Molly Malone

 In Dublin's fair city

 Where girls are so pretty

I first set my eyes on sweet Molly Malone

 she wheeled her wheel-barrow

Through streets broad and narrow

Crying, "Cockles and mussels, alive alive oh!"

She was a fishmonger

And sure 'twas no wonder

for so were her mother and father before

and they each wheeled their barrow

Through streets broad and narrow

Crying, "Cockles and mussels, alive,alive oh.

 She died of a fever

and no one could save her

and that was the end of sweet Molly Malone.

Now her ghost wheels her barrow

Through streets broad and narrow
Crying, "Cockles and mussels, alive, alive oh!"

In Dublin's fair city

Utenfor The Writers Museum

 Når man reiser med Litt rar tur til Dublin sier det seg selv at mye av turen handler om Irlands forfattere. Det er fire av dem som har fått Nobelprisen; Seamus Heaney i 1995 (aldri hørt om og han ble også bare så vidt nevnt på turen), Samuel Beckett i 1969, noe bedre kjent og veldig godt likt av noen (les; Gemalen)

 George Bernhard Shaw i 1925 (alle har hørt om My Fair Lady enda det var Pygmalion han skrev)

 

og William Butler Yeats i 1923 (one of the boy's in the Band) lyriker som ikke så mange hos oss har noe forhold til, men han er altså en av dem som engelske skolebarn må lære alt om.

Og så er det noen andre forfattere som ikke har fått Nobelprisen, men som allikevel er kjente og kjære, vel i hvert fall kjente; James Joyce, som vi kommer tilbake til og

Frank McCourt som veldig mange har lest. Han ble heller ikke mer enn nevnt på turen, men så var han heller ikke født i Irland, men i New York, fin byste var det i alle fall på museet så han får være med her. Senere skal vi også komme tilbake til Jonathan Swift, han med Gullivers reise og dandyen over alle dandyer; Oscar Wilde.

 

På Dublin Writers Museum fikk vi utdelt autoguider og gikk på egenhånd og studerte de monterne og de forfatterne vi ville. Og med 45 minutter til rådighet hadde vi rikelig med tid, for selv om det var mye å se på var det vanskelig å konsentrere seg sånn rett etter flyreisen.

Da var det greiere med ekte guide. På turen inn fra flyplassen fikk vi høre litt om det vi kjørte forbi av vår eminente guide Doug: her i samtale med den "litt rare" turoperatøren Jan.
Doug var en veldig jovial og hyggelig mann, masse humor og vi synes vi fikk god kontakt med han og forsto han godt.

Vi fikk høre om Dublins spesielle Georgianske bebyggelse og stoppet også for å se nærmere på noen flotte fasader og noen av Irlands berømte dører. Denne byggeskikken var populær mellom 1720 og 1830 og kongene Georg I - IV, og kjennetegnes på proposjoner og balanse og klassisk orden og gjerne teglsten. Veldig pent er det og irene er stolte av husene. I og med at de aldri har vært innvolvert i store kriger er mye av dette godt bevart også.

Og vi stoppet i Phoenix park med Pavekorset hvor Paven en gang samlet over en million mennesker.

 Utrolig flott park, med sine over 7 km2 er det den største byparken i Europa og med frittgående kronhjort og dådyr blir det bra eksotisk. God plass til ballsport, løping, hundelufting og spasering, i utkanten av parken er det også Zoologisk hage, men det får bli en annen gang.

Irland er en republikk med parlamentarisme. Presidenten er snorklipper og velges for syv år av gangen, nåværende heter Michael D. Higgins og har akkurat startet sin periode.

Presidentpalasset også i Phoenix park

Nå var tiden inne til å finne hotellet. Jury's Inn Christchurch er et fint hotell, litt oppusset og litt slitt, dessverre rett over gata for kirken med samme navn og klokke som slår kvarterslag, og en litt vel trafikkert vei. Men det var fint å bo så sentralt at vi kunne gå til det meste, så alt i alt et bra valg av hotell.

Christchurch

På LittRarTur er maten veldig viktig og det legges stor vekt på at vi skal få både god mat og nok mat. Pga nye flytider fra Norge ble det noe amputert lunsj denne første dagen, det ble tatt igjen med renter. Treretters middag med god vin og hyggelig selskap avsluttet denne første dagen i Dublin.

Kelneren på The Bull & Castle

forts. følger

Tromsø i september

Langt mot nord på nesten 70 grader ser du Tromsø i et lite glimt...

Ikke det verste stedet å avslutte en kulturell september, og ikke med hva som helst, nei selveste Les Misérables på Hålogaland Teater måtte det bli.

Les Misérables er yndlingsmusikalen min og jeg tror det er fordi den bygger på et litterært verk som gir historien en tyngde som andre musikaler mangler. Nå var det endelig mulig å høre den på morsmålet, og jeg ble ikke skuffet. Ragnar Olsen har omsatt dette til perfekt nord-norsk som alle sangerne får til å formidle uten problemer. Mange av skuespillerne/sangerne har sine røtter nord for Polarsirkelen og de som ikke har det var kjempeflinke de også. Jeg kommer til å bli veldig skuffet hvis ikke Olsen får en Hedda nominasjon for dette, foreslår i kategorien særlig kunstnerisk innsats.

 De store rollene er jo selvfølgelig besatt med de beste, her er Jean Valjean og Javert gestaltet av erfarne Les Mis-ere. Morsomme Kristian Fr. Figenschow jr. og Iren Reppen det perfekte paret Thénardier, og for en gangs skyld skal jeg trekke frem Marius som et høydepunkt. Kristian Larsen gjorde rollen på en fabelaktig måte og duetten med Cosette var virkelig en høydare.
Resten av ensemblet er også utmerket, tror ni av dem er utdannet ved Bårdar Akademiet så noe riktig må jo de også ha gjort. Dette anbefales på det sterkeste, de spiller ut november så det er bare å ta seg en tur.

Med det samme du er i Tromsø må du ta en tur innom Jernbanen. Der er det alltid trivelig og der møter man både nye og gamle kjentfolk.

På Jernbanen snakker man sammen og flirer sammen uansett om man aldri har sett hverandre før.








Helga tar så altfor fort slutt, men en liten byvandring på tampen det rekker vi, og utsikten fra Storgatbakken en stille søndagsformiddag er nå fin da.