Lørenbyen og Hasle

Her blir det plass til mye folk

Ser jo litt hyggelig ut da

Lange skygger selv midt på dagen = november

Undergang ved nye Frydenberg skole

Luftetårnene fra garasjen kan jo brukes til klatrevegg

Ser ut som Kartoffelrekkene i København, men disse er nye og sikkert veldig fine, litt nært jernbanen kanskje?

Flotte runde former og farge

Synes det er fint at det runde går igjen fra gammelt til nytt

Gammel industri, vel det er jo bare bygningene som står igjen, men det er nå litt. Her manglet en blå plakett!

Og så midt i alt det nye er denne lille blå stua

Man behøver ikke å glemme historien fordi man vil ha nye fine boliger. Vil jo tro at disse gamle industrilokalene får noen til å slå opp i Byleksikonet og les om hva som var her før i tiden.

Noen er konge på haugen, der har de utsikt!

Fra Carl Berner ser man opp på Soria Moria som blinker der oppe

Våren på Grünerløkka

Endelig ser det ut som våren kommer til oss. Dette skuddet fant vi i Botanisk have, selv om det ennå blir en stund før skogen og plenene blir grønne så er det et lite håp i denne lille karen.

Nå vil folk ut, her fra kafeen i Botanisk have

Dette huset i Hurdalsgata har vi ikke sett før. I følge Byleksikonet er disse husene fra 1870-årene. Gata er oppkalt etter Hurdal i Akershus og det skjedde i 1879. Før det het den Søndre gade.

Trehusbebyggelsen på Kampen er ikke regulert til bevaring, det forhindrer heldigvis ikke folk i å ta vare på hus og hage. Alle bydelene her i området er små landsbyer i byen og det er veldig trivelig å gå her.

Se opp for edderkopper i Sofienbergparken

Nils Aas' granitt minnesmerke fra 1989

Dette monumentet over de norske frivillige i den spanske borgerkrigen var målet for turen. Den står i Birkelundens øvre del og skal minne oss på at det var mange nordmenn som dro til Spania for å hjelpe dem å nedkjempe facismen. Det gikk jo som kjent ikke så bra og de som dro fikk heller ikke ære og berømmelse før lenge etterpå. Vi synes det var et fint minnesmerke og Nils Aas har fått frem alle fasettene i granitten, stein er pent.

For verden ga brigaden
men den ga verden tro,
og fylte svikets avgrunn
og la seg selv til bro.
Når verdensharpene en gang kan varsle bedre kår,
senk flagget, kamerater, for brigadens kirkegård.

(Ingeborg Refling Hagen)

Krist kirkegård

I et foredrag på jobben denne uka hørte jeg om Krist kirkegård som ligger ved den svenske kirka i Oslo. Vi har gått forbi flere ganger, men trodd den hørte til kirka.

Nå vet vi bedre. Kirkegården ble opprettet i forbindelsen med pesten i 1654 og en av de første boktrykkerene i Christiania ble gravlagt der.

Stor var derfor skuffelsen da vi kom til låste porter, hvorfor i alle dager er portene låst midt på dagen?

Kirkegården tilhørte senere militærvesenet så det er mange generaler og generalløytnanter som også ligger her. Fordi faren til Edvard Munch var militærlege ble hans hustru gravlagt her og senere også han og Edvards søster.

Men det viktigste er jo støtten over pestoffrene, antagelig det eldste monumentet i byen, fra 1654.

Mens vi sto der å undret oss kom det et annet par som var ute i samme ærend og de ble jo selvfølgelig også i stuss over låste porter. Vi snakket litt sammen og ettersom vi hadde lest oss opp på forhånd kunne vi fortelle litt om kirkegården, så ble det jo en fin historie utav det i alle fall.

Februaridyll i Oslo

Aker brygge sett fra Akershuskaia

Kongeskipet er pakket ut og er klar for seilas til verftet i Horten. Hyggelig prat med en av mannskapet satte en ekstra spiss på søndagsturen.

Turens egentlige mål var Lorry og mølja. Denne nordnorske delikatessen består av skrei, rogn og lever. Sandefjordsmør og smørdampede gulrøtter var riktig godt tilbehør. Men jeg er nok uvant med mølja, greide bare en servering og gulpet fremdeles tran i morges.

Lorry ligger i Parkveien 12 i bydelen Frogner og har holdt det gående siden 1870-tallet, kjent for sine kunstnergjester og narchspielsted etter Slottsball. Vi satt på Maurice-bordet og i motsetning til serveringsdamen vet vi hvem han var.

Fin novembersøndag

Overraskende mye folk i Frognerparken midt i november, men sola varmer og føret er upåklagelig så hvorfor ikke.

Hørte noen besteforeldre som hadde spørrekonkurranse med barna, de skulle fortelle hvilke av figurene på broen som er jenter og hvilke som er gutter, artig aktivitet.

Like mye folk som på en gjennomsnitlig sommerdag, også utlendinger, hørte både engelsk og fransk.

om; er logoen til Oslo Museum og jeg synes den er genial. Denne gangen var det utstillingen om Oslo som funkisby vi ville se. Og det synes jeg var en god utstilling, her er mye å lære om arkitektur og trender i tiden fra 1900-1930, arkitektene hadde vyer og fikk lov å utfolde seg.

Synes det er veldig trist at Skansen ble revet, og det med Riksantikvarens velsignelse til og med.

Vi skulle ikke langt utenfor utstillingen før vi så Oslofunkis i virkeligheten og med nyklassisismen vegg i vegg er dette helt typisk Osloarkitetktur.

Lindøya

Endelig ble det forutsigbart søndagsvær og vi kunne dra på picnictur til Lindøya som har stått på programmet hele sommeren.

Vi ble ikke skuffet det er helt sikkert, en skikkelig idyll i Oslofjorden denne 410 dekar store øya som faktisk hører til vår egen bydel Gamle Oslo. Øya har vært statens eiendom siden reformasjonen og fra 1923 ble det gitt tillatelse til å bygge hytter her. Før det brukte folk telt og de laget seg plankehytter av det de hadde til rådighet, pianokasser og bilkasser var veldig populært. Ikke alle synes dette var greit, mange klaget på de sanitære forholdene og forsøplingen så derfor ble det lov å bygge hytter og samfunnet ble mer regulert. Men det var altså et lavterskeltilbud til vanlige arbeidsfolk som fikk råd til å være ute på øyene for å få lys og luft. Nå må du ut med 3 mill for en hytte, men så er vi jo litt rikere nå til dags.

De yngste av øyboerne badet og påsto det var deilig, 19 grader er ikke det i mine øyne, men ok, det ser veldig deilig ut.

Øya er utrolig variert, skog, ganske høye klipper, gressletter, sandstrender og skjærgård, alt i ett. Det er til og med naturreservat her ute, opprettet i 2008 og det erpå 95 dekar. Hyttene står stort sett samlet rundt åpne sletter, organisert i roder med hekker mellom seg fordi det ikke er lov å sette opp gjerder.

Her ute på fyret satte vi oss med vår nye picnicsekk og koste oss med medbrakt mat og drikke.

 

Det er en vedtatt fargeplan for hyttene, de skal være grønne, gule eller røde og her var de på rekke og rad.

Meridian-støtten heter Christiania-meridianen og er fra 1850, ikke like mye styr her som i Greenwich, men like viktig. Denne gjorde det mulig å beregne mer nøyaktig byens østlige lengdegrad. Det er fri sikt til Observatoriet på Solli og da er jo resten bare litt matematikk.

Og det mest geniale er jo at for oss som har månedskort så koster det ingenting ekstra å reise ut til øyene.

Lille Tøyen hageby

Ett lite stykke England midt i Oslo. Området ble opparbeidet fra 1917-22 for å avhjelpe boligmangelen i hovedstaden. Her var både ett- to- og treroms leiligheter og alle hadde eget kjøkken. Senere har det kommet til arker på takene og hagedører uten at det har ødelagt helhetsinntrykket, eller utrykket alt etter som.

Fine uteområder for lek og fellessamvær gjør at denne lille småbyen blir lys og luftig. Lite trafikkstøy, men som alle andre steder i indre by, gateparkering og en del lokaltrafikk.

Synes folk er veldig flink å pynte med blomster og grønt og vedlikeholdet er upåklagelig. Veldig hyggelig å vandre rundt her en stille søndagsformiddag.

Frodige forhager og åpne bakhager hvor familiene satt med formiddagskaffen og barna lekte rundt dem, rene idyllen!

Her er utsikten fra andre siden av veien, her heter det Keyserløkka. Dette området ble bygd opp etter 1945 og det gikk veldig fort for seg, men nå er det et stort rehabiliteringsarbeid i gang og blokkene blir kjempefine med nye vinduer, større balkonger og ny kledning. Denne rehabiliteringa var ikke etter byantivarens ønske, men beboerne vant den kampen. Og ærlig talt det kan da ikke være så viktig å bevare alt slik det var når det som var ikke var godt nok.

Kilde: Wikipedia

Musikkfest og familieselskap

Første lørdagen i juni er tradisjonen tro Musikkens dag i Oslo. Vi pleier å sitte på plassen utenfor Herr Nilsen, men pga en pågående rettsak er plassen opptatt av trailere fra div kringkastningsforetak.

Vi benyttet oss av tilbudet til å være inne hos samme Herr Nilsen og fikk med oss tre konserter med fin ny norsk blues.

I programmet for dagen sto det at det skulle være blues på Lakketorget, men derom striddes de lærde. Andre sa at her var det en helt annen type musikk så vi tok ikke sjangsen. Men nyskjerrigheten var vekket så søndagen tok vi turen til dette Lakketorget og fant et meget hyggelig etablisement; Brødrene Sundt Spiseri.

Nå hadde det seg slik at vi var invitert på familiemiddag i Trondheimsveien så vi nøyde oss med et glass øl denne gangen, men vi kommer tilbake for å spise ved en annen anledning.

Det var vår sønns svigermor som inviterte til tyrkisk mat og med deler av storfamilien, inklusiv en liten pike på 8 mnd så ble det noen veldig hyggelige timer med god mat.

Kjenn din Gamleby

Gamlebyen historielag inviterte til en liten byvandring med Trine Skei Grande som guide. Selv om vi kjenner bydelen vår godt etter hvert er det alltid litt nytt å snappe opp så vi dro avgårde til Harald Hardrådes plass.
Mye folk var møtt opp og Grande var kledelig beskjeden og ydmyk overfor oppgaven. Hun var redd vi skulle synes det ble kjedelig med en omviser som kanskje visste mindre enn oss, derfor hadde hun en litt annen vinkling på byvandringen.

lånt fra google, Nettavisen

Aller først fortalte hun noe som er artig fra et slektsforskersynspunkt; ved å se på folketellingene for husene rundt plassen hadde hun funnet ut at før 1900 bodde det ikke flere mennesker i hver leilighet enn at de hadde ett rom hver! Så forfalt det vel litt kan man si, og da tanta til Beate var der å matet duene måtte hun passe seg for trikken som faktisk gikk tvers over plassen, og jeg tør ikke tenke på hvordan det var den gang veien var hovedinnfarts/utfartsåre for byen og plassen var fylt av røyk og gass.

Grande tok altså et litterært utgangspunkt og fra der vi sto på plassen kunne hun fortelle at i Jon Michelets første bok "Den drukner ei som henges skal", foregår det et mord i den gården hun selv bor; i Munkegata. Vi så også huset hvor Helvete holdt til for noen tiår siden. Hun kunne fortelle at det stadig kommer grupper med Lonely Planet i hånda og leiter etter huset og titter og spør om det er her Helvete er? Oslo bys vel vil ikke sette opp noen blå plakett her; smålig.

I Lars Saabye Christensens Beatles er det en pasus om gutta som er med en skolekamerat hjem til Schweigaardsgate og vi fikk høre et avsnitt fra boka som også beskriver hva Kims foreldre sa da han kom hjem og fortalte at han hadde vært der; det måtte han aldri gjøre igjen! og de så bekymret på han. Det verste er at jeg vet at det er sånn fremdeles, jeg vet mange som bor i Oslo som aldri har vært på vår side av Sentralbanestasjonen.

Vi vandret videre under jernbanen og opp i Klostergata, bort til St. Hallvardsgate ved Gamlebyen skole hvor vi hadde neste stopp. Her fikk vi vite at St. Halvardshjemmet engang har vært sjokoladefabrikken Peik, og vi fikk vite at en i de Lillos engang bodde i det røde huset på hjørnet og der hadde bandet øvingslokaler på 80-tallet, bråka vel for mye for å ha det hjemme på vestkanten; og en låt som heter 1984 handler om dette huset. Vi fikk høre om Gamlebyen skole som en gang hadde 2000 elever og da måtte de gå på skift, elevtallet minket ned mot 200 og skolen ble faktisk stengt en periode. Men oppsto igjen nyrenovert og fin og nå går det ca 300 elever der og de stortrives, det er et par-tre jenter som pleier å være med på møtene i historielaget og de sier at det er byens beste skole.

Politikeren Grande fikk inn et hjertesukk om at det er synd at ikke biskopen bor i bispegården og det er det kanskje flere som synes, jeg var ikke klar over det, men sier som Bremnes; det ska bo folk i husan.
Gamlebyens middelalderperiode hørte ikke med på denne turen så der gikk vi bare forbi. Neste stopp var inne på Gravlunden som nok er Oslos fineste i sitt slag, her er eget felt for muslimer, det er sjømannsgraver og en fin minnelund som vi besøker med jevne mellomrom.

Siste stopp på programmet var Gamlebyen kirke, der fikk vi høre fra Kristin Lavransdatter. Det var jo her Fransiskanermunkene holdt til og her hadde Kristin sin skriftefar, poenget til Grande var at man kan lese romaner og få med seg litt historie samtidig. Sigrid Undset får nemlig med seg konflikten mellom Fransiskanermunkene og Dominikanermunkene som resulterte i et klagebrev til paven, brevet og svaret finnes i kirka. De fikk beskjed fra paven om å være venner og slutte å sloss.

Trine Skei Grande fortalte også om sin teori når det gjelder motivet i "Skrik" og hva som gjorde at Edvard Munch fikk sitt angstanfall oppe i Ekebergskrenten. Man får tenke seg at Munch står der og ser utover byen samtidig som han hører skrikene fra Oslo Hospital som på den tida var sinnsykeasyl, og når man vet at en av pasientene var hans egne søster, ja så er det vel ikke rart om han fikk dette anfallet og gikk hjem og malte bildet.
 
Så tittet politikeren Grande frem igjen. Gamlebyen kirke er nemlig nedleggingstruet, Oslo kommune må betale leie til Oslo Hospital for å bruke kirka som er deres, og kommunen ser vel at her er noen kroner å spare. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at det er litt rart; først truer kommunen med å legge ned Oslo hospital som fungerer kjempefint som en institusjon for psykisk syke, så når det blir reddet i siste liten, ja så går de videre å truer med å slutte å bruke kirka. Menigheten har planer om å komme med på Pilgrimsferden for derigjennom å profilere seg litt mer, og ettersom Grande hører til både bydelen og menigheten så måtte hun jo nesten snakke om det.

Ettersom jeg ikke føler meg meningsberettiget i kirkesaker skal jeg la det ligge, men som historisk bygning synes jeg jo den har sin plass. Det er Oslo eldste kirke og som sådann interessant. Jeg kan bare ønske dem lykke til med arbeidet.

Gamlebyen kirke desember 2010

Der stoppet en interessant og annerledes bydelsvandring som gjorde det vel verdt å komme seg ut av huset en tirsdagskveld takk til både historielaget og Trine Skei Grande.

Utsikt fra Ekeberg

For å få nytt perspektiv på forrige søndagstur dro vi på ustilling i Kunsthall Oslo denne søndagen.Akkurat nå har de en utstilling som er veldig aktuell i denne sammenheng; Utsikt fra Ekeberg heter den og det er utrolig hvordan en sånn utsikt forandrer seg med årene.

Eier Nasjonalbiblioteket

Midt på dette bildet ser vi Sørengautstikkeren som den engang var. Ellers var det veldig mange fine bilder som illustrerer utviklinga veldig godt. I et av rommene henger et firedelt bilde som man kan gå seg helt bort i, veldig morsomt å finne bygninger, til og med noen som er borte.  Jeg har f.eks. aldri visst at det var en kirke i Vika som ble revet fordi den holdt på å falle sammen. 

Bjørvika veldig før

Bjørvika før