Skopelos juli 2013

Vi var blitt "advart" om at innseilinga til Skopelos by var et vakkert skue, og det stemmer. Man runder et nes og så kommer byen frem litt etter litt og man står der full av forventning og bare gleder seg. At man må i båt fra Skiathos gjør ingenting, en liten times båttur på formiddagen er da bare hyggelig.

Vi hadde valgt bostedet Melrose, to-roms leilighet hvor vi kan ordne vår egen frokost. Nå var vi kjempeheldige og fikk to verandaer så vi hadde skygge uansett tid på døgnet. Så bortsett fra de to dagene det regnet på morgenen var det frokost i det fri, det er sommer det.
Dette er det stedet i Hellas vi har hatt best senger, og siden vi var i tredje etasje var det luftig også, det var så luksus.

Maria og Georgios Gripiotis heter vertskapet som også bor i huset. Her ser vi grønnsakshagen deres og bak der er det høner og de dyrker masse plommer som de tørker. Dessverre har de jo også hane (se tidligere blogginnlegg). Vi ble fortalt at Skopelos eksporterte tomater i fjor for første gang på veldig mange år, de har før bare dyrket til eget bruk, men nå har de bruk for å tjene på det så det er jo bra at de gjør det. Folk her virket i det hele tatt mye mer positiv enn de vi traff på Lesvos i fjor, der var de mere desillusjonert og hadde gitt opp.

Velkomstmøtet var på byens eldste taverna Ta Kimata, disse herrene sitter her bestandig for å følge med at alt går riktig for seg. Tidligere eier i lys t-skjorte midt på bildet. En kveld vi var der å spiste var det så mye folk at oldermannslauget måtte flytte ut på kaikanten, under ville protester som nok mest var spill for galleriet, tenker de synes det er fint at de har mange gjester.
Lilleputs stedlige representant heter Nanna Kobro og hun har bodd her i 30 år. Det er jo en av fordelene med å reise med Lilleput at de har folk som bor på stedet store deler av året og som snakker gresk (stort sett). Og Lilleputs folk er ikke barnepiker, de stoler på at folk sier i fra hvis det er noe, og ellers greier seg selv.

Her koser jeg meg med reker og litt rødt i glasset

Gemaler tar seg en Metaxa, mens jeg tar en frappebaylis

 Prisnivået på tavernaene er litt høyere her enn det vi har opplevd de siste årene. Men maten var til gjengjeld veldig god, og de har litt ambisjoner om å gjøre den litt mer spennende enn ris, amerikansk blanding og chips + kjøtt eller kylling. Vi fant ut at tavernaene ytterst mot moloen var best, Georgia som er født på Nørrebro i København driver en utmerket taverna hvor vi spiste flere ganger. Hun hadde vært nødt å sparke kokken så hun kokkelerte sjøl mens hun lærte opp en ny en. Festlig jente, litt artig å snakke norsk med en greker!

Så var vi på Molos noen ganger, der er det musikk tre ganger i uka og god mat. Litt stressede kelnere og kanskje litt for mange seilere som kanskje er litt "finere" enn oss andre, de får i hvert fall bedre service. Det kan jo være at det er fordi de er så mange og at det er mer å tjene på dem, vel litt underholdning gir de jo til oss andre. Så var vi som sagt på Ta Kimata flere ganger, der får man være med inn på kjøkkenet for å se på maten og får en forklaring på hva de enkelte rettene består av, og det er god mat.

Lunsjstedet vårt ble Gala, Retsina med pizza, omelett (eneste plassen de serverer det til lunsj) eller club sandwich. Der jobbet det en jente som hadde vært i Tromsø i tillegg til mange andre steder i Norge og hun elsket Norge om vinteren! Gala er et utmerket sted å sitte å la verden rusle forbi, det er rett ved fergekaia og det gir jo ekstra underholdning og se hvordan de store båtene blir buksert inn og ut.

Gamlebyen på Alonnissos "kler" fjellet

Vi var på to båtturer, første uka dro vi med Sporades Queen I til Alonnissos, naboøya i øst. Båten har glassbunn for de som vil se hva som er under oss, vi sto over det, vi satt heller på dekk og kosa oss. Vi ble busset opp til Gamlebyen ( 4€ ekstra) og der fikk vi god tid til å rusle rundt og til å sette oss ned med en Myhtos for å regulere væskebalansen.

Motsatt utsikt, fra Gamlebyen ned til sjøen

Det var badestopp og lunsjstopp før vi på hjemveien kjørte sakte forbi Marineparken, og jaggu så vi ikke delfiner, alt for langt borte til å ta bilde, men vi så dem.

Den stolte skute ARGO

Den andre båtturen var med ARGO, det ble sagt at den var 115 år!, vel gammel var den i hvertfall og veldig fin. Her passet vi også på å sitte på dekk og det var fantastisk å sitte der å se landskapet forandre seg. Det eneste vi manglet var en geolog som kunne fortalt oss om alle steinformasjonene og oppbygginga av det hele, fasinerende er det.

På sørsida av øya kjørte vi forbi alle strendene, dette er Stafilos. Vi var blitt advart mot den fordi det var så mye folk der, men vi trivdes veldig godt når vi bare kom oss vekk fra musikken. Aberet er jo at det er et kvarter å gå oppoverbakke etterpå for å komme til busstoppet.

Dette er Agnontas som vi ble anbefalt på det varmeste så dit reiste vi en av de første dagene, hvilken skuffelse. Det var nesten ikke solsenger der så alt var opptatt da vi kom, og vi kan ikke ligge på strand uten senger og parasoll, det har vi ikke rygger til. Det ble ikke til at vi dro dit mer selv om selve stranda var fin og tavernaene så hyggelig ut.

Badestopp hadde vi mange av underveis og det er jo herlig når sjøen holder 25-27 grader, da kunne ikke engang jeg klage. Lilleput prøver å tone ned noe av det verste Mamma Mia hysteriet, men noen filmlocation må de jo få vise oss. Her er stedet hvor seilbåten lå da Sophie var ute med fedrene for å bli kjent med dem, Sara er velvillig fotomodell.

Lunsjstoppet ble i Elios denne tirsdagen, tavernaen i Loutraki holdt stengt. Det ble spennende for Nanna med ny taverna og ukjent meny. Det ble spennende for oss også ettersom det ble litt for mye blekksprut, men det var brød og det var salat så vi ble da mette. Vin og mat fikk vi også, og mer kunne vi kjøpe.

 

Så kom vi til turens høydepunkt; på alle måter. Agios Ioannis kapellet ligger på toppen av denne fantastisk klippen. 200 trappetrinn opp i 35 g varme tar på, men man må bare gjøre det. Vi måtte svømme fra båten og inn, sko og kamera fulgte etter i "lettbåt". Det er ikke noe prest der og alle ikonene er kopier så det er ikke så farlig med kleskoden der som det er i andre kirker i Hellas. 

Jeg har sagt det før og sier det igjen; stein er pent det! Tenk at naturen kan lage noe sånn som dette, synes det ser ut som en hammer som banker på klippen.

Her får dere se for dere Maryl Streep løpe oppover en lyssatt sti, hun hadde vært mer utslitt enn i filmen hvis hun virkelig hadde løpt opp, garantert!

Panormos

Panormos stranda så vi også fra båten og bestemte oss for at dit ville vi. Det er 30 minutter med buss. Vi tok 11.15 bussen og fikk kranglet oss til sitteplasser, men på hjemmturen i sekstida måtte vi stå. Som sild i tønne, det er aldri godt å stå på bussen, men dette er jo turistbusser som det ikke er ment at man skal stå på, så det er lite å holde seg fast i også. Vi gjorde det to dager så orket vi ikke mer.
Men det er den beste stranda vi var på, gratis solsenger mot at man kjøper drikke på den tavernaen stranda hører til, og så spiste vi lunsj der også. Veldig god mat og hyggelig betjening.

Vi var på flere strender; dette blir hvis en strandblogg. Det går vanligvis badebåt til Glysteri, men akkurat den dagen vi skulle så blåste det for mye. Vi måtte ta drosje for badebåt, det var litt nervøst, fem voksne mennesker i en bil tildels uten bilbelter på de svingete og smale veiene er ikke helt greit. Dessuten følte vi oss snytt da de skulle ha 6€ for solsenger og parasoll når det bare er en taverna der som man må bruke og som ikke har noe god meny engang. De unnskylte seg med at de måtte leie stranda av kommunen, ja det må alle sammen det. Det er allemannsrett der som her. Vi dro ikke tilbake.

Byen holder seg selvfølgelig med bystrand, vi var der den aller første dagen, men måtte ligge en km bort fra høytalerne som spyttet ut clubmusikk og ennda hørte vi den. Men vi holdt ut et par timer siden det var første dagen og vannet var det ingenting i veien med.

Så gikk vi et par ganger til Glifoneri, det var først opp og så langt ned og samme veien hjem igjen, vi er jo godt trent så det går bra, men hjemmveien er jo ikke noe å glede seg til. Vi lærte oss veien gjennom Gamlebyen og det var hyggeligere enn å gå ringveien. Det var gratis strand og andre gangen vi kom var alle sengene opptatte, men innehaveren av tavernaen hadde noen på lur så det ordnet seg. Tavernaen hadde litt liten meny, men salaten var god.
Dessverre var det en gjeng med gutter der som hadde litt for lite positivt å ta seg til og det tok de ut i steinkasting. Når det ble villt nok var det direkte farlig å være der, selv om de i utgangspunktet kastet mot hverandre var det lett at en stein kom på ville veier. Og det var nyttesløst å snakke til dem, det var flere som prøvde. Men det skal ikke få ødelegge det positive med denne lille perlen av en strand.

Å stå opp 0450 er aldri morsomt, men det må til når man først skal i båt før man kommer til flyplassen, og aldri helt vet om båten kan gå til fastsatt tid. Bonusen var denne nydelig soloppgangen, de ser vi ikke for mange av.

Det er litt av et puslespill som skal gå opp når så mange skal forflytte seg samtidig. Nå ble det ekstra forsinkelse fordi flyplassen er så liten at den ikke har plass til mer enn tre fly parkert samtidig. Og det var et fly som hadde fått tekniske problemer så det sto fast og opptok den ene plassen.
Med to tavernaer ved flyplassen var det ikke noe problem å få tida til å gå, en siste Retsina og gresk salat gjorde livet mye grønnere.

Om vi noengang kommer tilbake er vanskelig å si, det trekker veldig ned at man er avhengig av transport for å komme på en ordentlig strand. Samtidig trekker det opp at byen er såpass stor at det er mye å se på og ikke minst den gode maten.

Vi sees hvis vi sees.

Livet går videre

Jeg vil begynne med å takke for alle hilsener og gode ord og klemmer, både fysiske og digitale, det varmer godt. Jeg har aldri syntes at «Kondolere» var et greit ord å bruke, nå har jeg tatt imot det med åpne armer uten blygsel. Det er godt at folk spør hvordan det går og at de tar seg tid til å prate litt, høre historien en gang til og dele erfaringer. Jeg har mange gode venner og kollegaer det er helt sikkert, og det er godt å ha familie.

Tre uker har gått og det verste sjokket har vel gitt seg, men det er fremdeles mange tunge stunder med selvbebreidelse og med oppgitthet over gutten som ikke kunne klage, om enn bare litt, så kanskje vi kunne forstått hva som var på gang.

Kyrre har gjennom alle år skrevet små betraktninger i 7. sansen sin, i tillegg til hvilke filmer han har sett selvfølgelig. Gjennom disse små notisene har vi nå sett at han har gått med vondt i nakke, skuldre og rygg i lengre tid. Et lite googlesøk av de symptomene så finne man ut at det kan være tegn på hjertesvikt. Men det er bare 40 % av mennene som har det som symptom, ellers er det mest vanlig for damer. Om han prøvde å finne ut av det eller ikke får vi aldri vite, han trodde han hadde belastningsvondt av for mye dataspilling.

Vi hadde en fin bisettelse hvor vi fikk bestemme innholdet så langt organisten ville være med på det. Som han på begravelsesbyrået sa; det er lett for meg og for presten å følge deres ønsker for vi ser dere og snakker med dere, men organisten forholder seg ikke til mennesker på samme måten.

I Ski Middelalderkirke er det strengt forbudt med CD-spiller. Men Jølstad begravelsesbyrå har heldigvis kontakt med en flink gitarist så vi fikk både «Eg ser» av Bjørn Eidsvåg og ikke minst «Wish you were here» av Pink Floyd.

Tre salmer måtte til og da valgte vi: Din tanke er fri, Amazing grace og Alltid freidig når du går. Alle passer til Kyrre, Kyrre gjorde som Kyrre ville som Eigil sa i minnetalen sin, Amazing grace fikk vi lov å ta på engelsk fordi det var tilknytninga til England som var poenget: les fotball (Manchester United) og den siste passet også fordi Kyrre alltid var nysgjerrig på hva som var rundt neste sving og gikk freidig på.

Vi hadde en fin prat med presten på forhånd; jeg var meget skeptisk, men ble gledelig overrasket. Ettersom han ikke skulle holde minnetalen så var det ikke så mye vi egentlig skulle snakke om. Men i de skriftstedene han valgte hørte vi jo at han hadde lyttet til det vi fortalte om Kyrre og om familien. Blant annet fortalte vi at vi søsknene var mye sammen i mai måned fordi vi har tømt barndomshjemmet. Vi hadde mange fine stunder sammen da så det passet at presten sammenfattet det hele med "At størst av alt er kjærligheten". Ellers var det bror Eigil som holdt minnetale på vegne av familien, en kompis han har kjent helt fra barndommen holdt minnetale for vennene og en fra Fellesforbundet holdt en fin tale fra kollegene og forbundet. Kyrre var ansatt først i Byggningsarbeiderforbundet i to år før de gikk inn i Fellesforbundet. I januar 2011 fikk han gullklokke for 25 års ansettelse, noe han syntes var veldig stas og satte utrolig pris på.

So, so you think you can tell

Heaven from Hell, 

Blue sky's from pain. 

Can you tell a green field From a cold steel rail?  

A smile from a veil?  

Do you think you can tell? 

  

And did they get you to trade  

Your heroes for ghosts?

Hot ashes for trees?

Hot air for a cool breeze?

Cold comfort for change?  

And did you exchange  

A walk on part in the war 
For a lead role in a cage?

How I wish, 

how I wish you were here.

We're just two lost souls

Swimming in a fish bowl,

Year after year,

Running over the same old ground.

And how we found

The same old fears.

Wish you were here.

Våren i Paris

Ble ikke sol og varme og nyutsprugne trær og blomster, men Paris har mange gater og severdigheter som kan nytes i litt kaldt vær også. Vi hadde lagt en plan som vi stort sett holdt oss til, vi skulle se sightene fra yttersiden. Vi har hørt om køene og ønsket ikke å bruke tid på å stå i kø, i hvertfall minst mulig. Vi vil heller gå gatelangs og i parkene.

Vi lyttet til kjentfolk (les; datteren) og startet med å se det hele litt från ovan, men før vi kom så langt fikk vi øye på høyden nedenfra og hvis dere forstørrer bildet så ser dere at trappa under Sacré-Cæur er full av folk.
Ellers var Montmartre som det skulle være, folksomt på godt og vondt. Her får selgere og underskriftsjegere fritt spillerom og det gjelder å holde på veska.

Mens vi sto her oppe skulle vi se om vi så Eiffeltårnet, men vi fant det ikke. Delvis var det veldig mye smogg og delvis så vi for langt ned, da vi plutselig fikk øye på det var det jo kjempesvært! At det er mye smogg er ikke så rart for selv med verdens beste metro system er biltrafikken så stor at vi til og med opplevde total trafikkstopp i gatene foran Gare du Nord. Det var veldig komisk, biler i alle retninger og så tuter de også, hva tror de det skulle hjelpe for?

Vi ble veldig fasinert av disse strykejernhusene. Her er alle tomter utnyttet til det ytterste og ingen har bestemt at kvartalene skal være kvadratiske. Man kan forstå at det var lett å sette opp barikader i disse smågatene.
Og var vi noengang i tvil om hvorfor det heter franske vinduer, ja da er den tvilen borte nå.

Godt eksempel på undergang til Metroen i Art Nouveau stil. Metrosystemet er som sagt regnet som verdens beste og Gemalen er rågo' på å lese kart, også metrokart, så transporten gikk greit. Er jo ikke så mye man ser, men det er opplevelser det også. Musikk er det også der, både de som kan og de som ikke kan, musikkanlegg med komp, ikke bra i små metrovogner, mikrofonanlegg med vokalist som ikke holder tonen, veldig enerverende i små metrovogner. Trekkspill med den spesielle franske tonen, egner seg ypperlig som underholdning i små metrovogner.

Operahuset var et must, ikke at jeg ventet å se noe fantomet der, men man kan jo aldri vite. Vi var så heldig å komme dit akkurat før kveldens forestilling og det yrende livet med forventningsfulle tilskuere var veldig fint å få med seg.

Uansett hvor i verden man drar må man innom et bibliotek, og er det i en hovedstad; ja da er det jo Nasjonalbibliotek som gjelder. I Paris er det to, et gammelt og et nytt. Her er bilde fra det gamle. Vi så ikke disse skiltene da vi kom inn fordi vi faktisk ble litt overveldet. Men da vi prøvde å ta bilde ble vi fort klar over fadesen. En surere lesesalsvakt skal man leite lenge etter, noe å huske på i hverdagen.
Vi fikk aller nådigst stå ved skranken å se utover herlighetene. Og så litt sivil ulydighet etterpå :-)

Så var stunden kommet til turens første virkelige store gåsehudopplevelse. Vi gikk inn gjennom en portal og så så vi glasspyramiden på Louvre, woh! Snakk om vellykket tilbygg til de gamle bygningene rundt, og de nydelige vannspeilene hvor folk kunne sitte og virkelig bruke plassen. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; jeg liker at folk tar i bruk det offentlige rom.

En av Paris' nydelige parker, Tuileries, det er sikkert ennå finere med blomster og grønne trær, men allikevel. Stille og rolig borte fra trafikkstøyen, nesten, her kommer ikke juggelselgere og tiggere inn så man får gå i fred. Rundt fontenene er det satt opp fluktstoler så man kan sitte og bare slappe av.

Ved enden av parken på Place de la Concorde står Luxor Obelisken med gull på tuppen. Denne sto opprinnelig ved Luxor pyramiden i Egypt og ble fraktet hit i 1836, den ble gitt i gave til Frankrike i 1829 av Muhammad Ali som styrte der på den tiden på vegne av Sultanen. Man kan jo spørre seg om han egentlig hadde lov til å gi slike gaver?

Den samme Muhammad Ali bodde i Kavala i dagens Hellas og vi har faktisk vært å sett huset hvor han bodde og der står også denne lille rytterstatuen av han.

Under Triumfbuen hersket det en sakral stemning, veldig rart at det kan bli så stille med så mye folk og all biltrafikken, men det ble en veldig fin opplevelse å stå der og tenke på alle som har ofret livet i alle krigene.
Og selvfølgelig kom vi i hu en strofe fra Fred på jord av Rudolf Nilsen:

Men alle de drepte på ærens mark 
de utstøtte bare et uhørlig hark, 
og hemmelig gav de hverandre et spark. 
Under Arc de Triumphe lå en ukjent soldat. 
Han snudde sig ikke. Han var vel for lat. 
Og hadde så ofte hørt lignende prat. 

Er det mer å si om dette Eiffeltårnet skal tro? Det er jo bare så helt uforståelig at det står der og så så svært det er. Det ble ringt inn en bombetrussel mens vi var i byen og 1500 mennesker ble evakuert hørte vi. Svigersønnen skulle være morsom å lurte på om det var Gemalen som hadde ringt for å spørre om åpningstidene og at det da var blitt en misforståelse, he he.
Men når vi snakker om det, franskmenn kan engelsk og bruker det gjerne. Gemalen hadde børstet støv av sin fransk fra handelsgym og ville gjerne prøve den, men da de svarte på engelsk så droppet han det.

Her har vi så det nye Nasjonalbiblioteket, eller halvparten av det for å være nøyaktig. Hjørnene skal illudere åpne bøker og sjalusiene i vinduene blir jo snudd i forskjellige retninger av de som jobber der og da ser det ut som det er bøker i hyllene. I atriumet i midten er det plantet skog, den ble hentet nord i Frankrike og de fikk med seg både fugler og ekorn. Skogen trives ikke så godt og den måtte også boltes fast fordi det danner seg virvelvinder i bunnen av atriumet.
Mellom disse fire bøkene, i underetasjen, går det en gang rundt det hele og her er det lesesaler for de ulike fagområdene med vrimleområder mellom. Det er konferansesaler, auditorium og utstillingsområder, dette er også universitetsbibliotek og ligger i samme område som universitetet en liten togtur utenfor sentrum.

En litt lenger togtur utenom sentrum ligger Versailles, denne sighten var den eneste vi hadde bestemt oss for å køe for. Vi vet vi kunne bestilt billetter på forhånd, men vi ville ikke være bundet til dag og tid så derfor køing. 3/4 time for å få billetter og et godt råd som vi fulgte, gå i parken først så gir køen til slottet seg utover ettermiddagen. Så det gjorde vi. Parken er fantastisk, selv uten grønne blader og blomster.
Et tips til andre som skal dit, ta med piknikk-kurv, veldig kjedelig å stå i matkø i tillegg til døkø.

Da vi kom var ikke fontenene på ennå, de kom senere på ettermiddagen, men Apollo-fontenen er mektig også uten vann.

Det er mulig å leie golfbil eller sykkel og når man ser hvor lang disse veiene er hadde det kanskje vært lurt. Veldig hyggelig å gå der det ikke er musikk, det er jo fint med musikk også, men den gjorde litt for mye av seg.

Og så fint blir det med vann i fontenen

Vindusdetalj

Speilsalen

Før vi gikk inn på Slottet hadde jeg bestemt meg for ikke å bruke tida på å ta bilder, jeg ville heller se og oppleve det hele in natura. Med audio-guide var det et flott opplevelse, og nå har vi jo vært på noen slott før så vi forstår hvordan plantegninga er. Så nå var det bare å nyte alle bilder, møbler, tepper og selvfølgelig speil før vi ble jaget ut kl. 1700, men da var vi mette av inntrykk så det var greit.

Vårt reisefølge var ikke redd for å prøve nye ting, her er det noen snegler som er ordnet etter alle kunstens regler. Om det var godt eller ikke var det delte meninger om, med de skal ha for forsøket.

Moulin Rouge i kveldslys, her var vi heller ikke inne, tror ikke det blir neste gang heller. Sikkert helt ok, men vi er ikke noen cabaret-mennesker. Gata hvor Moulin Rouge ligger i kjenner vi fra en gammel släger; Stille døgn i Clichy. Er det lenge siden du hørte den? Finn den på YouTube hvis du gidder. Gata er en lang bordell og det er ikke noe man blir i veldig godt humør av, men det var jo kjekt å se Moulin Rouge da.

I en sidegate hadde reisefølget spottet ut en liten jazzklubb og det var dit vi skulle. Først spiste vi en god middag i et lokale med plass til 15-20 mennesker før vi fortsatte med musikk i kjellerlokalet med plass til 40!
Det er utallige jazzklubber i Paris og det spilles hver dag overalt, 16€ for denne som varte et par timer med en pause, ikke dumt og uten kjentfolk i reisefølget hadde vi aldri funnet den så det takker vi for.

Bildet lånt fra hjemmesiden til museet

Orangerie museet var også noe reisefølget hadde merket seg og vi aldri hørt om. I to rom finner man de åtte bildene av Claude Monet som kalles Les Nymphéas. Han har selv bestemt hvordan rommene skal være og det er laget for kontemplasjon og vaktene hysjet hvis man snakket for høyt. Det var helt enormt å sitte der og se hele maleriet på en gang for så å se nærmere på detaljene og oppdage stadig nye ting.
I underetasjen fant vi Jean Walter & Paul Guillaumes samling av Renoir, Cézanne, Modigliani, Matisse, Picasso, Derain og Soutine. Dette er stedet man må vende tilbake til for det er umulig å få med seg alt på et besøk.

Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid. Og for en opplevelse å komme til Notre-Dame akkurat når høymessen var over og alle klokkene slo. Samtid hørte vi orgelet også fordi høymessen var kringkastet på storskjerm til glede for alle som ikke fikk plass inne.

Og for et kunstverk denne katedralen er, vi må nok stå i kø neste gang så vi får sett den innvendig også. Gotisk katedral påbegynt i 1163 og fremdeles pågår byggearbeider, sånne katedraler blir jo aldri ferdig.

Båttur på Seinen sto på programmet og vi fikk en fin tur. Det var sånn at man kunne gå av og på, var vel åtte stopp underveis, men vi tok hele turen i ett når vi først hadde fått en plass. Det gir en helt unik oversikt å se en by fra vannet.

På vår siste vandring var vi innom Pompidou-senteret for moderne kunst, et veldig omdiskutert bygg. Men her synes vi det var noe kjent med konstruksjonen, Nordenga bru i Bjørvika er laget på samme måten.
Ellers er bygget veldig pedagogisk bygget, rørene har farge etter hvilken funksjon de har: ventilasjonsanlegget er malt blått, vannrør er grønne, heiser er røde og elektriske kabler gule.
En av arkitektene er Renzo Piano som også har tegnet det nye Astrup Fearnley museet på Tjuvholmen.

Tilfeldigvis mens vi satt på en fortauskafe ved Place des Vosges som er omkranset av flotte hus med mursteinsfasader, høye franske loft og bueganger fikk vi øye på navnet Victor Hugo. Det viste seg at han store deler av sitt liv bodde her i nr. 6 og skrev største delen av De elendige akkurat her. Dessverre var ikke museet åpent, men det kommer nye sjangser. Kanskje det finnes egne byvandringer i Victor Hugos fotspor, det hadde vært flott.

Helt avslutningsvis var vi å kikket på Place de La Bastille, nok en rundkjøring med en søyle i midten. Det er jo litt rart at franskmennene ikke gjør mer av denne, det er tross alt på grunn av stormingen av Bastillen at de feirer sin nasjonaldag 14. juli. Søyla kom opp i 1840 for å minnes de falne i Julirevolusjonen i 1830.

På grunn av en litt kjedelig episode med noen lommetyver ble vi litt skeptisk til Paris. Men etter nå å ha skrevet dette, og etter å ha fortalt flere om våre opplevelser så vokser byen og vi sitter igjen med et klart ønske om å dra tilbake og oppleve mer.

Au Revoir