Slektsforskerdagen 2009

Årets dag har Familieminner som tema og i den forbindelsen skrev jeg denne artikkelen for messeavisa i Oslo og Akershus.

Kultur minneåret 2009 har som ambisjon å ta vare på våre hverdagsminner og for oss slektsforskere er det derfor nærliggende å tenke på familieminner. Derfor har vi bestemt at årets Slektsforskerdag skal ha familieminner som hovedtema.

Slike "år" kan mange ganger virke fjerne og diffuse synes jeg, men kulturminner er lettere å forholde seg til, for når vi tenker etter er alle våre minner kultur minner. Både familiebilder og
gjenstander vi har hatt med oss gjennom mange år vekker minner og når man begynner å tenke på det, eller enda bedre snakke om det, så er det ikke grenser for hvilke assosiasjoner man
gjør seg. Dette er også et godt utgangspunkt for å få eldre slektninger til å fortelle om familiemedlemmer eller store og små begivenheter i familien.

Jeg gjorde selv et lite eksperiment med dukken min, Marianne. Hun sitter her på kommoden min og jeg ser henne hver eneste dag og er veldig glad i henne. Jeg vet at hun er med på mange bilder også, så derfor tok jeg frem fotoalbumet som mamma laget til meg da jeg var liten.

Her er det første bildet av Marianne, til og med før hun er kommet ut av julepapiret, julen 1959 og jeg er nesten fem år. Her kan dere se hvor glad jeg ble da jeg pakket henne ut, men hun hadde noe veldig rar pynt på hodet, synes å huske at det var av skumplast, den ble nok borte ganske fort.

Når jeg ser på disse bildene så husker jeg hvordan stua vår i Turngata 9 i Honningsvåg så ut,
jeg kjenner lukta av jul og nyvasket hus, og også den lukta som var av den dunken som sto
bak stolen oppunder jul. Jeg husker godt den divanen vi sitter på, det er den samme jeg sitter
på her åtte år senere med en annen bror.

Jeg husker at jeg fikk dukkeseng også, som min kjære onkel hadde laget til oss kusinene og
tante hadde sydd madrass, pute og dyne til. Utstyret ble så slitt etter hvert så det har jeg kastet, men senga er like god.

Marianne er en typisk 50-talls dukke laget av tynn, hardplast, hodet, armene og beina er festet
med strikk i en krok i kroppen og hver gang de strikkene røyk måtte mamma frem med heklenåla for å reparere. Hun har ikke hår og det er veldig greit for jeg hadde en tendens til å leke frisørdame, så Anne-dukkene mine var skamklipte og ble kastet ved en flytting. Jeg ser på internett at det finnes masse blogger om dukker og har nå lært at min er en Sandvikadukke.

Både mamma og tante syntes det var veldig morsomt å sy klær til dukken min og den hadde mange klær som jeg kunne forhistorien til, mammas sommerkjole, tantes vaskeforkle, bestemors gamle vinterkåpe osv osv. Se på dette bildet for eksempel;

den kjolen jeg har på her ble til den kjolen Marianne har på seg nå. Forresten, når jeg ser dette bildet husker jeg jo på alle juletrefestene vi var på og den lille fine veska ( den står på bordet til venstre ) jeg hadde for å ha lommetørkle i, fint skulle det være. Det var ikke snakk om å løpe og hoppe omkring på juletrefester. Den gang ei! Sitte pent ved bordet og gå dannet rundt juletreet, det var det vi måtte.

Skoene som Marianne har på husker jeg godt at jeg var og kjøpte selv. Jeg hadde ikke mye kjøpt utstyr til henne, men sko var litt vanskelig å lage så det fikk jeg lov å kjøpe. Og når jeg tenker på det ser jeg leketøysbutikken levende for meg, med disken som var av glass så man kunne se hva som lå i skuffene. Og jeg husker at bestemor pleide å være med meg dit når jeg skulle kjøpe bursdagsgaver til venner jeg skulle i selskap til. Men en gang gikk jeg alene og kom hjem med sånne moro-briller med bart og stor nese. Da ble bestemor med meg ned igjen for å bytte og hun på butikken fikk høre hvor dumt det var at hun hadde latt meg få lov å kjøpe den.

Skolissene til Marianne er borte ser jeg, men garn er vel fint det også? Nå har hun ikke noe pent un dertøy på. Det er bukse og trøye sydd av mine avlagte undertrøyer, men hun hadde et fint liv en gang. Vi som er født på 50-tallet vet hva et liv er, det var en topp som hadde en knapp i hver side hvor strikken som holdt strømpene oppe var festet, det var før strømpebuksa var oppfunnet. Livet hadde vi utenpå undertrøya men inni genseren, flott hva?

Sånn kan man holde på i det uendelige og sammen med andre kan man få en fin samtale av det. Bare prøv selv.

-

Musikk i København

Vi prøver å få med oss musikk når vi er i København og en kveld er vi på Hvide lam hvor de spiller tradjazz. Alltid hyggelig, både musikk og klientell. Vi la forresten merke til at også her er det de unge voksne som har okkupert stedet, det er nemlig lov å røyke inne på slike små steder. Men da musikken begynte forsvant de, pussig, men helt ok.

Lørdag dro vi igjen til Blågårds apotek for å høre litt mer moderne jazz, det var Bjarne Gohlkes trio som sto på programmet. Denne gangen var det ikke vanskelig å finne plass, i motsetning til under jazzfestivalen.

Man kommer lett i snakk med de innfødte og denne karen var nok Pushwagners danske fetter:

Når man er her i hjertet av Nørrebro er det ikke til å unngå at det blir snakk om disse bandeopprørene og skytinga som har pågått her i det siste. Men vi vil ikke la oss skremme, Nørrebro er en fantastisk bydel som inneholder mer enn pøbel. Akkurat nå forbereder de et dialogmøte:
Området rundt Blågårdsplass har vært et sentrum for opposisjonell ungdom gjennom de siste tretti år, det var her man skyllet ut tåregassen fra øyne og strupe under de store opptøyene. Man kan jo romantisere det, men det er selvfølgelig ikke greit at man kan bli offer for et tilfeldig skudd når man sitter på kafe her. Det er godt at beboerne tar fatt i problemet og vi ønsker dem lykke til.

-

Høstlig tur i København

Ved flere anledninger har vi hørt om Mindelunden på Ryvangen i København, og denne gangen passet det å se litt nærmere på den. I Norge har vi ingenting som kan måle seg med dette anlegget. Vi er mer vant med at hvert sted har sitt minnesmerke over falne i krig og så har vi det store krigsmonumentet på Akershus festning. I København har de både graver, monument og retterplassen på samme sted.
Stedet var opprinnelig et militært øvingsområde og tyskerne brukte det til rettersted og gravplass under krigen. Etter krigen fant man 197 graver som i god tysk tradisjon var numrert og dokumentert, det er disse gravene som ligger i hovedfeltet.

I 1947 kom det 115 bårer fra tyske konsentrasjonsleire og de har fått sin egen rotunde. Det var der jeg så denne graven med et sitat av et dikt som Nordahl Grieg skrev i 1942.

De bedste blir aldrig tilbage

De bedste har nok I at dø

Foran monumentet som er laget i norsk granitt av Axel Poulsen, er navnene til de som de pårørende ville ha hjem til sine egne sogn, inngravert. Her så vi en som var henrettet 2.mai, befrielsen av Danmark var 5. mai og mange var henrettet i slutten av april, etter Hitlers død. Det er ganske meningsløst å tenke på at selv om alle visste at det var slutt, fortsatte de å henrette folk.

Her er retterstedet, og for de som følger med i Forbrytelsen II vil det være et kjent sted.

Døden kan flamme som kornmo;

klarere ser vi enn før

hvert liv i dens hvite smerte:

det er de beste som dør.

-

De sterke, de rene av hjertet

som ville og våget mest;

rolige tok de avskjed,

en etter en gikk de vest.

-

De levende styrer verden,

en flokk blir alltid igjen,

de uunnværlige flinke,

livets nestbeste menn.

-

De beste blir myrdet i fengslet,

sopt vekk av kuler og sjø.

De beste blir aldri vår fremtid.

De beste har nok med å dø.

-

Slik hedrer vi dem, med avmakt,

med all den tomhet vi vet,

men da har vi sveket de beste,

forrådt dem med bitterhet.

-

De vil ikke sørges til døde,

men leve i mot og tro.

Bare i dristige hjerter

strømmer de falnes blod.

-

Er ikke hver som har kjent dem

mer rik enn de døde var -

for menn har hatt dem som venner

og barn har hatt dem som far.

-

De øket det livet de gikk fra.

De spøker i nye menn.

På deres grav skal skrives:

De beste blir alltid igjen.

-

Mindelundens hjemmeside