Store institusjoner på rekke og rad

Søndagsturen i strålende septembervær gikk med trikken helt opp til Rikshospitalet på Gaustad. Sykehuset fremstår som ryddig og oversiktlig, lyst og ja; trivelig. Det er allerede gått ti år siden sykehuset kom hit opp til Gaustadjordet i Nordre Aker.

Og heldigvis er det fremdeles store grønne områder rundt bygningen som man også kan se gjennom store vinduer fra gågata som går tvers gjennom hele sykehuset. Ut fra denne gata går det armer hvor de enkelte avdelingene har sine sengeposter, laboratorier og alt som ellers skal være på et slikt sted.

Litt lenger ned i dalen har Universitetet i Oslo sitt område, og her bare måtte vi innom fysikkbygningen for å se om Foucaults pendel fremdeles henger der. Det gjør den, den ble funnet opp av Jean Foucault for å forklare jordens rotasjon. Den er en lang pendel som kan rotere fritt i opphengningspunktet. Observerer man pendelens bevegelse over tid, kan man fastslå at pendlingens svingningsplan endrer retning relativt til jorden. (fritt etter Wikipedia)

Her er UiOs "Sorte diamant", kanskje ikke like fin som den i København, men vi synes den gjør seg godt og vi liker veldig godt den polerte sorte steinen. Det er altså Universitetsbiblioteket.

Her et glimt av Geologisk institutt hvor gemalen var i siviltjeneste for bortimot 30 år siden. Synes det er så bra at de har beholdt så mye trær når bygningene er sånn typisk 1930-talls firkantete klosser.

Ikke helt King's college, men litt grandiost allikevel, noe å se opp til og de som holder til der oppe kan se ned til byen.

Rett nedenfor universitetet ligger NRK og Steinrøysa nedi bakken. Jeg husker godt da Nitimen sto for innsamlingen til denne steinrøysa, en stein fra hver kommune i hele Norge. Selvfølgelig til minne om Alf Prøysen, på sokkelen står en byste av Erik Bye og på den runde dingsen til høyre står også Otto Nielsens navn, da er vel minnene om Søndagsposten nærliggende for oss som har levd en stund.

Suhms gate går fra NRK og ned til Bislett hvor vi fikk trikk hjem igjen. Synes denne husrekka var så flott at den skal få være med. Det er en danskfødt historiker; Peter Frederik som er opphavet til gata, han levde fra 1728-98 og var en av stifterne av Det Kgl. norske Videnskabers Selskab i 1760.

Bilfri E18 og bøker, bøker, bøker

Veldig rart å se E18 helt fri for biler, var vel i 1973 sist det skjedde. Men så var Dyvekesvei gjennom Gamlebyen desto fullere av biler. Får håpe alt går bra så Operatunellen kan åpne på mandag som planlagt.

Grunnen til byturen var Oslo Bokfestival og vi var ikke alene, men det ble ikke mer handling enn det vi hadde bestemt på forhånd, den nye utgaven av Oslo Byleksikon. Det vi har begynner å bli litt utdatert så det var fint at det kom et nytt. Nå skal det bli mange flere vel forberedet byturer.

Vi var en tur i Operaen for å høre på Carsten Jensen og Even og Anne Holt, vi fikk Radioselskapet på kjøpet og fikk demonstrert at vi ikke er målgruppen for deres nye TV-program. Det er noe med disse unge komikerne som vi ikke faller for, mangel på sans for å stoppe i tide tror jeg det er. Og så fikk vi se storsalen i Operaen en uke før planlagt. Det var veldig godt å sitte der så nå gleder vi oss enda mer til neste søndag når vi skal debutere på or'ntlig.

Skal nok etterhvert leste både Carsten Jensen og søskenparet Holt, men vi har lært oss å vente til mai måned før vi kjøper nye bøker. Synes det er grovt at en roman kan koste 350 kroner; tror heller jeg går på et bibliotek nært meg.

Beklager dårlig bilde, glemte kamera så disse er tatt med telefonen.

Bjørnson på film

I går var det nok et arrangement på Nasjonalbiblioteket som jeg fikk med meg. Filmarkivar Bent Kvalvik fortalte om; og viste klipp fra filmer som er laget av Bjørnstjerne Bjørnson sine fortellinger. De første filmene ble laget i Sverige og kanskje ikke så unaturlig var det Synnøve Solbakken som var først ute i 1919. Dette var faktisk den andre norske romanen som ble filmatisert noen gang. Filmen er en typisk stumfilm med store fakter og storslagne naturskildringer, den har også med noen storslåtte tablåer, for eksempel Adolph Tidemands Haugianerne og Brudeferden i Hardanger. Allmenn latter da de dukket opp.


Datidens kritikere kommenterte at de ikke synes skuespillerne var ”norske” nok, de hadde ikke de riktige norske faktene og den norske stolte holdningen, men Egil Eide var flott, og naturen selvfølgelig, opptakene var fra Sel i Gudbrandsdalen. Neste film ut var En glad gutt i 1932, også den svensk og innspilt i Sel. Dette er en av de første lydfilmene og nå var det med norske skuespillere, men lyden er såpass dårlig at filmen ble fort glemt. Begge disse er restaurert nå og er med på en DVD som NB gir ut i forbindelse med markeringen Bjørnsons dødsår.

Et farlig frieri bygger på en litt ukjent novelle av BB, kanskje inspirert av en historie fra virkeligheten. Den handler om gutt og jente som ikke får hverandre, men gutten gir seg ikke og klatrer opp en bratt fjellside for å komme til jenta som er på setra. Veldig spennende om han skal greie det, stor dramatikk innspilt i Eide i Hardanger. Når gutten greier det blir faren så imponert at han får lov å gifte seg med jenta. Det var meningen at en stuntmann skulle gjøre selve klatringa, men de opptakene ble så dårlige at Lars Hanson måtte gjøre det selv. På ti dager spilte de inn denne filmen i 1919, nå er det noen ungdommer som har gjort en ny versjon og den kan vi se her: YouTube

I 1934 er det tid for Synnøve Solbakken som lydfilm og med Tancred Ibsen som regissør ble det litt av et prestisjeprosjekt for svenskene. Med Victor Sjöström på laget burde det jo bli en bra film, men det er Hugo Alfvéns musikk som har overlevd. En kuriositet må nevnes her, det var vanlig på denne tiden og lage to versjoner av en film med to team av skuespillere i de ledende rollene. Denne ble også spilt inn med to stk. (voksne ) Synnøver, men begge snakket svensk selv om den ene var norsk så det gir ingen mening her. Den ene versjonen har danske undertekster også for sikkerhets skyld. Karin Ekelund og Randi Brænne er de to Synnøvene.

Opptakene denne gangen var i Vågå og mens de holdt på kom det et tysk filmteam som gjorde opptak til Peer Gynt. Ettersom det var Tancred Ibsen som hadde solgt rettighetene til Peer Gynt til tyskerne så ble det laget en reportasjefilm av dette spesielle møtet som vi fikk sett et klipp av. To stykk Synnøve Solbakken møter Peer Gynt, og et sjalusidrama blir fremført på setervollen, fornøyelig! For de som ikke vet det Tancred Ibsen var barnebarn av både Bjørnson og Ibsen.

Under krigen ble Når den ny vin blomstrer filmatisert i Tyskland, aldri vist i Norge. Her blir det i stede laget mange historiske filmen hvor BB er med ”som seg selv”, Gryr i Norden er en. Den handler om fyrstikkarbeiderskenes streik som han engasjerte seg sterkt i og vi får se han holde en av sine oppildnende taler.

I 1945 blir det laget en film om han og fetteren Richard Nordraak med Axel Thue og Georg Løkkeberg i rollene. I 1957 lages det en ny Synnøve Solbakken, fremdeles svensk og fremdeles i Gudbrandsdalen, men denne gangen er tonen i filmen noe mørkere og det handler mer om Aslak tjenestegutt og Ingrid, spilt av en purung Harriet Anderson. Den spriker så pass mye at kritikerne ikke vet hvordan de skal ta det, Arne Hestnes slakter den fullstendig og sier at den er så dårlig at han er sikker på at BB ville likt den.

Utover 1960 og 1970-tallet er det kun Fjernsynsteatret som setter opp Bjørnson og det er de tre store; Geografi og kjærlighet, En hanske og En fallitt.

Først i 2001 kommer det en ny spillefilm, Thomas Robsam er regissør, romanen heter Fiskerjenten mens filmen heter Det største i verden. Filmen korresponderer bra med romanen og med BBs intensjoner, men det er vel ingen tvil om at det blir litt vel mye Herborg Kråkevik.

Kanskje kan man si at ringen er sluttet, men man skal aldri si aldri, konservator Daniela intervjuet mange jenter med innvandrerbakgrunn i forbindelse med utstillingen og de leser Synnøve Solbakken og kjenner seg godt igjen i problematikken så kanskje noen etter hvert lager en Bollywoodversjon av Synnøve på ordentlig og ikke bare på plakat.