Vestvolden

Etter nederlaget i den andre slesvigske krigen i 1864 og tapet av Sønderjylland diskuterte man landets fremtidige sikkerhetspolitikk. Danmark var nå en liten stat og overfor en stormakt kunne de ikke vinne en krig, men med et godt defensivt forsvar, kunne man kanskje holde ut lenge nok til at en vennligsinnet stat kunne komme til unnsetning.


Vestvolden eller Vest-enceinten, ble oppført i årene 1888-92 og strakte seg fra Øresund ved Dyrehaven til Køge Bugt ved Avedøre. Med sine 15 kilometer i utstrekning var det et av verdens lengste, sammenhengende festningsverker. På festningens nordligste front ble det anlagt en rekke fort og batterier supplert med et system av områder som kunne oversvømmes.

I tillegg til å være et interessant festningsverk er det også et viktig rekreasjons- og naturområde med viktige våtmarksområder for de fuglene som krever slikt. Dette området oppdaget vi ved en ren tilfeldighet for noen år siden. Ettersom det er et stykke å gå har vi gått den i tre omganger, men hatt som mål å sykle den i full lengde. Nå har vi gjort det og vi kommer til å gjøre det flere gangen fordi dette er en av grunnene til at vi er så glad i denne byen, den har naturen rett utenfor stuedøra. (Det er ikke bare Oslo som har det.) Her er vi klar for togturen sørover til startpunktet, og det koster ingenting å ta med sykkelen på toget i Danmark!

Selve Vestvolden består av en lang rekke batterier og var på flere måter banebrytende innenfor befestningens historie. Mange av de gamle militære bygninger, kan fremdeles sees langs vollen, dette takket være kommunalt initiativ og folk på tiltak som vedlikeholder området, samt sauer som holder kulturlandskapet åpent.

Vollen ble bygget opp med forvoll, en 3,5 m dyp og 16 m bred våt grav, mens selve vollen var en sammenhengende rekke batterier med ca. 200 kanoner. Denne måten å lage forsvarsvoll på var en dansk oppfinnelse og æren for konstruksjonen har oberstløjtnant fra ingeniørtropperne, E.J. Sommerfeldt.

Påsketur nr. 10 til København

En av våre store leseopplevelser i fjor var Peter Øvig Knudsens bøker om Blekingegadebanden, derfor ble årets påsketur til København, den tiende, dedikert til å gå i deres fotspor. Den første boka var like spennende som en krimroman og det mye takket være at forfatteren hadde fått hjelp av Anders Bodelsen som er krimforfatter.

Hva banden var og gjorde kan leses på Wikipedia. Vi husker bare brokker av historien fra den tiden den pågikk, det var nok ikke så mye i norske aviser i hvert fall ikke før drapet.
I etterkant av bøkenes suksess har tidligere medlemmer i banden selvfølgelig hatt behov for å komme frem med sitt syn og det har de fått publisert i tidsskriftet Social Kritik. Det var forresten en ganske absurd situasjon å skulle kjøpe et tidsskrift i København, de har ikke Narvesen som vi er vant med. Ser ikke ut som om den jevne Københavner leser annet enn Se & Hør og den slags som de får på 7-11. Men vi er heldigvis ikke tapt bak en dass, vi hadde vett til å spørre på vår yndlingsbokhandel Arnold Busck, og de hadde det heldigvis. Øystein er i full gang med å lese artikkelen og er så langt fornøyd. Han sier det er bra å få deres side også, de legger veldig mye mer vekt på det politiske aspektet, alt hadde en politisk hensikt for dem.

Akkurat nå går det en dokumentar på kinoene i Danmark, bygd på bøkene og den fikk vi også med oss. Det gir en ekstra dimensjon til det hele at han som er hovedpersonen i dokumentaren; Bo Weymann er bibliotekar, og jeg kjenner to som har opplevd han som foreleser, en meget god foreleser dessuten.

Verken de selv eller vi rettferdiggjør det de gjorde, de ødela mange folks liv og de var med på å ta livet av et menneske. Men når man går så dypt inn saken så forstår man også at det er flere sider av den og mange tilfeldigheter som spiller inn. Og det er ingen, verken de gjenlevende bandemedlemmene, ransoffrene eller de pårørende som noensinne kommer til å glemme dette, men de fleste finner en måte å leve med det på.
Og som Bo Weymann sier på slutten av filmen, han synes han har gjort mer godt med å være med på "Tøj til Afrika” og dermed hjulpet verdens fattige enn han har gjort vondt, det er hans trøst.

Bakgården hvor det siste ranet foregikk 3. november 1988, ute på gaten her ble en politimann skutt og det var begynnelsen på slutten til Blekingegadebanden.

Dette var en gang Daells varehus, kalt Dalle valle på folkemunne, nå er det kafe her som heter nettopp det. Ran 22. desember 1986.


Postbokssenteret hvor banden holdt kontakt med den palestinske organisasjonen de støttet, ligger i Vesterbrogade.


På Islands brygge hadde de en kafe hvor de prøvde å få et overskudd som de kunne sende til Palestina, ble nedlagt etter en stund, men det er faktisk kafe der fremdeles.



Her var det politiet heldigvis til slutt fant dekkleiligheten til banden og dermed fant bevis for det de hadde gjort, men det var bare dagen før de hadde måtte løslate dem av mangel på bevis.

Dette var den alvorlige delen av vår påsketur, i morgen skal jeg fortelle om en fantastisk sykkeltur vi også hadde på denne turen.

-

God påske

For meg har påsken alltid vært forbundet med at nå er det vår. Vi prøvde oss vel på fjellet en gang eller to, men klister er definitivt ikke noe for meg, og dessuten la jeg opp i 1994.

I riktig gamle dager, dengang jeg bodde i nord var det om og gjøre å finne seg et lunt sted og lage levegg av sneen, finne frem niveaen og myse mot sola. I ungdomstida var det hyttetur med venner som var det store, og da gjaldt det å ha nok proviant av alle slag for ALLE butikker var stengt fra onsdags formiddag til og med mandag. Husker et år vi måtte kjøpe røyk i en hotellresepsjon hvor de tok tredobbel pris. Da var vi desperat da!

Seinere utpå 1980-tallet var det noen butikker som var åpen noen timer på påskeaften og da var det lange køer som krevde stor tålmodighet. Vel, nå høres jeg nesten ut som Ole Paus snart: alt var mye bedre under krigen!

Jeg kommer ikke fra noe religiøst hjem så det innholdet har aldri påsken hatt for meg. Og etter at jeg leste John Irving sin bok om Owen Meany har jeg fått satt ord på det også. Han sier nemlig at skal du være kristen må du tro på oppstandelsen. Det er verdens enkleste sak å tro på dette lille barnet som blir født rundt omkring jul, men den der oppstandelsen er vanskeligere å svelge.

Vi har andre påsketradisjoner: egg, marsipan, sjokoladeegg, kyllinger og påskehare. Her om dagen leste jeg en koselig legende om påskeharen som går tilbake til gresk mytologi. Her er haren opprinnelig en fugl, men Ostara skapte den om til haren Lepus slik at den kunne unnslippe jegeren Orion. Lepus var lykkelig med sitt nye liv som hare, men den savnet sårt å legge egg. Derfor ga Ostara den evnen til å legge egg én gang i året, og alle eggene fikk forskjellige farger.

I de siste årene har derimot påsken hatt et helt annet innhold for oss, det får dere vite mer om på 1. påskedag.
-