Gamlebyen historielag inviterte til en liten byvandring med Trine Skei Grande som guide. Selv om vi kjenner bydelen vår godt etter hvert er det alltid litt nytt å snappe opp så vi dro avgårde til Harald Hardrådes plass.
Mye folk var møtt opp og Grande var kledelig beskjeden og ydmyk overfor oppgaven. Hun var redd vi skulle synes det ble kjedelig med en omviser som kanskje visste mindre enn oss, derfor hadde hun en litt annen vinkling på byvandringen.
Aller først fortalte hun noe som er artig fra et slektsforskersynspunkt; ved å se på folketellingene for husene rundt plassen hadde hun funnet ut at før 1900 bodde det ikke flere mennesker i hver leilighet enn at de hadde ett rom hver! Så forfalt det vel litt kan man si, og da tanta til Beate var der å matet duene måtte hun passe seg for trikken som faktisk gikk tvers over plassen, og jeg tør ikke tenke på hvordan det var den gang veien var hovedinnfarts/utfartsåre for byen og plassen var fylt av røyk og gass.
Grande tok altså et litterært utgangspunkt og fra der vi sto på plassen kunne hun fortelle at i Jon Michelets første bok "Den drukner ei som henges skal", foregår det et mord i den gården hun selv bor; i Munkegata. Vi så også huset hvor Helvete holdt til for noen tiår siden. Hun kunne fortelle at det stadig kommer grupper med Lonely Planet i hånda og leiter etter huset og titter og spør om det er her Helvete er? Oslo bys vel vil ikke sette opp noen blå plakett her; smålig.
I Lars Saabye Christensens Beatles er det en pasus om gutta som er med en skolekamerat hjem til Schweigaardsgate og vi fikk høre et avsnitt fra boka som også beskriver hva Kims foreldre sa da han kom hjem og fortalte at han hadde vært der; det måtte han aldri gjøre igjen! og de så bekymret på han. Det verste er at jeg vet at det er sånn fremdeles, jeg vet mange som bor i Oslo som aldri har vært på vår side av Sentralbanestasjonen.
Vi vandret videre under jernbanen og opp i Klostergata, bort til St. Hallvardsgate ved Gamlebyen skole hvor vi hadde neste stopp. Her fikk vi vite at St. Halvardshjemmet engang har vært sjokoladefabrikken Peik, og vi fikk vite at en i de Lillos engang bodde i det røde huset på hjørnet og der hadde bandet øvingslokaler på 80-tallet, bråka vel for mye for å ha det hjemme på vestkanten; og en låt som heter 1984 handler om dette huset. Vi fikk høre om Gamlebyen skole som en gang hadde 2000 elever og da måtte de gå på skift, elevtallet minket ned mot 200 og skolen ble faktisk stengt en periode. Men oppsto igjen nyrenovert og fin og nå går det ca 300 elever der og de stortrives, det er et par-tre jenter som pleier å være med på møtene i historielaget og de sier at det er byens beste skole.
Politikeren Grande fikk inn et hjertesukk om at det er synd at ikke biskopen bor i bispegården og det er det kanskje flere som synes, jeg var ikke klar over det, men sier som Bremnes; det ska bo folk i husan.
Gamlebyens middelalderperiode hørte ikke med på denne turen så der gikk vi bare forbi. Neste stopp var inne på Gravlunden som nok er Oslos fineste i sitt slag, her er eget felt for muslimer, det er sjømannsgraver og en fin minnelund som vi besøker med jevne mellomrom.
Siste stopp på programmet var Gamlebyen kirke, der fikk vi høre fra Kristin Lavransdatter. Det var jo her Fransiskanermunkene holdt til og her hadde Kristin sin skriftefar, poenget til Grande var at man kan lese romaner og få med seg litt historie samtidig. Sigrid Undset får nemlig med seg konflikten mellom Fransiskanermunkene og Dominikanermunkene som resulterte i et klagebrev til paven, brevet og svaret finnes i kirka. De fikk beskjed fra paven om å være venner og slutte å sloss.
Trine Skei Grande fortalte også om sin teori når det gjelder motivet i "Skrik" og hva som gjorde at Edvard Munch fikk sitt angstanfall oppe i Ekebergskrenten. Man får tenke seg at Munch står der og ser utover byen samtidig som han hører skrikene fra Oslo Hospital som på den tida var sinnsykeasyl, og når man vet at en av pasientene var hans egne søster, ja så er det vel ikke rart om han fikk dette anfallet og gikk hjem og malte bildet.
Så tittet politikeren Grande frem igjen. Gamlebyen kirke er nemlig nedleggingstruet, Oslo kommune må betale leie til Oslo Hospital for å bruke kirka som er deres, og kommunen ser vel at her er noen kroner å spare. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at det er litt rart; først truer kommunen med å legge ned Oslo hospital som fungerer kjempefint som en institusjon for psykisk syke, så når det blir reddet i siste liten, ja så går de videre å truer med å slutte å bruke kirka. Menigheten har planer om å komme med på Pilgrimsferden for derigjennom å profilere seg litt mer, og ettersom Grande hører til både bydelen og menigheten så måtte hun jo nesten snakke om det.
Ettersom jeg ikke føler meg meningsberettiget i kirkesaker skal jeg la det ligge, men som historisk bygning synes jeg jo den har sin plass. Det er Oslo eldste kirke og som sådann interessant. Jeg kan bare ønske dem lykke til med arbeidet.
Der stoppet en interessant og annerledes bydelsvandring som gjorde det vel verdt å komme seg ut av huset en tirsdagskveld takk til både historielaget og Trine Skei Grande.
Mye folk var møtt opp og Grande var kledelig beskjeden og ydmyk overfor oppgaven. Hun var redd vi skulle synes det ble kjedelig med en omviser som kanskje visste mindre enn oss, derfor hadde hun en litt annen vinkling på byvandringen.
lånt fra google, Nettavisen |
Grande tok altså et litterært utgangspunkt og fra der vi sto på plassen kunne hun fortelle at i Jon Michelets første bok "Den drukner ei som henges skal", foregår det et mord i den gården hun selv bor; i Munkegata. Vi så også huset hvor Helvete holdt til for noen tiår siden. Hun kunne fortelle at det stadig kommer grupper med Lonely Planet i hånda og leiter etter huset og titter og spør om det er her Helvete er? Oslo bys vel vil ikke sette opp noen blå plakett her; smålig.
I Lars Saabye Christensens Beatles er det en pasus om gutta som er med en skolekamerat hjem til Schweigaardsgate og vi fikk høre et avsnitt fra boka som også beskriver hva Kims foreldre sa da han kom hjem og fortalte at han hadde vært der; det måtte han aldri gjøre igjen! og de så bekymret på han. Det verste er at jeg vet at det er sånn fremdeles, jeg vet mange som bor i Oslo som aldri har vært på vår side av Sentralbanestasjonen.
Vi vandret videre under jernbanen og opp i Klostergata, bort til St. Hallvardsgate ved Gamlebyen skole hvor vi hadde neste stopp. Her fikk vi vite at St. Halvardshjemmet engang har vært sjokoladefabrikken Peik, og vi fikk vite at en i de Lillos engang bodde i det røde huset på hjørnet og der hadde bandet øvingslokaler på 80-tallet, bråka vel for mye for å ha det hjemme på vestkanten; og en låt som heter 1984 handler om dette huset. Vi fikk høre om Gamlebyen skole som en gang hadde 2000 elever og da måtte de gå på skift, elevtallet minket ned mot 200 og skolen ble faktisk stengt en periode. Men oppsto igjen nyrenovert og fin og nå går det ca 300 elever der og de stortrives, det er et par-tre jenter som pleier å være med på møtene i historielaget og de sier at det er byens beste skole.
Politikeren Grande fikk inn et hjertesukk om at det er synd at ikke biskopen bor i bispegården og det er det kanskje flere som synes, jeg var ikke klar over det, men sier som Bremnes; det ska bo folk i husan.
Gamlebyens middelalderperiode hørte ikke med på denne turen så der gikk vi bare forbi. Neste stopp var inne på Gravlunden som nok er Oslos fineste i sitt slag, her er eget felt for muslimer, det er sjømannsgraver og en fin minnelund som vi besøker med jevne mellomrom.
Siste stopp på programmet var Gamlebyen kirke, der fikk vi høre fra Kristin Lavransdatter. Det var jo her Fransiskanermunkene holdt til og her hadde Kristin sin skriftefar, poenget til Grande var at man kan lese romaner og få med seg litt historie samtidig. Sigrid Undset får nemlig med seg konflikten mellom Fransiskanermunkene og Dominikanermunkene som resulterte i et klagebrev til paven, brevet og svaret finnes i kirka. De fikk beskjed fra paven om å være venner og slutte å sloss.
Trine Skei Grande fortalte også om sin teori når det gjelder motivet i "Skrik" og hva som gjorde at Edvard Munch fikk sitt angstanfall oppe i Ekebergskrenten. Man får tenke seg at Munch står der og ser utover byen samtidig som han hører skrikene fra Oslo Hospital som på den tida var sinnsykeasyl, og når man vet at en av pasientene var hans egne søster, ja så er det vel ikke rart om han fikk dette anfallet og gikk hjem og malte bildet.
Så tittet politikeren Grande frem igjen. Gamlebyen kirke er nemlig nedleggingstruet, Oslo kommune må betale leie til Oslo Hospital for å bruke kirka som er deres, og kommunen ser vel at her er noen kroner å spare. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at det er litt rart; først truer kommunen med å legge ned Oslo hospital som fungerer kjempefint som en institusjon for psykisk syke, så når det blir reddet i siste liten, ja så går de videre å truer med å slutte å bruke kirka. Menigheten har planer om å komme med på Pilgrimsferden for derigjennom å profilere seg litt mer, og ettersom Grande hører til både bydelen og menigheten så måtte hun jo nesten snakke om det.
Ettersom jeg ikke føler meg meningsberettiget i kirkesaker skal jeg la det ligge, men som historisk bygning synes jeg jo den har sin plass. Det er Oslo eldste kirke og som sådann interessant. Jeg kan bare ønske dem lykke til med arbeidet.
Gamlebyen kirke desember 2010 |
3 kommentarer:
Takk igjen for et utrolig fint blogg-innlegg Greta!
Bare hyggelig, koser meg med dine også vettu.
Tusen takk for hyggelig tilbakemelding.
Det var en morsom jobb å gjøre.
Legg inn en kommentar