tirsdag 20. september 2011

Slektside publisering

Høsten kom tidligere i 2009, dette er tatt 12.9.

Har blitt lite tid til blogging i det siste, forrige helg regnet jo bort også så det ble ingen søndagstur å skrive om.

Jeg har i stedet brukt tida til å lese, og jeg har begynt å se 4. sesongen av Mad Men, og jeg har samlet bilder til to fotobøker. Det måtte bli en egen for Københavnturene i tillegg til en Årbok 2009, de ligger nå klar å venter på neste 50 % tilbud fra FotoKnudsen.

Så endelig har jeg gjort ferdig forsiden til min slektside, det er sønnen som har hjulpet meg å få den på nett. Jeg hadde jo egen hjemmeside i mange år, men da start.no la ned tilbudet sitt ble det ikke til at jeg laget en ny, det er sikkert over fem år siden så det var på tide.

I tillegg til alt dette er jeg selvfølgelig i gang med treninga igjen etter ferien. Må jo skryte litt av oss som var flink å trene i ferien også, hadde med strikk så det ble to økter med styrketrening hver uke. Og det hadde jeg glede av da jeg kom tilbake, ble ikke så støl som jeg pleier etter første økta.
Men SATS Solli skuffet stort med å ta vekk BodyPumpen torsdags formiddag, det passet så bra for meg som har kveldsvakt den dagen. Så jeg sliter litt med å få en god flyt i treningsuka, men jeg har en plan...

søndag 11. september 2011

Ny York, Ny York



Høstens første byvandring gikk til Nedre Grünerløkka og kvartalet som går under navnet Ny York. Ikke fordi det er skyskraperer der, men fordi det i 1850-årene ble oppført ca. 70 hus i full fart der før murtvangen trådde i kraft i og med byutvidelsen 1.1.1858. En annen forklaring kan være at området ble kaldt Prærien først og når det kom hus der var det vel naturlig å kalle det Ny York?

Området grenser mot Akerselva, Nordre gate, Markveien og Torvbakkgata, det er ikke store området, men vi måtte bruke tre timer på det fordi vår guide Lars Alldén hadde så mye artig å fortelle.


Grünerløkka har som kjent sitt navn etter familien Grüner, Friedrich Grüner kjøpte Nedre Foss Mølle allerede i 1672, siden ble den solgt, men kom tilbake til familien i 1802. Det var Hans Grüner som var eier i 1850-årene da det ble klart at disse delene av Aker skulle innlemmes i Christiania. I Christiania var det murtvang og det skulle det også bli her, så da startet Grüner utparsellering i stor stil og folk kom fra Hadeland og Romerike og andre tilliggende herligheter med hustømmeret på sleden og satte opp sine laftede hus her. Det ingen hadde tid til å tenke på var nivellering, vann og avløp, så det er ikke så mye som står igjen av de opprinnelige husene. De som er igjen er selvfølgelig bevaringsverdig og står på liste.


I det store byfornyingsprosjektet på 1980-tallet var arkitekt Truls Torenfeldt en viktig aktør og han fortalte mange morsomme anekdoter fra den tiden. Det ble på en måte en nybyggerånd av det fordi folk bodde i leilighetene mens de ble utvidet og det ble lagt inn bad osv. Håndverkerne ble nesten en del av familien og da prosjektet var ferdig var det nesten med sorg man tok farvel.



Her ser man tydelig nytt og gammelt tett i tett på en fin måte, det er ikke ofte det er ledige leiligheter her og man skal ha mange års ansinitet i OBOS og litt kapital for å få noe.



I bakgården til Øvregate 7-9 var det også mye spennende, den gule bygningen er bevaringsverdig, men man vet ikke riktig hva den skal brukes til, og den siger.

Her lå en gang Christiania Kunst- og Metalstøberi hvor bl.a. noen av figurene på Eventyrbrua, Tordenskiold-statuen, Holberg-statuen, Abel-monumentet og brostatuene og fontenen i Vigelandsparken er støpt. Kortreist kunst som Lars så treffende kaldte det.



Ramstad arkitekter holder også til her i bakgården og de fikk for noen år siden ideen til et Infill hus her. Joda det er en god ide, men noe inneklemt er det jo og det er ledige leiligheter her fremdeles, dyrt og lite utsikt? Men de har Oslos beste takterrasse da.

Inngangspartiet til Infillhuset


Nedre gate 8 er et fargerikt hus på mange måter, var en gang industri- og lagerbygg for Tidemanns Tobakksfabrikk de laget kartongen sin her, så har det vært bokbinderi og nå er det Château Apartments.


Dette huset er i Øvre gate og vi fikk høre en litt spesiell historie om det; punkgruppa The Aller Værste! bodde her en gang og det var de som renoverte det. Det er et trehus, men ser jo ikke sånn ut med tegl og pusset mur utenpå. Huset sto jo ikke stødigere enn de andre opprinnelige husene og var veldig skeivt så det måtte lages nye støttebjelker og diverse annet arbeid. Hvilket skulle beviser at punkere kan mer enn å spille uforståelig musikk.



Her er baksiden på et såkaldt svalgangshus som også står i Øvre gate. Arkitekt Torenfeldt hadde en historie om dette huset også: Det som opprinnelig sto her måtte rives og man ville bygge et som lignet det nedenfor, men ikke før sto dette ferdig så brant det andre og da valgte man å bygge det opp likt med dette. Så dette er en kopi som ble en orginal for en annen kopi!


Pipa tilhører fabrikken A/S Indigo hvor det var fargeri som farget de nydeligste stoffer; i nettopp blått, og da behøver vi ikke lenger å lure på hvorfor puben ved elva like ved heter Blå.



Her et bilde av Markveien med nr. 53, Ramona Skosalon. Tredje generasjon driver den nå og fjerde er allerede på plass, de har holdt på siden 1928. Vi ble veldig imponert både over utvalget og servicen, vi var her lørdagsettermiddag kl. halv fem og det var fullt av handlende. Tror vi har funnet oss en ny skobutikk.

Det var en ting som Lars hadde med som gjorde denne turen veldig bra, han hadde funnet ut hvem som bodde i husene ved å leite dem opp i folketellingene. På den måten fikk vi vite hva folk arbeidet med og ikke minst hvor mange mennesker som bodde i husene den gang da.

Han fortalte bl.a. om en dame som synes det ble for galt at hun skulle få både bad og kjøkken og to rom etter rehabiliteringen. Hun hadde bodd i gården hele sitt liv og de hadde da vært åtte mennesker på et rom og kjøkken og enda hadde de hatt en losjerende.

Vi bukker og takker for en interessant og flott ettermiddag og takk til kollega Berit som tipset om turen som egentlig bare var for beboerne i de tre borettslagene som utgjør Ny York.

Lydhørt og passe stort publikum

 Støttekilde: Oslo byleksikon 5. utg. 2010

torsdag 8. september 2011

Kardamyli, del 2

Siden vi var usikker på om det ble noen utflukter i Lilleputs regi ble vi enig om å leie bil, tilbudet var 4 + 1 dag og det holdt i massevis. Vi hadde to-tre sighter på programmet, det ble to lange kjøreturer, men avstander er vi jo vant med så det gikk det også.


Første stopp var gamle Messene. En fantastisk opplevelse, mye fordi man blir overrasket over hvor stort det er. På bildet vises teatret i forgrunnen mens hele området er byen som var en betydelig by både politisk og handelsmessig. Gratis inngang og ikke på langt nær så mye folk som i Olympia som var neste post på programmet.

Olympia behøver nesten ingen presentasjon, alle vet jo hva det er. Vi lyttet til erfarne turister, les: guidboka, og gikk kun hovedløypa gjennom området og det var lurt. Det er mer enn nok for en dag med 35 g og mylder av turister fra USA, Tyskland, Japan, Kina, ja det var vel de som gjorde mest ut av seg. Grekerne selv er de frekkeste, reglementet gjelder ikke for dem. De hadde med seg hund inn, de røykte der og klatret innenfor alle sperringer. Men den som ble tilsnakket; det var meg, jeg kom til å åpne blusen litt for mye ved Heras tempel, fy fy!


På stadion måtte jeg jo prøve startblokken, og nå forstår man jo hvorfor det heter det. 192 m sprang de den gang da, jeg nøyde meg med et steg. Og at det var plass til 45 000 tilskuere er helt utrolig å tenke seg. Det var ikke tribuner, det var bare dommerne som hadde det og det ble bare kåret en vinner, resten tapte.

 Denne stenen indikerer vel at de hadde den slags innretninger i antikken også, gjør det ikke?


Siden vi var borte i 10 timer første kjøredagen ble vi fort enig om å holde oss i nærmiljøet dagen etter. Kjørte oppover i fjellene og stoppet i flere hyggelige små landsbyer. I en møtte vi kun en gammel mann og hans geit, i en annen var det en nydelig kirke og utenfor et torg med dette flotte platantreet. Da det kom en liten frøken for å huske ble det et fint bilde av det.



Resten av den dagen tilbrakte vi på stranda i Stoupa. Det var det flere grunner til, først av alt at Gemalen ville hilse på en av sine yndlingsforfattere; Nikos Kazantzakis. Vi hadde nemlig hørt rykter om at det var en bauta av han ved stranda der, fordi det var på den stranda Anthony Quinn og Alan Bates danset i Zorba the Greek.

En annen grunn til at vi ville være på den stranda noen timer var for å forsikre oss om at vi liker steinstrand bedre enn sandstrand, og at vi liker mindre forhold i stedet for "Syden". Alt ble oppfyllt, men en ting skal de ha; de hadde omelett på lunsjmenyen, pussig nok hadde ingen det i Kardamyli.


Så var turen kommet til Sparta og Mystras. Av det gamle Sparta er det ikke så mye igjen, det er en moderne småby hvor folk lever som andre steder. Vi satt oss på en kafe på torvet og kikket på livet og det var koselig, kafeen het Bibliotekbaren, og det synes vi passet. Det er noen antikke deler igjen også i Sparta, men vi ville konsentrere oss om Mystras så vi dro fort videre.

Etter en god lunsj tok vi beina fatt og besteg denne klippebyen, det tok 3/4 time og en liter vann og komme til topps. Og hvilken utsikt! Og for en fantastisk historie denne byen har; grunnlagt av frankerne i 1249, overtatt av Bysant i 1262, av Morea i 1348, av Tyrkerne i 1460. Fra 1834 begynte folk å flytte til det moderne Sparta og i 1922 ble Mystras erklært som et arkeologisk område og i 1953 flyttet de siste menneskene ut. I 1989 ble Mystras del av verdensarven.

Breathtaking
En av brødrene mine var her for noen år siden og snakket så varmt om stedet og vi kan bare si oss helt enige, det er virkelig stort. Og kommer du dit engang så husk at når du kommer ned igjen får du verdens beste appelsinjuice ved den nedre inngangen!

Sparta sett fra oven, det hvite feltet mitt i bildet


Vel "hjemme" igjen i Kardemyli var det tid for et kveldsbad fra brygga vår. Det gjorde godt å skylle av seg ni timers biltur og bystøv. Det var ikke mulig å se noen direkte solnedgang fra byen, men den røde himmelen er da heller ikke å forakte.

Kan du se at det er Amalie Skram som ligger her?

Siste uka lå vi for det meste på stranda og bare samlet D-vitaminer, leste og kikket på havet. Det er sikkert en plausibel forklaring på hvorfor det av og til kommer så store bølger, men det er morsommere å filosofere over det.

mandag 5. september 2011

Kardamyli, Peloponnes 2011

Vel, da var første arbeidsdagen etter ferien 2011 over og det gikk jo greit, husket alle passord og fikk lest e-poster og ble oppdatert på smått og stort.

Så da kan jeg tenke på å dele noen av ferieopplevelsene med dere.

Her er første glimtet av Kardamyli fra bussvinduet
Når man skal til Kardamyli (eller Kardamili) tar man fly til Kalamata og så må man med buss over fjellet, det tar litt over en time på nokså svingete veier. Hadde gruet litt til det, men farten er så lav at det blir ikke noe kvalm av det.

Vi reiste med Lilleput som er det eneste selskapet som har denne destinasjonen på sitt program. Det er femte gangen vi reiser med dem og vi er nokså godt fornøyd. Ettersom de er så små og de har små steder på sitt program så blir det litt mer personlig, man blir litt mer kjent med guiden, i den grad man behøver en guide. Det er bakdelen med å reise til små steder, det blir skjelden nok påmeldte til turene.

Vi ble med på Landsbyfesten første uka, vi var 16 stk. og måtte være 15! Alltid greit å bli kjent med guiden og medreisende på en sånn sammenkomst. Guiden het Bjarne og er fra Østfold, hans første sesong på Peloponnes og det bar det litt preg av, men han blir nok bra når han blir bedre kjent der.


På vei til Talamas spaserte vi litt gjennom området rundt og så på en typisk Bysantinsk kirke, gresk kors kirke med kuppel, murt i den typiske mani-stilen, ser du en sånn er den 8-900 år gammel.


Slike Mani-tårn er også typisk for området her. Det var, og er, beboelseshus. Man følte seg mer beskyttet når man bodde i høyden, og hadde mer oversikt over hvor fienden var. Det var morsomt å se hvordan denne byggestilen blir ført videre i nybygging, noe det var forbausende mye av. Så ikke ut som det var noen krise i bolig- og hotellbygginga her nei.


De fleste dagene den første og siste uka tilbrakte vi her, med bøker og drikke (vann) og ofte svømmeturer ut i havet, som for engangs skyld holdt bra temperatur. Vi kan faktisk skryte av at det ble 21 morgenbad, absolutt ny rekord.


Her er utsikten fra sjøen og fra baksiden av hotellet vårt. Den pyramideformede toppen inni skyene er Peloponnes' høyste fjell, Profeten Elias. Vi gikk ikke dit, holdt oss litt lenger ned og det var nok litt for varmt for de stigningene som er der. Var bedre andre uka for da hadde vi bil og kjørte opp til de små landsbyene som er der.


Nærmest store by er altså Kalamata og dit tok vi lokalbussen en formiddag. Vi synes det er artig å kjøre lokalbuss, synes vi kommer litt nærmere vanlige folk og deres hverdag på den måten.

På bildet over står Gemalen utenfor en viktig kirke, her ble den første gudstjenesten i det frie Hellas holdt 23. mars 1821, to dager før landet ble offisielt fritt. 



Og Gemalen liker også å prøve en lokal frisør når vi er på sånne utflukter, denne karen hadde vært i Tyskland så da fikk han praktisert det også. Veldig rask og flink frisør, han hadde veggene fulle av diplomer og mange pokaler i skapet så at det kostet 10 € var vel ikke så rart.


I Kalamata har de selvfølgelig en borg, man måtte jo forsvare seg mot all verdens inntrengere. Det var et stort jordskjelv her i 1986 så mye er ødelagt, men de har da fått noen EU-midler så restaureringen er påbegynt. Det var ikke så storslagent, men fint å se byen litt fra oven.


Her sitter Gemalen og ser på det Lilleput synes er utsikt verdt et tillegg på 1 800 kroner! Bortsett fra tavernaen over gata var det fjellgløtt til venstre og havgløtt til høyre, vi hadde forventet litt mer. Så skal du ta turen en gang å bo på Liakoto, noe vi absolutt anbefaler, så si nei takk til rom 220.

fortsettelse følger