Wenche i Oslo Konserthus

Foto: Bjørn Opsahl, lånt fra Wenches hjemmeside

Lørdag var det julekveld igjen, julegaven fra Gemalen ble konsumert. Vi var på Wenche Myhre konsert og hadde en flott opplevelse sammen med tusen andre fans. Hørte flere som sa at dette var julegave og opplevelser er da en flott gave å både gi og få.

Konserten startet selvfølgelig med Når jeg blir seksogseksti, men gikk raskt over i den nyskrevne låta fra Åge Aleksandersen; Prinsessesmil og fortsatte med Jan Eggumlåta En natt forbi som også er skrevet til henne. Mer overraskende var det at Alf Prøysen også hadde skrevet til henne, oversatt i alle fall; Trollmannen fra Oz og Over regnbuen. Wenche spilte Dorothy på Oslo Nye i 1966.
Så fikk vi se bilder av barn og barnebarn mens hun sang Småfolk, veldig hyggelig og typisk Wenche å by på private bilder.
Når hun først var inne på samarbeidsprosjekter kom hun jo for til Povel Ramel og vi fikk først De sista entusiasterna før Anders Eljas kom med på Diggardeg, helt fantastisk fremførelse.
Denne første bolken ble avsluttet med en nydelig fremførelse av Erik Byes Vår herres klinkekule, her viser hun at dette faget kan hun, fraseringer og mikrofonbruk er så proft at det er en fryd.
I tillegg til Anders som er orkesterleder og spiller keyboard og flygel har hun med seg fire andre gutter på hhv gitar, bass, keyboard og egen kjøkkenavdeling. Og så har hun med brodern sin, Reidar på saksofon og de spilte et par nummer fra musicalen Sweet Charity som Wenche spilte i 1989.
Så mens Wenche fikk pustet på litt og skiftet jakke spilte orkesteret et Abba-potpuri fordi det er Anders som i sin tid arrangerte de låtene for nettopp Abba.
Wenche sang deretter en av de fineste sangene fra Chess før hun gikk igang med en gjennomgang av hele sin karriere, på løpende bånd fikk vi Jeg er kvinne, La meg være ung, Du og jeg og vi to, Gi meg en Cowboy til mann (hun mente at hun nå hadde funnet ham), Sussebass som hun sang med sine to kordamer, Det er søndag, Åh Sheriff, Katta vår, Vinter og sne, Keep smiling og Seksog seksti til slutt mens filmopptaket av henne på motorsykkel gjennom Los Angeles vistes på skjermen.

Etter en voldsom applaus fikk vi ekstranummeret: Vi lever!
Og ingen kan vel unngå å få en tåre i øyekroken når man vet hva Wenche har slitt med gjennom årene, ikke minst de siste med kreftdiagnose, behandling og alt som hører med det.

Men så lenge det går blod i gjennom oss!
Takk for en fin konsertopplevelse.