Wenche i Oslo Konserthus

Foto: Bjørn Opsahl, lånt fra Wenches hjemmeside

Lørdag var det julekveld igjen, julegaven fra Gemalen ble konsumert. Vi var på Wenche Myhre konsert og hadde en flott opplevelse sammen med tusen andre fans. Hørte flere som sa at dette var julegave og opplevelser er da en flott gave å både gi og få.

Konserten startet selvfølgelig med Når jeg blir seksogseksti, men gikk raskt over i den nyskrevne låta fra Åge Aleksandersen; Prinsessesmil og fortsatte med Jan Eggumlåta En natt forbi som også er skrevet til henne. Mer overraskende var det at Alf Prøysen også hadde skrevet til henne, oversatt i alle fall; Trollmannen fra Oz og Over regnbuen. Wenche spilte Dorothy på Oslo Nye i 1966.
Så fikk vi se bilder av barn og barnebarn mens hun sang Småfolk, veldig hyggelig og typisk Wenche å by på private bilder.
Når hun først var inne på samarbeidsprosjekter kom hun jo for til Povel Ramel og vi fikk først De sista entusiasterna før Anders Eljas kom med på Diggardeg, helt fantastisk fremførelse.
Denne første bolken ble avsluttet med en nydelig fremførelse av Erik Byes Vår herres klinkekule, her viser hun at dette faget kan hun, fraseringer og mikrofonbruk er så proft at det er en fryd.
I tillegg til Anders som er orkesterleder og spiller keyboard og flygel har hun med seg fire andre gutter på hhv gitar, bass, keyboard og egen kjøkkenavdeling. Og så har hun med brodern sin, Reidar på saksofon og de spilte et par nummer fra musicalen Sweet Charity som Wenche spilte i 1989.
Så mens Wenche fikk pustet på litt og skiftet jakke spilte orkesteret et Abba-potpuri fordi det er Anders som i sin tid arrangerte de låtene for nettopp Abba.
Wenche sang deretter en av de fineste sangene fra Chess før hun gikk igang med en gjennomgang av hele sin karriere, på løpende bånd fikk vi Jeg er kvinne, La meg være ung, Du og jeg og vi to, Gi meg en Cowboy til mann (hun mente at hun nå hadde funnet ham), Sussebass som hun sang med sine to kordamer, Det er søndag, Åh Sheriff, Katta vår, Vinter og sne, Keep smiling og Seksog seksti til slutt mens filmopptaket av henne på motorsykkel gjennom Los Angeles vistes på skjermen.

Etter en voldsom applaus fikk vi ekstranummeret: Vi lever!
Og ingen kan vel unngå å få en tåre i øyekroken når man vet hva Wenche har slitt med gjennom årene, ikke minst de siste med kreftdiagnose, behandling og alt som hører med det.

Men så lenge det går blod i gjennom oss!
Takk for en fin konsertopplevelse.

Marsh og Guinness

Dagens motto

Her er et eksempel på skilt med gælisk øverst og engelsk nederst. Akkurat her kan man ane hva det står øverst, men det er et unntak, de to språkene er like ulike som samisk og norsk.

Vi var så heldige at Dough ordnet med et besøk på Marsh's Library helt på sparket, regner med at det blir fast på fremtidige LittRareTurer til Dublin for det var vellykket.
Biblioteket er fra 1701 og det første offentlige biblioteket i Irland og et av de eldste på de britiske øyer.

Kjøpt kort som jeg har skannet selv

Utrolig flott bibliotek som står som det alltid har gjort med 25.000 bind, man har tatt noen grep for å sikre seg mot tyveri det er det eneste. Man hadde slike tiltak i gamle dager også, bøkene sto med ryggen inn og var boltet fast i hylla med kjetting eller man satte brukerne i bur hvor man stengte dem inne med de bøkene de skulle studere.

Fra biblioteket er det ikke hjemlån, men som forsker er man fremdeles velkommen dit for å studere.
De har også mye besøk av skoleelever, da får de prøve seg på å skrive med fjærpenn og skrive på manuell skrivemaskin og de får se på hvordan man bandt inn bøker før i verden. Biblioteket ligger like i nærheten av en politistasjon hvor det engang i et av de mange opptøyene ble skutt med skarpt og noen kuler kom også inn i biblioteket. Noen bøker ble skadet og disse står fremdeles i hylla, når de har barn på besøk bruker de å vise dem hvor stor skade en kule gjør. Inn er det er lite hull, men på baksiden er det store skader.
Avslutningsvis fikk vi se på noen gamle kart over Skandinavia og vi fikk en fin innføring og omvisning av to entusiastiske bibliotekarer.

Denne siste dagen var vår fridag fra gruppa og organisert guiding og vi hadde et mål for øyet:

Ettersom det meste er sentralt i denne byen valgte vi å spasere, det var veldig lærerikt. Byen endra veldig karakter når vi kom på andre sida, ikke mye georgiansk over husrekkene her.

Litt mindre biltrafikk var det også, kun viktige leveranser:

På besøkssenteret kjente vi oss igjen, Carlsberg har vært her på studietur. Dette var jo bare så mye større.

Man starter med å lære hvilke ingredienser som må til for å lage et godt øl. Vanligvis er det fire: humle, malt, gjær og vann, men med Guinness er det en femte som er veldig viktig: Arthur Guinness og hans filosofi.

Den femte ingrediensen forklares

Ingenting er overlatt til tilfeldighetene når godt øl skal eksporteres, man har til og med sine egne båter. Jeg ble veldig overrasket over at smaken på Guinness her var mildere enn den er i Norge, det kan da ikke bare vær pga omgivelsene. Noen mener det kommer av at de ulike landene får spesialbrygget Guinness tilpasset det som antas å være favorittsmaken i de ulike land. Det skal jo også være forskjellig alkoholprosent noe som også gjør smaken forskjellig. Vel, her smakte det uansett godt.

Denne er med kun for å glede en av mine lesere

I et av de mange opptøyene i Dublin ble byarkivet sprengt i lufta og mange arkiver brant opp. Alle opplysninger om befolkninga før 1850 er borte. Da er det godt å vite at hvis din ane jobbet på Guinness er det håp om å finne opplysninger i deres egen database.

Vi kom i snakk med noen amerikanere i baren på toppen av besøkssenteret, og en av damene i  selskapet holdt på å leite i databasen, mens de andre var overlatt til utsikt og øl.
Det var over 2 millioner irer som utvandret til Amerika så de er vant med folk som leter etter sine røtter.

Utsikten fra toppen av besøksenteret

Da vi var ferdig med Guinnessen var vi ute i byen igjen og første stopp var begravelsesbyrået som er med i Ulysses. Her var det ingenting som tydet på at de var stolte av å være nevnt i romanen, ingen plakett, ingen oppslag, ingenting. Vel de har vel ikke bruk for å avertere så mye, de vet jo at de blir brukt uansett.

Neste post på programmet ble nok et fint møte. Denne statuen av Oscar Wilde er helt vill. Laget av granitt, grønn og hvit jade og thulitt som er det rød-rosa. Og det blikket Danny Osborne har greid å få frem hos han er helt utrolig. Her har han fanget den lure Wilde som har et sitat for enhver anledning.
Vi bruker mye dette: Jeg kan motstå alt, unntatt fristelser!

Siste kveld med gjengen var på byens eldste restaurant og her fikk vi story-telling og folkemusikk, og god mat og drikke selvfølgelig.

Philip kunne det å fortelle en historie

Den irske story-telling tradisjonen er den vi kjenner som Shaggy dog historier, man bygger opp en kjempeforventning om et poeng som aldri kommer. Vi har hørt mange sånne gode historier fra Rorbua for eksempel, men det må en god forteller til for å gjennomføre en sånn en, Philip kunne.

Irsk folkemusikk på sitt beste

Irsk folkemusikk er veldig rytmisk, enten jig eller reel og instrument er typisk fele, gitar, trekkspill og fløyte. Musikken spilles på puber og restauranter som "vanlig" popmusikk. I Irland er folkeband nesten like populære som vanlige popband. Hadde vi villet kunne vi blitt igjen på restauranten og danset hele natta, men vi var igrunnen fornøyd og avsluttet med en Guinness i hotellbaren.

På vei ut til flyplassen passerte vi en av de mange broene over elven Liffey og vi kjørte forbi Famine-monumentet. Det ble for langt å gå dit, men selv gjennom bussvinduet kan man ane grusomheten som monumentet skal beskrive, hungersnøden i Irland 1845-49. Det var vanlig at en person spiste 6 kg potet om dagen og da sier det seg selv at når potethøsten sviktet fem år på rad så ble det nød og elendighet.

Hvorfor spiste de da ikke noe annet? De hadde ikke noe annet for fisk, korn og kjøtt var det de engelske lordene som eide og de eksporterte alt sammen. Er det rart irene er opprørske.

Helt til slutt på flyplassen fikk vi dette sitatet av Jan, jyde som han egentlig er måtte det bli noe på jydsk.

Vi takker for en fantastisk tur og gleder oss allerede til neste, blir det finsk-svensk elller blir det St. Petersburg,  se det vet vi ikke ennå.

Telemakhos, Kells og Godot

Dagens motto

Dagen startet med en busstur ut av Dublin sentrum, målet var The Martello Tower. Tårnet er et viktig sted i James Joyces liv og også i boka Ulysses, det kalles da også for James Joyce Tower. Denne bloggens overskrift har med navnet på det første kapitlet i boka og det har altså sin handling i tårnet.

På vei ut stoppet vi for å få et overblikk over Dublinbukta. Ytterst ute ser vi tårnet hvor Joyce bodde en meget kort uke hos Oliver St. John Gogarty som hadde drømmen om å etablere ett forfatterkollektiv der. Det gikk ikke så veldig bra, to store egoer og en med sterke hallusinasjoner gikk dårlig sammen på den lille plassen som var til rådighet i tårnet.

Alt dette og mer til fortalte denne mannen oss om, er det flere enn meg som synes han ligner på James Joyce?
Han har nok dedikert hele livet sitt til Ulysses og Joyce og kunne utrolig mye og han kunne formidle både kunnskap og begeistring. Den lille timen vi var her gjorde uutslettelig inntrykk, det er ikke lett å forklare hva det var, men både vi som har lest boka og andre som ikke har det ble like betatt av tårnet og dets historie, og det kom i grunnen overraskende på oss.

Tårnet er ikke så veldig høyt, men i det flate landskapet gir det god utsikt over byen og bukta og man kan forstå at det var strategisk godt plassert i forhold til hensikten.

Man bygde disse tårnene langs hele kysten for å forsvare seg mot Napoleon, avstanden mellom tårnene var ikke lenger enn at man kunne ha visuell kontakt og kanonenes rekkevidde overlappet hverandres. Nå kom aldri Napoleon og de fleste tårnene er revet, men dette står og har altså fått evig liv, i hvertfall i litteraturen.

Vindeltrappa i midten av tårnet

"Statelig og trinn trådte Buck Mulligan frem øverst i trappen. Han bar på en skål med såpeskum, hvor et speil og en barberkniv var lagt i kors. En gul slåbrok, uomgjort, ble båret mykt bak ham av den milde morgenbrisen. Han holdt skålen frem og intonerte: -Introibo ad altare Dei."

Badeviken, også med i boka

"Skal du uti her, Malachi? Ja. Gjør plass i sengen. Den unge mannen skjøv seg baklengs ut i vannet og nådde midten av viken med to rette lange tak. Haines satte seg på en stein og røkte."

Det påstås at Ulysses er både uoversettelig og uleselig, det første vet jeg ikke noe om, men mitt tips til å orke og lese den er lydbok.

På vei til lunsj gikk vi gjennom byens brede og smale gater, på de brede er det mye trafikk og støy, men på de smale er det stille og rolig. Og hvis man er oppmerksom og kikker litt opp av og til kan man til og med få med seg denne veggen:

Jeg kjenner ikke Dublin og Irlands samtids kunstnere godt nok til å påstå at jeg kjenner alle på denne veggen, blir vel bare tre tror jeg. U2, Sinead O'Connor og Shane MacGowan, noen som kjenner flere?

Alle dublinerne vi snakket med nevnte det hotellet som Bono og U2 har bekostet renoveringa av så det er de mektig stolte av. Sinead O'Connor er den eneste av disse som syner på gælisk som er det keltiske irske språket. Det er kun 50 000 som bruker det som førstespråk, men alle lærer det på skolen og alle skilt har informasjon på både målføra, gælisk først og engelsk sist. Shane MacGowan er fremdelse i livet så han må være laget av et ukjent stoff. Synger som en gud og ser ut som det motsatte.

I disse finanskriser for EU-landene kan det være godt for Irland og ha et pengetre, dette står utenfor Sentralbanken og brukes flittig.

Etter lunsj var det besøk på Trinity College som sto på programmet. Her var det gamle og nye bygninger i skjønn forening og sammenlignet med Oxford og Cambridge var det jo ikke mye å skryte av. 
Helt til man kommer inn i The Long room som er helt enormt, 200 000 bøker i nydelige eikebokhyller. Her får man lov å gå i midtgangen og på den måten får man et veldig godt inntrykk av dimensjonene.
Vi brukte selvfølgelig litt tid på The Book of Kells dette mesterverket av irsk kunsthåndverk fra 700 eller 800-tallet. Katalogsignatur: MS A. I. (58).

I disse trappene gikk bokhenterne opp og ned og hentet bøker, veldig glad på vegne av våre bokhentere at vi har heiser.

Etter noen timer på egenhånd som vi bl.a. brukte til å besøke en av de ca 850 pubene i byen, og en god middag, igjen, var det tid for litterær pub til pub tur.

Herren til høyre i bildet til høyre var vår guide og quiz mester.

Her er han sammen med en av pubeierne i et lite utdrag av det eneste skuespillet i verden som ikke handler om noenting - to ganger.





Opplegget gikk ut på at vi vandret fra pub til pub, fikk høre litt om hvem som hadde tilknytning til akkurat det stedet vi var og fikk et spørsmål om noe som var løselig relatert til det. Dette skulle vi så spekulere på og finne ut av til slutten av turen.

Vi var ikke bare innom puber, vi var også på Trinity College fordi veldig mange av Irlands forfattere og andre kjentfolk har tilknytning til universitetet naturlig nok.

Før vi gikk inn på den siste puben hadde vi oppsummering. Da var det om og gjøre å være først til å svare på de oppgavene vi hadde fått underveis. De som da hadde svart riktig på ett eller flere fikk være med på det siste og avgjørende spørsmålet. Christine fikk t-skjorta, vel fortjent.


forts. følger
sitatene fra Ulysses er i Olav Angells oversettelse fra 1993

In Dublin's fair city

Utenfor The Writers Museum

 Når man reiser med Litt rar tur til Dublin sier det seg selv at mye av turen handler om Irlands forfattere. Det er fire av dem som har fått Nobelprisen; Seamus Heaney i 1995 (aldri hørt om og han ble også bare så vidt nevnt på turen), Samuel Beckett i 1969, noe bedre kjent og veldig godt likt av noen (les; Gemalen)

 George Bernhard Shaw i 1925 (alle har hørt om My Fair Lady enda det var Pygmalion han skrev)

 

og William Butler Yeats i 1923 (one of the boy's in the Band) lyriker som ikke så mange hos oss har noe forhold til, men han er altså en av dem som engelske skolebarn må lære alt om.

Og så er det noen andre forfattere som ikke har fått Nobelprisen, men som allikevel er kjente og kjære, vel i hvert fall kjente; James Joyce, som vi kommer tilbake til og

Frank McCourt som veldig mange har lest. Han ble heller ikke mer enn nevnt på turen, men så var han heller ikke født i Irland, men i New York, fin byste var det i alle fall på museet så han får være med her. Senere skal vi også komme tilbake til Jonathan Swift, han med Gullivers reise og dandyen over alle dandyer; Oscar Wilde.

 

På Dublin Writers Museum fikk vi utdelt autoguider og gikk på egenhånd og studerte de monterne og de forfatterne vi ville. Og med 45 minutter til rådighet hadde vi rikelig med tid, for selv om det var mye å se på var det vanskelig å konsentrere seg sånn rett etter flyreisen.

Da var det greiere med ekte guide. På turen inn fra flyplassen fikk vi høre litt om det vi kjørte forbi av vår eminente guide Doug: her i samtale med den "litt rare" turoperatøren Jan.
Doug var en veldig jovial og hyggelig mann, masse humor og vi synes vi fikk god kontakt med han og forsto han godt.

Vi fikk høre om Dublins spesielle Georgianske bebyggelse og stoppet også for å se nærmere på noen flotte fasader og noen av Irlands berømte dører. Denne byggeskikken var populær mellom 1720 og 1830 og kongene Georg I - IV, og kjennetegnes på proposjoner og balanse og klassisk orden og gjerne teglsten. Veldig pent er det og irene er stolte av husene. I og med at de aldri har vært innvolvert i store kriger er mye av dette godt bevart også.

Og vi stoppet i Phoenix park med Pavekorset hvor Paven en gang samlet over en million mennesker.

 Utrolig flott park, med sine over 7 km2 er det den største byparken i Europa og med frittgående kronhjort og dådyr blir det bra eksotisk. God plass til ballsport, løping, hundelufting og spasering, i utkanten av parken er det også Zoologisk hage, men det får bli en annen gang.

Irland er en republikk med parlamentarisme. Presidenten er snorklipper og velges for syv år av gangen, nåværende heter Michael D. Higgins og har akkurat startet sin periode.

Presidentpalasset også i Phoenix park

Nå var tiden inne til å finne hotellet. Jury's Inn Christchurch er et fint hotell, litt oppusset og litt slitt, dessverre rett over gata for kirken med samme navn og klokke som slår kvarterslag, og en litt vel trafikkert vei. Men det var fint å bo så sentralt at vi kunne gå til det meste, så alt i alt et bra valg av hotell.

Christchurch

På LittRarTur er maten veldig viktig og det legges stor vekt på at vi skal få både god mat og nok mat. Pga nye flytider fra Norge ble det noe amputert lunsj denne første dagen, det ble tatt igjen med renter. Treretters middag med god vin og hyggelig selskap avsluttet denne første dagen i Dublin.

Kelneren på The Bull & Castle

forts. følger