Siden vi var usikker på om det ble noen utflukter i Lilleputs regi ble vi enig om å leie bil, tilbudet var 4 + 1 dag og det holdt i massevis. Vi hadde to-tre sighter på programmet, det ble to lange kjøreturer, men avstander er vi jo vant med så det gikk det også.
Første stopp var gamle Messene. En fantastisk opplevelse, mye fordi man blir overrasket over hvor stort det er. På bildet vises teatret i forgrunnen mens hele området er byen som var en betydelig by både politisk og handelsmessig. Gratis inngang og ikke på langt nær så mye folk som i Olympia som var neste post på programmet.
Olympia behøver nesten ingen presentasjon, alle vet jo hva det er. Vi lyttet til erfarne turister, les: guidboka, og gikk kun hovedløypa gjennom området og det var lurt. Det er mer enn nok for en dag med 35 g og mylder av turister fra USA, Tyskland, Japan, Kina, ja det var vel de som gjorde mest ut av seg. Grekerne selv er de frekkeste, reglementet gjelder ikke for dem. De hadde med seg hund inn, de røykte der og klatret innenfor alle sperringer. Men den som ble tilsnakket; det var meg, jeg kom til å åpne blusen litt for mye ved Heras tempel, fy fy!
På stadion måtte jeg jo prøve startblokken, og nå forstår man jo hvorfor det heter det. 192 m sprang de den gang da, jeg nøyde meg med et steg. Og at det var plass til 45 000 tilskuere er helt utrolig å tenke seg. Det var ikke tribuner, det var bare dommerne som hadde det og det ble bare kåret en vinner, resten tapte.
Denne stenen indikerer vel at de hadde den slags innretninger i antikken også, gjør det ikke?
Siden vi var borte i 10 timer første kjøredagen ble vi fort enig om å holde oss i nærmiljøet dagen etter. Kjørte oppover i fjellene og stoppet i flere hyggelige små landsbyer. I en møtte vi kun en gammel mann og hans geit, i en annen var det en nydelig kirke og utenfor et torg med dette flotte platantreet. Da det kom en liten frøken for å huske ble det et fint bilde av det.
Resten av den dagen tilbrakte vi på stranda i Stoupa. Det var det flere grunner til, først av alt at Gemalen ville hilse på en av sine yndlingsforfattere; Nikos Kazantzakis. Vi hadde nemlig hørt rykter om at det var en bauta av han ved stranda der, fordi det var på den stranda Anthony Quinn og Alan Bates danset i Zorba the Greek.
En annen grunn til at vi ville være på den stranda noen timer var for å forsikre oss om at vi liker steinstrand bedre enn sandstrand, og at vi liker mindre forhold i stedet for "Syden". Alt ble oppfyllt, men en ting skal de ha; de hadde omelett på lunsjmenyen, pussig nok hadde ingen det i Kardamyli.
Så var turen kommet til Sparta og Mystras. Av det gamle Sparta er det ikke så mye igjen, det er en moderne småby hvor folk lever som andre steder. Vi satt oss på en kafe på torvet og kikket på livet og det var koselig, kafeen het Bibliotekbaren, og det synes vi passet. Det er noen antikke deler igjen også i Sparta, men vi ville konsentrere oss om Mystras så vi dro fort videre.
Etter en god lunsj tok vi beina fatt og besteg denne klippebyen, det tok 3/4 time og en liter vann og komme til topps. Og hvilken utsikt! Og for en fantastisk historie denne byen har; grunnlagt av frankerne i 1249, overtatt av Bysant i 1262, av Morea i 1348, av Tyrkerne i 1460. Fra 1834 begynte folk å flytte til det moderne Sparta og i 1922 ble Mystras erklært som et arkeologisk område og i 1953 flyttet de siste menneskene ut. I 1989 ble Mystras del av verdensarven.
En av brødrene mine var her for noen år siden og snakket så varmt om stedet og vi kan bare si oss helt enige, det er virkelig stort. Og kommer du dit engang så husk at når du kommer ned igjen får du verdens beste appelsinjuice ved den nedre inngangen!
Vel "hjemme" igjen i Kardemyli var det tid for et kveldsbad fra brygga vår. Det gjorde godt å skylle av seg ni timers biltur og bystøv. Det var ikke mulig å se noen direkte solnedgang fra byen, men den røde himmelen er da heller ikke å forakte.
Siste uka lå vi for det meste på stranda og bare samlet D-vitaminer, leste og kikket på havet. Det er sikkert en plausibel forklaring på hvorfor det av og til kommer så store bølger, men det er morsommere å filosofere over det.
Første stopp var gamle Messene. En fantastisk opplevelse, mye fordi man blir overrasket over hvor stort det er. På bildet vises teatret i forgrunnen mens hele området er byen som var en betydelig by både politisk og handelsmessig. Gratis inngang og ikke på langt nær så mye folk som i Olympia som var neste post på programmet.
Olympia behøver nesten ingen presentasjon, alle vet jo hva det er. Vi lyttet til erfarne turister, les: guidboka, og gikk kun hovedløypa gjennom området og det var lurt. Det er mer enn nok for en dag med 35 g og mylder av turister fra USA, Tyskland, Japan, Kina, ja det var vel de som gjorde mest ut av seg. Grekerne selv er de frekkeste, reglementet gjelder ikke for dem. De hadde med seg hund inn, de røykte der og klatret innenfor alle sperringer. Men den som ble tilsnakket; det var meg, jeg kom til å åpne blusen litt for mye ved Heras tempel, fy fy!
På stadion måtte jeg jo prøve startblokken, og nå forstår man jo hvorfor det heter det. 192 m sprang de den gang da, jeg nøyde meg med et steg. Og at det var plass til 45 000 tilskuere er helt utrolig å tenke seg. Det var ikke tribuner, det var bare dommerne som hadde det og det ble bare kåret en vinner, resten tapte.
Siden vi var borte i 10 timer første kjøredagen ble vi fort enig om å holde oss i nærmiljøet dagen etter. Kjørte oppover i fjellene og stoppet i flere hyggelige små landsbyer. I en møtte vi kun en gammel mann og hans geit, i en annen var det en nydelig kirke og utenfor et torg med dette flotte platantreet. Da det kom en liten frøken for å huske ble det et fint bilde av det.
Resten av den dagen tilbrakte vi på stranda i Stoupa. Det var det flere grunner til, først av alt at Gemalen ville hilse på en av sine yndlingsforfattere; Nikos Kazantzakis. Vi hadde nemlig hørt rykter om at det var en bauta av han ved stranda der, fordi det var på den stranda Anthony Quinn og Alan Bates danset i Zorba the Greek.
En annen grunn til at vi ville være på den stranda noen timer var for å forsikre oss om at vi liker steinstrand bedre enn sandstrand, og at vi liker mindre forhold i stedet for "Syden". Alt ble oppfyllt, men en ting skal de ha; de hadde omelett på lunsjmenyen, pussig nok hadde ingen det i Kardamyli.
Så var turen kommet til Sparta og Mystras. Av det gamle Sparta er det ikke så mye igjen, det er en moderne småby hvor folk lever som andre steder. Vi satt oss på en kafe på torvet og kikket på livet og det var koselig, kafeen het Bibliotekbaren, og det synes vi passet. Det er noen antikke deler igjen også i Sparta, men vi ville konsentrere oss om Mystras så vi dro fort videre.
Etter en god lunsj tok vi beina fatt og besteg denne klippebyen, det tok 3/4 time og en liter vann og komme til topps. Og hvilken utsikt! Og for en fantastisk historie denne byen har; grunnlagt av frankerne i 1249, overtatt av Bysant i 1262, av Morea i 1348, av Tyrkerne i 1460. Fra 1834 begynte folk å flytte til det moderne Sparta og i 1922 ble Mystras erklært som et arkeologisk område og i 1953 flyttet de siste menneskene ut. I 1989 ble Mystras del av verdensarven.
 |
| Breathtaking |
 |
| Sparta sett fra oven, det hvite feltet mitt i bildet |
Vel "hjemme" igjen i Kardemyli var det tid for et kveldsbad fra brygga vår. Det gjorde godt å skylle av seg ni timers biltur og bystøv. Det var ikke mulig å se noen direkte solnedgang fra byen, men den røde himmelen er da heller ikke å forakte.
 |
| Kan du se at det er Amalie Skram som ligger her? |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar