Lindøya

Endelig ble det forutsigbart søndagsvær og vi kunne dra på picnictur til Lindøya som har stått på programmet hele sommeren.

Vi ble ikke skuffet det er helt sikkert, en skikkelig idyll i Oslofjorden denne 410 dekar store øya som faktisk hører til vår egen bydel Gamle Oslo. Øya har vært statens eiendom siden reformasjonen og fra 1923 ble det gitt tillatelse til å bygge hytter her. Før det brukte folk telt og de laget seg plankehytter av det de hadde til rådighet, pianokasser og bilkasser var veldig populært. Ikke alle synes dette var greit, mange klaget på de sanitære forholdene og forsøplingen så derfor ble det lov å bygge hytter og samfunnet ble mer regulert. Men det var altså et lavterskeltilbud til vanlige arbeidsfolk som fikk råd til å være ute på øyene for å få lys og luft. Nå må du ut med 3 mill for en hytte, men så er vi jo litt rikere nå til dags.

De yngste av øyboerne badet og påsto det var deilig, 19 grader er ikke det i mine øyne, men ok, det ser veldig deilig ut.

Øya er utrolig variert, skog, ganske høye klipper, gressletter, sandstrender og skjærgård, alt i ett. Det er til og med naturreservat her ute, opprettet i 2008 og det erpå 95 dekar. Hyttene står stort sett samlet rundt åpne sletter, organisert i roder med hekker mellom seg fordi det ikke er lov å sette opp gjerder.

Her ute på fyret satte vi oss med vår nye picnicsekk og koste oss med medbrakt mat og drikke.

 

Det er en vedtatt fargeplan for hyttene, de skal være grønne, gule eller røde og her var de på rekke og rad.

Meridian-støtten heter Christiania-meridianen og er fra 1850, ikke like mye styr her som i Greenwich, men like viktig. Denne gjorde det mulig å beregne mer nøyaktig byens østlige lengdegrad. Det er fri sikt til Observatoriet på Solli og da er jo resten bare litt matematikk.

Og det mest geniale er jo at for oss som har månedskort så koster det ingenting ekstra å reise ut til øyene.