Skopelos juli 2013

Vi var blitt "advart" om at innseilinga til Skopelos by var et vakkert skue, og det stemmer. Man runder et nes og så kommer byen frem litt etter litt og man står der full av forventning og bare gleder seg. At man må i båt fra Skiathos gjør ingenting, en liten times båttur på formiddagen er da bare hyggelig.

Vi hadde valgt bostedet Melrose, to-roms leilighet hvor vi kan ordne vår egen frokost. Nå var vi kjempeheldige og fikk to verandaer så vi hadde skygge uansett tid på døgnet. Så bortsett fra de to dagene det regnet på morgenen var det frokost i det fri, det er sommer det.
Dette er det stedet i Hellas vi har hatt best senger, og siden vi var i tredje etasje var det luftig også, det var så luksus.

Maria og Georgios Gripiotis heter vertskapet som også bor i huset. Her ser vi grønnsakshagen deres og bak der er det høner og de dyrker masse plommer som de tørker. Dessverre har de jo også hane (se tidligere blogginnlegg). Vi ble fortalt at Skopelos eksporterte tomater i fjor for første gang på veldig mange år, de har før bare dyrket til eget bruk, men nå har de bruk for å tjene på det så det er jo bra at de gjør det. Folk her virket i det hele tatt mye mer positiv enn de vi traff på Lesvos i fjor, der var de mere desillusjonert og hadde gitt opp.

Velkomstmøtet var på byens eldste taverna Ta Kimata, disse herrene sitter her bestandig for å følge med at alt går riktig for seg. Tidligere eier i lys t-skjorte midt på bildet. En kveld vi var der å spiste var det så mye folk at oldermannslauget måtte flytte ut på kaikanten, under ville protester som nok mest var spill for galleriet, tenker de synes det er fint at de har mange gjester.
Lilleputs stedlige representant heter Nanna Kobro og hun har bodd her i 30 år. Det er jo en av fordelene med å reise med Lilleput at de har folk som bor på stedet store deler av året og som snakker gresk (stort sett). Og Lilleputs folk er ikke barnepiker, de stoler på at folk sier i fra hvis det er noe, og ellers greier seg selv.

Her koser jeg meg med reker og litt rødt i glasset

Gemaler tar seg en Metaxa, mens jeg tar en frappebaylis

 Prisnivået på tavernaene er litt høyere her enn det vi har opplevd de siste årene. Men maten var til gjengjeld veldig god, og de har litt ambisjoner om å gjøre den litt mer spennende enn ris, amerikansk blanding og chips + kjøtt eller kylling. Vi fant ut at tavernaene ytterst mot moloen var best, Georgia som er født på Nørrebro i København driver en utmerket taverna hvor vi spiste flere ganger. Hun hadde vært nødt å sparke kokken så hun kokkelerte sjøl mens hun lærte opp en ny en. Festlig jente, litt artig å snakke norsk med en greker!

Så var vi på Molos noen ganger, der er det musikk tre ganger i uka og god mat. Litt stressede kelnere og kanskje litt for mange seilere som kanskje er litt "finere" enn oss andre, de får i hvert fall bedre service. Det kan jo være at det er fordi de er så mange og at det er mer å tjene på dem, vel litt underholdning gir de jo til oss andre. Så var vi som sagt på Ta Kimata flere ganger, der får man være med inn på kjøkkenet for å se på maten og får en forklaring på hva de enkelte rettene består av, og det er god mat.

Lunsjstedet vårt ble Gala, Retsina med pizza, omelett (eneste plassen de serverer det til lunsj) eller club sandwich. Der jobbet det en jente som hadde vært i Tromsø i tillegg til mange andre steder i Norge og hun elsket Norge om vinteren! Gala er et utmerket sted å sitte å la verden rusle forbi, det er rett ved fergekaia og det gir jo ekstra underholdning og se hvordan de store båtene blir buksert inn og ut.

Gamlebyen på Alonnissos "kler" fjellet

Vi var på to båtturer, første uka dro vi med Sporades Queen I til Alonnissos, naboøya i øst. Båten har glassbunn for de som vil se hva som er under oss, vi sto over det, vi satt heller på dekk og kosa oss. Vi ble busset opp til Gamlebyen ( 4€ ekstra) og der fikk vi god tid til å rusle rundt og til å sette oss ned med en Myhtos for å regulere væskebalansen.

Motsatt utsikt, fra Gamlebyen ned til sjøen

Det var badestopp og lunsjstopp før vi på hjemveien kjørte sakte forbi Marineparken, og jaggu så vi ikke delfiner, alt for langt borte til å ta bilde, men vi så dem.

Den stolte skute ARGO

Den andre båtturen var med ARGO, det ble sagt at den var 115 år!, vel gammel var den i hvertfall og veldig fin. Her passet vi også på å sitte på dekk og det var fantastisk å sitte der å se landskapet forandre seg. Det eneste vi manglet var en geolog som kunne fortalt oss om alle steinformasjonene og oppbygginga av det hele, fasinerende er det.

På sørsida av øya kjørte vi forbi alle strendene, dette er Stafilos. Vi var blitt advart mot den fordi det var så mye folk der, men vi trivdes veldig godt når vi bare kom oss vekk fra musikken. Aberet er jo at det er et kvarter å gå oppoverbakke etterpå for å komme til busstoppet.

Dette er Agnontas som vi ble anbefalt på det varmeste så dit reiste vi en av de første dagene, hvilken skuffelse. Det var nesten ikke solsenger der så alt var opptatt da vi kom, og vi kan ikke ligge på strand uten senger og parasoll, det har vi ikke rygger til. Det ble ikke til at vi dro dit mer selv om selve stranda var fin og tavernaene så hyggelig ut.

Badestopp hadde vi mange av underveis og det er jo herlig når sjøen holder 25-27 grader, da kunne ikke engang jeg klage. Lilleput prøver å tone ned noe av det verste Mamma Mia hysteriet, men noen filmlocation må de jo få vise oss. Her er stedet hvor seilbåten lå da Sophie var ute med fedrene for å bli kjent med dem, Sara er velvillig fotomodell.

Lunsjstoppet ble i Elios denne tirsdagen, tavernaen i Loutraki holdt stengt. Det ble spennende for Nanna med ny taverna og ukjent meny. Det ble spennende for oss også ettersom det ble litt for mye blekksprut, men det var brød og det var salat så vi ble da mette. Vin og mat fikk vi også, og mer kunne vi kjøpe.

 

Så kom vi til turens høydepunkt; på alle måter. Agios Ioannis kapellet ligger på toppen av denne fantastisk klippen. 200 trappetrinn opp i 35 g varme tar på, men man må bare gjøre det. Vi måtte svømme fra båten og inn, sko og kamera fulgte etter i "lettbåt". Det er ikke noe prest der og alle ikonene er kopier så det er ikke så farlig med kleskoden der som det er i andre kirker i Hellas. 

Jeg har sagt det før og sier det igjen; stein er pent det! Tenk at naturen kan lage noe sånn som dette, synes det ser ut som en hammer som banker på klippen.

Her får dere se for dere Maryl Streep løpe oppover en lyssatt sti, hun hadde vært mer utslitt enn i filmen hvis hun virkelig hadde løpt opp, garantert!

Panormos

Panormos stranda så vi også fra båten og bestemte oss for at dit ville vi. Det er 30 minutter med buss. Vi tok 11.15 bussen og fikk kranglet oss til sitteplasser, men på hjemmturen i sekstida måtte vi stå. Som sild i tønne, det er aldri godt å stå på bussen, men dette er jo turistbusser som det ikke er ment at man skal stå på, så det er lite å holde seg fast i også. Vi gjorde det to dager så orket vi ikke mer.
Men det er den beste stranda vi var på, gratis solsenger mot at man kjøper drikke på den tavernaen stranda hører til, og så spiste vi lunsj der også. Veldig god mat og hyggelig betjening.

Vi var på flere strender; dette blir hvis en strandblogg. Det går vanligvis badebåt til Glysteri, men akkurat den dagen vi skulle så blåste det for mye. Vi måtte ta drosje for badebåt, det var litt nervøst, fem voksne mennesker i en bil tildels uten bilbelter på de svingete og smale veiene er ikke helt greit. Dessuten følte vi oss snytt da de skulle ha 6€ for solsenger og parasoll når det bare er en taverna der som man må bruke og som ikke har noe god meny engang. De unnskylte seg med at de måtte leie stranda av kommunen, ja det må alle sammen det. Det er allemannsrett der som her. Vi dro ikke tilbake.

Byen holder seg selvfølgelig med bystrand, vi var der den aller første dagen, men måtte ligge en km bort fra høytalerne som spyttet ut clubmusikk og ennda hørte vi den. Men vi holdt ut et par timer siden det var første dagen og vannet var det ingenting i veien med.

Så gikk vi et par ganger til Glifoneri, det var først opp og så langt ned og samme veien hjem igjen, vi er jo godt trent så det går bra, men hjemmveien er jo ikke noe å glede seg til. Vi lærte oss veien gjennom Gamlebyen og det var hyggeligere enn å gå ringveien. Det var gratis strand og andre gangen vi kom var alle sengene opptatte, men innehaveren av tavernaen hadde noen på lur så det ordnet seg. Tavernaen hadde litt liten meny, men salaten var god.
Dessverre var det en gjeng med gutter der som hadde litt for lite positivt å ta seg til og det tok de ut i steinkasting. Når det ble villt nok var det direkte farlig å være der, selv om de i utgangspunktet kastet mot hverandre var det lett at en stein kom på ville veier. Og det var nyttesløst å snakke til dem, det var flere som prøvde. Men det skal ikke få ødelegge det positive med denne lille perlen av en strand.

Å stå opp 0450 er aldri morsomt, men det må til når man først skal i båt før man kommer til flyplassen, og aldri helt vet om båten kan gå til fastsatt tid. Bonusen var denne nydelig soloppgangen, de ser vi ikke for mange av.

Det er litt av et puslespill som skal gå opp når så mange skal forflytte seg samtidig. Nå ble det ekstra forsinkelse fordi flyplassen er så liten at den ikke har plass til mer enn tre fly parkert samtidig. Og det var et fly som hadde fått tekniske problemer så det sto fast og opptok den ene plassen.
Med to tavernaer ved flyplassen var det ikke noe problem å få tida til å gå, en siste Retsina og gresk salat gjorde livet mye grønnere.

Om vi noengang kommer tilbake er vanskelig å si, det trekker veldig ned at man er avhengig av transport for å komme på en ordentlig strand. Samtidig trekker det opp at byen er såpass stor at det er mye å se på og ikke minst den gode maten.

Vi sees hvis vi sees.

Gamlebyen på Skopelos

Analogt termometer fra begynnelsen av 1980-tallet fått fra Postfoto! fungerer perfekt fremdeles.

Klimaforandringene har kommet til Hellas også, en regnværsdag hver uke hadde vi. Det regnet stort sett fra seg på natta andre uka så da kunne vi bruke dagen til en vandring i Gamlebyen på Skopelos.

Det er omtrent 6000 fastboende på øya og de fleste bor i byen og veldig mange av de bor i Gamlebyen. Det er mange små trange gater, men også noen bredere handlegater. Her finner man de typiske greske smale husene i to til tre etasjer hvor flere generasjoner bor sammen.

Ellers på øya var det begynt å bli litt brunsvidd og avblomstret, men her oppe var det utrolig frodig fremdeles. De er heldig og mangler ikke vann her, vannet kan til og med drikkes, hvis man liker kalkholdig vann riktignok.

Treverandaer også kalt Tyrkisk balkong, men ikke si det til grekerne

I denne trappa satt damene i kveldinga og pratet, her er det bare en som er på plass

Hus med potensiale

 

Bløtkakeformet kirketårn, det er 140 kirker på øya

Tenk å kunne gå til utgangsdøra å plukke tomater til frokost

Utsikt til Kastro

 

Skifertak var det vanlige før, men det er dyrt å vedlikeholde så røde teglsteinstak har overtatt

Fortsatt i full blomst, og hvilken duft

Her er Gamlebyen sett fra havna før soloppgang

Vi har da vært noen stedeer i Hellas :-)

Døgnvill hane

Haner på øen her aner

aldri hva klokken er slagen.

Nattblinde hilser de dagen.

Knapt er det midnatt, så maner

alle de døgnville haner

verdner av gull og skarlagen!

Hanen som Shakespeare beskriver...

Men når det er klokken 12 den

opptrer som "morgen-herolden",

syns jeg den overdriver,

synes jeg the golden cock's iver

blir meg en smule for golden!

Sol efter sol har besatt den:

Sprengfull av morgengryer

huier den ut sine vyer!

Midt inni svarteste natten

teller jeg hundre og atten

skingrende kykkelikyer...

Straks jeg er sunket i dvale

her i min Skyros-alkove,

Vekkes jeg opp, kan jeg love:

Maken til vekkelsestale!

Gal gjør meg gal! Faen gale!

Hane, hold nebb! Jeg vil sove!

Kilde: Skyros, Egeerhavet : dikt

Bjerke, André

Oslo : Aschehoug, 1967

http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007051004032

Kardamyli, del 2

Siden vi var usikker på om det ble noen utflukter i Lilleputs regi ble vi enig om å leie bil, tilbudet var 4 + 1 dag og det holdt i massevis. Vi hadde to-tre sighter på programmet, det ble to lange kjøreturer, men avstander er vi jo vant med så det gikk det også.

Første stopp var gamle Messene. En fantastisk opplevelse, mye fordi man blir overrasket over hvor stort det er. På bildet vises teatret i forgrunnen mens hele området er byen som var en betydelig by både politisk og handelsmessig. Gratis inngang og ikke på langt nær så mye folk som i Olympia som var neste post på programmet.

Olympia behøver nesten ingen presentasjon, alle vet jo hva det er. Vi lyttet til erfarne turister, les: guidboka, og gikk kun hovedløypa gjennom området og det var lurt. Det er mer enn nok for en dag med 35 g og mylder av turister fra USA, Tyskland, Japan, Kina, ja det var vel de som gjorde mest ut av seg. Grekerne selv er de frekkeste, reglementet gjelder ikke for dem. De hadde med seg hund inn, de røykte der og klatret innenfor alle sperringer. Men den som ble tilsnakket; det var meg, jeg kom til å åpne blusen litt for mye ved Heras tempel, fy fy!

På stadion måtte jeg jo prøve startblokken, og nå forstår man jo hvorfor det heter det. 192 m sprang de den gang da, jeg nøyde meg med et steg. Og at det var plass til 45 000 tilskuere er helt utrolig å tenke seg. Det var ikke tribuner, det var bare dommerne som hadde det og det ble bare kåret en vinner, resten tapte.

 Denne stenen indikerer vel at de hadde den slags innretninger i antikken også, gjør det ikke?

Siden vi var borte i 10 timer første kjøredagen ble vi fort enig om å holde oss i nærmiljøet dagen etter. Kjørte oppover i fjellene og stoppet i flere hyggelige små landsbyer. I en møtte vi kun en gammel mann og hans geit, i en annen var det en nydelig kirke og utenfor et torg med dette flotte platantreet. Da det kom en liten frøken for å huske ble det et fint bilde av det.

Resten av den dagen tilbrakte vi på stranda i Stoupa. Det var det flere grunner til, først av alt at Gemalen ville hilse på en av sine yndlingsforfattere; Nikos Kazantzakis. Vi hadde nemlig hørt rykter om at det var en bauta av han ved stranda der, fordi det var på den stranda Anthony Quinn og Alan Bates danset i Zorba the Greek.

En annen grunn til at vi ville være på den stranda noen timer var for å forsikre oss om at vi liker steinstrand bedre enn sandstrand, og at vi liker mindre forhold i stedet for "Syden". Alt ble oppfyllt, men en ting skal de ha; de hadde omelett på lunsjmenyen, pussig nok hadde ingen det i Kardamyli.

Så var turen kommet til Sparta og Mystras. Av det gamle Sparta er det ikke så mye igjen, det er en moderne småby hvor folk lever som andre steder. Vi satt oss på en kafe på torvet og kikket på livet og det var koselig, kafeen het Bibliotekbaren, og det synes vi passet. Det er noen antikke deler igjen også i Sparta, men vi ville konsentrere oss om Mystras så vi dro fort videre.

Etter en god lunsj tok vi beina fatt og besteg denne klippebyen, det tok 3/4 time og en liter vann og komme til topps. Og hvilken utsikt! Og for en fantastisk historie denne byen har; grunnlagt av frankerne i 1249, overtatt av Bysant i 1262, av Morea i 1348, av Tyrkerne i 1460. Fra 1834 begynte folk å flytte til det moderne Sparta og i 1922 ble Mystras erklært som et arkeologisk område og i 1953 flyttet de siste menneskene ut. I 1989 ble Mystras del av verdensarven.

Breathtaking

En av brødrene mine var her for noen år siden og snakket så varmt om stedet og vi kan bare si oss helt enige, det er virkelig stort. Og kommer du dit engang så husk at når du kommer ned igjen får du verdens beste appelsinjuice ved den nedre inngangen!

Sparta sett fra oven, det hvite feltet mitt i bildet

Vel "hjemme" igjen i Kardemyli var det tid for et kveldsbad fra brygga vår. Det gjorde godt å skylle av seg ni timers biltur og bystøv. Det var ikke mulig å se noen direkte solnedgang fra byen, men den røde himmelen er da heller ikke å forakte.

Kan du se at det er Amalie Skram som ligger her?

Siste uka lå vi for det meste på stranda og bare samlet D-vitaminer, leste og kikket på havet. Det er sikkert en plausibel forklaring på hvorfor det av og til kommer så store bølger, men det er morsommere å filosofere over det.