tirsdag 27. april 2010

Millennium

Akkurat ferdig med de tre bindene i Millenniumserien til Stieg Larsson og tenker at det var synd at han døde før han fikk redigert bøkene. De hadde hatt godt av å bli skrellet ned minst 200 sider. Spesiellt den siste boka hadde så mange gjentagelser i de ulike delene at jeg ble irritert, har de ikke vært gjennom en redaktør engang?
Selve historien holder jo heller ikke, så mye dramatikk og forbrytelser er det ingen som opplever. Og det får da være måte på kreativitet i å konstruere en mann som skal tåle alt uten å kjenne smerte og være så sterk som en okse, men allikevel bli overmannet av en jente på 150 cm og 40 kg!
Og den samme jenta blir altså skutt i hodet og begravd, greier å grave seg opp igjen med et sigarettetui (kan man da si at røyking er sundt?) blir operert (det kan jo være sant) og kommer gjennom det uten mén. Jeg er ikke helt overbevist det må jeg si.
Tredje boka begynte bra med en historie som ligger så nært virkeligheten at den ble ubehagelig, men dessverre forfatteren ble for feig, alle skurkene ble fanget og fikk sin straff, eller døde. Og heltene forblir helter, med litt dårlig samvittighet, men ikke mer enn at det kan hjelpe å sette på kaffetrakteren. Utrolig mye kaffe som går med i denne serien.
Og for alle som lurer på noe om Datadirektivet, nettet er helt åpent for sånne som Lisbeth Salander, finnes ingen grenser for hva hun kan få vite om hva vi gjør på nettet.

Nå skal jeg se den siste delen av TV-serien også, så er jeg ferdig med denne historien. På en litt rar og pussig måte utfyllte bøkene og serien hverandre og gjør hverandre bedre. Hvis du kjeder deg veldig og det bare er dette du har innen rekkevidde så kan du jo lese/se Millennium, eller kanskje like greit å sett på kaffetrakteren.
-

mandag 26. april 2010

Småbyidyll midt i Oslo


I Oslo finnes det mange småbyidyller og søndag snublet vi borti en på Rodeløkka. Her er Rodes plass ved krysset Rathkes gate/Verksgata.

Og passet ikke denne bilen godt inn så vet ikke jeg:





Denne stien heter Ilebakken og går fra Langgata til Fjellgata, Langgata fikk navnet sitt i 1879 og det kan se ut som det var fordi den var lang. Mens Fjellgata går langs en fjellrygg, husene her ble bygd i 1850-årene.
Stiftsprost Frederik Rode kjøpte eiendom her i 1854 og flyttet et lite hus fra Gjerpen i Telemark, huset fikk etterhvert adresse Tromsøgata 7, men i 1984 ble det flyttet til Langgata 30.

Rodeløkka het forresten en gang Vågeby etter Hans Olsen fra Vågå som kjøpte området av Rode, heldigvis ble det snart vedtatt at navnet skulle være Rodeløkka.


Dette huset er et av de få opprinnelige husene i Ny York. Før byutvidelsen og murtvang kom i 1858 var det om og gjøre å få bygd så mange trehus som mulig, da gikk det fort så derfor fikk område økenavnet etter den store Amerikanske byen.
-

mandag 19. april 2010

Rett sør for Sinsenkrysset

Sol og pent vær, litt surt, men det er jo bare april så hva kan man vente seg.

Tok buss og trikk opp til Sinsen terrasse før vi tok til høyre inn Lørenveien. Noe av det første vi støtte på var denne "fabrikken" det viste seg å være Sinsen skole! Stakkars alle ungene som har vært innom her, rart at de har så bra korps her når de har så lite inspirerende omgivelser.


Lenger nede i veien så vi plutselig et område med mange skulpturer, dette måtte vi se nærmere på.


Det viste seg å være den Peer Gynt suiten Selvaag Gruppen anla i 2006 midt inne i boligområdet. Her kan du lese mer om den.
Det er så morsomt å se hvordan området blir brukt av beboerne, vi tror folk blir snillere av å ha slike omgivelser. Her var foreldre med babyer som sov i vognene sine, mindre barn som utforsket et svært klatrestativ større barn som klatret i skulpturene og noen som hadde fått ut syklene sine. Eldre som mosjonerte med rullatorene sine, i det hele tatt, et levende bomiljø.






Turen gikk deretter ned mot Ola Narr og det var kjempeartig å se Oslo fra denne for meg nye vinkelen.

Ola Narr er navnet som brukes på de store parkområdene på Tøyen hvor Tøyenbadet ligger, med utsikt over hele byen.


Stedet er oppkalt etter Ola Arnesen (født 1803), som kom til byen fra Hallingdal for å bli kammertjener for grevinne von Platen, gift med Baltzar von Platen. Med sine silkebukser og lakksko ble han raskt lagt merke til i byen, og fikk kallenavnet Ola Narr. Senere ble han forpakter for Universitetet på Tøyen hovedgård, stadig like velkledd, og det er derfor kallenavnet hans forbindes med Tøyen. (Wikipedia)


Men nå begynte det virkelig å bli surt så vi langet ut og kom oss i hus før det begynte å sne.
-

lørdag 10. april 2010

Gjennom tåka

I går var Gemalen en tur i høyden; på Ekeberg. Jeg synes disse bildene ble så flotte at jeg vil dele dem med dere også.




Er jo noe eventyraktig over dette.


mandag 5. april 2010

Troels Jensen

MoJo Blues Bar i København er et sted vi har frekventert fra tid til annen, men nå er det lenge siden sist. Men da vi gikk forbi en formiddag og så denne plakaten måtte vi jo bare ta en tur:

for Troels Jensen har vi hørt før på Blågård noe som fristet til gjenhør, og vi ble ikke skuffet. Det svingte skikkelig og både guttene og jentene hadde stor spilleglede som de greide å formidle på en utmerket måte. Pga røyking, som er tillatt på små utesteder, hadde vi tenkt å sitte bare et sett, men de vi delte bord med røykte ikke og da ble det litt mer utholdelig, så musikken vant, vi satt til det var slutt.




Sånn så Troels ut en gang for lenge siden, bildet henger på veggen på MoJo.


lørdag 3. april 2010

Nye og gamle bekjente

Vi synes det er fint å gå på kirkegårder, og i utlandet er det fint å merke seg andre skikker og muligheter. Assistens kirkegården i København er så stor at her kan man gå i flere dager, eller flere ganger. Vi ruslet litt rundt og fant bl. a. denne som vi aldri kommer til å få se på en norsk kirkegård:

DET VAR DET

Og H.C. Andersens grav er stuslig i forhold til Henrik Wergelands på Vår Frelser:



Jeg har flere ganger før blogget om Blågårds Apotek og her fant vi helt tilfeldig forrige kroverten:


samme dag mottar vi nyhetesbrev fra dem og der står det:

Egentlig skulle man tro at en sten er en meget simpel ting. Man skulle også
tro at det da ikke kan være så besværligt at komme i besiddelse af en sten,
men vi har erfaret at det ikke altid er tilfældet. Derfor er det en
fornøjelse at kunne fortælle, at vi langt om længe har fået sat en sten på
Hans's grav. Det er en lettelse og en milepæl for os at det endelig er gået
i orden, og det vil vi markere ved at vi søndag d. 11/4 mødes på værtshuset
kl. 12, og går i samlet flok til kirkegården for at mindes vores dejlige ven
med nogle flasker Havana Club. I er mere end velkomne til at gå med.

Sånn gjør de det i Danmark!


Til slutt måtte vi bare stoppe opp ved denne, figuren var så livaktig laget at det nesten så ut som ørene viftet litt når vi kom for nær.
-