Breifoss-ulykken 1944

Livet er fullt av tilfeldigheter, og dette handler om en av dem.

Min kollega Ellen fortalte her om dagen om et oppdrag hun har gjort for en forfatter. Hun skulle finne bibliografiske opplysninger om forfattere av ungpikebøker på begynnelsen av 1900-tallet. En av dem var søsteren til Nordahl Grieg;  Ingeborg Rolfsen Grieg som skrev under psedonymet Sissel Aas. Ellen har lyst å skrive en lengere Wikipedia artikkel om henne og kunne fortelle at frk. Grieg døde i en togulykke på Bergensbanen i 1944 og da kjente jeg at jeg fikk gåsehud; tanta til Gemalen var nemlig på samme toget og hun omkom også.

Dette var det vi visste: 28.02.1944 ved Breifoss, Hol. Den verste ulykken som har hendt i jernbanetrafikken i Norge, inntraff 28. februar 1944 på Bergensbanen. Et godstog med 15 tankvogner fylt med bensin og olje, var på vei østover da bremsene sviktet ved Ustaoset. Toget skulle krysse med vestgående nattog på Geilo, men det var ikke mulig å få stanset der. De to på lokomotivet hoppet av toget og kom fra det med livet, mens konduktøren gjorde forgjeves forsøk på å bremse ned farten med håndbrekket. Ved Breifoss kolliderte de to togene. Flere vogner ble knust og bensinlasten tok fyr. I alt mistet 25 nordmenn og et ukjent antall tyskere livet. Tyskerne mente ulykken skyldtes sabotasje og arresterte lokomotivføreren og fyrbøteren. Tekniske undersøkelser viste imidlertid at dårlig smøreolje kombinert med sterk kulde var årsak til bremsesvikten, og begge de arresterte ble løslatt.

Laura Theresia Rustung Larsen f. 26.12.1917 på Husnes i Kvinnherad

Ellen fant ut at det sto masse om ulykka i Bygdeboka for Hol også, den er selvfølgelig tilgjengelig i www.bokhylla.no se side 383. I artikkelen der henvises det til at liste over de omkomne ble sendt til Riksarkivet og Ellen var om seg og spurte der om å få en kopi og det var selvfølgelig fullt mulig.

Bildene nedenfor har jeg lånt fra Digitalt Museum, det finnes flere der.

Norsk Jernbanemuseum, Jernbaneverket

Norsk Jernbanemuseum, Jernbaneverket

Norsk Jernbanemuseum, Jernbaneverket

Norsk Jernbanemuseum, Jernbaneverket

Norsk Jernbanemuseum, Jernbaneverket

Mamma

27. oktober 1931-23. februar 2010

Gratulerer med dagen

Vi ere en nasjon vi med,

vi små, en alen lange;

et fedreland vi frydes ved,

og vi, vi ere mange.

Vårt hjerte vet, vårt øye ser

hvor godt og vakkert Norge er,

vår tunge kan en sang blant fler

av Norges æressange.

Henrik Wergeland

Lucia

I min barndom feiret vi ikke Lucia, før vi fikk dette bildet av mine svenske tremenninger i 1965 hadde jeg faktisk aldri hørt om denne skikken.

Marianne, Ulrika og Kristina

I mange år passet jeg alltid på å få med meg Luciamorgen på svensk TV, synes det er så flott når barnekor synger Svart senker natten seg i stall og stuer, det blir ikke vakrere. Men så flyttet de sendingen til halv 7 og det er litt i tidligste laget.

I følge den julianske kalenderen som vi brukte til 1700 og svenskene til 1752, er den 13. desember årets lengste natt og som alltid med tradisjoner blander vi sammen litt tro og litt gammel overtro. Her er noe katolsk tro blandet med Lucifer. I og med den lange natta ble det snakket om åsgårdsreia av tusser og troll og underjordiske som reiste rundt og passet på at alt var klart til julefeiringa. Var ikke alt klart gjorde de hærverk.

I Vest-Sverige har tradisjonen muligens et tyskt opphav. Der var det vanlig at man kledde opp en jente i hvite klær og lys i håret for å minne om Jesusbarnet. Alt i følge Wikipedia.

I dag fikk jeg anledning til å ha med Lussekatter på jobben og det var hyggelig, kanskje vi har laget en ny tradisjon. Gleder meg også til å høre kollega Hege fortelle fra feiringa i barnehagen.

Håper tremenningene ikke har noe imot å være Luciamodeller i bloggen min.

I anledning dagen

Ikke tvil om hva vår far gjorde; enten satt han på kontoret eller så var han på fisketur.

Gerhardsenstipendet 1976

 I disse dager er det 35 år siden jeg fikk dette brevet:

Jeg ante ikke at Einar Gerhardsen hadde opprettet stipendet og jeg ante ingenting om at jeg var en aktuell kandidat. Men noen brikker falt på plass da jeg fikk brevet, fordi jeg hadde blitt bedt om å komme til "Nordlys" for et intervju som jeg egentlig ikke forsto meninga med:

  Det var flere aviser som hadde samme oppslaget:

(Beklager at jeg ikke vet fra hvilke aviser dette er, det var min mor som klipte dem ut og hun hadde ikke notert kilde)


Senere fikk jeg vite litt om bakgrunnen for at akkurat jeg var valgt ut. Det har noe med dette avisoppslaget å gjøre:

Anledningen er Tromsø Arbeiderpartis 70 års jubileum hvor jeg og min gode venninne Guri sto for underholdninga.

Teodor B. Grasrot

Etterpå var jeg så heldig å få en lang prat med Einar Gerhardsen og det husket han da komiteen hadde møte for å bestemme hvilke ti som skulle få de første stipendene. Formann i AUF på den tida; Sissel Rønbeck kunne hjelpe han med å huske navnet mitt og sånn var det med den saken.

Litt stolt er jeg jo over at det var Gerhardsen selv som foreslo meg, og på AUFs landsmøte i 1977 fikk jeg anledning til å takke han. Han mente jeg skulle takke alle som hadde kjøpt bøkene hans, og det kan jeg jo godt gjøre, i tillegg.

Det hører med til historien at jeg fikk fullstendig sjokk da jeg åpnet postboksen og så meg sjøl på forsida av Nordlys, jeg hadde ikke lagt merke til at bildet ble tatt engang. Min første reaksjon var å slå igjen luka igjen, men avisa forsvant jo ikke av den grunn. Jeg måtte pent ta den med på jobben og legge den inn til direktøren, jeg la den underst og med bildet ned.

Jeg må jo si at jeg har tvilt meg frem til å fortelle denne historien her, men jeg tar sjangsen, det er jo tross alt en stor og viktig hendelse i mitt liv. Og siden det var et reisestipend resulterte det jo i en reise, den tok jeg i april 1977 så den skal jeg fortelle om en annen gang.

Still crazy after all these years

Gratulere med dagen til Paul Simon.

Tidligere i år var det noen som sa at nå for tida er ikke 70-åringer gamle, de er rockestjerner. Her er nok et eksempel på en som eldes med stil. Født i Newark, New Jersey og oppvokst i New York hvor han fremdeles bor. Han ville gjerne bli baseballspiller, men han hadde ikke akkurat rette fysikken til det så faren kjøpte gitar for å trøste han, og resten er historie.

Vi har en DVD fra The African Concert som vi har sett utallige ganger, det ble så ofte en stund at jeg måtte sette ned foten og si stopp. Men kanskje det blir et gjensyn i helga:

DVDen og kassetten "Graceland" er to perler av Simon-musikk blandet med afrikanske rytmer og musikkglede. Det var helt utrolig at han ble svartelistet av FN, de forsto faktisk ikke forskjellen på solidaritetsarbeid med sør-aftrikanske musikere og det å arbeide for apartheid-staten Sør-Afrika.

Ja, vi har fremdeles kassettspiller, og jeg ser i media om dagen at den kommer tilbake nå. Lyden er vel ikke helt 100%, men hva så?

Nå er det jo ikke til å komme bort fra at Paul Simon startet sin karriere sammen med Art Garfunkel. De startet som highschool-gruppen Tom & Jerry. Forbildet var The Everly Brothers og tradisjonen med flerstemt sang ble tatt ut til det ultimate. Når man hører dem sammen høres det ut som én stemme.

Så nylig et intervju med dem om hvordan Bridge over Troubled Water ble til og da sier Simon at siden samarbeidet knirket kom de med hver sine sanger som de prøvde ut sammen. Da spilte for eksempel han sin sang og så la Art Garfunkel sin stemme på den og så vice versa. Det fungerte på nesten alle forslagene de hadde til plata og hvilken plate!

Jeg husker godt den gangen jeg forelsket meg i Simon & Garfunkel, her er bildebeviset:

Jeg hadde sikkert hørt dem på radio først siden jeg ønsket meg plata så intenst.Dette var før jeg fikk min egen platespiller på rommet mitt så jeg plaget resten av familien med den plate i tide og utide. Og nei, vi hadde ikke muligheter til øretelefoner på Sølvsuperen.

Da jeg sang i koret Skjetten Dur & Moll fikk jeg være med på ett Paul Simon potpuri og jeg husker godt at jeg ble noe skeptisk. Trodde aldri vi skulle få til Scarborough fair og You may call me Al, men det ble så bra og var så artig. Vi hadde også Sound of Silence på reportoare som ren jentesang, og det var så fint å få være med å synge den.

Utøya i våre hjerter

Hvordan er det mulig å føle så stor sorg uten at vi kjenner noen berørte personlig? Jo, fordi det er "vår" øy som er ødelagt, det er våre fremtidige politikere som er meiet ned av en sinnssyk mann. Da blir det bra personlig.

Tirsdag var det en som fant på noe veldig lurt; han laget en gruppe på FB som heter Minner fra Utøya, og den har vært til veldig god hjelp og støtte disse siste dagene. Det gjør så godt å se på gamle bilder og lese andres gode minner fra en felles ungdomstid. Felles selv om noen opplevde det på 50-tallet, andre i forrige uke og vi altså på 1970 og 80-tallet. De fleste som er inne er kanskje de som var der på 1990-tallet, men alt de skriver er gjenkjennelig.

Rosemarkeringa på Rådhusplassen på mandag var også en god opplevelse som ga noen andre, og finere bilder i hodet. Synet av alle blomstene da vi strakk dem i været skal jeg aldri glemme. Siden jeg sto på en trapp på Vestbanebygget så jeg det litt ovenfra og det var som en stor blomstereng som fløt utover Rådhusplassen.

Etter markeringa gikk vi gjennom byen, og på Løvebakken sto Stortingspresidenten og snakket med folk - et veldig fint signal for å vise at også han har bestemt seg for at vi fortsatt skal være trygge i det åpne rommet. Videre gikk vi forbi Stortorget og blomsterhavet der har jo vokst seg så stort at det stopper trafikken, og tenk at det synes alle er helt greit. En liten gutt sa det sånn at blomstene er viktigere enn trikken, og det var veldig klokt sagt.

Vi var blitt oppfordret til å spre blomster over hele byen og vi ville gjerne legge dem på Youngstorget fordi det var der det hele startet for oss. Gemalen og to venner satt på Politikern og ventet på meg forrige fredag. De hadde sittet ute, men syntes det ble litt kjølig så de hadde trukket inn. Jeg tror ikke de hadde blitt skadet hvis de hadde sittet ute, men dog. De hørte smellet og merket lufttrykket og gikk straks ut på Youngstorget hvor de snudde seg og så røyken fra Grubegata før de gikk videre mot Storgata. Jeg var heldigvis litt lat den dagen så jeg tok bussen fra Solli og helt ned til Jernbanetorget. Vanligvis når vi skal på Politikern bruker jeg å gå fra Nationaltheatret og da er jo ruta rundt Regjeringskvartalet, men det tenker jeg lite på egentlig.

Jeg sto altså i krysset Jernbanetorget/Gunnerusgate, ved hotell Viking som vi fremdeles kaller det. Smellet var verken torden eller salutt, det var helt klart! Da jeg så røyksøyla i retning Youngstorget ringte jeg Gemalen og heldigvis  tok han telefonen med en gang. Vi ble lykkelig gjenforenet i Storgata ved Brugata og gikk på en pub der hvor vi etterhvert fikk sett nyheter og ble holdt informert hele kvelden. Og takket være at kjæresten min er en nøktern og prinsippfast mann ble det ikke akseptert noen antydninger til terrorister fra andre kulturer/religioner - vi måtte vente og se. Og han fikk jo rett og jeg er så glad for at vi holdt hodet kaldt. Jeg kan heller ikke minnes at det var noe stemning for rasistiske uttalelser rundt oss.

Da han, hvis navn ikke skal nevnes, begynte å skyte uskyldige ungdommer på vår kjære øy ble det helt absurd. Vi nektet i det lengste å tro at det var sant. Det måtte være TV2 som formidlet løse rykter, det hadde de jo gjort hele tiden med å si at bomba gikk av på Youngstorget. Etter en stund var det en hyggelig ung mann som kom å fortalte oss at det var flere medier som kunne bekrefte at det var tilfelle og vi måtte jo tro på det etterhvert som bekreftelsene kom fra de som var tilstede på øya.

Det ble en rar kveld og lørdagen gikk vi i en slags rus, litt utenpå oss selv. Jeg følte at jeg skalv hele tida uten at jeg kunne se skjelvingen. Lite søvn var naturligvis medvirkende. Da vi hørte nyhetene lørdags morgen og hørte hvor mange som var drept måtte jeg skikkelig gispe etter luft, man tror det bare er i tegneserier og på film at man gjør det, men det gjorde jeg altså. Og uansett hvor mange eller få det hadde vært er det like grusomt, men det er rart med det, det hele forstørres av antallet.

Søndag var det sånn at jeg gikk helt på siden av meg selv og følte en enorm sorg, det ble vanskelig å puste og jeg fikk vondt i magen. Ble ikke bedre før etter Rosemarkeringa, sov godt natt til tirsdag så det hjalp litt. Både lørdag og søndag gikk vi rundt i sentrum sammen med tusenvis av andre mennesker, men stillere har vi aldri hørt byen.

Men så er det litt malurt i begeret og det var medvirkende til at jeg sov dårlig igjen i natt. Jeg blir så provosert av at kirka kupper alt sorgarbeid i dette landet. Vi som ikke synes det er naturlig å vende oss til kirka føler at vi blir holdt utenfor fellesskapet. Derfor var det godt å høre at det var etablert et senter på Folkets Hus hvor både de berørte og pårørende kunne møtes for å prate sammen. Og i morgen er det minnesamling i Folkets Hus for alle som vil, og ja, jeg vil.

Det er også noen som sier at de har vært å sett på blomsterhavet på Stortorget og det er også gledelig. Hadde Youngstorget vært åpent så hadde nok de blomstrene havna der fra begynnelsen av, men sånn var det jo ikke og det forstår jeg jo. Men altså Stortorget og ikke Domkirka. Nå skal NRK ha en støttekonsert og hvorfor må den være i kirka? I Bergen hadde de konsert; i kirka. Andre steder har de konserter i andre lokaliteter så det går an. Human-Etisk forbund holder også åpent hus, men det er klart, de ligger litt utenfor sentrum så det er ikke så lett å konkurrere med kirka.

Selv tenner jeg lys hjemme og da jeg kom på trening på mandag tente vi lys og pratet litt om at det var godt å slite litt fysisk oppi alt det tunge, og det var det.

På jobben deltok vi i stille minutt på mandag og det var også godt å være sammen med kollegaer. Etter hvert var det flere som hørte at jeg har en tilknytning til øya og kom og pratet og det var veldig godt både å få fortelle og høre på hvordan andre hadde opplevd fredagen og helga også for den saks skyld.

17.07.76

Morsdag

I gamle dager fikk vi lage morsdag- og farsdagskort på skolen. Etter hvert som det ble flere og flere som skilte lag og man ikke hadde far hjemme på daglig basis måtte man slutte med å lage farsdagskort, og da kunne man jo heller ikke lage til mor for det ville jo blitt urettferdig.

Her er et jeg laget i 1963:

Da jeg selv fikk barn ville jeg ikke videreføre tradisjonen med morsdag og gemalen brydde seg ikke om farsdag heller, enige der også.

Men når det er sagt; at ungene vil huske sånne dager og sender en gratulasjon er jo hyggelig. Men at det er handelstanden og media som skal være pådriver for å holde en sånn tradisjon i livet det synes jeg ikke er greit.

Jeg var i alle år nødt til å huske morsdagen ellers så ble det kritikk å få. I år har jeg ingen å sende hilsen til og nå synes jeg det er trist.

Det var ekstra hyggelig å finne disse kortene i min mors gjemmer, det beviser jo at hun faktisk synes mordagen var viktig, så gratulerer med dagen alle mødre.

Et bilde av min farfar

Emil Julius Eilertsen Hysvær født 22. april 1878 på Hysvær i Vega, døde 25. oktober 1958 i Honningsvåg.

Dette er det eneste bildet som finnes av min farfar og det fikk jeg nylig fra en kusine som syntes jeg skulle ta vare på det, familiens slektsforsker som jeg jo er. Jeg synes det var et ærerikt oppdrag å få og takker for den tilliten, jeg skal ta godt vare på det.

Fra før av har vi dette bilder som er et fotografi av et maleri som helt tydelig er malt etter det opprinnelige bildet.

Ettersom jeg selv ikke husker noe av min farfar har jeg fått mine eldre søskenbarn til å fortelle om han. De som er født i 1945 og 1951 husker små episoder fra møtene med han, men han var svekket helsemessig og gammel så det er ikke så mye de heller husker. En snill gammel mann som satt i gyngestolen og ikke forlangte annet enn at det skulle være stille når det var folkemusikkhalvtime på radioen. En episode fra da gamlekongen døde synes jeg er morsom; min bror og fetter fikk i oppdrag å lage en liten flaggstang og et flagg til den og så skulle de flagge på halv stang. Farfar var kommunist og han hadde nok et forhold til kong Haakon fordi han engang sa at han også var kommunistenes konge.

Farfar var en av seks barn, men bare fire vokste opp så han var eldste sønn, en eldre bror og farfars tvillingbror døde som småbarn. Da var det to eldre søstre og en yngre bror igjen, en av søstrene døde også tidlig og etterlot seg tre små gutter. Storesøster døde under krigen og lillebroren året før han selv.

Med bildet fra min kusine fulgte også denne resepten, og den understreker bare at Emil følte seg ensom og misforstått i Honningsvåg. Han var helgelending og de er nok litt mer lukket enn finnmarkingene, men dobbeltmoral har han tydeligvis møtt:

 Resept for løgn: man tar et gram sanhed og blander i en litter løgn. Og setter til en sje "si det ikke til nogen". Kører det gaat sammen og lar det gro (?) gjennem en sill skadefryd. Derefter lar man det staa og gjære nogle dager under stadig omrøring. Av denne ekstragt skal man ta draaber naar man gaar i selskab. En vil da kunne ødelege et vært menneskes gode navn og rykte.

Farfar var som sagt eldste sønn og arvet gården på Hysvær, men han overlot til sin yngre bror å drive den. Dette brevet fant jeg i Statsarkivet i Trondheim for mange år siden sammen med min oldefars testamente og kontrakten som brødrene inngikk den gangen.

Farfar var aldri tilbake på Hysvær, mange ganger var han ment å reise og en gang kom han nesten frem også, men ombestemte seg i siste liten. Det hadde hendt noe leit som gjorde at han skjemtes for å møte familien igjen. Og det var ikke det at han hadde en sønn som var født i 1908 for det visste farmor om, hun hadde jo også sin "private" og det ble ikke gjort noe stort nummer av det. Det var vel heller det at farfar hadde lånt penger av oldefar for å kjøpe båt og noe gikk galt. Om det var dårlig fiske eller om båten var involvert i en ulykke det vet vi ikke, men det ble dyrt for oldefar det har jeg funnet ut av pantebøkene.

Avisminner

Jeg var ikke riktig ferdig med minnekofferten, jeg har nemlig tatt vare på noen aviser også. Siste Dagbladet i det store formatet og den første i tabloid fra 1983 har vi her:


Her er Arbeiderbladet: i det kjempesvære formatet har jeg siste nummeret, i berlinerformatet er det første nummer, det samme i tabloid og så er det det første med ny layout. Den første Dagsavisen har jeg ikke, så da var jeg vel ferdig med den samlinga.

Nå er det vel like før både Dagbladet og Dagsavisen er historie, Dagbladet har jeg sluttet å lese for mange år siden, men Dagsavisen skal jeg ha så lenge den eksisterer, dvs jeg sier den opp hvis den blir like tabloid som VG og Dagbladet.

Tenkte jeg skulle lage en avstemming over temaet; hvem går inn først, Dagbladet eller Dagsavisen?

Dette er aviser fra Sri Lanka april 1977, hvorfor jeg har dem skal jeg kanskje fortelle i et siste familieminne. Vi får se....

-

Familieminnesamler

Laila har skrevet så bra om SFD så jeg skal ikke bruke tid på det her, oppfordrer dere til å lese hennes blogg.
Men jeg vil jo ta med et bilde av min "stand" hvor jeg satt i seks timer å hørte på folks familieminner. Det var faktisk veldig koselig, folk hadde lest forhåndsomtalen av arrangementet og kom med sine familieminner, jeg ble faktisk litt rørt. Regner med at resultatet kommer i Slekt & Data etter hvert, må bearbeide det litt først.
-

Slektsforskerdagen 2009

Årets dag har Familieminner som tema og i den forbindelsen skrev jeg denne artikkelen for messeavisa i Oslo og Akershus.

Kultur minneåret 2009 har som ambisjon å ta vare på våre hverdagsminner og for oss slektsforskere er det derfor nærliggende å tenke på familieminner. Derfor har vi bestemt at årets Slektsforskerdag skal ha familieminner som hovedtema.

Slike "år" kan mange ganger virke fjerne og diffuse synes jeg, men kulturminner er lettere å forholde seg til, for når vi tenker etter er alle våre minner kultur minner. Både familiebilder og
gjenstander vi har hatt med oss gjennom mange år vekker minner og når man begynner å tenke på det, eller enda bedre snakke om det, så er det ikke grenser for hvilke assosiasjoner man
gjør seg. Dette er også et godt utgangspunkt for å få eldre slektninger til å fortelle om familiemedlemmer eller store og små begivenheter i familien.

Jeg gjorde selv et lite eksperiment med dukken min, Marianne. Hun sitter her på kommoden min og jeg ser henne hver eneste dag og er veldig glad i henne. Jeg vet at hun er med på mange bilder også, så derfor tok jeg frem fotoalbumet som mamma laget til meg da jeg var liten.

Her er det første bildet av Marianne, til og med før hun er kommet ut av julepapiret, julen 1959 og jeg er nesten fem år. Her kan dere se hvor glad jeg ble da jeg pakket henne ut, men hun hadde noe veldig rar pynt på hodet, synes å huske at det var av skumplast, den ble nok borte ganske fort.

Når jeg ser på disse bildene så husker jeg hvordan stua vår i Turngata 9 i Honningsvåg så ut,
jeg kjenner lukta av jul og nyvasket hus, og også den lukta som var av den dunken som sto
bak stolen oppunder jul. Jeg husker godt den divanen vi sitter på, det er den samme jeg sitter
på her åtte år senere med en annen bror.

Jeg husker at jeg fikk dukkeseng også, som min kjære onkel hadde laget til oss kusinene og
tante hadde sydd madrass, pute og dyne til. Utstyret ble så slitt etter hvert så det har jeg kastet, men senga er like god.

Marianne er en typisk 50-talls dukke laget av tynn, hardplast, hodet, armene og beina er festet
med strikk i en krok i kroppen og hver gang de strikkene røyk måtte mamma frem med heklenåla for å reparere. Hun har ikke hår og det er veldig greit for jeg hadde en tendens til å leke frisørdame, så Anne-dukkene mine var skamklipte og ble kastet ved en flytting. Jeg ser på internett at det finnes masse blogger om dukker og har nå lært at min er en Sandvikadukke.

Både mamma og tante syntes det var veldig morsomt å sy klær til dukken min og den hadde mange klær som jeg kunne forhistorien til, mammas sommerkjole, tantes vaskeforkle, bestemors gamle vinterkåpe osv osv. Se på dette bildet for eksempel;

den kjolen jeg har på her ble til den kjolen Marianne har på seg nå. Forresten, når jeg ser dette bildet husker jeg jo på alle juletrefestene vi var på og den lille fine veska ( den står på bordet til venstre ) jeg hadde for å ha lommetørkle i, fint skulle det være. Det var ikke snakk om å løpe og hoppe omkring på juletrefester. Den gang ei! Sitte pent ved bordet og gå dannet rundt juletreet, det var det vi måtte.

Skoene som Marianne har på husker jeg godt at jeg var og kjøpte selv. Jeg hadde ikke mye kjøpt utstyr til henne, men sko var litt vanskelig å lage så det fikk jeg lov å kjøpe. Og når jeg tenker på det ser jeg leketøysbutikken levende for meg, med disken som var av glass så man kunne se hva som lå i skuffene. Og jeg husker at bestemor pleide å være med meg dit når jeg skulle kjøpe bursdagsgaver til venner jeg skulle i selskap til. Men en gang gikk jeg alene og kom hjem med sånne moro-briller med bart og stor nese. Da ble bestemor med meg ned igjen for å bytte og hun på butikken fikk høre hvor dumt det var at hun hadde latt meg få lov å kjøpe den.

Skolissene til Marianne er borte ser jeg, men garn er vel fint det også? Nå har hun ikke noe pent un dertøy på. Det er bukse og trøye sydd av mine avlagte undertrøyer, men hun hadde et fint liv en gang. Vi som er født på 50-tallet vet hva et liv er, det var en topp som hadde en knapp i hver side hvor strikken som holdt strømpene oppe var festet, det var før strømpebuksa var oppfunnet. Livet hadde vi utenpå undertrøya men inni genseren, flott hva?

Sånn kan man holde på i det uendelige og sammen med andre kan man få en fin samtale av det. Bare prøv selv.

-