lørdag 31. oktober 2009

Slektsforskerdagen 2009

Årets dag har Familieminner som tema og i den forbindelsen skrev jeg denne artikkelen for messeavisa i Oslo og Akershus.

Kultur minneåret 2009 har som ambisjon å ta vare på våre hverdagsminner og for oss slektsforskere er det derfor nærliggende å tenke på familieminner. Derfor har vi bestemt at årets Slektsforskerdag skal ha familieminner som hovedtema.

Slike "år" kan mange ganger virke fjerne og diffuse synes jeg, men kulturminner er lettere å forholde seg til, for når vi tenker etter er alle våre minner kultur minner. Både familiebilder og
gjenstander vi har hatt med oss gjennom mange år vekker minner og når man begynner å tenke på det, eller enda bedre snakke om det, så er det ikke grenser for hvilke assosiasjoner man
gjør seg. Dette er også et godt utgangspunkt for å få eldre slektninger til å fortelle om familiemedlemmer eller store og små begivenheter i familien.


Jeg gjorde selv et lite eksperiment med dukken min, Marianne. Hun sitter her på kommoden min og jeg ser henne hver eneste dag og er veldig glad i henne. Jeg vet at hun er med på mange bilder også, så derfor tok jeg frem fotoalbumet som mamma laget til meg da jeg var liten.


Her er det første bildet av Marianne, til og med før hun er kommet ut av julepapiret, julen 1959 og jeg er nesten fem år. Her kan dere se hvor glad jeg ble da jeg pakket henne ut, men hun hadde noe veldig rar pynt på hodet, synes å huske at det var av skumplast, den ble nok borte ganske fort.
Når jeg ser på disse bildene så husker jeg hvordan stua vår i Turngata 9 i Honningsvåg så ut,
jeg kjenner lukta av jul og nyvasket hus, og også den lukta som var av den dunken som sto
bak stolen oppunder jul. Jeg husker godt den divanen vi sitter på, det er den samme jeg sitter
på her åtte år senere med en annen bror.
Jeg husker at jeg fikk dukkeseng også, som min kjære onkel hadde laget til oss kusinene og
tante hadde sydd madrass, pute og dyne til. Utstyret ble så slitt etter hvert så det har jeg kastet, men senga er like god.
Marianne er en typisk 50-talls dukke laget av tynn, hardplast, hodet, armene og beina er festet
med strikk i en krok i kroppen og hver gang de strikkene røyk måtte mamma frem med heklenåla for å reparere. Hun har ikke hår og det er veldig greit for jeg hadde en tendens til å leke frisørdame, så Anne-dukkene mine var skamklipte og ble kastet ved en flytting. Jeg ser på internett at det finnes masse blogger om dukker og har nå lært at min er en Sandvikadukke.

Både mamma og tante syntes det var veldig morsomt å sy klær til dukken min og den hadde mange klær som jeg kunne forhistorien til, mammas sommerkjole, tantes vaskeforkle, bestemors gamle vinterkåpe osv osv. Se på dette bildet for eksempel;

den kjolen jeg har på her ble til den kjolen Marianne har på seg nå. Forresten, når jeg ser dette bildet husker jeg jo på alle juletrefestene vi var på og den lille fine veska ( den står på bordet til venstre ) jeg hadde for å ha lommetørkle i, fint skulle det være. Det var ikke snakk om å løpe og hoppe omkring på juletrefester. Den gang ei! Sitte pent ved bordet og gå dannet rundt juletreet, det var det vi måtte.
Skoene som Marianne har på husker jeg godt at jeg var og kjøpte selv. Jeg hadde ikke mye kjøpt utstyr til henne, men sko var litt vanskelig å lage så det fikk jeg lov å kjøpe. Og når jeg tenker på det ser jeg leketøysbutikken levende for meg, med disken som var av glass så man kunne se hva som lå i skuffene. Og jeg husker at bestemor pleide å være med meg dit når jeg skulle kjøpe bursdagsgaver til venner jeg skulle i selskap til. Men en gang gikk jeg alene og kom hjem med sånne moro-briller med bart og stor nese. Da ble bestemor med meg ned igjen for å bytte og hun på butikken fikk høre hvor dumt det var at hun hadde latt meg få lov å kjøpe den.

Skolissene til Marianne er borte ser jeg, men garn er vel fint det også? Nå har hun ikke noe pent un dertøy på. Det er bukse og trøye sydd av mine avlagte undertrøyer, men hun hadde et fint liv en gang. Vi som er født på 50-tallet vet hva et liv er, det var en topp som hadde en knapp i hver side hvor strikken som holdt strømpene oppe var festet, det var før strømpebuksa var oppfunnet. Livet hadde vi utenpå undertrøya men inni genseren, flott hva?

Sånn kan man holde på i det uendelige og sammen med andre kan man få en fin samtale av det. Bare prøv selv.
-

torsdag 29. oktober 2009

Musikk i København

Vi prøver å få med oss musikk når vi er i København og en kveld er vi på Hvide lam hvor de spiller tradjazz. Alltid hyggelig, både musikk og klientell. Vi la forresten merke til at også her er det de unge voksne som har okkupert stedet, det er nemlig lov å røyke inne på slike små steder. Men da musikken begynte forsvant de, pussig, men helt ok.

Lørdag dro vi igjen til Blågårds apotek for å høre litt mer moderne jazz, det var Bjarne Gohlkes trio som sto på programmet. Denne gangen var det ikke vanskelig å finne plass, i motsetning til under jazzfestivalen.




Man kommer lett i snakk med de innfødte og denne karen var nok Pushwagners danske fetter:



Når man er her i hjertet av Nørrebro er det ikke til å unngå at det blir snakk om disse bandeopprørene og skytinga som har pågått her i det siste. Men vi vil ikke la oss skremme, Nørrebro er en fantastisk bydel som inneholder mer enn pøbel. Akkurat nå forbereder de et dialogmøte:
Området rundt Blågårdsplass har vært et sentrum for opposisjonell ungdom gjennom de siste tretti år, det var her man skyllet ut tåregassen fra øyne og strupe under de store opptøyene. Man kan jo romantisere det, men det er selvfølgelig ikke greit at man kan bli offer for et tilfeldig skudd når man sitter på kafe her. Det er godt at beboerne tar fatt i problemet og vi ønsker dem lykke til.
-

tirsdag 27. oktober 2009

Høstlig tur i København

Ved flere anledninger har vi hørt om Mindelunden på Ryvangen i København, og denne gangen passet det å se litt nærmere på den. I Norge har vi ingenting som kan måle seg med dette anlegget. Vi er mer vant med at hvert sted har sitt minnesmerke over falne i krig og så har vi det store krigsmonumentet på Akershus festning. I København har de både graver, monument og retterplassen på samme sted.
Stedet var opprinnelig et militært øvingsområde og tyskerne brukte det til rettersted og gravplass under krigen. Etter krigen fant man 197 graver som i god tysk tradisjon var numrert og dokumentert, det er disse gravene som ligger i hovedfeltet.



I 1947 kom det 115 bårer fra tyske konsentrasjonsleire og de har fått sin egen rotunde. Det var der jeg så denne graven med et sitat av et dikt som Nordahl Grieg skrev i 1942.


De bedste blir aldrig tilbage
De bedste har nok I at dø

Foran monumentet som er laget i norsk granitt av Axel Poulsen, er navnene til de som de pårørende ville ha hjem til sine egne sogn, inngravert. Her så vi en som var henrettet 2.mai, befrielsen av Danmark var 5. mai og mange var henrettet i slutten av april, etter Hitlers død. Det er ganske meningsløst å tenke på at selv om alle visste at det var slutt, fortsatte de å henrette folk.


Her er retterstedet, og for de som følger med i Forbrytelsen II vil det være et kjent sted.

Døden kan flamme som kornmo;
klarere ser vi enn før
hvert liv i dens hvite smerte:
det er de beste som dør.
-
De sterke, de rene av hjertet
som ville og våget mest;
rolige tok de avskjed,
en etter en gikk de vest.
-
De levende styrer verden,
en flokk blir alltid igjen,
de uunnværlige flinke,
livets nestbeste menn.
-
De beste blir myrdet i fengslet,
sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.
-
Slik hedrer vi dem, med avmakt,
med all den tomhet vi vet,
men da har vi sveket de beste,
forrådt dem med bitterhet.
-
De vil ikke sørges til døde,
men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
strømmer de falnes blod.
-
Er ikke hver som har kjent dem
mer rik enn de døde var -
for menn har hatt dem som venner
og barn har hatt dem som far.
-
De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives:
De beste blir alltid igjen.
-

mandag 26. oktober 2009

Østmarka akkurat nå

Vi avsluttet vår ovale weekend med en tur i Østmarka i dag, og skogstur akkurat nå anbefales på det sterkeste. Skulle jeg beskrive høsten med et ord skulle det være KLAR, lufta er klar, lyset er klart og man er klar med sommeren og klar for vinteren.
-

mandag 19. oktober 2009

Fiskekørvan som ble til Heiagjengen

Jeg har bruk for litt hjelp for å finne kunstneren bak denne koselige skulpturen jeg fant i Mo i Rana. Finner ut at den heter Fiskekørvan noe jeg synes er litt rart for er det ikke ei tøtta som sitt til venstre?
-

søndag 18. oktober 2009

Jan Erik Vold 70 år

I anledning dagen legger jeg inn dette bydiktet som Jan Erik Vold skrev i 1968:

Han har vært tro mot sine prosjekter hele livet; Oslo, trikken og blodbøka på Solli plass.
-

tirsdag 13. oktober 2009

Mansfield Park

Det er utrolig hvilken innsikt Jane Austen hadde til livet og mennesker, og hvordan hun kunne beskrive det. Noen ganger skriver hun litt vel detaljert om hva som skjer og hvem som sier hva og andre ganger beskriver hun ukers hendelser i en setning. Jeg leser Merete Alfsens norske oversettelser fordi jeg synes hun er en av våre beste oversettere.

Som vanlig er det en ung jente som er hovedpersonen som opplever og formidler vanskeligheter i samliv og kjærlighet, i denne romanen heter hun Fanny Price. Det er helt utrolig hvordan en ung pike uten særlig ballast fra levd liv kan observere og analysere folk og situasjoner.
Romanen handler om denne unge jenta fra en relativt fattig familie som får vokse opp hos sin rike tante og onkel Bertram på Mansfield Park. I familien er det to jenter og to gutter, alle eldre enn Fanny, og de behandler henne som en tjener og hun får hele tiden vite at hun er der av deres godhet. Men selvfølgelig er det en av fetterne som er bare godheten selv; Edmund. Vanligvis har Austens figurer flere sider, men her er det veldig mange som bare er forfengelige, bortskjemte og egoistiske. Vel, noen forbedrer seg på slutten etter å ha gått igjennom diverse prøvelser.

Dramaet starter når Sir Thomas må reise vekk fra godset, på dette tidspunkt har det kommet et søskenpar fra London med ideer om tidsfordriv, så når anledningen byr seg finner de på at de skal sette opp et teaterstykke. Disse to heter Henry og Mary Crawford, Edmund faller for Mary selv om han synes hun har litt rare meninger, hun liker heller ikke at Edmund skal bli prest, det er ikke fint nok for henne å bli prestefrue, men han håper jo selvfølgelig på at hun skal avfinne seg med det når hun bare får litt tid på seg. Henry faller for den eldste frøknene Bertram og selv om hun er forlovet flørter hun vilt med Henry.

Når de endelig blir enig om hvilket stykke de skal sette opp blir ikke Fanny og Edmund med på det, de synes det er for vågalt. Det blir litt rart med beskrivelsen av innøvinga av skuespillet, ingen av dem har jo noe erfaring med skuespilleri og mener derfor at de må stå inne for alt de skal si og gjøre i rollene sine. Ingen kan spille noe de ikke er og da blir det selvfølgelig mye styr, da det blir klart at Mary skal spille en ”dristig” scene mot en fra landsbyen trår Edmund til og tar den rollen selv.

Sir Thomas kommer uventet hjem og det blir ikke noe fremførelse av skuespillet, Henry reiser og Mary forstår at han bare har lekt med henne og gifter seg derfor med Mr. Rushworth og de drar til Brighton og lillesøster Julia blir med dem. En stund er det rolig, men så kommer Henry tilbake til Mansfield og setter seg i hodet at han skal få Fanny forelsket i seg. Men der møter han massiv motstand, det hjelper heller ikke at alle synes hun skal slå til, det er jo det beste parti hun kan ha håp om å gjøre. Men Fanny vil ikke. For at hun skal se det hele litt på avstand og ombestemme seg blir det bestemt at hun skal reise hjem til Portsmouth til sine foreldre et par måneder. Når det nesten har lyktes dem å få henne til å forstå at Henry kanskje er en grei fyr allikevel kommer det frem at han fremdeles har et forhold til Maria. Stor skandale og flere følger, eldste sønn Bertram som har levd et utagerende liv blir fraktet hjem, døende. Han er arvingen til formuen så nå blir Mary litt mer interessert i Edmund som jo er nr. to i rekka. Lady Bertram vil ha Fanny hjem igjen og hun får lov å ta med seg sin lillesøster Susan, så er jo den tradisjonen også ivaretatt; alltid en fattig slektning på legd.

Det blir vanskelig for Edmund å gifte seg med Mary siden broren hennes har gjort skandale med hans søster, men han er ikke helt klar til å gi henne opp. Etter en samtale med henne hvor han oppdager at hun er mest bestyrtet for at paret ble oppdaget, ikke over hva de har gjort, da er han ferdig med henne. Hvordan det går etter det, kan du kanskje gjette selv?

Jeg synes Jane Austen er en grei forfatter, jeg vil anbefale hennes bøker fremfor seriene som man kan kjøpe i kiosken, men helt blodfan blir jeg nok aldri. Nå må jeg se om jeg finner filmene som er laget på denne boken, jeg synes nemlig det er artig å se filmatiseringer av Austen sine bøker.

mandag 12. oktober 2009

Vålerenga

Vet ikke helt om Vålerenga er en bydel eller om det er en tilstand. Vi går ofte i gatene her for det er en hyggelig bydel. Søndag var det fotoutstilling i menighetssalen i kjerka og på utallige oppfordringer stakk vi en tur innom. Les mer om den
her

Jeg var litt uheldig med kamera, ble fri for strøm på batteriet, men rakk og ta et par bilder av slektsforskerbordet:



Damene hadde nok å gjøre og de hjelper så gjerne, fin oppvarming til SFD 31. oktober.
Vi hadde en hyggelig samtale med gutta om passet på fotball- og hockypokalene og vi gikk rundt å kikket på bildene. Det var selvfølgelig brannen i kirka for 30 år siden som var hovedsaken, men det var også mange andre bilder og historier som var veldig interessante. Ta en titt på hjemmesiden deres så kan dere se selv.
Vi benyttet anledningen til å kikke litt inn i selve kirka også, det er egentlig ikke så mye å si om den, men jeg la merke til at prekestolen ikke var så veldig høy. Det er jo et forsonende trekk at ikke presten står høyt hevet over forsamlingen. Opprinnelig var det glassmalerier og fresker av Emanuel Vigland her, men de gikk med i brannen, det er bare en frise igjen, glassmaleriene er nå av Håkon Bleken.

Vi avsluttet turen på Vålerenga med et besøk på vertshuset, det var også behørlig dokumentert på utstillingen. Det første som møtte oss da vi åpna døra var en kar som sa: nei, nå kommer nå de også! Vel, vi tok det ikke personlig, det var en gjeng som hadde det veldig morsomt på en søndagsformiddag og vi tilga dem fort, de var egentlig veldig inkluderende når det kom til stykke. Kan nok hende vi går innom der en annen gang også.
-

lørdag 10. oktober 2009

Made in Corea

Temmelig nøyaktig ett år etter at vi flyttet fra kulturmetropolen; Lillestrøm, var vi i går kveld tilbake, og det var ikke hvem som helst som fikk oss dit;

Dette er riktignok en gammel plakat, men den får duge, jeg låner den fra hjemmesida deres.

Jeg klipper videre fra hjemmesida :

"Made in Corea inviterer for tredje gang til “storkonsert” med et utvidet ensemble bestående av blåsere, strykere, perkusjon og vokal. Nok en gang har de samlet et stjernelag av lokale musikere for å presentere noen av Chick Corea’s større anlagte verker. Blant musikerne kan nevnes kjente lokale navn som Svein Greni, Tarjei Grimsby og Bjørn Asper. Vi har også med de to unge talentene Sindre Blostrupmoen Mølmen på trompet og Martin Myhre Olsen på saksofon samt den gamle ringreven Rune Nicolaysen, blant annet kjent fra Oslo Groove Company og Jens Wendelboe Big Crazy Energy Band, på saksofon. Vokalist for kvelden er Animal Alpha-vokalist Agnete Kjølsrud fra Skjetten.
Chick Corea selv er veldig interessert i hva Made in Corea foretar seg og har sågar skrevet en låt tilegnet bandet. Denne låta vil få sin urfremføring på konserten."
Jeg kan love at det er ingen overdrivelser i denne presentasjonen, heller tvert i mot. Spillegleden smitter over på oss publikumere, og nivået er veldig høyt både på det musikale og på fremførelsen. Vokalisten var en overraskelse, Agnete har sin egen stil og måte å synge på og det kledde bandet å ha henne med.
Og teatersalen i Kultursenteret var så og si full , på en fredagskveld med såpass "sær" musikk, jeg er storligen imponert!
Kom til å tenke på noe jeg blogget om etter et besøk i Oslo Konserthus hvor vi ikke så noen kjente, ikke engang noen å si hei til. Her ble 20 minutters pause litt knapp for det var så mange kjente å snakke med. Vi får nok ta turen nordover litt oftere tror jeg.
-

fredag 9. oktober 2009

Digitalarkivet

Foto: Tore Vøien


Onsdag var det jubileum i DIS-Oslo/Akershus og i den forbindelse holdt Yngve Nedrebø foredrag om Digitalarkivet. DIS og Digitalarkivet har hatt et fruktbart samarbeid i mange år så det var et naturlig valg, 75-85% av nye filer legges ut av DIS-medlemmer. Dessuten er Nedrebø en veldig morsom forteller og Digitalarkivet er hans baby og han er veldig stolt av det og derfor en god formidler.
Det hele startet for 11 år siden og i langtidsplanene skulle de bruke 15 år på å få alle kilder fra Bergen/Hordaland på nett. Han fortalte at de nå ligger ett år og syv måneder foran skjema!

På slutten av 1960-tallet hadde Historisk institutt kildregistrert 880 000 linjer fra folketellingen 1801, dette ble utgitt i papir og på mikrokort i 1974. Det var ikke ment for slektsforskere, men for historikere som skulle se på forskjellig former for vekst og fall i befolkningen. Deretter tok de for seg emigrantene fra Bergen og på tre år hadde de 100 000 linjer av det. Etter et møysommelig arbeid med korrekturlesing kom disse ut på mikrokort i 1978. Så startet de arbeidet med kirkebøkene for Bergen 1816-1880, i 1988 var de ferdig korrekturlest. Han fortalte veldig morsomt om hvordan han først unngikk å bli sittende med korrekturen, men etter et opphold i USA kom han hjem til ferdig registrerte ting som han måtte korrekturlese.

Så kom internettet! Han tok ikke æren for det, men han visste i hvert fall hvordan dette kunne brukes og i 1995 lå 1801-tellinga på nettet. Jeg brukte den ivrig selv, det var både dyrt og tungvint, lastet ned sider mens man var online via modem for så å lese det siden. Aldri har telleverket gått fortere det er helt sikkert.

Siden kom Televerkets nye muligheter, hvor overtallige skulle arbeide med registrering av folketellingene for 1865 og 1900. Myndighetene mente at det var penger å tjene på dette, men selv etter at Nasjonalbiblioteket hadde overtatt registreringsarbeidet var det lite å tjene på det og arbeidet gikk trått.

15. oktober 1997 hadde Nedrebø og hans kollega møte med Riksarkivaren for å legge frem planene om Digitalarkivet, kaldere skulder har de skjelden møtt. Men entusiaster gir seg aldri, og hverfall ikke entusiaster fra Bergen. De inviterte NRK og annen media til presentasjon av produktet. Det holdt på å gå helt galt fordi bordet harddisken sto på veltet, men det gikk heldigvis bra og lanseringen ble en suksess.

1. juni 1998 ble Teleslekt overført til Digitalarkivet og 1900-tellinga lagt ut, 23 dager etter kom også 1865-tellinga. Seinere inngikkes avtaler også med Registreringssentralen for Historiske data, RHD i Tromsø og Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane om samordning av registrerte data. Kirke- og undervisningsdepartementet luktet inntjening, men Nedrebø og kollegene sa at dette skulle være gratis eller så ble det ikke noe av det hele.

Det tok faktisk fire år før Arkivverket godtok Digitalarkivet som det er i dag, og da måtte de altså trues. I 2005 var det klart for de skannede kirkebøkene og i dag foregår dette arbeidet i Arkivverket og de er helt med. Nedrebø fortalte om en gang han presenterte en prototyp på kirkebøkene i USA og nærmest ble helgenforklart av begeistrete tilskuere.

Nå kommer tinglysningsmaterialet for fullt, nye filer hver eneste dag. Selv om de skanner fra mikrofilm er kvaliteten veldig mye bedre, man har programvare som forbedrer kvaliteten. Statens kartverk har sluppet materiale helt fram til 1950 så her er det mye materiale som burde gi oss "kjøtt på beinet" i våre slektssagaer. Skiftene kommer også nå i høst.

For å belyse hvor mye brukt Digitalarkivet er fortalte han at besøket på Statsarkivet i Bergen har gått ned fra 5000 til 1500 pr. år, ikke at de ikke liker besøk, men tenkt på hva dette har å si for slitasjen på materialet. Brukerne kommer fra 25-30 forskjellige land hvor Norge er størst selvfølgelig, med USA og Canada på andre plass med 20% av bruken, Sverige har bare 1% og Danmark enda mindre. Og han på New Guinea har flyttet der i fra så han er borte, de savner han.

Vi kan alle sammen takke Nedrebø og hans kollegaer for at vi har verdens beste kilder, gratis hjemme i vår egen stue.

Lailas kommentarer

Livs kommentarer

tirsdag 6. oktober 2009

Publisering

Det begynner å bli tomt i kofferten så i dag blir det et lite oppsamlingshit. Jeg kaller det publisering fordi jeg vil starte med dette heftet som er en samproduksjon av elever fra Honningsvåg, Hollola, Ebeltoft og Arboga. Disse stedene er vennskapskommuner, et fenomen som forekommer i de fleste kommuner vil jeg tro. Det er Foreningen Norden som står bak dette og meningen er at man skal knytte kulturelle kontakter de nordiske landene i mellom.

I 1965 bidro jeg til vennskapsavisa med denne lille historien, til og med illustrert :

Når det gjelder Hollola i Finland ble det veldig spesielt da jeg oppdaget at mine finske Bucht-aner opprinnelig kom fra Hollola.

Godset i Hollola ble grunnlagt av Stockholmstyskerne brødrene Pynnow. I 1488 bosatte de seg der. Sven Bucht er den eldste stamfar i Finland. Han var militær. Bucht-navnet kom opprinnelig fra Tyskland via Sverige til Hollola iFinland. Det var mye handelsmenn og militær som flyttet fraStockholmstrakten til Finland på denne tiden. Og Sven er min anefar i 11. ledd.

Siden dette er et oppsamlingshit tar jeg med et par tegninger som har sin selvfølgelige plass i kofferten;

Denne har Lena tegnet av meg, jeg har Jørgen i magen som dere ser. Men hvorfor Cathrin er med det husker jeg ikke. Lena er Jørgens kusine på morsiden og Cathrin er Lenas kusine på farsiden. Hun var nok opptatt av alle sine søskenebarn.


Tilslutt må jeg ta med denne tegningen, det er nok en av Jørgens første kunstverker. Det var ikke så lurt å gi han fargestifter så tidlig, mye av stiftene gikk i munnen. Det gikk pussig nok bedre med saks, han likte veldig godt å klippe i papir og ble veldig god på det også. Det var godt far i huset hadde ubegrenset tilgang på datapapir, hvis dere husker de blå/hvit stripete med hullkanter.
-

søndag 4. oktober 2009

Vår nærmeste sekshundremetersskog

Dagens tur gikk fra Kværnerbyen til Bryn gjennom vår egen hundremeterskog som er 0,6 km.
Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor mye grønt og "urørt" natur det er i Oslo, inne i denne skogen hører man ikke noe til trafikken selv om den er bare noen få meter unna.

Nærmest Enebakkveien går Alnaelva i denne fine fossen, her lager den faktisk så mye støy at man må høyne røsten hvis man vil bli hørt. Da kan man forstå at det er mye krefter i vannet og hvor fint det er at man har kunnet utnytte denne kraften.


Her er et godt eksempel på hvordan man kan formidle historie og kunst på en og samme gang.
Denne skogen er ganske tett og litt mørk, men omtrent halvveis går denne lille brua over elva og akkurat her er det litt lysning hvor sola kom så fint frem.

På andre sida av brua kommer vi til slutten av skogen og her er det lagt ut en "rulletrapp", vi fikk skikkelig puls av å gå opp her, etter gårdagens regnvær var det tryggest å tråkke ned mellom trinnene for stokkene var litt sleipe. Avstanden passer perfekt str. 39.

Øverst i trappa er vi på bilvei igjen, men tar man til høyre ned forbi Bandidos lokaler får man et nytt fint skue av elva i bevegelse.

Alnaelvas venner og Oslo kommune har planer for å lage gangvei videre opp og det ser vi virkelig frem til. Det er godt å gå i skogen i byen.
Videre gikk turen vår over Vålerenga til Galgeberg og hjem igjen over Dyvekes bro.
-

lørdag 3. oktober 2009

Gullrekka

For oss er Gullrekka lørdag og radio. Det starter kl 09.00 når Nitimen vekker oss, og er vi heldig er det Jacobsen sjøl som er programleder. Men de andre går jo de også, til nød. Kl 11.00 er vi ferdig med frokosten og tilbehøret til aviser og kaffe er Finn Bjelke og Popquiz. Vi greier skjelden å svare på oppgavene, men lar oss imponere av nivået på innringerne. Nå er det jo mange som har bakkemannskap som googler oppgavene, og det finnes også mobiltelefoner som tar opp musikkoppgavene og sender dem til en database som gjennkjenner dem og sender tilbake navn på artist og låt. Men sånn juks blir lett gjennomskuet og da er ikke Slemmefinn nådig. Som ekstraspørsmål for å skille jevnbyrdige deltagere kan han finne på å spørre om navnet på Norges beste fotball lag, og da er svaret Lyn (ikke spør meg hvorfor).

Kl 1200 kommer det et halvtimes progam som heter Øde øy, om vi hører på det eller ikke kommer an på hvem som er gjest. Gjesten skal fortelle hva vedkommende vil ha meg seg av musikk på en øde øy, og det kan jo være så ymse.

Når vi kommer så langt er det tid for en luftetur, noen ganger skal vi handle og andre ganger skal vi bare gå en tur. Det er disse turene jeg gjerne blogger om ellers. I dag var det regnvær og turen ble ikke så lang. Vi var innom det nye markedet på plassen mellom Schweigaardsgate og Munkegata, det var premiere for markedet og de kunne vel nesten ikke være mer uheldig med været. Vi får håpe de vokser seg større etter hvert for det er et hyggelig innslag i nærmiljøet.


Når vi så er hjemmme igjen fortsetter vi å høre på P2, som oftest blir det ca kl 1600 med Museum. Etter dagsnytt er det klart for ukens korrespondentbrev, her kan de få korrespndentene som er igjen fortelle hvordan deres hverdag er der ute i tjeneste for rikskanalen. Noen ganger forteller de om hvordan de får hverdagen til å fungere og noen ganger forteller de om de vanskelighetene de har med å lage de reportasjene de gjerne vil fra de områdene de har ansvaret for.

Så kommer det gjerne en halvtime hvor grøten er viktigere enn radio, men 17.30 er vi klar igjen til Kunstreisen, det er et interaktivt program fordi vi på nettet kan følge omvisningen ved å se bildene samtidig som vi hører hva eksperten og progamlederen ser. Pedagogisk og lærerikt for oss som gjerne vil lære mer om kunst.

Så avrunder vi med lørdagens høydepunkt; bluesasylet. Hei Knut, hei Knut! Denne ordvekslingen starter avrundingen av lørdagens Gullrekke for oss.

God helg.

torsdag 1. oktober 2009

Ungdomstid i Tromsø på 70-tallet

Jeg var bare 10 år da vi kom til Tromsø i 1965, men jeg ble der i 10 år så jeg kan trykt si at jeg hadde min ungdomstid i byen. I den gamle meningen var jeg på ingen måte byjente, ikke barnefødt i byen og ikke bodde vi innenfor den gamle bygrensa.

Tidligere var største delen av øya Tromsøysund kommune, i 1915 ble 512 innbyggere innlemmet i Tromsø og i 1955 nye 1 583. Det var først med den store kommunesammenslutninga i 1964 at hele øya ble med i Tromsø kommune. Da vi kom dit i 1965 hadde kommunen 33 310 innbyggere, i løpet av de ti årene jeg bodde der vokste den til 43 819, da var universitetet kommet, i dag er det hele 66 513 innbyggere.

Men tilbake til 70-tallet, det var på den tida folk i utkantene ble seg bevisst at vi betydde noe vi også. Vi fikk eget teater og universitet, vi fikk gjennomslag for fiskerigrenser og det ble innført kvotereguleringer sånn at fremtidens fiskere også skulle ha noe å dra opp av sjøen. Vi fikk visesangere som ble spilt på radio og som sang på sin egen dialekt.

Tromsø har bestandig vært snar å ta etter strømninger i Europa, alle har hørt om Nordens Paris, men hvorfor heter det det? Jeg har hørt at det var fordi hvalfanger-rederne reiste mye ut i Europa og hadde med seg fine tøyer og motejournaler hjem, fruene fikk da sydamene til å lage det de så i bladene og derfor var de først ute med moten fra Paris. I hele min oppvekst hørte jeg det munnhellet på alt som var litt rart og fremmed; det var siste mote fra Paris.

Om sjetèn kom før eller etter dette vet jeg ikke, men i allefall har de ikke moloer i Tromsø.

Derfor var det kanskje ikke så rart at vi tok etter ungdomsopprørene fra Paris også?

I Tromsø var det sånn at vi hadde ikke noe sted å være, Ungdommens hus var et krav som ikke ble oppfyldt før min ungdomstid var over. Vi var i Storgata nesten hver kveld, bortsett fra den ene kvelden i uka vi hadde Klubben på Sommerlyst. Det skjedde jo nesten aldri noe, men det var der vi måtte være hvis vi skulle være med på det som evt skulle kunne skje.

Natt til 17. mai var den viktigste natta å være ute, og her er et oppslag fra NÅ. Oppslaget er et sammensurium som i politiinspektørens hode blir til et kjempestort ungdomsproblem. Det listes opp fra politivaktas protokoll over mange uker denne våren, de fleste bare småsaker. Og så bruker de bildet fra natt til 17. mai hvor politiet utkommanderte brannvesenet for å spyle oss ut av Storgata. Det er ikke godt å si hva som utløste den beslutningen, og jeg tror ikke brannvesenes synes det var så artig heller.



Jeg er med på bildet, men kom meg unna før jeg ble våt. Den eneste som er nifs her er vel Ole Groth.


Politiet var tilstedet i Storgata hele tida denne natta og hver gang det dannet seg litt større ansamlinger av folk skulle de ha oss til å spre oss. Dette førte selvfølgelig til misnøye og noen tok vel ledelsen så vi endte opp med å stå som en mur mot politiet. I den forbindelsen var det et butikkvindu som ble knust og det var nok til at en eller annen fikk den gode ideen om å kopiere gatebildet fra Paris, vannkanoner! Gateslagsmålet var da en realitet, ungdommene kastet flasker og stein mot brannfolkene, det gikk noen rykter etterpå om noen småskader, men det største problemet var vel at noen ble veldig våte. Jeg trakk meg tilbake før det ble for alvorlig.



Tromsø Domkirke 9. mai 1971, Sogneprest Aschim i spissen for de nifse ungdommene.
-