie og Bjørnstjerne

Torsdag ble det spilt en liten forestilling på Nasjonalbiblioteket som jeg var så heldig å få med meg; Amalie og Bjørnstjernes brevveksling gjennom 25 år. Fremført av Wenche Medbøe og Barthold Halle, som også har skrevet manus. Edith Roger har regien og var også tilstede.


Jeg har vært opptatt av Amalie Skrams diktning i mange år, først leste jeg alle ekteskapsromanene hennes og synes hun skrev godt. Senere da jeg tok videregående leste vi Karens jul som pensum og lærte at hun var naturalistisk forfatter. Kort fortalt kan man si at det er å si tingene som de er, ikke skjule det ekle og heslige, men tvert i mot beskrive det i detalj. Og i sitt hovedverk Hellemyrsfolket tar hun det helt ut og mener bestemt at mennesker alltid er preget av arv og miljø. Hennes hovedperson Sjur Gabriel er dømt til å mislykkes fordi han har det opphavet han har. Hellemyrsfolket fikk jeg mot til å lese da jeg oppdaget at Amalie og jeg er i slekt, hun og min morfar var 7-menninger! Derfor er det hun beskriver i Hellemyrsfolket nært opp til hvordan mine aner levde og da ble det veldig interessant å lese om dem.

Vår felles stamfar var Jon Knudsen 1627-1703, og slekta holdt til nord for Bergen i Seim, nå Lindås kommune. Amalies nærmeste aner bosatte seg etter hvert i Alversund, men mine flyttet nordover.

Det er mye elendighet i romanen og det synes Bjørnson også det ble, han sier flere ganger til henne at hun ikke skulle bry seg med å skrive så mye stygt, mens hun på sin side sier at det er det hun må fordi det er det hun tror på. De krangler mye om kjønnsroller og forventninger til hvordan kjønnene skal opptre, det er jo artig å høre om i lys av hvordan vi har det nå, likestilling er ingen ny oppfinnelse.

Når man kjenner et forfatterskap og en forfatter godt er det veldig artig å lese en sånn brevveksling, men enda bedre å få det fremført av gode skuespillere så det var en stor opplevelse å få med seg. Jeg ble også litt forbauset over hvor umiddelbare brevene er. Selv om det tok uker fra man skrev og til man fikk svar virker det som de hele tiden er midt oppe i diskusjonen og argumentene er hardtslående fra begges side. De hadde jo faktisk mange års opphold i brevskrivingen også fordi de ble uvenner, men heldigvis fant de tilbake til hverandre og fortsatte brevvekslingen til det siste.

Amalie døde i 1905 og i motsetning til hva Barthold Halle og mange andre mener så tror ikke jeg at hun begikk selvmord. At hun var deprimert er helt klart og hun tok kanskje for mye beroligende medisiner, men jeg tror ikke hun mente å ta overdose.

Se for øvrig bloggen min fra Københavnturen i Amalie Skrams fotspor.

Millennium

Akkurat ferdig med de tre bindene i Millenniumserien til Stieg Larsson og tenker at det var synd at han døde før han fikk redigert bøkene. De hadde hatt godt av å bli skrellet ned minst 200 sider. Spesiellt den siste boka hadde så mange gjentagelser i de ulike delene at jeg ble irritert, har de ikke vært gjennom en redaktør engang?
Selve historien holder jo heller ikke, så mye dramatikk og forbrytelser er det ingen som opplever. Og det får da være måte på kreativitet i å konstruere en mann som skal tåle alt uten å kjenne smerte og være så sterk som en okse, men allikevel bli overmannet av en jente på 150 cm og 40 kg!
Og den samme jenta blir altså skutt i hodet og begravd, greier å grave seg opp igjen med et sigarettetui (kan man da si at røyking er sundt?) blir operert (det kan jo være sant) og kommer gjennom det uten mén. Jeg er ikke helt overbevist det må jeg si.
Tredje boka begynte bra med en historie som ligger så nært virkeligheten at den ble ubehagelig, men dessverre forfatteren ble for feig, alle skurkene ble fanget og fikk sin straff, eller døde. Og heltene forblir helter, med litt dårlig samvittighet, men ikke mer enn at det kan hjelpe å sette på kaffetrakteren. Utrolig mye kaffe som går med i denne serien.
Og for alle som lurer på noe om Datadirektivet, nettet er helt åpent for sånne som Lisbeth Salander, finnes ingen grenser for hva hun kan få vite om hva vi gjør på nettet.

Nå skal jeg se den siste delen av TV-serien også, så er jeg ferdig med denne historien. På en litt rar og pussig måte utfyllte bøkene og serien hverandre og gjør hverandre bedre. Hvis du kjeder deg veldig og det bare er dette du har innen rekkevidde så kan du jo lese/se Millennium, eller kanskje like greit å sett på kaffetrakteren.
-

Det 72. norske bibliotekmøte

Så var dagen kommet, åpningen av bibliotekmøte på Hamar, og det var ikke hvem som helst som skulle stå for åpninga; H.K.H. Kronprins Haakon var den heldige i år. Og så var det statsråden for Kultur Anniken Huitfeldt som holdt innledningstalen.
Jeg må si at jeg ble enda bedre venn med kronprinsen etter den åpninga; han startet nemlig med å lese fra De elendige, min yndlingsbok, og han leste den passasjen hvor biskopen gir Jean Valjean sølvet han har stjålet fra han og samtidig befaler han til å huske at han dermed har forpliktet seg til å gjøre gode gjerninger for menneskene resten av sitt liv.
Mens statsråden var skuffende svak. Nå har hun sittet lenge nok i stolen til å ha egne meninger om biblioteksektoren, ikke stå der å lese hva andre har skrevet til henne samtidig som hun bruker kroppsspråk og mimikk som en skolejente. Og det var veldig unødvendig å referere til alderen når hun måtte løfte arkene opp til øynene for å se hva som sto der.

På sånne store konferanser er det vanlig at gjestene hilser og jeg må si jeg synes det er høytidlig, det var presidenten i IFLA, den internasjonale organisasjonen for bibliotekfaget som hilste. Hun heter Ellen Tise og er fra Sør-Afrika og synes det var synd at deres rekordvarme sommer var samtidig med vår rekordkalde vinter.

Så var det tid for utdeling av Norsk Bibliotekforenings pris og Knut Olav Åmås som var velfortjent mottaker sa at det var bokstavlig talt den tyngste prisen han noengang har fått. Han takket med å holde et av sine eminente kåserier.

Først og sist var det Ole Edvard Antonsen og Atle Halstensen som spilte fra Antonsens verk Musikalske landskap som tilfeldigvis var å få kjøpt ved utgangen.

Årets leseopplevelser

Dette året har jeg prøvd noe nytt; lesesirkel. Det er noen på jobben min som har hatt en slik i noen år og jeg ble oppfordret til å være med, det er behov for nyrekrutering. Jeg gjorde et ærlig forsøk, men det var mange ting som gjorde at jeg fant ut at dette ikke var noe for meg. Litt pesete å være nødt å lese en bok hver måned som man også skal mene noe om. Jeg er så systematisk at jeg ikke greier å lese flere bøker på en gang så det ble noe tvangsmessig. Samtidig var det egentlig litt artig å høre hva andre mente og opplevde av samme boka, kan prøve meg igjen en annen gang kanskje.

I anledning av Hamsun-året har jeg lest om igjen Markens grøde. Det var den aller første voksenboka jeg leste så jeg har vært litt engstelig for å lese den om igjen og kanskje oppleve at den ikke var så stor som jeg trodde. Nå kan jeg trykt si at det ble en av årets største leseopplevelser. Det er noe med klassikere, de er tidløse og de har noe å si til alle aldere og til alle tider. I motsetning til dette kan jeg trekke frem en av mine favorittforfattere; Kirsten Thorup, jeg leste en av hennes bøker i år, den kom ut i 1994 og er allerede gått ut på dato.

Jeg har sett på hvilke kategorier jeg opprettet forrige året og følger opp:

Forfattere jeg oppdaget:
ingen nye jeg kommer til å lese særlig mer av

Forfattere jeg kanskje er ferdig med:
Gert Nygårdshaug

Årets beste leseopplevelse:
Markens grøde og Boktyven (den beste i lesesirkelen også)

Årets verste leseopplevelse:
Adam gjenoppstått (også i lesesirkelen)

Årets mest overraskende:
Biografien om Cora Sandel (nå skal jeg lese om igjen hennes romaner)

Årets mest skuffende:
Elskede ukende (den nevnte Thorup)

Årets opp som en løve, ned som en fell:
Afrodites basseng, Nygårdshaug. Jeg har stor sans for hans prosjekt, men dette ble nesten såpe

Årets boka er bedre enn filmen:
Mansfield park (se tidligere omtale i bloggen)

Årets mer av det samme:
1222, Anne Holt (ettersom jeg "kjente" forfatteren i felles oppvekstmiljø i Tromsø må jeg lese henne, men...)

Årets ufullendte:
Jeg forbanner tidens elv. Jeg gir ikke opp Petterson av den grunn, han skriver jo godt, egentlig, dette ble bare for vanskelig for han å skrive om. Kollektivt selvmord måtte jeg jo bare lese etter forhåndsomtalen som gikk ut på at en busslast med finner skulle kjøre til Nordkapp (mitt fødested) for å gjøre kollektivt selvmord. Men den ble aldri så artig som Niemi sine bøker, moralen er; det er ikke alle finske forfattere som er morsomme. Sannheten, Otterholm er nok leder i forfatterforeningen, men det er vel fordi hun er en god administrator.

Årets viktigste:
Ett glass melk takk. Av og til må man utsette seg for livets realiteter og Wassmo får nå sagt det.

Årets nylesing:
I tillegg til Markens grøde leste jeg også Kjærleikens ferjereiser på nytt og den holder også fremdeles.

Sist, men ikke minst kom endelig gård og slektsboka for Brønnøy, nå gjenstår det bare å få satt av mer tid til dypdykk i den.
-

Leseplate - Lesebrett - e-bok, kjært barn - mange navn

Norsk fagbibliotekforening og NOLUG seminar om Leseplater: formatkrig eller –fred?

Betina Grødem Knutsen, bibliotekar på Høgskolen i Oslo presenterte de ulike leseplatene, eller lesebrett som er den mest brukte termen, som finnes på markedet.

Hun forklarte litt om teknologien; lesebrettene inneholder elektronisk blekk, det er ikke baklys som på en PC-skjerm. Det er det som gjør at lesbarheten er bedre.
DRM betyr hvordan, hva og hvor lenge en datafil kan brukes.

Det mest kjente lesebrettet er Kindle fra Amazon. På den kan man lagre 1.500 bøker, man laster ned via mobilnettet (heretter kalt trådløst) og det du har kjøpt ligger på din Amazon-konto, i tilfelle brettet blir ødelagt eller du mister det har du fremdeles de bøkene du har kjøpt tilgjengelig. Du kan velge mellom 300.000 engelske titler akkurat nå. Kindle bruker et helt eget format og en helt egen plattform, ikke kompatibelt med noe annet, men kan overføres til PC, iPhone og iPod Touch gratis.Fordi Nook har eglet til konkurranse kommer nå programvare for konvertering og det skal bli bedre å lese pdf-format, og prisen skal gå noe ned. Kindle DX er på markedet i USA den har noe større skjerm som egner seg bedre til aviser.
Nook er også trådløst, den har to skjermer, en PC-skjerm og en med nettblekk. Nettblekk egner seg ikke til farger. Denne er ikke til salgs i Norge.
Google Editions kommer i januar 2010.
Sony Reader, er ikke trådløs, men det er ikke verre å overføre fra PC til lesebrett enn det er å overføre bilder fra et digitalt kamera. Det er en Pocket utgave til e-bøker. Denne har også en touch skjerm og man kan gjøre notater og lage bokmerker. En ting som jeg synes er fint er at lesebrettet husker hvor langt du er kommet i en bok, det er en av grunnene til at jeg aldri ble glad i å høre lydbok på CD-spilleren.
I desember kommer Sony Daily Edition, trådløs, touch og med muligheter til å gjøre notater. På den kan man også snu teksten og lese den på langs, da blir det plass til mer tekst på siden, det kan nemlig bli mye bla’ing i e-boka.
Irex Iliad heter den typen UiO har noen av, de egner seg veldig godt i undervisning og i bedrifter, har touch skjerm og trådløs nedlasting og den er bedre til pdf-formatet og bilder i tekst.
Bebook 2, trådløs og touch, tilgjengelig i Norge, gjør det mulig å abonnere på RSS, de som har den forrige utgaven kan få en overgang til den så den også blir trådløs.
Cool-er, er for kidsa, kommer i alle tenkelige pastellfarger. Cool-er 2 kommer i 2010 og da med touch og trådløs.
ASUS, kommer snart. Den har dobbelskjerm og bordstøtte. Den har ikke e-blekk, så da får man fargeskjerm. Den kan kobles til internett på en skjerm og ha e-bok på den andre samtidig.
PLASTIC logic, kommer i USA neste år, den er veldig tynn, har touch og er trådløs, egner seg godt for å lese artikler på så UBO har tenkt å se nærmere på den.
Apple, ja hvor blir det av den? Ryktene skal ha det til at de kommer neste år og at det blir en multimediamaskin.
Avslutningsvis gikk Bettina gjennom fordelene og ulempene med lesebrettene; fordelene er jo selvfølgelig at det er lett å ta med seg store mengder litteratur. Det er enkelt å kjøpe bøker og man kan laste ned gratis e-bøker. Man får lett med seg ordbøker, man kan ta notater, streke under og sette bokmerker. Pausefunksjonen er som nevnt en stor fordel, alle har god batteritid, 2 uker eller 7000 sider. Man kan zoome teksten, si farvel til lesebriller, det er lett å lese med e-blekk.
Så var det ulempene; de er dårlig på faglige ressurser som ebrary, det er mange formater som ikke støttes, for å få gratis e-bøker må man tåle reklame på hver 3. side! Prisen er en klar ulempe og det er ingen bilder i farger, det blir mye bla’ing som nevnt tidligere og det blir dårligere kvalitet på skriften enn det er på papir, brettet er skjørt og det er nok en duppeditt. Men man kan jo se for deg i en nær fremtid at man få alle duppedittene i en, jeg vil ha en som også koker kaffe.

You Tube The REAL Daily Prophet

The Book vs. Kindle

Håvard Kolle Riis leder av digitale tjenester ved Universitetet I Oslo: Erfaringene med utlån av leseplater ved UiO.
UiO har 70 lesebrett til utlån noen Sony PRS-505 og noen iRex Iliad. Grunnen til at de gjorde dette var et markedsføringsstunt og som sådant har det vært dundrende suksess. Ingen direkte markedsføring var gjort på forhånd, de har en egen blogg UBtinget hvor de skrev om tiltaket og så fikk de Aftenposten til å skrive noe og resten har gått gjennom jungeltelegrafen. Bibsys hadde før en begrensning på 50 stk på venteliste, den har de måtte øke til 200. Leseplatene ligger som egen post i Bibsys og kan reserveres der, det er to ukers lånetid.
De har bedt sine brukere om tilbakemeldinger og fått inn noe, de fleste er fornøyd og sier mye av det samme som Bettina gjorde i sin presentasjon av de ulike modellene; Sony er bra til skjønnlitteratur, men dårlig på DRM og ebrary og andre egne ressurser, mens iRex Iliad egner seg bedre til egne ressurser og pdf-filer.
UBO er veldig tydelig på at det kun er lesebrettet som lånes ut, det følger ingen support med og det du skal ha av innhold må du kjøpe/skaffe selv. Mange vil jo selvfølgelig prøve ut brettet før et evt kjøp, mens andre ikke synes det er bibliotekets oppgave å låne ut hardware. Selv om de ansatte ikke skal drive support har det jo ført til at de har økt sine kunnskaper om teknologien, man er da nysgjerrige på nye informasjonskanaler. Dessuten førte det til at de ansatte økte sin kompetanse på hva de har av egne e-ressurser, det ble mer diskusjon om lisensproblematikken og de har kjøpt inn 140.000 e-bøker nå i høst.
Videre planer; ePensum (Universitetsbiblioteket i Trondheim tester), Grønt universitet (biologistudiet har regnet ut at de kan spare 5.000 trær i året på ePensum).

Dag Erlend Lohne Mohn, Drammensbiblioteket, IKT utdannet prosjektleder i Buskerud på E-bøker og leseplater, ABM-støttet samarbeid med Elittera AS/digitalbok.no. Filtype epub, med alle typer lesebrett (unntatt Kindle) som medium, men også til bruk på skjerm.
Dette er folkebiblioteksektoren så de har først og fremst testet med skjønnlitteratur. Tre forskjellige kommuner i Buskerud er med på prosjektet, en landkommune, en storbykommune og en teknisk orientert kommune.
Man laster boka ned til egen PC fra bibliotekbasen, overfører til lesebrettet, og man bruker vanlig lånekort. I løpet av neste år regner man med å ha på plass løsning for å laste rett ned til brettet og også søkemuligheter i baser fra brettet. Når lånetiden er ute er boka borte fra brettet, hvor lang lånetiden skal være diskuteres. Gratisprinsippet skal gjelde og man låner også ut lesebrett.
Fordelene er at bøkene er billigere, etter femte boka er det også mer miljøvennlig, det blir færre ledd i verdikjeden, lavere terskel for distribusjon, bøkene er lettere og det blir plass til uendelig mye mer.
Pilotperioden er ut året og fra neste år skal tilbudet bli tilgjengelig for alle og det skal bli et salgsprodukt til andre bibliotek. Mange spør seg om bibliotek skal drive med e-bøker, selvfølgelig skal man det når e-bøker finnes, det er fremtidens kanaler og man må være med for å sikre norsk språk og norsk litteratur. E-boka er kanskje en trussel for de kommersielle kanalene, men det må løses gjennom avtaler.
Mange spør hvor det blir av selve bibliotekbygget når ”alt” skal skje elektronisk. Det er ingen som tror at ikke e-boka og p-boka kan eksistere ved siden av hverandre. Biblioteket vil alltid være der som en møteplass, litteraturhus, sted for debatt, diskusjoner og konsentrasjon.
Utfordringer for biblioteket blir å beregne hvor mange parallelle utlån av samme tittel man skal takle, man kan ikke ha så lange ventelister som man har på p-boka i dag. Det med nasjonalt lånekort får en annen dimensjon, kanskje e-utlån må være på et nasjonalt nivå? Man kan ikke risikere at et lite folkebibliotek i Nore-Uvdal skal betale for at folk i Oslo skal lese bøkene de har kjøpt inn.
Biblioteket kan være den som drar i gang et marked som kan være med å presse prisen ned. Selvfølgelig skal forfattere og forlag tjene penger og det må jo koste å drive markedsføring, men man slipper utgifter til trykking, distribusjon og å drive bokhandel. Og så er momsen en utfordring også. Myndighetene må se e-boka som et likeverdig produkt som p-boka og huske på at utenlandske e-bøker ikke er momsbelagt. Man må se på rammebetingelsene med innkjøpsordninger, fleksible avtaler med forlagene og man må jobbe for åpne systemer.

Etterpå fikk vi muligheten til å se og føle på de ulike lesebrettene og jeg synes de var flotte, men jeg tror jeg venter litt med innkjøpet.

Mansfield Park

Det er utrolig hvilken innsikt Jane Austen hadde til livet og mennesker, og hvordan hun kunne beskrive det. Noen ganger skriver hun litt vel detaljert om hva som skjer og hvem som sier hva og andre ganger beskriver hun ukers hendelser i en setning. Jeg leser Merete Alfsens norske oversettelser fordi jeg synes hun er en av våre beste oversettere.

Som vanlig er det en ung jente som er hovedpersonen som opplever og formidler vanskeligheter i samliv og kjærlighet, i denne romanen heter hun Fanny Price. Det er helt utrolig hvordan en ung pike uten særlig ballast fra levd liv kan observere og analysere folk og situasjoner.
Romanen handler om denne unge jenta fra en relativt fattig familie som får vokse opp hos sin rike tante og onkel Bertram på Mansfield Park. I familien er det to jenter og to gutter, alle eldre enn Fanny, og de behandler henne som en tjener og hun får hele tiden vite at hun er der av deres godhet. Men selvfølgelig er det en av fetterne som er bare godheten selv; Edmund. Vanligvis har Austens figurer flere sider, men her er det veldig mange som bare er forfengelige, bortskjemte og egoistiske. Vel, noen forbedrer seg på slutten etter å ha gått igjennom diverse prøvelser.

Dramaet starter når Sir Thomas må reise vekk fra godset, på dette tidspunkt har det kommet et søskenpar fra London med ideer om tidsfordriv, så når anledningen byr seg finner de på at de skal sette opp et teaterstykke. Disse to heter Henry og Mary Crawford, Edmund faller for Mary selv om han synes hun har litt rare meninger, hun liker heller ikke at Edmund skal bli prest, det er ikke fint nok for henne å bli prestefrue, men han håper jo selvfølgelig på at hun skal avfinne seg med det når hun bare får litt tid på seg. Henry faller for den eldste frøknene Bertram og selv om hun er forlovet flørter hun vilt med Henry.

Når de endelig blir enig om hvilket stykke de skal sette opp blir ikke Fanny og Edmund med på det, de synes det er for vågalt. Det blir litt rart med beskrivelsen av innøvinga av skuespillet, ingen av dem har jo noe erfaring med skuespilleri og mener derfor at de må stå inne for alt de skal si og gjøre i rollene sine. Ingen kan spille noe de ikke er og da blir det selvfølgelig mye styr, da det blir klart at Mary skal spille en ”dristig” scene mot en fra landsbyen trår Edmund til og tar den rollen selv.

Sir Thomas kommer uventet hjem og det blir ikke noe fremførelse av skuespillet, Henry reiser og Mary forstår at han bare har lekt med henne og gifter seg derfor med Mr. Rushworth og de drar til Brighton og lillesøster Julia blir med dem. En stund er det rolig, men så kommer Henry tilbake til Mansfield og setter seg i hodet at han skal få Fanny forelsket i seg. Men der møter han massiv motstand, det hjelper heller ikke at alle synes hun skal slå til, det er jo det beste parti hun kan ha håp om å gjøre. Men Fanny vil ikke. For at hun skal se det hele litt på avstand og ombestemme seg blir det bestemt at hun skal reise hjem til Portsmouth til sine foreldre et par måneder. Når det nesten har lyktes dem å få henne til å forstå at Henry kanskje er en grei fyr allikevel kommer det frem at han fremdeles har et forhold til Maria. Stor skandale og flere følger, eldste sønn Bertram som har levd et utagerende liv blir fraktet hjem, døende. Han er arvingen til formuen så nå blir Mary litt mer interessert i Edmund som jo er nr. to i rekka. Lady Bertram vil ha Fanny hjem igjen og hun får lov å ta med seg sin lillesøster Susan, så er jo den tradisjonen også ivaretatt; alltid en fattig slektning på legd.

Det blir vanskelig for Edmund å gifte seg med Mary siden broren hennes har gjort skandale med hans søster, men han er ikke helt klar til å gi henne opp. Etter en samtale med henne hvor han oppdager at hun er mest bestyrtet for at paret ble oppdaget, ikke over hva de har gjort, da er han ferdig med henne. Hvordan det går etter det, kan du kanskje gjette selv?

Jeg synes Jane Austen er en grei forfatter, jeg vil anbefale hennes bøker fremfor seriene som man kan kjøpe i kiosken, men helt blodfan blir jeg nok aldri. Nå må jeg se om jeg finner filmene som er laget på denne boken, jeg synes nemlig det er artig å se filmatiseringer av Austen sine bøker.

Når du ser meg

"Erik Davidsen og søsteren Inga rydder i sin nylig avdøde fars papirer. Der finner de et urovekkende brev fra en ukjent kvinne. Erik og Inga oppsøker bekjente av faren for å finne ut hvem som kan ha skrevet brevet. Dette fører til at gamle hemmeligheter kommer til overflaten, og familiens sår blottlegges"

Det er en forsvinnende liten del av boka som handler om denne hemmeligheten som aldri forfølges, de får vite det og dett var dett. For å få vite det må de liksomforstå et par originaler i et norsk innvandrermiljø i midt-vesten.

Boka handler om at psykiateren Erik blir forelsket i leieboeren Miranda, mens hennes datter okkuperer mye tid hos Erik og det er kanskje den mest vellykkede delen av boka, Erik og Eglantine forstår hverandre og har en fin dialog. Her er det fryktelig forstyrrende at fortelleren er en mann, mens forfatteren er kvinne.

Miranda vil være i fred, og når eksen har plaget dem tilrekkelig nok med snikfotografering er det greit at han får kontakt med sin datter, og ender også i seng med Miranda. En kveld kommer Miranda opp til Erik i morgenkåpe og både han og vi tror at nå blir det et par av dem i alle fall, men nei; da skal hun fortelle Erik at hun hadde en onkel som var homo og ble drept pga det. Så etter å ha grått for onkelen og sittet i armkroken noen timer går hun hjem igjen, fortalte hun samtidig at hun er lesbisk, eller??

Forholdet mellom Eglantine (Eggy) og faren, Jeffrey Lane, får en brå slutt når hun faller ut av vinduet mens han skal passe henne, vi følger en heller lite spennende tid på sykehuset før hun selvfølgelig blir helt bra igjen, og hva har vi lært av dette? Ingen ting.

Innimellom alt dette får vi høre om Eriks pasienter, ingenting har relevans til hovedhandlingen.

Inga har også sitt å stri med, enke etter en forfatter med et for stort ego som har hatt en elskerinne som han har skrevet brev til, etter at en svettende barndomsvenn av Erik har kjøpt brevene viser de seg og ikke være noe spennende. Mannen har kanskje fått en sønn med elskerinnen, noe Ingas datter Sonia ikke vil vite noe av før hun har levd seg gjennom to-års dager for 9/11, hun var nemlig øyenvitne til det og sammen med farens død har dette gjort at hun kanskje får varige psykiske skader.

Denne svettende vennen til Erik er forelsket i Inga, og han slutter forresten å svette så snart hans mor er død.

Dette er et sammensurium av likegyldigheter, oppramsing, liksom psykiatri og jeg aner ikke hva forfatteren ville med denne boka, bortsett fra å si at alle behøver vi å bli sett.

Jeg har ikke lest noe av Siri Hustvedt før og hadde det ikke vært for leseforeninga jeg har blitt med i hadde jeg ikke lest denne heller. Nå er jeg spent på hva de andre i gruppa mener.

-

Ting å være opptatt av

Det er en del ting som skjer akkurat nå, tror det er mange som skal rydde opp i ting før påske.

I går fikk vi nyheten om at tidligere og nåværende kollegaer har fått prisen for "Edvard Grieg. Thematisch-bibliographisches Werkverzeichnis" (Frankfurt: C. F. Peters, 2008) som hvert år deles ut av den tyske musikkforleggerforeningen under musikkmessen i Frankfurt. Prisvinnere er tidligere amanuensis ved MIC Norsk musikksamling Kirsti Grinde og forskningsbibliotekar Øyvind Norheim.

Så var det åpning av utstillingen Årets vakreste bøker og vi kan gratulere denne boka med seieren:

Bøkene er utstilt i Nasjonalbiblioteket til 24. april.

Så dukket denne veldig nyttige lenka opp i eposten: http://www.kjemi.uio.no/publikum/popularkjemi/egg/

Nordisk Råds litteraturpris for 2009 er også annonsert i dag, og det ble Per Petterson for boka Jeg forbanner tidens elv. Jeg har ikke lest den ennå, men pålitelige kilder sier at SÅ god var den ikke.

Det står også i aftenposten.no at Tyrkia ikke vil ha Fogh Rasmussen, vel da er vi flere.

Så var det værutsiktene da, ser veldig bra ut dette, men fra torsdag skal det visst bli litt kjøligere og noe regn. Vel vi fortviler ikke, det gjelder bare å finne rette smørninga.

Jeg skulle gjort det for flere uker siden, men det har ikke passet før nå; jeg abonnerer på nyhetsbrev fra Kulturminneåret 2009 og anbefaler alle å gjøre det samme. Denne uka er det Romanimusikken som er i fokus. Dette med kulturminner kommer jeg tilbake til etter påske.

-

En lesers oppsummering

Forfattere jeg oppdaget: Erling Pedersen, Gert Nygaardshaug

Erling Pedersen skriver om Christian IV i romans form og jeg kan ikke noe for det, men det å få historien inn på denne måten setter jeg veldig pris på. Gert Nygaardshaug er jo en "gammel" forfatter som jeg med skam å melde må si at jeg ikke har lest noe av før i år og jeg skal lese mer, det er allerede innkjøpt. Han skriver godt og han tar opp temaer som er viktige for oss som lever på denne stakkars jorda vår.

Forfattere jeg kanskje er ferdig med: Umberto Eco, Toril Brekke, Minette Walters.
Eco er for vanskelig for meg, Brekke ble for "kiosk" og Walters blir veldig forutsigbar og til sånn avkopling kan jeg lese Jo Nesbø som er litt morsomere.

Årets beste leseopplevelse: Blekingegadebanden, Peter Ovig Knudsen og Trilogien om Anna Figenschou, Ragnhild Nilstun.
Med min forkjærlighet for København ble historien om vår nære fortid veldig sterk. Jeg kjente igjen både miljøskildringene fra byen og noe av det politiske klimaet på 1970-tallet. Selv om vi ikke hadde det så krigersk i Norge så var vi jo klar over at det var tøffere på kontinentet, men at det også skjedde i København var en overraskelse. Vet ikke om jeg bare hadde glemt det eller om det ikke var skrevet så mye om det her i Norge?

Anna Figenschou er inkarnasjonen av mine formødre og jeg fant henne i folketellingene og kirkebøkene så det ble slektsgransking av det. Nilstun har skrevet om sin oldemor, tror jeg, endret litt på navn, men som sagt mulig å finne igjen i kildene.

Årets verste leseopplevelse: Foucaults pendel, Umberto Eco.
Jeg har lest Rosens navn og synes den var fin, min bedre halvdel har lest mer av Eco og spesielt anbefalt Foucaults pendel. Spesiellt da DaVinci-koden herjet som verst sa han at denne var da mye bedre hvis man ville ha noe om konspirasjonsteorier. Men, nei, jeg orket den ikke, ikke engang i ferien hvor jeg pleier å greie "vanskelige" bøker.

Årets mest overraskende leseopplevelse: Zahir, Paulo Coelho
Da Alkymisten kom og alle skulle lese den fikk jeg den i presang og derfor leste jeg den. Vel, synes ikke den var verdt alle priser og lovprisninger. Veldig skeptisk til Zahir, men den var jo bare så bra. Godt skrevet og god historie, gjenkjennelig for en dame i min alder.

Årets mest skuffende leseopplevelse: Den gode tolk, John LeCarré og Drømmen om Amerika, Toril Brekke
LeCarré var best som spionromanforfatter, som politisk forfatter er han sikkert viktig, men jeg blir ikke så veldig engasjert. Leste den på anbefaling fra min bedre halvdel og vi ble enig om at vi ikke behøver å være enige i alt. Toril Brekke skriver jo om et tema som opptar meg mye, nemlig slekt, så derfor har jeg lest mye av det hun har skrevet og gikk på denne om emigrasjon med liv og lyst. Men ærlig talt, hvor mange frempek skal det være i en bok? Del to i denne bebudede trilogi har jeg ikke behov for å lese, den kan jeg allerede. Ser at hun får gode kritikker, men jeg orker ikke mer.

Årets "opp som en løve, ned som en fell": Øya, Victoria Hislop.
Handler om en leprakoloni på en øy utenfor Kreta. Kombinasjonen Hellas og historie skulle borge for en fin opplevelse og det begynte bra. Men så er det det at enkelte forfattere absolutt skal ha med såpeoperagrep for å fortelle en historie....

Årets "boka er bedre enn filmen": Den afrikanske farm, Karen Blixen.
Filmen hadde jeg i vagt minne, boka var en samling av småfortellinger som ga et godt bilde av hvordan Blixen hadde det i Afrika. Så så jeg filmen om igjen og den er jo en kjærlighetshistorie bygd på ett avsnitt i en av historiene i boka! På rulleteksten redder de seg med å si at den bygger på flere av Blixens historier og fortellinger.

Årets "mer av det samme": Den som elsker noe annet, Karin Fossum.
Vi kommer til å fortsette å lese Karin Fossum fordi Øystein kjente henne en gang i hine hårde dager, men det begynner å bli forutsigbart nå Karin.

Årets ufullendte: Storm i juni, Iréne Némirovsky.
Et godt eksempel på at bøker ikke skal utgis når forfatteren ikke har fått gjort dem ferdig. Her er det hennes døtre som har gitt ut en bok som ikke var ferdig. Historien er god og viktig, men ikke "stram" nok.
-

Hele Norges Anne-Cath.

Akkurat sånn vil jeg huske Anne-Cath. Vestly, "nei hør nå her" sier hun til alle som har dumme meninger om hva som er rett og galt i forhold til barn, og voksne med. I hele sitt forfatterskap og i hele sin tid som et oppegående samfunnsengasjert menneske hadde hun vett til å si ifra.

Dette er alle nekrologer og omtaler enige om, men når de omtaler hennes forfatterskap så stopper de med Guro, hvorfor det? Hun skrev masse etter det også; om Kaos som var enebarn og var hos dagmamma, der hadde han også en dagbror; Bjørnar som satt i rullestol. De to hadde hele universet som sin lekeplass og der dro de ut for å redde verden fra forurensning og forsøpling lenge før det var noe som sto i avisa hver dag.

Så er det Ellen Andrea da, hun er forundringspakken fra Knerten-bøkene. Nå er hun blitt stor pike og mammaSiri har giftet seg med storebror Phillip og senere får hun også en søster. Ellen Andrea kjenner mormor i huset i skogen og de to sammen opplever masse. Mormor blir med dem til Island og Ellen Andrea blir med mormor til Nigeria. Jeg tror Anne-Cath. Vestly gjorde disse reisene selv og beskrev sine opplevelser gjennom bøkene sine.

Her er små og store daglige konflikter i alle typer familier som finnes, beskrevet med alle sine konflikter, og ikke minst løsninger. Sånne ting skrev hun om for å hjelpe både barn og voksne til å innse at ting de sliter med er det faktisk ganske mange som sliter med. Når det er sagt må jeg jo si at i de to-tre siste bøkene sine så ville hun for mye. Det blir masete og temaene er mer for voksne enn for barn, men i et barnslig språk som blir uinteressant for voksne å lese.

Bøkene om Kaos og Ellen Andrea leste jeg for meg selv i voksen alder, mine barn var ikke så veldig interessert lenger da de kom. Det er rart å tenke på at jeg har lest hennes bøker hele livet, først mormor og de åtte ungene for meg selv da jeg var i verste lesealderen mellom 9 og 13, så leste jeg Ole Aleksander, Knerten, Aurora og Guro for mine unger og så disse siste for meg selv igjen. Og når jeg nå sitter å tenker igjennom hva de handler om, ja så husker jeg utrolig mange detaljer, det er jo morsomt.

Tusen takk for den du var Anne-Cath., vit at du gjorde en forskjell.
-

Bildet er det Scanpix som har rettighetene til.