Hemsedal

I mange år nå har vi hørt om hvor fint det er i Hemsedal . Først var det min svigerinne som sammen med sin familie har hatt en årlig tradisjon for å feriere i dalen, da min bror kom inn i den familien ble han også "frelst". Så var det at vår datter kom inn i en familie som har hatt hytte der i over førti år og vi har hørt så mye om stedet og sett fine bilder, og naturlig nok håpet vi på at det skulle blir vår tur også. Og nå har vi vært der og det blir ikke siste gangen, det var jo til og med morsomt å gå tur i fjellet igjen.

Når man våkner til en sånn utsikt, temperaturen ligger rundt 10 + og det ikke regner kan det nesten ikke bli bedre.

I motsetning til andre familiemedlemmer hadde ikke jeg noe ønske om å bestige Skogshorn, men den så jo flott ut, så kanskje en annen gang.

Både lørdag og søndag var vi ute på tur, ganske bra terreng både for ødelagte knær og akilles-sener. Man må gå litt oppover før man kan gå innover vidda, men det er jo bare godt å gå seg litt varm, og for noen farger!

Litt blåste det jo høyt til fjells, så den nye jakka mi fikk prøvd seg og den besto prøven.

Når du ser meg

"Erik Davidsen og søsteren Inga rydder i sin nylig avdøde fars papirer. Der finner de et urovekkende brev fra en ukjent kvinne. Erik og Inga oppsøker bekjente av faren for å finne ut hvem som kan ha skrevet brevet. Dette fører til at gamle hemmeligheter kommer til overflaten, og familiens sår blottlegges"

Det er en forsvinnende liten del av boka som handler om denne hemmeligheten som aldri forfølges, de får vite det og dett var dett. For å få vite det må de liksomforstå et par originaler i et norsk innvandrermiljø i midt-vesten.

Boka handler om at psykiateren Erik blir forelsket i leieboeren Miranda, mens hennes datter okkuperer mye tid hos Erik og det er kanskje den mest vellykkede delen av boka, Erik og Eglantine forstår hverandre og har en fin dialog. Her er det fryktelig forstyrrende at fortelleren er en mann, mens forfatteren er kvinne.

Miranda vil være i fred, og når eksen har plaget dem tilrekkelig nok med snikfotografering er det greit at han får kontakt med sin datter, og ender også i seng med Miranda. En kveld kommer Miranda opp til Erik i morgenkåpe og både han og vi tror at nå blir det et par av dem i alle fall, men nei; da skal hun fortelle Erik at hun hadde en onkel som var homo og ble drept pga det. Så etter å ha grått for onkelen og sittet i armkroken noen timer går hun hjem igjen, fortalte hun samtidig at hun er lesbisk, eller??

Forholdet mellom Eglantine (Eggy) og faren, Jeffrey Lane, får en brå slutt når hun faller ut av vinduet mens han skal passe henne, vi følger en heller lite spennende tid på sykehuset før hun selvfølgelig blir helt bra igjen, og hva har vi lært av dette? Ingen ting.

Innimellom alt dette får vi høre om Eriks pasienter, ingenting har relevans til hovedhandlingen.

Inga har også sitt å stri med, enke etter en forfatter med et for stort ego som har hatt en elskerinne som han har skrevet brev til, etter at en svettende barndomsvenn av Erik har kjøpt brevene viser de seg og ikke være noe spennende. Mannen har kanskje fått en sønn med elskerinnen, noe Ingas datter Sonia ikke vil vite noe av før hun har levd seg gjennom to-års dager for 9/11, hun var nemlig øyenvitne til det og sammen med farens død har dette gjort at hun kanskje får varige psykiske skader.

Denne svettende vennen til Erik er forelsket i Inga, og han slutter forresten å svette så snart hans mor er død.

Dette er et sammensurium av likegyldigheter, oppramsing, liksom psykiatri og jeg aner ikke hva forfatteren ville med denne boka, bortsett fra å si at alle behøver vi å bli sett.

Jeg har ikke lest noe av Siri Hustvedt før og hadde det ikke vært for leseforeninga jeg har blitt med i hadde jeg ikke lest denne heller. Nå er jeg spent på hva de andre i gruppa mener.

-

Minnebøker

Jeg vet ikke om unger har minnebøker lenger, men i min barndom hadde alle det og vi brukte mye tid på å skrive små vers til hverandre. Min første minnebok fikk jeg i 1963, da gikk jeg i 1. klasse på Honningsvåg skole og boka fikk jeg hos mamma. Hun måtte på sykehus for en operasjon og da måtte hun reise til Hammerfest, reisen gikk med Hurtigruta og hun dro så tidlig at vi ikke hadde stått opp ennå. På kjøkkenbordet hadde hun lagt presanger til oss og min presang var minneboka som er formet som et palett.

Jeg tar med ett minner som illustrere godt hvordan disse små versene var, og de fineste minnene var selvfølgelig fra dem som tegnet litt og brukte litt tid og gjorde seg flid med minnet. Og så var det stas at de store jentene ville skrive i bøkene til oss småungene.

Et minne som jeg trodde jeg hadde var fra lærerinna, hun het Ragnhild og var fra Jessheim og hun var helt nyutdannet da hun kom til oss. Hun hadde skrevet diktet til Inger Hagerup om Motortøff og sønnavind, men vet du hva det beste er; jo hele øya full av søte, modne bjørnebær. Jeg mente at hun hadde tegnet så fint til det, men der husket jeg feil, det var bare noen blomsterranker.

Så fant jeg en helt annen type minnebok; helt siden Manchester United var involvert i en flyulykke på slutten av 1950-tallet har min far og dermed nesten alle ungene hans fulgt med laget, og den tiden denne kjekkasen spilte på laget gjorde tydligvis ikke meg mindre interessert. En hel kladdebok full av bilder med George Best, ikke dårlig.

Senere i ungdommen begynte jeg å skrive ned sangtekster og dikt som jeg synes var spesielt fine. Akkurat nå er jeg mest imponert over skrifta, tenk at jeg har skrevet så pass pent en gang. Denne ideen hadde jeg fra min yndlingstante som hadde en lignende bok.

Her er Leonard Cohen tekster på løpende bånd, han oppdaget jeg helt på begynnelsen av 1970-tallet og han er min favoritt fremdeles.

Da jeg ble mer politisk engasjert gikk det selvfølgelig mer i direkte politiske tekster og disse laget vi mye godt selv. Akkurat hvem som har laget denne husker jeg ikke, men at fiskerigrensa var en viktig sak det husker jeg godt.

Sånn ser disse minnebøkene ut, permer er selvfølgelig ordnet alfabetisk med indeksering på skillearkene.

-

Kofferten åpnes

Endelig var den store dagen kommet, kofferten skulle åpnes. Den sto der i over en uke før jeg fikk besøk av min datter som gjerne ville være med på minneturen. Heldigvis vil jeg si for hadde hun ikke vært her å hjulpet meg med registreringen og fotograferingen hadde jeg nok gitt opp, for jeg reagerte allergisk på det som nok var litt innestengt fukt i mine gamle minner.

Det var utrolig hvor mye kofferten inneholdt av utklipp, aviser, minnebøker og plakater, jeg fant til og med noe jeg hadde glemt.

Dette arket var veldig morsomt å finne og Anja synes jeg skulle starte her siden jeg nå engang er slektsforsker. Slektstavlen er datert i 1973 og det var kanskje den spede begynnelsen? Jeg startet ikke for alvor før i 1991 og nå har jeg 389 aner i slektstreet mitt, hvor av 7 stk. i 13. ledd så man kan vel si at jeg faktisk vet litt mer nå.

Her sitter jeg å blar i permen med hilsner til konfirmasjonen i 1971, på første side er telegrammet fra min far som akkurat da var på reise ved Svartehavet. Det var telegram fra familie og naboer, kort fra venner på skolen og de som ble konfirmert samtidig. Jeg hadde ført på hva jeg fikk i presang på de kortene som fulgte med presanger. Jeg fikk en del smykker og 620 kroner som jeg kjøpte en båndopptaker for. Den ble dessverre ødelagt og det var synd for på de båndene hadde jeg tatt opp mye musikk og noen opptak med småbrødrene mine som hadde vært morsomt å høre igjen nå. Jeg kjøpte også et instamatic kamera og det hadde jeg mye glede av, tok masse bilder på skolen og ellers av venner og familie som jeg er veldig glad for at jeg har i album nå.
-

Kulturnatten

For femte året på rad arrangerer ulike kulturinstitusjoner i Oslo Kulturnatt og i år var det i alle fall i været som skulle holde folk hjemme. I fjor var jeg frivillig på egen arbeidsplass, men i år ville Anja at vi skulle komme til hennes arbeidsplass noe vi gjorde med glede.

Hun arbeider på Akershus Slott og festning og omvisninga startet her ved Karpedammen. Etter hvert gikk det opp for oss at det hadde blitt rot i omvisningene, vi havnet på den som bare var utendørs, han som skulle ha den som også gikk inne var ikke der da vi startet, men pytt det samme, nydelig vær å gå ute i:

Guiden var bra hun, bortsett fra at hun kalte Bjørvika for Ekebergsletta så var det en grei vandring. Vi har jo gått her noen ganger nå og kan vel det meste, men hun krydret litt med noen "spøkelseshistorier" som ungene i gruppa diskuterte livlig mellom "postene".

Vil anbefale alle til å ta en guidet tur på festningen og lære alt om denne middelalderborgen som Christian 4 gjorde om til Renessanse Slott. Den nyere restaureringen startet i 1905 og var ikke ferdig for langt utpå 1960-tallet.

Som sagt har vi en insider på festningen så når den utedørs omvisningen var ferdig ringte vi på til vår private "slottsfrue" og fikk komme inn. Hun viste oss Jomfruhagen som ligger like utenfor det kongelige mausoleumet, og der lærte hun oss at det ikke heter krypt fordi det ikke er i et underjordisk rom. Og tårnet heter Jomfrutårnet etter hagen og ikke omvendt.

Det blir en helt egen trolsk stemning i disse omgivelsene når det skumrer.

Her er vi på vei opp mørkegangen fra Jomfruhagen og opp i borggården. I fjor hadde Festningen annonsert med Spøkelsesvandring i forbindelse med Kulturnatten og da hadde de 2000 besøkende, også inne på Slottet, med kun levende lys i alle salene. Anja fortalte at hun hadde mareritt etterpå hvor hun drømte at hele slottet brant ned.

I år var de ikke med i det ordinære programmet, men det var godt besøkt allikevel. Vi avluttet besøket på det nye Opplevelsessenteret, mulig vi er gammeldags, men vi synes den gamle utstillingen var bedre.

Mens vi satt på Jernbanetorget og ventet på bussen kom denne gamle trikken inn på perongen sin, den gikk hele kvelden frem og tilbake til Majorstua og det var gratis, noe konduktøren måtte opplyse spesielt for folk var tvilende til å bruke den.

Selv om vi ikke gikk på flere arrangementer synes vi det var fint å være ute i byen denne kvelden, det blir flere typer mennesker ute når det er arrangementer og da er Oslo en mye hyggeligere by.

Kl fem på elleve om kvelden var det stort fyrverkeri på Rådhusplassen, det måtte vi nøye oss med å høre hjemmefra.

Familieminner

2009 er Kulturminneåret og i den anledning har DIS-Norge bestemt at årets Slektsforskerdag skal ha Familieminner som hovedtema.

Jeg ble spurt om å hjelpe til med arrangementet og når LailaC spør så er det ikke lett å si nei. I tillegg til å være med å sjaue for å få til dette årvisse arrangementet siste lørdagen i oktober har jeg skrevet en artikkel til messeavisen, den får jeg komme tilbake til når den blir publisert.

Men i prosessen med å skrive denne artikkelen fant jeg frem minnekofferten min og her ligger det egentlig mange familieminner og også kulturminner. Derfor innleder jeg i dag en serie:

Hva minnekofferten inneholder,

og jeg oppfordrer alle mine lesere til å gjøre noe lignende.

Digitalt fortalt kan jo bli litt heftig for flere enn meg og da er en slik liten serie på egen blogg litt mindre farlig.

Jeg starter likegodt med begynnelsen; selve kofferten. Jeg har hatt den siden slutten av 60-tallet og jeg fikk den av min bestemor (farmor) Marie Hysvær. Da jeg fikk den hadde hun brukt den i mange år på sine mange reiser for å besøke familie rundt omkring i hele landet. Alle barna hennes, bortsett fra en datter, flyttet fra Honningsvåg, vi var vel de siste som dro og det var i 1965. I tillegg hadde hun søsken og deres familier i Kvalsund og Alta som hun også besøkte jevnlig.

Bestemor var født i 1890 så hun var en voksen dame som dro landet rundt på 1960-tallet. Jeg tror ikke hun reiste med fly noen gang, men det kan kanskje mine kusiner på Kolbotn si noe mer om. Hun var jo både der og på Nesodden og hvis hun ikke reiste med fly må hun ha kommet med tog fra Trondheim etter å ha tatt Hurtigruta dit.

Jeg kan fortelle om hvordan det var når hun kom til oss i Tromsø. Da kom hun med Hurtigruta og den var i Tromsø halv tolv om kvelden. Hun tok drosje opp til Kemiveien og gikk nok å la seg ganske med en gang. Men dagen etter var det stor stas med presanger, som oftest hjemmestrikkede læsta. Hun var en racer med strikkepinnene, strikket en læst mens hun hørte Ønskekonserten, ikke noe problem. Hun strikket på den gamle måten med å kaste garnet over venstre pinne og det lærte jeg hos henne, var godt voksen før jeg lærte meg å holde garnet på venstre pekefinger.

Mens hun var på besøk hos oss besøkte hun også sin eldste søster og hennes familie som også bodde i Tromsø, det var liksom ikke noe tull med bestemor, hun greide seg selv, måtte ikke vartes opp.

Mamma har jo fortalt at de to kom godt overens og det var hyggelig å ha henne der i flere uker. Men en gang skulle hun jo hjem igjen og da gikk Hurtigruta fra Tromsø kl. 1800, men den kom kl. 1500 og da var bestemor klar; satt i gangen med hatten på og bare ventet på drosjen som var forhåndsbestilt. Det er et godt minne å ha av en kjær bestemor som faktisk ble 92 år før hun sa at nå var det nok.

Så denne kofferten var med på mye før det ble min minnekoffert. Fortsettelse følger.
-

Chios; vindenes øy

Agia Fotini, Chios, Hellas, to butikker, tre tavernaer (hvorav to å regne med), to barer (hvorav en å regne med), rullestenstrand, ro og fred og garantert sol i tre samfulle uker. Det er ferie det. Ettersom vi har vært der før visste vi hva som ventet oss og vi ble ikke skuffet.





Hotellet Blue Sun har syv rom og vi fikk det aller minste, men vi hadde egen privat veranda og det er bedre enn stort rom. Ved hjelp av et laken fikk vi skygge til frokost, og ettermiddagen med utsikt over stranda var både avslappende og underholdende. Det er når sola er på vei ned at grekerne kommer for å bade og det er mye god underholdning i det.

Men vi kan jo ikke ligge på stranda hele tida, i alle fall ikke første uka. Store øyturen var like bra denne gangen, selv om turen er den samme regnet vi med at når plassjef Mildrid skulle guide selv ble det en ny opplevelse. Hun har bodd på Chios i mange år og kjenner både øya og folk veldig godt og kan fortelle om øyas historie og de spesielle skikkene de har og om næringsliv, politikk og økonomi på en levende måte.

Jeg skal ikke gå inn på alt, men bare nevne et par ting, på bildet ser vi det som er spesielt i byen Pirgi; Xysta-dekorerte hus. De fleste fasader er dekket av den utroligste geometriske grafikk i grått og hvitt. Mønsteret lages ved at den våte sementen blir malt hvit. Siden risses mønsteret inn med gaffel, hvorfor de gjør det? Når noen først begynner med noe sprer det seg fort.

Så er det fjellet og landsbyen Anávatos hvor masakeren på Chios fant sted under tyrkertiden i 1822. Folket på Chios gjorde opprør mot tyrkerstyret, men ble slått tilbake. En fjerdedel av øyas 30 000 mennesker ble drept, de siste valgte å hoppe utfor stupet her i stede for å bli slått i hjel. I et kloster rett ved har de en hel vegg med skap som er fulle av hodeskaller og beinrester etter disse menneskene, flere av hodeskallene har tydelig tegn etter slag med spisse gjenstander. Det er sterk kost, men også viktig å vite om. Forrige gang vi var her var vi også en tur i Tyrkia og der snakket vi med en professor i historie som aldri hadde hørt om denne massakeren. Mildrid mente at han nok ikke var professor, heller lærer i videregående skole, men allikevel.

Her er det Mildrid og Live som skal lære oss gresk folkedans før Landsbyfesten i Ververato. Midt på torvet i denne lille landsbyen har Lilleput fest hver søndag hele sommeren. De har avtale med en av de beste danseskolene i området og flotte musikere så underholdninga var det ingenting å si på, og ja; jeg danset også. Og folk i landsbyen møter opp og er så hyggelige så, god mat og så mye Retsina vi orket, men alt foregår i sømmelige former, ikke noe grisefest dette nei.

En gang i uka tok vi bussen til Chios by for å spasere litt i smågatene der, se på folkelivet, fiskebutikkene, grønnsaksbodene og Øystein må jo til frisør, kostet 7 euro i år også. Og så fikk vi et kart over Kastroet så vi kunne gå en guidet tur der på egen hånd. Det er jo kjekt å vite hva man ser på så det synes vi var fint. Inne i denne gamlebyen bor det folk i nesten alle husene så det er absolutt et levende museum. Akkurat nå holder de på å pusse opp det tyrkiske badet som ligger midt i byen, det blir nok bare museum dessverre, skulle gjerne hatt en hamam her.

Her er en typisk gate inne i Kastroet, stille og rolig så tidlig på formiddagen. Men ute i den moderne byen med ca 30 000 innbyggere var det litt for livlig så det var deilig å spasere her. Vi lærte også at i Hellas parkerer de ikke bilene sine, de bare stopper.

Dette er et ikon av St. Georg og dragen, ettersom vi har vår Jørgen som har navn avledet fra Georg "samler" vi på slike bilder. Dette er tatt i det minste kapellet vi noengang har sett, det var mindre enn boden vår her hjemme og stappfull av ikoner av St. Georg.

På en av våre kveldsturer til landsbyen Kallimasia hilste vi på disse albanerne som er i full gang med å restaurere et hus. Vi fikk komme inn å se og de er kjempeflinke, det blir så flott. Det er mange "skall" i denne landsbyen som behøver en albaner eller to. Albanerne er grekernes polakker, jobber sent og tidlig, men blide det var de. Det er mange amerikanere med greske røtter som kjøper opp disse husene og bruker dem som sommerhus, det er tross alt bedre enn at de skal stå til nedfalls.

Vi går gjerne turen på 40 minutter opp (og 25 ned) til Kallimasia for å besøke en kafeneion som vi kaller Pasok-baren. De har grønne stoler og det har vi lært at det er kafeneione som holder med Pasok (sosialistpartiet) som har det. Der sitter landsbyens gubber og løser verdensproblemer og ingen snakker engelsk eller noe annet enn gresk så da er det godt at vi kan si: dhýa Býra.

Men store deler av dagene går med til denne sysselen, lesing, gjerne under parasollen. På denne stranda hører vi ikke annen musikk enn bølgene som slår inn og steinene som ruller ut. Dere får se på leselista mi hva jeg leste, fra Boktyven og frem til Alice Hoffman.

Når sola er i ferd med å gå ned har vi 100 meter å gå til Blå baren og så er det plutselig Ouzo-time. Noen kvelder gikk vi opp i høyden for å få med solnedgang bak fjellene og jeg skulle ønske jeg kunne beskrive det fine lyset som er her ved solnedgang. Bare se på det første bildet en gang til og føl varmen så kanskje dere forstår.

Ut på tur igjen, denne gangen båttur med Trond til Inouses. Her ser vi han i prat med pirrattaxisjåføren. Det er nemlig ikke drosjer på øya så lokalbefolkningen tjener litt på si ved å kjøre turister opp til klosteret Evangelismou. Her måtte vi kle oss ut for å få lov å komme inn, jeg fant ut at det er en måte for dem å drite ut turistene på, for mens vi måtte ta på karnevalsutstyr så jeg en gresk babe med sin lille sorte, sprade rundt der på stilletthæler og bare knær og skuldre.

Dette klosteret er bygd av en dame som var enke etter en reder og de hadde en datter som døde av en mystisk sykdom så hun startet et nonnekloster på sine gamle dager. Og at det fremdeles var mye penger det så man, finere klosteranlegg skal man leite lenge etter.

Det er antagelig her de rikeste greske rederne holder/holdt til, 600 mennesker, 38 kapell og en av rederne bygger fremdeles et nytt kapell for hver båt han sjøsetter. De er så rike alle sammen at ingen vil plukke søppel, nå har Hellas et alvorlig søppelproblem rent generelt, men aldri har jeg sett verre enn her. Og ettersom disse rederne ikke bor her fast lenger står husene til forfalls. Pen fasade, men mange oppussingsobjekt på baksida.

Her ville jeg begynt med nye støttepilarer tror jeg.

Langs skipsleia tilbake til Chios by reiste vi forbi denne flyktningeleiren. Dette er et trist kapitel i grekernes nåværende praksis, litt bedre enn de conteinerne som de brukte før, men allikevel. I disse brakkene bor de i tre måneder før de sendes til Athen hvor de får avslag på asylsøknaden og beskjed om å være ute av Hellas i løpet av tre uker. Vel, hva gjør de?, de er jo innenfor Schengen så de kan reise hvor de vil og det gjør de. Heldigvis har Norge bestemt seg for å ikke sende tilbake folk som kommer via Hellas fordi vi vet at de ikke blir bra behandlet der. Men hvordan EU kan godta at et av deres medlemsland kan skilte med 98% avslag på asylsøknader det forstår jeg ikke.

Man kan ikke fortelle om Chios og ikke si noe om Mastik; jeg klipper fra Wikipedia:

"Mastik (Pistacia lentiscus) er et lite tre på inntil 4 m som vokser i middelhavsregionen, hovedsakelig på sørlige delen av øya Chios. Mastik blir utnyttet på grunn av dens kvae. Det er bare på sørlige delen av Chios man får treet til å avgi kvae, og kvaen er så ettertraktet at middelalderlandsbyene ble bygget som fort for å beskytte kvaen (mastiken) mot pirater. Under det Ottomanske riket betalte Chios sin skatt i mastik, blant annet ettertraktet som tannrens og tyggegummi for sultanens harem. Mastikien høstes i august, og hvert tre leverer ca 150-200 gram pr sesong. Mastikibøndene får 100€ for 1000 gram renset kvae.
Mastik brukes til ferniss, hudkremer, tannkremer, godteri, tyggegummi, parfymeproduksjon, brus, likør, ouzo og i medisin. Mastik har blant annet vist seg effektiv i behandlingen av magesår og har med sin betennelsesdempende og rensende effekt."

Det siste tror jeg har betydning for prisen.

Vel, alt godt har en ende, men etter tre fine uker er det jo egentlig greit å reise hjem. Vi fikk med oss fullmånen før vi reiste og vi vet jo at vi kommer tilbake.

Eis tó epanidin.

-

Hank von Jesus

Det norske teatret eier bildet.

I går var vi på Jesus Christ Superstar på Det norske teatret. Da jeg så at de skulle sette opp musikalen tenkte jeg, ja da slipper vi å gå dit i høst. Men så kom det frem at Hank von Helvete skulle spille selveste Jesus og da så.

Nå var det ikke han som tok hjem seieren, men god artikulasjon det har han, og han er god i nynorsk! Men han er ikke skuespiller og det merker man på at han ikke er tilstede når han ikke er på. Derimot er Judas Iskariot tilstede så det holder; Frank Kjosås har virkelig utviklet seg til å bli en helstøpt skuespiller, han er forestillingens egentlige hovedrolle. En annen positiv overraskelse er Charlotte Frogner som Maria Magdalena; har ikke hatt sansen for henne før, men nå slår hun til og er så tilstede at en ser henne selv når hun går rundt i kulissene og bare er og hun synger godt også. Er så flott at teatret bruker sine egne skuespillere også i musikaler.

Ellers er det som alle kritikere har sagt før; dette er ensamblet sin forestilling. De er helt fantastiske alle sammen, og la meg nevne noen: Hildegun Riise som Pontius Pilatus, Lasse Kolsrud, Sigve Bøe som Herodes (kostelig), Nina Woxhollt (som vi kjenner) og Magne Lindholm (som storkosa seg blandt småripsen fra Bårdar).

Lydnivået er til tider litt høyt så denne gangen var vi glad vi satt litt lenger bak, dessuten er dette totalteater og for å få overblikk over den fantastiske scenografien må man nesten sitte litt lenger bak.

Når alt dette er sagt må vi bare beklage at dette rørte oss ikke som filmen i sin tid gjorde, nå må vi skaffe den så vi får sett den om igjen.

-