torsdag 22. juli 2010

Titusen


Så nådde jeg og bloggen min en ny stor milepæl, vi har hatt 10 000 besøk. Og gleden var ekstra stor da jeg så at det var Laila som var nr. 10 000.

Laila er en stor inspirasjonskilde til blogging og til slektsforskning og hun har lært meg mye om hvordan man møter ferske slektsforskere som ber om hjelp. Har mye glede av det i jobben min også, alle har vi vært nybegynnere det skal vi ikke glemme.

Tusen takk til alle dere som har vært innom i disse årene, nå går vi for 100 000!

onsdag 21. juli 2010

Mange slags minneplasser

Søndagsturen til Vigerlandsparken ble utvidet litt fordi vi husket at vi skulle en tur innom Vestre Gravlund for å se på en minnestein. Det nærmeste vi kom var denne; til minne over de som falt under 2. verdenskrig.
Tror min kusine hadde fått feil informasjon for hun mente det sto navn på den, men den eneste som hadde navn var den over svenske statsborgere som falt i Norge.



Når vi først var på gravlunden kikket vi jo litt rundt og som slektsforsker og treelsker synes jeg dette slektstreet var fantastisk flott.



Men denne vet jeg ikke helt hva jeg skal mene om:





Etter en stund gikk turen videre til Vigerlandsparken og jeg synes denne vinkelen av Monolitten var litt morsom. Og ikke tilfeldig at det var et tre der også.
Vi ble litt trist da vi så hvor lite stell det er i parken. Kunne ikke la være å sammenligne med hvor pent det er under Abelhaugen, der er det gartnere å luker hver uke, kunne ikke noen dra hit opp også å få vekk disse gresstustene. Hører du Fabian?


Denne søtnosen står vis á vis Sinnataggen og ser dere han sier: hvorfor er det ingen som tar bilde av meg da?
Nå er du behørlig avfotografert.




Dette var det første vi så da vi kom ut av parken; og det er vel det nærmeste vi kommer Hellas i år.


Hørte Andreas Hompland sitt morgenkåseri 16.juli og fikk litt "hjemlengsel", er kanskje ikke så rart når vi har vært i Hellas hvert år siden 1998. Men kommer tid kommer råd.....

tirsdag 13. juli 2010

Københavntur nr. 50

Etter sterke ønsker fra Tromsø-væringan startet vi på Hansens gamle familjehave med smørbrød. Forventningene ble innfridd, og de var store etter fjorårets opplevelse.


Deretter gikk turen til Fisketorvet hvor de har dette badeanlegget. Det var folksomt i sommervarmen, og veldig hyggelig å se at anlegget blir brukt.

Over broen på Islandsbrygge var det ikke mindre folk, jeg har før vært skeptisk til Oslo kommune sine planer om strand i sentrum, nå sier jeg bare stå på. Selv om det ikke blir så mange dager i året det blir så folksomt tror jeg det er verdifullt å ha et slikt uterom.


Lørdagen dro vi lenger ut på Amager, til Amager strandpark. Utrolig fint anlegg, vet ikke hvor mange meter strand det er, men langt var det å gå i hvert fall. Masse folk, men plass til alle allikevel.

Vi ble utrolig fasinert av innflygingen til Kastrup, det kom fly i et j... kjør.

Sykler, sykler og atter sykler, men det er jo positivt at folk lar bilen stå.



Sånn ser Tromsøføtter ut etter opptining.


Og her er resten av quintetten også.


Søndag var det duket for nok et høydepunkt, Nulle og Verdensorkesteret. De skuffet heller ikke, Nulle var i storform og vittighetene satt løst. Spillegleden er til stede og det gjør ikke noe om vi har hørt alt før.




Oppfattet ikke hva den unge keyboardspilleren het, men han var kjempeflink og jeg kan ikke annet enn å tro at han er kjempeheldig som får spille med disse erfarne enterteinerne. Louise var også i sitt sedvanlige kjempehumør. Overrasket stort med en dejlig versjon av My Way.

Regnet kom presist med det samme konserten var slutt så det ble litt hektisk småløping for å komme i hus. Senere da vi skulle spise middag gikk det å sitte ute igjen og vi fikk selskap av en bror og svigerinne.

Denne broren var litt ivrig etter å få se en viss fotballkamp, og de andre syntes også det kunne være en god ide, så vi gikk tilbake til hyggelige Søren på Vandkunsten. Det var gratis nettverk der så jeg fikk drive med mitt mens de andre så at Spania ble verdensmester.

Dette ble en anstrengende tur fordi temperaturen lå opp mot 30 grader hver dag og vi går jo stort sette hele dagen. Men vi var flinke til å drikke vann så noe heteslag ble det ikke. Heldigvis er det mange med næringsvett som selger vannflasker på gata, og 10 kroner for en halvliter når den er kald og akkurat der du er, det er greit nok.

Da er det Jazzfestival igjen om ett år, 1. - 10. juli.
-

torsdag 8. juli 2010

Elvecruise på Donau, dag 10 og 11


Neste dag stålsatte vi oss for en lang busstur, men den skal heldigvis deles opp litt og vi skal da få oppleve mye i dag også. Første stopp er om to timer og da er vi ved starten av Jernporten.

Ved hjelp av demninger og sluser er det nå mulig å komme gjennom, men jeg synes det så nifst ut. Spesielt nifst var det ytterst hvor elva er på sitt bredeste. Den så ut som en sjø og det blåste og bølgene var høye og det lå greiner og fløt over alt. På det dypeste er den 80 m og på det smaleste 150 små meter. Det hadde jo selvfølgelig vært spektakulært å seile gjennom, men akkurat der og da var det greit å sitte i en buss på tørt land.

Da demninga ble laget måtte de flytte en hel landsby og veier og jernbane måtte også omreguleres. Festninga har altså vært 30 meter lenger fra elva og den ble bygd her for å beskytte innkjøringa til Jernporten på 1500-tallet.


 
Selve slusinga tar en times tid og det går 12 vanlige skip i den av gangen og det er gratis. Det er et samarbeidsprosjekt mellom Serbia og Romania og begge landene får ut strøm av anlegget.

Sånn ser demninga ut på Romaniasiden

De hadde et enkelt system for å vise om det kom skip medstrøms, de har forkjørsretten, da var kula heist opp og man kunne se den over fjellskrentene.

I grensebyen Kladova var det tid for lunsj, lang kø ble det, men det gikk forbausende fort allikevel. Maten var god den, men klorvann er vi ikke så glad i å drikke. Morsomt at Serbia scora mål (VM i fotball) mens vi var der, TV-stua var stappa og det var god stemning. (bildet har jeg fått fra Inga)









Så var det tid for grensekontroll og ut av Serbia gikk det radig, men inn i Romania gikk det veldig tregt. Alle de amerikanske passene skulle scannes i det nye kontrollsystemet deres og det tok en og en halv time. De lot som de gjorde det samme med våre, men de kom tilbake etter fem minutter i nøyaktig samme rekkefølge som de ble samlet inn.



Disse husene ser jo veldig nedslitt ut, men det påståes at de er blitt nyrenovert innvendig og de begynner å få bedre bostandard i byene. På landet så vi at de fremdeles bor i skur og utenfor hadde de kjøkkenhager som var grønne og frodige akkurat nå, men veldig små så det spørs om det ikke bare er til eget forbruk.

Romania, et land vi har utrolig mange fordommer  mot, det viste seg at noe stemmer, men ikke alt. De ble medlemmer i EU i 2007, men har ikke Euro, de har plastikk-sedler og de heter Lei.

Det landskapet vi kjørte gjennom var flatt og fint jordbruksland, men folk har ikke råd til å investere i utstyr til å drive jorda så mye ligger brakk. De har faktisk oljeproduksjon, men de raffineriene vi så får vi håpe er ute av drift.


Landet driver fremdeles og rydder opp etter Ceusescu, men arbeidsledigheten og korrupsjonen er et kjempeproblem som EU-midler bare kan avhjelpe i liten grad. Det de hadde av industri er stort sett nedlagt, Ceusescu var veldig populær i vesten fordi han tok avstand fra Sovjet-styret og da hadde de stor eksport, men etter murens fall er det ikke noe etterspørsel etter det de produserte, biler for eksempel. Det eneste de har igjen er litt kjemisk industri.

Vi kom sent til Craiova, byen hvor vi skal overnatte på hotell Jiul. Som dere ser av Wikipedia er det ikke mye å si om den byen! Det var sikkert godt ment, men den mottakelsen vi fikk ble litt i meste laget. Hotellet var en fallen skjønnhet fra Ceusescus storhetstid, det var en liten foajé, med stein i tak og vegger og der sto det et sigøynerorkester og spilte med livet som innsats. De som ikke hadde tinnitus fra før fikk det da, det ble servert brød og salt og sprit også, men det eneste vi tenkte på å komme oss vekk. Tror Tone forsto at hun måtte få ut nøklene fort før det gikk liv tapt.

Middagen ble servert i en gedigen spisesal med speil og ”marmor”, der var orkesteret igjen og spilte så høyt at enhver konversasjon ble umulig. Selvfølgelig kunne de spille og dama som sang var kjempeflink, men det var ikke det vi hadde bruk for der og da. Vi var nok månedens gjester og personalet hadde liten øvelse i servering, men vi kan le av det nå. Vi fikk forresten oppklart en detalj på programmet, det var vin som var inkludert på hotellet :-)

Etter en litt for tidlig morgen, vekkinga var innstilt riktig, men htc-en min visste hvor den var så den ringte på romansk tid. Frokosten var helt grei og vi fikk med oss matpakke til lunsj.

Jenny var guide og fortalte saklig og greit om forholdene i landet sitt, både før og nå, hun var stolt av Romania og veldig opprørt over at vi i vesten tror at sigøynerne er fra Romania. De kaller seg jo Romfolket, men som hun sa; de er jo fra India. De har de samme problemene med sigøynerne i Romania som det vi har, de har også prøvd med forskjellige tiltak for å integrere dem, men har ikke vært mer heldig enn oss med det.

Inga fra Sverige kunne da fortelle at i Sverige hadde de hatt et prosjekt med å integrere noen sigøynere i Stockholm for ca 30 år siden og det hadde vært vellykket, men jækligt dyrt!
Både helse- og skolesystemet er så sinnrikt organisert som det bare kan bli i et korrupt styre, det pussige var at det var de med beste karakterer og mest penger som fikk ekstra støtte. Det er bare Bulgaria som er mer korrupt enn Romania, landet har fått midler for å lage motorvei, men på fire år har de bare bygd 10 km! Så nå truer EU med at de vil ha pengene tilbake, vel det skal bli interessant å se hvor de skal hente de pengene fra.

Men i dag var det altså Bucuresti som sto på timeplanen. Byen preges av fransk arkitektur og arven etter Ceausescu. Han var diktator i over 20 år og vanskjøttet landet på det grusomste.

Her er vi foran hovedkvarteret hans hvor han sto den desemberdagen i 1989 da folket endelig hadde fått nok og buet han ned av talerstolen. Aldri skal vi vel glemme hvor forbauset han ble og selv om vi er motstandere av dødsstraff kan man vel si at han fikk som fortjent.
Minneplate for de falne i revolusjonen: Ære til våre martyrer:


En av historiene Jenny fortalte var at når det kom utenlandsk besøk ble det kjørt inn dyr og mat og pyntet på en gård som da ble vist frem som et ganske normalt gårdsbruk. Etterpå kom det noen og hentet alt igjen, men da hadde besøkene med seg masse fine bilder om hvor fint bøndene i Romania hadde det. Mat som ble produsert i landet ble for det meste eksportert, sjøl fikk de, etter å ha stått i kø i timesvis, kjøpt vingene og hodene på kyllingene for eksempel. Varmt vann hadde de noen timer hver dag, dvs det er et munnhell om varmt vann i Romania: "Hva er kaldere enn frossent vann? Jo, varmtvannet i Romania".

En annen historie vi kjenner fra før er fra da han skulle på statsbesøk til Oslo, han forlangte at kona også skulle få St. Olavsorden, og dessuten måtte de stoppe trikken på Drammensveien for den bråkte for mye!

Det er selvfølgelig noen som savner han, for før hadde jo alle jobb og man fikk lønn, når man giftet seg fikk man hus og etter 45 år i arbeid fikk man pensjon. Men da har man glemt alle stalinmetodene med tysting og vilkårlige arrestasjoner og Securitates som var en stat i staten.


Av alle ville prosjekter Ceausescu fant på var Parlamentspalasset og dets omgivelser det verste. 1/5 av byen ble revet for å gi plass til dette perverse bygget og rundt det ble det oppført bygninger i samme stil. Der skulle partipampene bo og jobbe og der skulle ambassadene være og flere store hotell.
Det er to stykker som har holdt tale fra Parlamentspalasset, den første var gamle Bush og han sa: beautiful country you Bulgarian have here. Og Michal Jackson som sa: Hello Budapest!



Han laget seg sin egen Champs Elysées, 7 m lenger enn den i Paris, med ett springvann for hvert distrikt. Nå sier de at springvannene er for hvert departement og når det ikke er vann i fontenen er det fordi kassa er tom i departementet. Ved enden av gata står det en kjempefontene som symboliserer hele landet. Ceausescu ville også ha Donau inn til Bucuresti for han ville ha sin Seine, men det prosjektet ble det heldigvis ikke noe av, de får nøye seg med en liten kanal.
Og en triumfbue ble det også råd med!

 


Helt til slutt et bilde av Nasjonalbiblioteket; er jo litt interessert i sånne.

mandag 5. juli 2010

Elvecruise på Donau, dag 9

Som nevnt før skulle vi fra nå av deles på to busser og vi føler at vi trakk vinnerloddet da vi fikk vår nye reiseleder Geir Toverud som følge i vår buss. Nå fikk vi god plass og alle kunne flytte seg rundt alt ettersom det passet og hvilken utsikt man ville ha, deilig. Og selvfølgelig var alle som vi helst ville være sammen med på vår buss :-) og Geir overlot ordet til lokalguiden Sofia for det meste, han tok bare en ”snabbgjennomgång” innimellom på norsk, men jeg tror de fleste fikk med seg det Sofia sa.


Beograd, hovedstaden i Serbia og også i gamle Jugoslavia, er grensen mellom Sentral-Europa og Balkan, stedet Ottomanene sloss for i 80 år før de greide å ta den og da beholdt de den i over 200 år. 25 % av landets befolkning bor i byen og det er ca 2 millioner med studenter og illegale innvandrere.

Vi kjørte rundt fotballstadion til Røde stjerne, den er ganske ny og er bygd med tanke på hurtig evakuering. Det er  plass til 60 000 mennesker, men med 36 porter kan den tømmes på 10 minutter!
Sofia fortalte en morsom historie om Røde stjernes supporterklubb; de heter Delia og det betyr nå modig. Tidligere betydning var tyrkisk rytter som var stygge i trynet.

Tito har et stort minnesenter oppkaldt etter seg og her finner man også gravstedet hans, vi kjørte bare forbi.



Vi kjørte også forbi og rundt St. Savakirken som er den største ortodokse kirken på Balkan med plass til 10 000 mennesker. Den ble påbegynt i 1935, men byggingen sto stille under Titos styre, religion er opium for folket må vite, nå er det håp om at den skal bli ferdig i 2014. Kuppelen ble løftet på plass i fjor, den veier 4 000 tonn og det var litt av et arbeid å få den på plass. Kirka er laget i gresk marmor og klokkene er donert fra USA, det er 49 stykker, en for hver kirke i Serbia. Kirka er 70 meter og korset på toppen er 12 meter. Da vi først så den trodde vi at det var en moské, og det var ikke så rart egentlig for di den ligner på Hagia Sofia i Istanbul som jo opprinnelig var en moské.

Kalemegdan fortet var virkelig flott, med utsikt over Sava og Donau, og der nede skulle vår lille Prinz ha ligget, sukk! Ordet er sammensatt av kale = festning og megdan = felt, område. Dette er bare to av 2 000 tyrkiske ord som fremdeles brukes på serbisk.


Sofia fortalte om fortet og høydedraget som med sin plassering 125 meter over Sava og med utsikt over til Sentral-Europa og til Donau, helt klart har hatt stor strategisk betydning helt siden tidenes morgen. Det var først med bombeflyene at den mistet sin betydning, dette har de også dokumentert med utstillinger av nyere våpen på området. Men hvis de fremdeles skal få støtte til å drive fortet som museum må de flytte ut det moderne. Her skal kun være det ”opprinnelige” festningsverket.

Prins Mihailo Obrenovic III
fyrst av Serbia i to omganger 1839-1842 og 1860-68

Man kan ikke være i Beograd uten å se spor etter NATO-bombinga i 1999. De har ikke råd til å rive de utbombede husene og noen mener også at de bør stå igjen som monumenter. Dette er den Kinesiske ambassaden:


Før vi fikk tid for oss sjøl var vi innom Majestic hotell, som betaling for at vi brukte toalettene kjøpte Escape øl og brus til oss, tror i hvert fall at det var derfor. Og vi ble ikke advart mot ølet, det var noe søtt kliss, vet ikke hva det minnet om, men udrikkelig det var det.


De som kan spille trekkspill holder til her, de andre er på et hjørne nær deg i Norge.

Vi kom oss fort ut i byen og en hyggelig gågate hvor vi selvfølgelig fant et hyggelig sted å sitte ned. Kelneren der var sånn som vi liker det. Ser alle og alt og tar i mot bestillinger uten å skrive ned, kommer med det vi skal ha og med regninga når vi ber om det.
Det var gjennomgående at bestillinger tok for lang tid på alle plassene vi kom. Men når vi kun hadde 45 min til en time på oss måtte det jo gå litt hurtigere enn hva man ellers behøver å forlange.

På vei ut av byen igjen kjørte vi forbi Vennskapsparken hvor Tito pleide å ha med utenlandske statsbesøk til å plante et tre, og vi var og så nærmere på den sosiale boligbygginga i forstedene. I 1960 hadde de oppnådd målet om at alle skulle ha egen bolig i byen. Hvert kvartal består av 10-15 blokker som har egen lekeplass, barnhage og skole. Veibygginga var også laget på dugnad; hovedveien fra Balkan til Sentral-Europa heter Korridor 10 og det er ungdom som har bygd den for kost og losji! I samme område finnes boliger for 7 000 studenter.

Så gikk turen til det som reiselederne kalte turens høydepunkt. Forventningene var skrudd skyhøye, og vi ble ikke skuffet!



Lunsj og underholdning i en låve i Jarak hos familien til Teodor og Edvina. Det var småretter av alle slag, varmrett og kaker, vin og øl i lange baner, og Teodor gikk rundt å skjenket Slivovitz hele tiden. Heldigvis at vi hadde tenkt gjennom det på forhånd, her gjaldt det å være forberedt. Det nyttet jo ikke å si neitakk, da ville han jo blitt lei seg. Nei, annen taktikk måtte til, vann masse vann. Amerikanerne hadde det travelt, som vanlig, men vi holdt på i flere timer med dans og moro. Gutta var kjempeflinke til å spille og de hadde et knep for å få inn litt ekstra penger; Teodor startet med å legge en seddel i trekkspillbelgen og da var det jo mange som syntes det var en god idé. Det er greit, vi har nok og de har lite og de jobbet for de pengene det er helt sikkert.





Denne karen sto i bakhagen og tok imot all oppmerksomhet med stoisk ro.

På bussen hjem oppfordret Geir til historiefortellinger og da kom det jo frem mange skulte talenter; både diktopplesning og historier fra Hedmarken og Bergen selvfølgelig.

I morgen mister vi noen i reisefølge; noen orker ikke og noen kan ikke reise i buss en hel dag så de drar fra oss nå. ”Søstrene Bjørklund” fortalte om en annen fin elvetur; nemlig fra Kiel til Istanbul og det hørtes veldig interessant ut.

Dessverre fikk vi samme middagen som i går og nå gikk det enda tregere med vinen og den var enda varmere enn i går, og midt oppi det fikk vi programmet for morgendagen og da ble til og med gemalen forbanna og det skal mye til. Hvorfor koffertene skulle stå utfor døra 1 ½ time før avgang når vi allikevel må identifisere den før den settes på bussen må jo gudene vite, vi greier heldigvis og bære den ned sjøl. Jeg skal spare dere for resten av teksten i programmet, Sylfest og Finn-Erik ville besvimt, vi måtte bruke en halv time til tekstanalyse før vi tror vi forsto hva som sto der.

Så var det tid for folklore, amerikanerne var kommet før oss og satt demonstrativt på de tre første radene i begge seksjonene. Vi som satt lenger bak fikk ikke med seg noen ting, jeg reiste meg og sto litt på siden og da så jeg litt mer, men mange gikk bare og noen oppdaget at det var speil i taket. Først var det litt treigt, men det tok seg opp og de var i hvert fall blide og musikken er jo litt mer fengende enn vår folkemusikk.

Vi tok tidlig kveld og ser frem til morgendagen med skrekkblandet fryd, 9 timers bussreise var jo ikke helt det vi hadde tenkt oss.