Forfedre poengsum

Gjennom bloggen til Liv fant jeg denne tabellen som jeg bare måtte prøve å fylle i, litt morsomt å lage sånne statistikker og få litt oversikt over hvor langt man er kommet. Ser jo at det er mye jobb igjen, heldigvis.

Breifoss-ulykken 1944

Livet er fullt av tilfeldigheter, og dette handler om en av dem.

Min kollega Ellen fortalte her om dagen om et oppdrag hun har gjort for en forfatter. Hun skulle finne bibliografiske opplysninger om forfattere av ungpikebøker på begynnelsen av 1900-tallet. En av dem var søsteren til Nordahl Grieg;  Ingeborg Rolfsen Grieg som skrev under psedonymet Sissel Aas. Ellen har lyst å skrive en lengere Wikipedia artikkel om henne og kunne fortelle at frk. Grieg døde i en togulykke på Bergensbanen i 1944 og da kjente jeg at jeg fikk gåsehud; tanta til Gemalen var nemlig på samme toget og hun omkom også.

Dette var det vi visste: 28.02.1944 ved Breifoss, Hol. Den verste ulykken som har hendt i jernbanetrafikken i Norge, inntraff 28. februar 1944 på Bergensbanen. Et godstog med 15 tankvogner fylt med bensin og olje, var på vei østover da bremsene sviktet ved Ustaoset. Toget skulle krysse med vestgående nattog på Geilo, men det var ikke mulig å få stanset der. De to på lokomotivet hoppet av toget og kom fra det med livet, mens konduktøren gjorde forgjeves forsøk på å bremse ned farten med håndbrekket. Ved Breifoss kolliderte de to togene. Flere vogner ble knust og bensinlasten tok fyr. I alt mistet 25 nordmenn og et ukjent antall tyskere livet. Tyskerne mente ulykken skyldtes sabotasje og arresterte lokomotivføreren og fyrbøteren. Tekniske undersøkelser viste imidlertid at dårlig smøreolje kombinert med sterk kulde var årsak til bremsesvikten, og begge de arresterte ble løslatt.

Laura Theresia Rustung Larsen f. 26.12.1917 på Husnes i Kvinnherad

Ellen fant ut at det sto masse om ulykka i Bygdeboka for Hol også, den er selvfølgelig tilgjengelig i www.bokhylla.no se side 383. I artikkelen der henvises det til at liste over de omkomne ble sendt til Riksarkivet og Ellen var om seg og spurte der om å få en kopi og det var selvfølgelig fullt mulig.

Bildene nedenfor har jeg lånt fra Digitalt Museum, det finnes flere der.

Norsk Jernbanemuseum, Jernbaneverket

Norsk Jernbanemuseum, Jernbaneverket

Norsk Jernbanemuseum, Jernbaneverket

Norsk Jernbanemuseum, Jernbaneverket

Norsk Jernbanemuseum, Jernbaneverket

Samefolkets dag

 Lihkku Beivviin!

I dag er det Samenes nasjonaldag som det er vedtatt at den skal hete. Det var på denne dagen i 1917 at nord- og sørsamer fra flere land møttes første gangen til et felles landsmøte. Siden 2003 har det vært offentlig flaggdag og feires med barnetog og taler og festivitas som det høver seg en nasjonaldag.

Jeg er 1/16 same og synes det er veldig stas med de dråpene som kommer via min farmor og hennes mormor igjen; Sara Greta Persdatter Korak, født i Kautokeino i 1834, hun var datter av Per Knutson Korak fra Karesuando og Marith Svendsdatter Sikko fra Kautokeino. Og ved en tilfeldighet har jeg til og med en del av hennes navn.

Korak kommer av det samiske fornavnet Kuorak (Gourrat = spore), Kurrack er opprinnelig en
Saarivuoma-slekt, kom til Lainiovuoma med Daniel L:son Kurrack. Dennes sønnesønn Per
K:son Kurrak førte slekten videre til Kautokeino. Navnet var helt borte som slektsnavn helt til i fjor da to av mine tremenninger byttet slektsnavn til Kurrak.

I 1861 giftet Sara seg med Henrik Johannessen Motka født i 1831 i Alta, han var ikke same, men kven. Det var ikke uvanlig at man giftet seg utenfor sin egen krets, men jeg mener å ha lest at en samejente skjelden giftet seg med en kven. Jeg skal få lov å komme tilbake til akkurat det temaet ved en annen anledning.

Sara og Henrik fikk seks barn, tre av hver sort, men ikke alle levde opp. Min oldemor som var eldst var faktisk den eneste! De andre døde tidlig, noen bare måneder gamle mens et par stykker ble fem-seks år gamle. Familien bodde både i Kvænangen og i Kåfjord fordi Henrik var kobberverksarbeider, og min oldemor var malmbanker allerede åtte år gammel. Livet var ingen dans på roser nei, hardt arbeid og mye sorg.

Sameslektene som jeg er så heldig å ha til aner er av Karesuando-sameslektene og Johannes Marainen har dokumentert disse og utgitt bøker så de er ikke vanskelig å finne, boka kan lånes på biblioteket.

Jeg har funnet mye i kirkebøkene og folketellingene også, men det er ikke like lett ettersom de ikke var bofaste. De flyttet jo med reinflokkene fra Karesuando via Kautokeino og ut til kysten og tilbake igjen. Så mens de var i Kautokeino ble alle som var født siden sist døpt, man hadde store kull med konfirmanter og påsken er jo fremdeles den store giftehelga i de samiske områdene så her holder man tradisjonene ved like.

Sara hadde tre eldre søstre og den eldste Marit, var gift med Aslak Jacobsen Hætta i fem år før han ble henrettet etter å ha vært veldig delaktig i Kautokeino-opprøret. På den måten blir den store historiske hendelsen en del av min slektshistorie.

Min smukke Storthingsmann

Dette er Ole Christian Andersen Nøstvik som levde fra 1782 til 1852, bonde fra Velfjord i Brønnøy og min tipp-tippoldefar.

Han var Stortingsrepresentant mellom 1828 og 52 og i dag kom jeg over en bok med karakterskildringer av representantene på det ellevte ordentlige Storthing fra 1845.

Her får man virkelig mer kjøtt på beinet:

Nordlands Amt.

68. Ole C. A. Nøstvig, Gaardbruger og Lagthingsmedlem, en gammel, prøvet Thingmand og en ægte Nordlænding. I ham veed Amtet, hvad det har, thi han er en Mand af sjelden Karakterfasthed og tillige en dygtig Mand med et godt Hoved og praktisk Indsigt i mange Thing. Han er ellers en jevn og ligefrem mand, der ikke gjør nogen Opsigt, hvorimod han i Kommitteen viser en ikke liden Virksomhed, og, naar han deeltager i Debatterne, med Tydelighed, i et simpelt Sprog forstaaer at fremsætte sin Mening. Vi ville haabe, at hans kraftige Konstitution endnu i længere Tid vil gjøre ham skikket til at modtage sine Medborgeres Tillidsvalg, som vi ansee det for afgjort, at han ikke vil savne. Han er en førbygget Mand af almindelig Høide med et ungdommeligt, godmodigt, smukt Ansigt, hvori ligger en vis Grad af Jovialitet, som han ogsaa virkelig besidder. Hans Organ er tydeligt, men meget svagt, hans Foredrag langsomt og betænksomt, men undertiden er han i Forlegenhed for at finde de rette Ord, hvilket gjør Foredraget stødende og mindre behageligt. Han hører til det liberale Partie.

Kilde: Ellevte ordentlige Storthing, en Samling af Karakterskildringer. Christiania 1845, s. 72.

Har du en Storthingsmann, finn han i bokhylla.no

Marsh og Guinness

Dagens motto

Her er et eksempel på skilt med gælisk øverst og engelsk nederst. Akkurat her kan man ane hva det står øverst, men det er et unntak, de to språkene er like ulike som samisk og norsk.

Vi var så heldige at Dough ordnet med et besøk på Marsh's Library helt på sparket, regner med at det blir fast på fremtidige LittRareTurer til Dublin for det var vellykket.
Biblioteket er fra 1701 og det første offentlige biblioteket i Irland og et av de eldste på de britiske øyer.

Kjøpt kort som jeg har skannet selv

Utrolig flott bibliotek som står som det alltid har gjort med 25.000 bind, man har tatt noen grep for å sikre seg mot tyveri det er det eneste. Man hadde slike tiltak i gamle dager også, bøkene sto med ryggen inn og var boltet fast i hylla med kjetting eller man satte brukerne i bur hvor man stengte dem inne med de bøkene de skulle studere.

Fra biblioteket er det ikke hjemlån, men som forsker er man fremdeles velkommen dit for å studere.
De har også mye besøk av skoleelever, da får de prøve seg på å skrive med fjærpenn og skrive på manuell skrivemaskin og de får se på hvordan man bandt inn bøker før i verden. Biblioteket ligger like i nærheten av en politistasjon hvor det engang i et av de mange opptøyene ble skutt med skarpt og noen kuler kom også inn i biblioteket. Noen bøker ble skadet og disse står fremdeles i hylla, når de har barn på besøk bruker de å vise dem hvor stor skade en kule gjør. Inn er det er lite hull, men på baksiden er det store skader.
Avslutningsvis fikk vi se på noen gamle kart over Skandinavia og vi fikk en fin innføring og omvisning av to entusiastiske bibliotekarer.

Denne siste dagen var vår fridag fra gruppa og organisert guiding og vi hadde et mål for øyet:

Ettersom det meste er sentralt i denne byen valgte vi å spasere, det var veldig lærerikt. Byen endra veldig karakter når vi kom på andre sida, ikke mye georgiansk over husrekkene her.

Litt mindre biltrafikk var det også, kun viktige leveranser:

På besøkssenteret kjente vi oss igjen, Carlsberg har vært her på studietur. Dette var jo bare så mye større.

Man starter med å lære hvilke ingredienser som må til for å lage et godt øl. Vanligvis er det fire: humle, malt, gjær og vann, men med Guinness er det en femte som er veldig viktig: Arthur Guinness og hans filosofi.

Den femte ingrediensen forklares

Ingenting er overlatt til tilfeldighetene når godt øl skal eksporteres, man har til og med sine egne båter. Jeg ble veldig overrasket over at smaken på Guinness her var mildere enn den er i Norge, det kan da ikke bare vær pga omgivelsene. Noen mener det kommer av at de ulike landene får spesialbrygget Guinness tilpasset det som antas å være favorittsmaken i de ulike land. Det skal jo også være forskjellig alkoholprosent noe som også gjør smaken forskjellig. Vel, her smakte det uansett godt.

Denne er med kun for å glede en av mine lesere

I et av de mange opptøyene i Dublin ble byarkivet sprengt i lufta og mange arkiver brant opp. Alle opplysninger om befolkninga før 1850 er borte. Da er det godt å vite at hvis din ane jobbet på Guinness er det håp om å finne opplysninger i deres egen database.

Vi kom i snakk med noen amerikanere i baren på toppen av besøkssenteret, og en av damene i  selskapet holdt på å leite i databasen, mens de andre var overlatt til utsikt og øl.
Det var over 2 millioner irer som utvandret til Amerika så de er vant med folk som leter etter sine røtter.

Utsikten fra toppen av besøksenteret

Da vi var ferdig med Guinnessen var vi ute i byen igjen og første stopp var begravelsesbyrået som er med i Ulysses. Her var det ingenting som tydet på at de var stolte av å være nevnt i romanen, ingen plakett, ingen oppslag, ingenting. Vel de har vel ikke bruk for å avertere så mye, de vet jo at de blir brukt uansett.

Neste post på programmet ble nok et fint møte. Denne statuen av Oscar Wilde er helt vill. Laget av granitt, grønn og hvit jade og thulitt som er det rød-rosa. Og det blikket Danny Osborne har greid å få frem hos han er helt utrolig. Her har han fanget den lure Wilde som har et sitat for enhver anledning.
Vi bruker mye dette: Jeg kan motstå alt, unntatt fristelser!

Siste kveld med gjengen var på byens eldste restaurant og her fikk vi story-telling og folkemusikk, og god mat og drikke selvfølgelig.

Philip kunne det å fortelle en historie

Den irske story-telling tradisjonen er den vi kjenner som Shaggy dog historier, man bygger opp en kjempeforventning om et poeng som aldri kommer. Vi har hørt mange sånne gode historier fra Rorbua for eksempel, men det må en god forteller til for å gjennomføre en sånn en, Philip kunne.

Irsk folkemusikk på sitt beste

Irsk folkemusikk er veldig rytmisk, enten jig eller reel og instrument er typisk fele, gitar, trekkspill og fløyte. Musikken spilles på puber og restauranter som "vanlig" popmusikk. I Irland er folkeband nesten like populære som vanlige popband. Hadde vi villet kunne vi blitt igjen på restauranten og danset hele natta, men vi var igrunnen fornøyd og avsluttet med en Guinness i hotellbaren.

På vei ut til flyplassen passerte vi en av de mange broene over elven Liffey og vi kjørte forbi Famine-monumentet. Det ble for langt å gå dit, men selv gjennom bussvinduet kan man ane grusomheten som monumentet skal beskrive, hungersnøden i Irland 1845-49. Det var vanlig at en person spiste 6 kg potet om dagen og da sier det seg selv at når potethøsten sviktet fem år på rad så ble det nød og elendighet.

Hvorfor spiste de da ikke noe annet? De hadde ikke noe annet for fisk, korn og kjøtt var det de engelske lordene som eide og de eksporterte alt sammen. Er det rart irene er opprørske.

Helt til slutt på flyplassen fikk vi dette sitatet av Jan, jyde som han egentlig er måtte det bli noe på jydsk.

Vi takker for en fantastisk tur og gleder oss allerede til neste, blir det finsk-svensk elller blir det St. Petersburg,  se det vet vi ikke ennå.

Nå også som adoptivmor

I dag har jeg vært på første møte med andre adoptivforeldre til samme type adoptivsønner og det var meget givende.

Jeg har dessverre Ingen bilder av min adoptivsønn, men jeg håper jeg skal få det etter hvert. Akkurat nå får vi nøye oss med bilde av Riksarkivarens forlengede arm inn i prosjektet; Eli Fure.

Eli Fure, også adoptivmor til Gustav Peter Blom

På programmet sto orientering om prosjektet, litt datatekniske erfaringer med GEDCOM-filer, litt om avtalene og arbeidsfordelingen mellom Arkivverket og DIS-Norge og det viktige personvernet og ikke minst kildene og kravene til disse.

Når 50 engasjerte adoptivforeldre møtes fører det til mange spørsmål og da foredragsholderne åpnet for spørsmål underveis tror jeg ikke de forsto hva de gjorde. Etter ti minutter var det flere spørsmål enn foredrag. Det gjorde ikke så veldig mye for vi fikk svar på alle spørsmål og det var sikkert like mye informasjon som vi ville fått ved rene foredrag.

Det forventes 75- 80 000 navn i databasen som skal inneholde 112 slektstrær som igjen skal samkjøres i 2014, blir da Eidsvollmennen far og mor til alle, eller blir alle trærne til en skog?

Jeg har tvilt litt på om jeg skulle være med på dette prosjektet, mye fordi vi nordlendinger ikke har noen Eidsvollsmenn. I ett av de sognene jeg har aner; Talvik i Finnmark, var det valg til Amtforsamlinga 20. mai 1814!  Så hvem skulle jeg velge da? Jeg så over lista og fant navnet Hesselberg som jeg kjente. Jeg gikk på høyskolen sammen med ei og jeg har en kollega som heter det. Ingen av dem er direkte etterkommere og jeg tror ikke de to er i slekt heller, men uansett; kjent navn gjorde at jeg valgte ham, og etterhvert som jeg kommer litt nærmere kjenner jeg at jeg blir litt glad i han og gleder meg til å finne ut mer om hans etterkommere.

Slektsgåte

Et ganske enkelt spørsmål fra en kollega om å hjelpe til å tyde noe i en kirkebok fikk meg i gang med egen forskning igjen. Det er veldig lenge siden sist, holdt på litt i vinter, men med våren og sommeren dabbet det av igjen, det er jo også mye viktigere å være ute når det er vær til det, og vi har hatt en varm og fin sommer, basta!

For noen uker siden fikk jeg en utskrift i posten fra en gammel bekjent som hadde fått det av en slektning. Han reagerte på at etternavnet mitt dukket opp i slektstavla og så tok han kontakt. Denne utskriften har ligget urørt, men i går tok jeg altså fatt med å kontrollere den mot mine egne notater.

Det er en utrolig fin måte å få lest korrektur på, hver gang noe ikke stemmer overens så slår jeg opp i kirkebøker og folketellinger og finner ut av det. Da får jeg også notert nøyaktig kilde og det er jo heller ikke å forakte.

Så var det at en litt pussig og merkelig ting dukket opp igjen. Har jo tenkt på det før, men aldri prøvd å finne ut om det er mulig. Det er et par som i 1834 får tvillinger med nesten en måneds mellomrom, jeg tviler jo på at det går an.

Johannes nr. 51, er født 3.8. og Erik 1.9.(nr. 58) og dør den 9, (nr. 82), mens Johannes vokste opp. Er det mulig at et foster kan overleve i livmoren en måned etter at broren en født?

Eller er det snakk om to forskjellige familier? Morens navn er jo forskjellig; Malene og Maren, farens patronymikon brukes kun på Johannes og ikke på Erik. 

Noen som har noe klokt å si om dette?

Minner om min nye slektsside

Slektside publisering

Høsten kom tidligere i 2009, dette er tatt 12.9.

Har blitt lite tid til blogging i det siste, forrige helg regnet jo bort også så det ble ingen søndagstur å skrive om.

Jeg har i stedet brukt tida til å lese, og jeg har begynt å se 4. sesongen av Mad Men, og jeg har samlet bilder til to fotobøker. Det måtte bli en egen for Københavnturene i tillegg til en Årbok 2009, de ligger nå klar å venter på neste 50 % tilbud fra FotoKnudsen.

Så endelig har jeg gjort ferdig forsiden til min slektside, det er sønnen som har hjulpet meg å få den på nett. Jeg hadde jo egen hjemmeside i mange år, men da start.no la ned tilbudet sitt ble det ikke til at jeg laget en ny, det er sikkert over fem år siden så det var på tide.

I tillegg til alt dette er jeg selvfølgelig i gang med treninga igjen etter ferien. Må jo skryte litt av oss som var flink å trene i ferien også, hadde med strikk så det ble to økter med styrketrening hver uke. Og det hadde jeg glede av da jeg kom tilbake, ble ikke så støl som jeg pleier etter første økta.
Men SATS Solli skuffet stort med å ta vekk BodyPumpen torsdags formiddag, det passet så bra for meg som har kveldsvakt den dagen. Så jeg sliter litt med å få en god flyt i treningsuka, men jeg har en plan...

Oppdrag Nordre Gravlund

For et par måneder siden fikk jeg en morsom forespørsel fra Eva i Molde. Hun har lagt merke til at vi går mye turer i Oslo og at jeg er slektsforsker så hun lurte på om vi kunne svinge innom Nordre Gravlund og ta noen bilder for henne.

Hun forteller videre; jeg og et par menninger har de siste ukene funnet at vi har en slektning som ble diakonisse før 1900 - Gurine Solbu. Vi har latt oss fasinere av historien om at ei (fattig) jente født i 1866 i Orkdal, ble farløs i 6-7 års aldere, sendt til farmor i Valsøfjorden på Nord-Møre som pleiebarn - ender opp som diakonisse. Vi har fått vite at hun søkte og kom inn på diakonisseutdanningen i 1888, ble sendt mye rundt om kring - det nevnes  Bergen, Lillehammer, Namsos, Trondheim, Oslo. Hvordan klarte de å reise så mye, hva gjorde at hun i ung alder kom til å søke til Oslo. Selvsagt et svar gir mange nye spørsmål.
Vi har fått vite fra Diakonissehuset i Oslo at hun døde pga operasjon på Ullevåll i 1927. De opplyser videre at:
"På Nordre Gravlund i Oslo er det en egen gravlund hvor diakonissene blir begravet. De eldste gravene er slettet , men navnene på de slettede gravstenene er samlet på egne plater som er satt opp på gravlunden. På en av disse platene står Gurine Solbu 1866-1927." 

 Allerede for tre uker siden prøvde vi å finne dette område, men Nordre Gravlund er veldig stor og det så sånn ut der da:

Vi måtte gi opp da, på oppslagstavlene står kun de mest berømte gravene ellers er det bare nummer. Jeg tok kontakt med gravlundens kontorpersonale og fikk vite hvilket felt diakonissene ligger på.

og da var det jo ingen sak å finne stedet.

Så der er Gurine Solbu og Eva fra Molde fikk sitt ønske oppfylt og vi fikk oss to fine søndagsturer.

Verdien av rein, i anledning dagen

For noen år siden spurte jeg om noen kunne fortelle meg hva verdien av 250 rein var, bakgrunnen var at min farmors grandtante eide 250 rein i 1875 og jeg var litt nysgjerrig på å få vite om hun kunne fø seg og to sønner på det. Hun var nemlig gift med Aslak Hætta som var en av de to som ble halshugget etter Kautokeino-opprøret i 1852 og altså enke fra 1854. Her er svaret jeg fikk:

Nytteverdi av 250 rein på midten av 1800-tallet

 

Det aller viktigste er å huske at rein har en estetisk verdi, verdi i forhold til verdensanskuelse/trosforestillinger, naturkunnskap/-forståelse, identitet osv. og ikke bare pengeverdi.

Antallet rein på 1800-tallet er oppgitt som et tall, man får ikke vite noe om strukturen i flokken, dvs. antall rein fordelt etter kjønn og alderskategorier. Strukturen var nok en annen enn den man har i dag, med større innslag av hannrein. Jeg forestiller meg følgende:

 

1.     Reinen var det eneste transportmidlet den gang (kjøre-/trekk-/kløvrein = heargi). Å ha slike reiner var en forutsetning for å utøve nomadisk reindrift (flytting med raider). Voksne hanndyr (2-4 år gamle) ble kastrert og temmet til den oppgaven. Avhengig av familiestørrelsen, måtte man nok ha 10-30 arbeidsrein. En arbeidsrein kunne man ha i ca 10 år, så hvert år hadde man i tillegg noen rein til temming. Noen tok dessuten transport-/skyssoppdrag for handelsmenn, øvrigheten og også privatfolk.

2.     Dessuten måtte man ha voksne avlsokser(sarvvis). Disse kunne ikke slaktes etter brunsten, for da var de for magre og avkreftet. I en flokk på 250 dyr hadde man kanskje 10-20 slike okser.

 

3.     Så hadde man kastrerte voksne hanndyr som var beregnet for slakting (gáskkit). Halvannen år gamle hanndyr (varit) kunne også slaktes. I en flokk på 250 rein hadde man kanskje 30-40 slike dyr (dvs. gáskkit + varit). I en flokk på 250 dyr hadde man sannsynligvis 70-80 hanndyr (foruten hannkalvene), hvorav omtrent halvparten kunne tas ut til slakting.

 4.     Så hadde man vel omtrent 90 voksne simler (áldu) og 25 halvannen år gamle hunndyr (vuonjal).

 5.     Tilslutt hadde man kanskje 55-65 kalver (kalt miessi frem til vårvinteren og deretter cearpmat).

 

Kalvingsprosenten er noe som kan variere mye fra år til år, avhengig av hvordan vær- og klimaforhold slår ut. Den kan være helt nede i 25 % og oppe i 95 %. I normale år vil den være på ca. 80 % (72 kalver på 90 simler). Så kommer tapene, som også kan variere mye (innvirkning av vær og klima på spesielt kalver, rovdyrtap, rein som omkommer for eksempel ved drukning eller fall utfor skrenter). I normalår må man regne med tap på 5-10 %. Konklusjonen blir da følgende: I normalår kan man med en flokk på 250 rein regne med å kunne ha et slakteuttak på 50-60 dyr, og likevel gå i balanse.

Eget kjøttforbruk var stor den gang, man spiste jo kjøtt hver dag. Jeg regner med at et hushold av gjennomsnittlig størrelse (5 personer) i alle fall måtte regne med 30-40 rein til eget forbruk (da hadde man også tilstrekkelig med skinnmateriale). Så av en flokk på 250 dyr kunne man selge 10-30 dyr. Kjøttet ble solgt på høstmarkedet i begynnelsen av desember og vårmarkedet i begynnelsen av mars, eller så ble det byttet med varer fra fastboende. Man begynte å slakte i slutten av juli, dvs. det var kalveslakt for skinnets skyld. Kjøttet kunne ikke oppbevares lenge på den tiden, så det meste av kjøttet byttet man bort med varer fra fastboende ved kysten (for å ha skinn til en pesk, måtte man slakte 5-7 kalver). Hva prisen på reinkjøtt var på markedene sett i forhold til varer man hadde mest behov for å kjøpe, har jeg ikke noe regnestykke på. Behovet for kjøpevarer fra markedene var likevel ikke så stort; salt, sukker, mel, jernvarer av og til, rep o.l. Hadde man en 15-20 rein for markedssalg, så klarte man seg bra.

Med 250 rein klarte man seg altså rimelig bra på den tiden. Det var mange familier som hadde mindre flokker også, men så hadde man jo også andre inntektsmuligheter. Folk som hadde rein på øyene om sommeren, drev for eksempel også med sjøfiske og i mindre skala kanskje også med selfangst. Så hadde man fangstaktiviteter på innlandet, eksempelvis villrein, ryper, pelsdyr og innlandsfiske til eget forbruk. Det var også vanlig med melking av rein på den tiden. Ja, og så nyttet man ulike vekster man hadde rundt seg.

Så er det en annen sak at de reintall som fremkommer i folketellingene og i andre offisielle registreringer, utvilsomt er betydelig underrapporterte. Lensmannsbetjent Klerk, som førte listene på den tiden tvilte sterkt på de oppgitte reintall, og anbefaler å legge til minst 50 % og kanskje doble tallet for å få et bilde av det reelle tallet. Og det er jo forståelig at reineierne ikke oppgav alt de eide. Myndighetene hadde nok ikke så store muligheter til å foreta kontroll. Dessuten var reindrift forbundet med såpass store tapsrisikoer at eierne ikke så seg tjent med å gi opp det reelle tallet. Tallet kunne jo i neste omgang fungere som grunnlag for ileggelse av skatt. Så det er mer sannsynlig at Marith Svendsdatter Sikko eide 500 rein enn at hun eide 250 rein. Eller rettere sagt, hun og hennes barn gjorde det. Det var jo vanlig at barn fikk rein helt fra første leveår, slik at de hadde et grunnlag for å stifte egen familie/eget hushold når de kom i voksen alder.

Jeg vet ikke hvor Marith hadde sine sommerbeiteområder. Men jeg vet at hennes brorsønn, Lars Johnsen Sikko (som forøvrig er tipp-tippoldefar til min kone) holdt til ved Kåfjord i Troms om sommeren. Kanskje hun også gjorde det, eller var hun kanskje i et annet område? Jeg har ikke klart å bringe det på det rene.

Med hilsen

Mikkel Nils Sara

Et bilde av min farfar

Emil Julius Eilertsen Hysvær født 22. april 1878 på Hysvær i Vega, døde 25. oktober 1958 i Honningsvåg.

Dette er det eneste bildet som finnes av min farfar og det fikk jeg nylig fra en kusine som syntes jeg skulle ta vare på det, familiens slektsforsker som jeg jo er. Jeg synes det var et ærerikt oppdrag å få og takker for den tilliten, jeg skal ta godt vare på det.

Fra før av har vi dette bilder som er et fotografi av et maleri som helt tydelig er malt etter det opprinnelige bildet.

Ettersom jeg selv ikke husker noe av min farfar har jeg fått mine eldre søskenbarn til å fortelle om han. De som er født i 1945 og 1951 husker små episoder fra møtene med han, men han var svekket helsemessig og gammel så det er ikke så mye de heller husker. En snill gammel mann som satt i gyngestolen og ikke forlangte annet enn at det skulle være stille når det var folkemusikkhalvtime på radioen. En episode fra da gamlekongen døde synes jeg er morsom; min bror og fetter fikk i oppdrag å lage en liten flaggstang og et flagg til den og så skulle de flagge på halv stang. Farfar var kommunist og han hadde nok et forhold til kong Haakon fordi han engang sa at han også var kommunistenes konge.

Farfar var en av seks barn, men bare fire vokste opp så han var eldste sønn, en eldre bror og farfars tvillingbror døde som småbarn. Da var det to eldre søstre og en yngre bror igjen, en av søstrene døde også tidlig og etterlot seg tre små gutter. Storesøster døde under krigen og lillebroren året før han selv.

Med bildet fra min kusine fulgte også denne resepten, og den understreker bare at Emil følte seg ensom og misforstått i Honningsvåg. Han var helgelending og de er nok litt mer lukket enn finnmarkingene, men dobbeltmoral har han tydeligvis møtt:

 Resept for løgn: man tar et gram sanhed og blander i en litter løgn. Og setter til en sje "si det ikke til nogen". Kører det gaat sammen og lar det gro (?) gjennem en sill skadefryd. Derefter lar man det staa og gjære nogle dager under stadig omrøring. Av denne ekstragt skal man ta draaber naar man gaar i selskab. En vil da kunne ødelege et vært menneskes gode navn og rykte.

Farfar var som sagt eldste sønn og arvet gården på Hysvær, men han overlot til sin yngre bror å drive den. Dette brevet fant jeg i Statsarkivet i Trondheim for mange år siden sammen med min oldefars testamente og kontrakten som brødrene inngikk den gangen.

Farfar var aldri tilbake på Hysvær, mange ganger var han ment å reise og en gang kom han nesten frem også, men ombestemte seg i siste liten. Det hadde hendt noe leit som gjorde at han skjemtes for å møte familien igjen. Og det var ikke det at han hadde en sønn som var født i 1908 for det visste farmor om, hun hadde jo også sin "private" og det ble ikke gjort noe stort nummer av det. Det var vel heller det at farfar hadde lånt penger av oldefar for å kjøpe båt og noe gikk galt. Om det var dårlig fiske eller om båten var involvert i en ulykke det vet vi ikke, men det ble dyrt for oldefar det har jeg funnet ut av pantebøkene.

Folketellingen 1910

Endelig får vi en kilde til å følge våre slektninger videre etter 1900.  Digitalarkivet 1910. Jeg regnet med at det ville bli kø på serveren og tok det litt med ro, var ikke inne før utpå ettermiddagen 1.12. Gjorde da søk som jeg visste jeg skulle finne; men ble jo litt skuffet da jeg ikke fant bestemor.

Heldigvis vet jeg om en annen base som jeg bruker parallelt, nemlig Registreringssentral for historisk data i Tromsø og heldigvis, de har også lagt ut 1910-tellinga. På FT avansert søk kan man finne tallkoden for fødested og da fant jeg bestemor. Grunnen til at jeg ikke fant henne i Digitalarkivet var at fødselsdato og år var feil. Og det er så mange andre feil også så jeg blir litt i stuss over hvor god denne kilden egentlig er. Er det oppgitt feil, er det skrevet feil av og hvor har korrekturleserne vært? Her gjelder det å huske at folketellinger kun er sekundærkilde.

Jeg prøvde flere søk i Digitalarkivet uten å få treff, men det kan jo ha vært fordi det var kø. Jeg er heller ikke så veldig imponert over det nye grensesnittet, savner feltet "børjar på". Må ta forbehold i at jeg ennå ikke har lest bruksanvisninga så det finnes kanskje en måte å trunkere på i 1910-tellinga også.

Amalie og Bjørnstjerne

Torsdag ble det spilt en liten forestilling på Nasjonalbiblioteket som jeg var så heldig å få med meg; Amalie og Bjørnstjernes brevveksling gjennom 25 år. Fremført av Wenche Medbøe og Barthold Halle, som også har skrevet manus. Edith Roger har regien og var også tilstede.


Jeg har vært opptatt av Amalie Skrams diktning i mange år, først leste jeg alle ekteskapsromanene hennes og synes hun skrev godt. Senere da jeg tok videregående leste vi Karens jul som pensum og lærte at hun var naturalistisk forfatter. Kort fortalt kan man si at det er å si tingene som de er, ikke skjule det ekle og heslige, men tvert i mot beskrive det i detalj. Og i sitt hovedverk Hellemyrsfolket tar hun det helt ut og mener bestemt at mennesker alltid er preget av arv og miljø. Hennes hovedperson Sjur Gabriel er dømt til å mislykkes fordi han har det opphavet han har. Hellemyrsfolket fikk jeg mot til å lese da jeg oppdaget at Amalie og jeg er i slekt, hun og min morfar var 7-menninger! Derfor er det hun beskriver i Hellemyrsfolket nært opp til hvordan mine aner levde og da ble det veldig interessant å lese om dem.

Vår felles stamfar var Jon Knudsen 1627-1703, og slekta holdt til nord for Bergen i Seim, nå Lindås kommune. Amalies nærmeste aner bosatte seg etter hvert i Alversund, men mine flyttet nordover.

Det er mye elendighet i romanen og det synes Bjørnson også det ble, han sier flere ganger til henne at hun ikke skulle bry seg med å skrive så mye stygt, mens hun på sin side sier at det er det hun må fordi det er det hun tror på. De krangler mye om kjønnsroller og forventninger til hvordan kjønnene skal opptre, det er jo artig å høre om i lys av hvordan vi har det nå, likestilling er ingen ny oppfinnelse.

Når man kjenner et forfatterskap og en forfatter godt er det veldig artig å lese en sånn brevveksling, men enda bedre å få det fremført av gode skuespillere så det var en stor opplevelse å få med seg. Jeg ble også litt forbauset over hvor umiddelbare brevene er. Selv om det tok uker fra man skrev og til man fikk svar virker det som de hele tiden er midt oppe i diskusjonen og argumentene er hardtslående fra begges side. De hadde jo faktisk mange års opphold i brevskrivingen også fordi de ble uvenner, men heldigvis fant de tilbake til hverandre og fortsatte brevvekslingen til det siste.

Amalie døde i 1905 og i motsetning til hva Barthold Halle og mange andre mener så tror ikke jeg at hun begikk selvmord. At hun var deprimert er helt klart og hun tok kanskje for mye beroligende medisiner, men jeg tror ikke hun mente å ta overdose.

Se for øvrig bloggen min fra Københavnturen i Amalie Skrams fotspor.

Prinds Christian Augusts Minde

Forrige uke hadde DIS-Oslo/Akershus sin årlige ekskursjon, i år var det Storgata 36 og Prindsen som skulle besees. Wenche Blomberg var entusiastisk omviser for vel 55 dissere.

Jeg skal ikke dra hele historien til Prindsen her, det kan dere les om på http://www.snl.no/ og bli med i FB-gruppa: Prindsens-venner, de behøver all den støtte de kan få. Her kjemper man mot eiendomsutviklere i megaklassen.

Det fineste med hele stedet, synes jeg, er Prindseparken. Det er ikke ofte man finner en slik oase midt i byen, eller det som kan bli en oase får man vel si. Dette er et ubebygd område omkranset av murer og gavler, parkeringshuset er jo ikke akkurat pent, Wenche håper de har malt det med betongspisende maling... Ellers er murene så spesielle at jeg synes det er pent, når de får revet brakkene som står der og opparbeidet område tilbake til den stillehagen det engang må ha vært så blir dette så bra. Og dette er det kommunen som må gjøre, ikke Olav Thon. Han vil bare ha en penere bakhage til hotellet sitt, og han vil ha adkomst til samme hotell og da blir liksom meninga med hagen helt borte.

Nå ville jo ikke jeg vært meg hvis jeg ikke begynte å lure på hvem denne Prindsen var som de ville gi stedet til minne om. Nå har jeg lest meg opp litt på det, han var dansk offiser og øverskommanderende for det søndenfjeldske Norge i 1803. Senere president for den norske regjeringskommisjonen i 1807 og da tok han Norges parti mot svenskene og det satte den norske eliten såpass pris på at den nye anstalten i Christiania ble oppkalt til hans minne.
Nå hadde han også sympati med Sverige skulle det vise seg, han ble faktisk valgt til kronprins der, men han døde brått i 1810, uten arvinger, det var da Sverige så til Frankrike og resten er historie som det heter.

Christian August var født prins av Slesvig-Holsten-Sønderborg-Augustenborg i 1768, sønn av Frederik Christian og Charlotte Amalie Vilhelmine, bror av hertug Frederik Christian II av Augustenborg og tilhørende en sidegren til den danske kongeslekten.
Frederik Christian ble forresten gift med Christian VII datter Louise Augusta, vel hun var vel egentlig datter av Struensee?, hennes bror igjen ble Frederik VI.
Frederik Christian og Louise Augustas datter Caroline Amalie ble i sin tur gift med Christian VIII.
-

En gravende fundamental bokhistorisk dag

Fredag og siste dag av denne fantastiske begivenheten Bibliotekmøtet er, og tenkt så heldig jeg er som får lov å være med på dette. Første punkt på dagens program er Den gravende bibliotekar; her tok Anders og Ingeborg oss gjennom noen gode eksempler på hvordan biblioteket kan bidra til at journalistene får gode saker å jobbe med. Med  Project Censored som inspirasjon startet Anders bibliotekettarsaka og brukte saken om flyplassen på Rygge som eksempel på noe som egner seg for et sånnt nettsted.

Ingeborg på NRK biblioteket tok oss gjennom Valg-09 hvor de var to bibliotekarer kjøpt fri for å jobbe med nyhetsseksjonen foran fjorårets valg. Det var selvfølgelig både spennende og nifst og skulle være nødt til å komme opp med forslag på saker hele tida, men de har konkludert med at det var en god løsning. Det er lettere å innhente informasjon når du sier du ringer fra biblioteket, for da vil de ansatte snakke med deg. Ringer journalisten blir de satt over til ledelsen, men for å få bakgrunnsstoff om en sak må man få kontakter lenger ned i systemet. Bibliotekarene merket også at journalistene som ellers konkurerer om sakene var mer avslappet overfor dem, og bibliotekarene har annet nettverk enn journalistene. Veldig bra også at bibliotekarene ble kreditert sakene når de ble presentert.

Så var det tid for det fundamentale, Shabana Rehman holdt foredraget sitt om humor, kommunikasjon og individets frihet. Jeg har hatt et litt ambivalent forhold til Shabana før, men nå er jeg blodfan! Fy søren for en tøff dame, og for en formidlingsevne. Jeg fant ut at grunnen til at jeg ikke har hatt helt sansen for henne før er at jeg aldri har fått tak i hva det er hun vil, når hun blir intervjuet skal det være tabloid, morsomt, provoserende og sånn som journalisten vil ha det. Nå fikk hun snakke selv, resonnementene ble hele. Hun fortalte om bakgrunnen for de mest omtalte stundtene og ingen av dem er tilfeldige, alle har en grunn og hun har analysert resultatene og da blir det mye som blir paradoksalt. To eksempel: sosialantropologen som mener at Shabana er et individ som ikke representerer en gruppe og da behøver vi ikke høre på henne eller ta henne seriøst. Og så var det han som mente at hun ved å løfte mullaen gjorde hans autoritet mindre og det var ikke bra! Hm...

Siste punkt på programmet var Bokhistorie i opplysningstidens tegn, om Horneman-samlingen på Hamar Katedralskoles bibliotek. Vi ble litt skuffet over skolen, vel den er kjempefin, men fra 2008, en Katedralskole skal da være en gammel bygning.
Det var Elisabeth Eide som jeg kjenner fra jobben min som fortalte oss om denne boksamlinga fra Trondheim, les mer her, i tillegg til bøkene er dette også en slektshistorie så det var dobbelt morsomt. Elisabeth fikk fint frem hvor mye man kan lese ut av en slik boksamling, hvilke fag, hvilke språk, er det noen verdifulle førsteutgaver, mange spørsmål og noen svar hadde hun jo også. Fra 1800-tallet er det lite svensk-språklig (ikke så glad i unionen kanskje), før 1814 finnes flere bøker om den franske revolusjonen, Christian Hersleb Horneman var utsending til Riksforsamlingen, mye idé-historie fra 1700-tallet, biblioteket har en katalog fra 1885, ikke helt komplett, men den viser at det er mer 1800-tall på Hamar enn de andre plassene som fikk velge fra samlingen da den ble splittet, og de bøkene som omhandler oppstarten av Universitetsbiblioteket er også på Hamar. Tilslutt fortalte hun om den store franske encyclopedien, det finnes bare åtte eksemplarer av den i Norge og en er her, ikke komplett, men allikevel en skatt.
Vi fikk en titt i magasinet og det er alltid spennende å se hvordan andre gjør det, jeg så jo en del som gjorde litt vondt og jeg måtte ta meg sammen for ikke å begynne å rydde. Skal vel få ryddet mer enn nok når det nå blir hverdag igjen.